Ambitiös men delvis oförlöst avhandling

Nordisk friluftsliv er i endring. Temaet har de senere årene engasjert en rekke forskere og flere forskningsprogram. Et mål er å beskrive og analysere hvordan og hvorfor nye, mer utfordrende og teknologibaserte aktiviteter og globale trender er i ferd med å trenge til side det tradisjonelle friluftslivet. Flere kritiske spørsmål kan reises: Hva bygger de teoretiske forståelser og empiriske beskrivelser på? Hvorvidt går utviklingen i én retning? Fins det områder der kontinuitet er mer framtredende enn endring? Er endring noe nytt?

I doktoravhandlingen Friluftsliv i Danmark: Unges deltagelse i organiseret friluftsliv set i kulturelt perspektiv ønsker Søren Andkjær å identifisere hvilke motiv og kulturelle betydninger som er knyttet til ungdoms deltakelse i organisert friluftsliv. Videre vil han utvikle ny viten om organisert friluftsliv generelt, bl.a. ved å se dansk friluftsliv i lys av internasjonale tradisjoner og trender. Andkjær bygger på en oppfatning som går igjen i flere studier: Ungdoms interesser og behov er sentrale drivkrefter i en eskalerende, tilsynelatende rettlinjet endringsprosess. I dette bildet oppfattes det enkle friluftsliv og utfordrende spenningsaktiviteter som gjensidig utelukkende motpoler eller figurative idealtyper, der sistnevnte representerer fremtiden. Perspektivet leder Andkjær til følgende arbeidshypoteser: Deltakere i enkelt friluftsliv er orientert mot naturen, miljøhensyn og sosiale verdier, mens deltakere i adventure søker utfordringer, action, individuelle prestasjoner og konkurranse. Menn er mer risikosøkende enn kvinner. For å etablere et internasjonalt, komparativt perspektiv velger Andkjær å sammenlikne med Outdoor Education i New Zealand som antas å ha høyere risiko og flere ekstreme aktiviteter.

Temaet er interessant og avhandlingen ambisiøs, omfangsrik og mangfoldig. Fem deler og over firehundre sider må til for å redegjøre for studien som kombinerer en hypotesetestende kvantitativ undersøkelse med en teorigenererende kvalitativ kultur- og figurasjonsanalyse. Etter introduksjonen som redegjør for problemstillinger, hypoteser og begrep, følger den kvantitative analyse, kulturanalysen, komparasjonen og til slutt en sammenfattende diskusjon. Andkjær benytter spørreskjema for å undersøke omfanget og arten av deltakelse i organisert friluftsliv blant et utvalg unge i alderen 16 – 24 år, speidere og elever ved efter- og højskoler. I den kvalitative kulturanalysen baserer han seg på intervjuer med lærere og elever samt observasjoner i undervisningssituasjoner ved et utvalg folkehøyskoler i Danmark og på NZ. I tillegg har Andkjær analysert promoteringsmateriell fra høyskoler som representerer det han kaller avhandlingens ”to settings”; den enkle turen versus adventure (races).

En alternativ, og etter mitt syn bedre strategi, ville vært å starte med tykke beskrivelser av empiri og kontekst som fører leseren inn i informantenes livsverden, og ut fra disse utvikle de forskerskapte analytiske spørsmål og tolkninger.

Andkjær har et sterkt engasjement. Han har lest mye og vil mye. Med fordel kunne komparasjonen vært utsatt til en oppfølgingsstudie. Det ville gitt Andkjær tid og rom for en mer dyptgående og gjennomarbeidet analyse. Teksten framstår som uferdig med gjentakelser og motsigelser, som bl.a. skaper uklarhet i hvordan forholdet mellom den kvantitative og kvalitative undersøkelsen skal forstås. Ett sted heter det at de kvantitative og kvalitative undersøkelsene kan leses som selvstendige studier. Et annet at den kvantitative analysen er grunnlag for å stille kvalifiserte spørsmål til den kvalitative kulturanalyse. I innledningen framheves kulturanalysen som del av prosjektets overordnede teoriramme.Å arbeide kulturanalytisk vil for Andkjær si å følge det induktive prinsippet. Det er empirien som skal danne ”grunnlaget for inddragelse af teori”, ikke en forutinntatt oppfatning eller tilfeldig valgt teori. Ideelt sett, skriver han, skal teoriene velges ut fra deres evne til å tilføre analysen av empirien fruktbare perspektiv og nye forståelser. I avhandlingen finner jeg likevel mest av det Andkjær kaller teoriinndragelse. Et eksempel kan belyse utfordringene. Under et avsnitt kalt Friluftsliv og senmodernitet redegjør han for hvorfor han har valgt å bygge på Giddens’ tolkning av ”modernitet, det høj- eller senmoderne”. Begrunnelsen er at andre forskere har oppfattet Giddens teorier som relevant for å forstå unges deltakelse i friluftsliv.

Ut fra et induktivt og teorigenererende perspektiv er det et viktig poeng at empirien får ”første rang” og at framstillingen lar informantene ”komme mest mulig til orde” på egne premisser. I de kulturanalystiske deler av avhandlingen velger Andkjær imidlertid å presentere sine konklusjoner først, deretter illustrerer han dem med empiriske eksempler i form av sitater eller narrativer fra intervjuer og observasjoner. En alternativ, og etter mitt syn bedre strategi, ville vært å starte med tykke beskrivelser av empiri og kontekst som fører leseren inn i informantenes livsverden, og ut fra disse utvikle de forskerskapte analytiske spørsmål og tolkninger. Deretter kunne han ha konfrontert og kontrastert, prøvd og drøftet sitt eget materiale i forhold til empiri og teori utviklet av andre forskere, i andre kontekster. Med en slik tilnærming ville leseren fått muligheter til å følge de valg og tolkninger Andkjær gjør, for deretter å komme i dialog med og kunne validere framstillingen og avhandlingens slutninger.

Andkjær forsker i en kroppskultur han har et insiderforhold til. Han gir en innsiktsfull redegjørelse for de metodologiske og metodiske utfordringer som er forbundet med studier i egen kultur. Det er imidlertid overraksende at han ikke klargjør de grep han selv har benyttet, for å skape kritisk og analytisk distanse til egen innforståtthet og ”blinde” førforståelse. Dermed kan Andkjær, i hvert fall delvis, sies å bli rammet av den kritikken han retter mot friluftslivsforskningen generelt; han forblir normativ og forutinntatt.

Flere steder presiserer Andkjær friluftsliv som et manfoldig kulturfelt. Som leser lurer jeg imidlertid stadig på, hvor dette mangfoldet befinner seg – de mange kombinasjoner av rom, tid, energi og bevegelser vi finner i levd friluftsliv, og som kultur- og konfigurasjonsanalysen åpner for? Svaret kan finnes i den styringskraft som Andkjær tillegger sin polariserte hovedhypotese – teoretisk, metodisk og analytisk. Et interessant empirisk hovedfunn, som Ankjær med fordel kunne ha gått dypere inn i, er at forskjellene i motivasjon og verdier blant elevene i de ”to settings”, ikke er så radikalt forskjellige som ventet.

Avhandlingen har, slik jeg leser den, potensiale til interessante teoretiske og nyskapende analyser på særlig to områder: Det ene finner jeg i analysen av det ”organiserte friluftsliv i senmoderne samfunn” med vekt på betydningen av markedskrefter, frivillige organisasjoner og statlige institusjoners styring og kontroll. Jeg hadde gjerne sett at Andkjær hadde gitt disse temaene større oppmerksomhet, ikke minst i den sammenfattende drøftingen.

Det andre finner jeg i den kultur- og konfigurasjonsanalystiske tilnærmingen. Innledningsvis billedliggjort gjennom en firefeltsmodell spendt ut mellom dimensjonene Menneske og natur – Samfunn, natur og miljø langs horisontallinjen og mellom Overskridelse og utfordring – Innlevelse og forståelse langs vertikallinjen. Her er det store uutforskede potensialer med hensyn til å studere friluftsliv som et komplekst og dynamisk kulturfelt. Min viktigste innvending er at mangfoldet forblir skjult i Andkjærs rettlinjede, dikotomiserte og styrende analysemodell.

© Kirsti Pedersen Gurholt 2011.