Svar till André Horgen om «Norgisme»
Bjørn Tordsson, Dr.scient.
Pensjonert førsteamanuensis i friluftsliv, natur- og kulturveiledning
André Horgen skriver i idrettsforum.org 3/2026 at «friluftslivsakademia» er preget av en «nokså snever, stereotypisk forståelse» av norsk friluftsliv. Horgen undrer seg over at den er så «standhaftig» på tross av at «vi vet at den er en salig blanding av økofilosofi, antikapitalistisk nasjonalisme, selektiv historiefortelling og noens personlige preferanser». Som om ikke dette var nok, er forståelsen «forankret i et maktspråk om dybde, tradisjon og naturlighet – som forlanger lydighet».
Denne forståelsen, av Horgen kalt «norgisme», alternativt «nordisme», er ifølge forfatteren «essensialistisk», og dens kjerne er påstanden at norsk/nordisk friluftslivstradisjon skulle være «vesensforskjellig fra andre lands rekreasjonskulturer». Denne oppfatningen er ifølge Horgen falsk, og «produsert» av Nils Faarlund, «understøttet av Outdoor Education-akademikere i stor grad med landbakgrunn utenfor Norge». Horgen mener at denne «norgismen» er det akademiske friluftslivet til skade, ikke minst i kontakten med utenom-nordiske studenter.
Horgen går deretter til rette med de siste tre-fire tiårenes forskning og skriving om norsk friluftslivstradisjon. Han har, selvsagt, ingen vansker med å vise til mengder av litteratur som prøver å tegne konturene av den norske friluftslivstradisjonen. Likeens selvsagt finner han, hos så vel norske/nordiske så vel som utenom-nordiske forfattere, oppfatningen av norsk friluftslivstradisjon har en særart sammenliknet med andre lands.
Merkelig var det ellers! Selvsagt har norsk friluftsliv en særart! Liksom den svenske har sin, britene sin, alpelandene sine etc.
Meningen i et kulturelt fenomen må søkes i dets relasjon til konteksten. Ikke kun gjennom å nistirre på «aktivitetene» som ren atferd. Til den kulturelle konteksten hører i høgeste grad oppfatninger om relasjonen natur – nasjonal egenart. Ordene natur og nasjon har samme opphav. I den sosiokulturelle konstruksjonen av hva Norge er, og av hva det er å være nordmann, har friluftsliv – og mer generelt nordmenns relasjon til naturen – spilt en viktig rolle.
Det er denne – mangfoldige og til dels spenningsfulle – konteksten som gir det norske friluftslivet dets egenart. Og i høy grad også dets mening. Motsetninger og konflikter, sosiale forhold og politiske holdninger, pedagogiske ambisjoner, kunst og litteratur, mytologiske forestillinger, ideologier og diskurser, historier og fremtidsvyer i det norske samfunnet – alt dette og mer dertil påvirker hvordan vi taler, tenker og mener om friluftsliv. Det gir sågar rammer, mønstre og forbilder for den enkeltes erfaring av møtet med naturen! Vi ferdes og utfolder oss ikke bare i naturen, men samtidig også i kulturen; i kulturelt overførte oppfatninger om hva slik ferdsel og utfoldelse innebærer. Det er nettopp dette som er kultur – at vi overtar, tilpasser, endrer og fører videre menings- og fortolkningsmønstre.
Horgens påstand at bildet av norsk friluftslivstradisjon ene og alene er «produsert» av Faarlund og hans protagonister er urimelig. Mange er de forskere og skribenter som har fremhevet nordmenns friluftsliv, og mer generelt forhold til naturen, som et grunntrekk i vår kultur.
Videre er Horgens utpeking av Faarlund som «produsent» av friluftslivsdiskursen oppsiktsvekkende historieløs. Hva med Rubenson, Nansen, Cappelen, Tranmæl, Gerhardssen, Zapffe, Næss, Kvaløy-Setereng, Bojer Godal.? Alle disse kulturskikkelsene har jo drøftet friluftsliv og dets relasjon til norsk kultur og væremåte. Ikke minst har de ønsket å forankre sin tids friluftsliv som en videreføring av folkelige kulturmønstre av liv og arbeid i naturen. De har sannelig ikke være beskjedne når det gjelder å tildele friluftslivet en egenart og kvaliteter så vel for den enkelte som for det norske samfunnet.
Horgen overser også hva malene og de skjønnlitterære forfatterne, fra Vinje og fremover, har betydd for norsk naturfølelse. Får jeg påminne om at ordet «friluftsliv» forekommer første gangen i Ibsens «Paa Viddene», med den tankeverdige setningen «friluftsliv for mine tanker».
Faarlunds innsats som ideologisk entreprenør har vært å løfte frem implisitte og eksplisitte holdninger og særtrekk i den norske friluftslivstradisjonen, å reindyrke disse og plassere dem i en ny kontekst, nemlig utfordringene i hans samtid. Man kan ha ulike meninger om nettopp hans summering av friluftslivstradisjonens egenart er vellykket. Uansett er selve oppgaven ikke bare helt legitim, men et viktig anliggende! Det handler om å gjøre friluftslivet relevant i samtiden: Å la møtet med naturen åpne for dypere livsorientering og vise til videre tankemessige horisonter.
Horgen har rett i at essensialistiske oppfatninger finnes, om man med dette mener forestillingen at det finnes et avgjørende noe i friluftslivet, som er felles for alt som benevnes slik, og at dette noe er uforanderlig og konfliktfritt.
Moderne kulturteori bygger tvert imot på innsikten at det ikke er enighet, men derimot kamp og uenighet, som gjør at et livsområde blir et «kulturelt felt». Adskillige av de forskere og skribenter som faller for Horgens ljå, når han vil rydde i «essensialismen», har nettopp søkt etter dette mangfold, de endringer og brytninger som gir det norske friluftslivet dets egenart. Til disse hører undertegnede, som i Horgens fremstilling tildeles en nøkkelrolle i å skape stereotypier og «essensialisme». (Da, merkelig nok, gjennom min bakgrunn som født i Sverige og tidligere virksom innen den samfunnsengasjerte friluftslivsforeningen Argaladei, som blir fremstilt som noe konspiratorisk og skummelt.)
Her, og annetsteds, er Horgen en dårlig leser. Mine forskningsbidrag og mine to akademiske lærebøker, har som anliggende å vise hvordan friluftslivet har endret seg i samspill med skiftende kulturelle kontekster og tidsperioder. Friluftslivet er blitt tildelt ulike meningsdimensjoner og oppgaver, som har gitt det en mening i forhold til utfordringer i samtiden. Og videre: friluftslivet ter seg ulikt, avhengig av hvilken teoretisk forståelse vi legger til grunn.
Selvsagt har friluftslivet gjennom dens relasjoner til samfunnskonteksten blitt sterkt ideologisk ladet. Det er åpenbart at Horgen opplever friluftslivsdiskursen som hemmende og undertrykkende. Slikt som streben etter «dybde, tradisjon og naturlighet» er ifølge Horgen «maktspråk» som «forlanger lydighet».
Det er uklart med hvilken forståelse, i forskning og undervisning, Horgen vil erstatte det bilde av friluftslivet han først grovt fortegner for siden å bekrige. Det fremgår at Horgen er irritert over at besøkende studenter fra utlandet forventer at det norske friluftslivet er mer særpreget, «dypt» og filosofisk forankret enn hva han mener er tilfelle. Han mener at grensene mellom friluftsliv og idrett, sport, turisme og militærvirksomhet (!) er uklare. Han sier at vi trenger en forståelse som er mer «åpen». Han påpeker at folk heller snakker om hva de driver med – går på tur etc. – enn at de ordlegger seg som at de driver friluftsliv.
Det synes meg som at friluftslivsbegrepet da risikerer å reduseres til de rene aktivitetene – å vandre, padle, gå på ski, klatre etc. Tar vi vekk konteksten, tradisjonene, de pedagogiske hensiktene, de kulturelle fortolkningsmåtene, etc. – da gjenstår naken atferd. Selvsagt skiller seg ikke denne, som ren atferd betraktet, fra sine motsvarigheter innen idrett, eller for den saks skyld hva militæret driver med «i felt». Vi finner på dette nivået neppe en «norsk egenart» sammenliknet med samme slags aktiviteter i andre land. Men med konteksten forsvinner også meningsdimensjonen. Det som da gjenstår som veilederens/lærerens eneste pedagogiske oppgave er å lære ut og forfine den enkeltes motoriske ferdigheter i de ulike aktivitetene.
Idealet om saklighet og objektivitet i forskningen kan friste den som ønsker å være «vitenskapelig» til å kaste alt som lukter av verdier over bord. Men skal friluftslivet være en pedagogisk vei til noe mer enn aktivitetene i seg selv, må vi innse at pedagogikkens oppgave er å realisere verdier! Pedagogikk er verditenkning, og verditenkning er også tenkning. Verdifri tenking er i pedagogisk sammenheng verdiløs.
Den som opplever at friluftslivet rommer verdier og meningspotensialer, og ønsker at disse skal bli tydelige og til gavn og nytte for de mennesker en deler friluftslivet med, kan lett bli misforstått: Forveksler du ikke hvordan det er med hvordan du mener det bør være? Horgens lange artikkel kan sammenfattes i det spørsmålet, men formulert som en anklage.
Løsningen er ikke å kvitte seg med verdier og ambisjoner, men å lære seg å sette spørsmålet på rett sted. Spørsmålet for en pedagog er ikke hvorvidt friluftslivet etisk sett «er» slik eller slik, eller hvorvidt det mer eller mindre automatisk «leder» til vennskap med naturen, sosial modning og personlig vekst, verdiorientering eller hva vi måtte ønske. Vi kan meget godt skusle vekk kvalitetene i friluftslivet. De kommer sannelig ikke av seg selv fordi vi driver med aktiviteter utendørs. Spørsmålet for pedagogen er hvordan vi bør handle for at slike muligheter skal ha en sjanse til å bli realisert.
Løvoll (2020) og Wold (2003) reflekterer over nettopp dette og bidrar med erfaringsbaserte vesentligheter. Men Horgen avviser deres konklusjoner, til og med at slike hensikter skulle ha noe for seg. Han mener at ambisjonene om å bruke friluftsliv som en pedagogisk vei for å «vinne venner for naturen» og inspirere til en mer naturvennlig livsstil, har vært mislykket gjennom 40 år. Det er en temmelig oppsiktsvekkende konklusjon.
En utdannelse som på denne måten sverger seg fri seg fra ambisjonene å bety noe, ut over verdinøytrale aktiviteter og tekniske ferdigheter, har mistet sin iboende mening og samfunnsmessige relevans. Hvis friluftslivets forankringer i akademia ikke klarer å vise hva de har å tilby førskole, skole, attføring, resosialisering, behandling, pleie og omsorg etc. etc., finnes ingen grunn til at samfunnet skal finansiere akademisk utdannelse innen området.
Ingen bør være redd for ambisjoner på friluftslivets vegne! I vår kultur finner vi en rikdom av uttrykk for hva møtet med naturen har betydd for den enkelte på et indre plan: selverkjennelse, modning og utvikling, eksistensiell forankring, opplevelse av hjemstedsrett på jorden… Store ord – men skal vi teie om slikt? Skulle det være feil at en friluftslivsutdannelse løfter inn perspektiver fra økosofi og økofilosofi? Er det mistenkelig at en utdannelse hviler på en verdigrunn? Må ikke all virksomhet som har med mennesker å gjøre, eie en slik? Også forskning! Forresten: Hvilken er Horgens verdigrunn? Hvilken er hans forforståelse, hva er hans hermeneutiske verktøykasse? Dette burde være gjort rede for i hva han kaller et «vitenskapelig essay“.
Allikevel aktualiserer Horgens artikkel noe relevant. Vi må være selvkritisk våkne for at selv et enkelt friluftsliv kan – hvis vi blir for mange på samme sted på samme tid – resultere i naturslitasje, fortrenge annet levende liv og utgjøre en urimelig belastning for lokalsamfunn. Vi må ta dette på mye større alvor enn tidligere, særlig når vårt friluftsliv nå skjer parallelt med en raskt voksende kommersialisert internasjonal «besøksnæring» i nord og ved kysten.
Likeens må ikke forpliktelsen til å føre videre verdiene i vår nordiske tradisjon slå over i uintresse i andre kulturers kunnskaper, vaner og forståelsesformer. Venner verden over søker i de egne tradisjonene handlingsmønstre og forståelsesformer som kan vise vei ut av de globale krisene – ikke minst ødeleggelsen av naturens livsvev og nedhøvlingen av kulturelt mangfold. Å løfte frem egen kulturarv er ikke sjåvinisme, men å sørge for å ha noe å dele med andre, i et voksende globalt (skjebne)fellesskap. Horgen bør lære seg at det finnes noe særegent og verdifullt også i den norske kulturarven, når utenlandske studenter kommer nettopp for å erfare den. Så slipper han å stå tomhendt og svarsløs, og å hevde at vi intet spesielt har å bidra med.
Copyright © Bjørn Tordsson 2026
Svar till Bjørn Tordsson
André Horgen
Universitetet i Sørøst-Norge
Jeg vil starte med å takke Bjørn Tordsson for hans kritiske respons til mitt essay, «Norgisme» – et feilslått rammeverk for å forstå norsk friluftsliv. Debatten jeg etterlyste i essayet har hittil uteblitt, da min tekst har blitt møtt med rungende taushet fra «friluftslivs-akademia». Dessverre benytter Tordsson seg av en stråmann i sin kritikk, når han hevder at jeg peker ut Faarlund som «produsent» av friluftslivsdiskursen. Han kaller dette oppsiktsvekkende historieløst, og selvsagt ville det ha vært det, hvis det var tilfellet. Det jeg imidlertid har gjort, er å hevde at Faarlund m.fl. har bidrat til å produsere den delen av friluftslivsdiskursen som «[…] går i retning av at norsk friluftsliv ER enkel, naturvennlig ferdsel og et uttrykk for nordmenns spirituelle og dype samhørighet med natur – noe som gjør fenomenet unikt, uoversettelig og egnet til å redde verden fra natur- og klimakrise». Hvis det er denne snevre retningen Tordsson faktisk forstår som «norsk friluftslivstradisjon», plasserer han seg selv nettopp innenfor det jeg har kalt «Norgisme som rammeverk». For selvsagt er «norsk friluftslivstradisjon» så mye mer, som er ett av hovedpoengene i mitt essay: «Det friluftslivet Faarlund foreskriver er selvsagt også friluftsliv, men bare en retning av mange. Hovedpoenget er at friluftslivets historie er kompleks og dynamisk, og at forutsetningene for hva vi snakker om som friluftsliv er i stadig bevegelse». Tordsson skal ha honnør for selv å ha belyst dette i flere av sine arbeider, som han selv påpeker. Derfor er det forunderlig at han i sin kritikk fortsatt tviholder på norsk friluftsliv sin «særart», «egenart», «dets mening» osv. Ja, selvsagt finnes det særegenheter i norske friluftslivstradisjoner, men de er neppe så fikserte, representative, sære og «nasjonale» som mange forestiller seg.
I sin videre argumentasjon blir Tordssons kritikk nok en befreftelse på at fokuset på verdier er forklaringen på hva det er ved «den Faarlundske konstruksjonen av friluftsliv» som er så forlokkende. I følge Tordsson skal friluftslivets relevans i samfunnet være: «Å la møtet med naturen åpne for dypere (sic.) livsorientering og vise til videre tankemessige horisonter». Friluftsliv kan helt sikkert føre til mye bra, men her må vi som forskere være edruelige. Kausalitetsstudier mangler i stor grad på feltet – dette må vi (dessverre) erkjenne. Tordsson synes f.eks. at det er en oppsiktsvekkende konklusjon, når jeg hevder at friluftsliv som en pedagogisk vei for å «vinne venner for naturen» har vært mislykket gjennom 40 år. Forskning viser, i beste fall, korrelasjon mellom «glad i natur» og «uttalt ønske om å endre atferd», men neppe noen kausalitet mellom «glad i natur» og faktisk endring – kjent som «the value/action-gap». Hvis den pedagogiske veien faktisk hadde virket skulle nordmenn, med sin store deltakelse i friluftsliv, vært klodens mest miljøvennlige…
Livsglede er kanskje den verdien jeg ser på som den største ved mitt eget friluftsliv. Dette ble ikke pressisert i mitt essay, og Tordsson beskylder meg inndirekte for «kaste alt som lukter av verdier over bord», og spør etter min «verdigrunn». Dette har jeg foregrepet i min Ph.d avhandling (2019), hvor jeg i begrepsavklaringen spør: Hvor blir verdiene av hvis man har en pragmatisk og sosialkonstruktivistisk tilnærming til friluftsliv? Da som nå vil jeg svare at en moralsk og normativ forståelse av friluftsliv ikke nødvendigvis er galt eller problematisk i alle sammenhenger. Jobber man f.eks. med friluftsliv i en pedagogisk kontekst er det ingenting i veien for at man sier: Dette er det friluftslivet jeg ønsker å videreformidle!Eller: Disse verdiene vil jeg fokusere på gjennom å formidle et enkelt friluftsliv i nærmiljøet! Mitt poeng er at aktørene innenfor friluftslivsfeltet bør være klar over når de er moralsk og normative, hvorfor de er det og på hvilket grunnlag.
Tordsson utrykker en frykt for at: «Hvis friluftsliets forankringer i akademia ikke klarer å vise hva de har å tilby […] finnes ingen grunn til at samfunnet skal finansiere akademisk utdannelse innen området». Her tenker jeg at livsglede, helsediskurser og kultur/tradisjon fint kan fungere som legitimeringer alene. Og selvsagt kan man i akademia og i ulike institusjoner ha ambisjon om å kople friluftsliv til både bærekraft, og det nye nå – beredskap. Legitimeringene bør imidlertidig være forkningsbasert – som bør være forutsetning nr. 1 for en hjemmehørende plass i akademia, og ikke bygge på urealistisk og overdreven tro på at hvis man gjør sånn og sånn, virker det sånn og sånn. Friluftsliv i pedagog000iske kontekster er eksempelvis fulle av moralske formanninger som angivelig skal gjøre oss mer miljøvennlige. De «gamle» formanningene om ull, vadmel og treski er supplert og dels byttet ut med «dyptgripende naturnærvær» og «nature-connectedness», gjennom langsomt friluftsliv, «riktig mind-set», skogsbading, treklemming og barfotvandring etc. Ja – man kan bli irritert av mindre. For meg, personlig, har dette ingenting med gledene jeg finner i mitt friluftsliv å gjøre. Men dette handler ikke om meg og mitt. Poenget er at denne alvorstunge instrumentalismen ikke bør komme i veien for turglede og livsglede i vår formidling. Vi bør unngå å idealisere én bestemt type opplevelse, og i stedet verdsette mangfoldet av måter folk kan engasjere seg i natur på.
I en forskningsmessig sammenheng ønsker jeg, på denne bakgrunn, å distansere meg fra normative og essensialistiske forståelser av friluftsliv som fenomen. Jeg legger til grunn en differensiert, pluralistisk og analytisk forståelse av friluftsliv som sosialt og kulturelt fenomen. I denne forståelsen eksisterer det et mangfold av motiver, meninger, handlinger og praksiser som ligger til grunn for hva man kaller friluftsliv. Ja – jeg ser på «norsk friluftslivstradisjon» (ikke «den norske friluftslivstradisjonen») som en egen realitet, med visse meningsgivende strukturer, som er etablert i historiske prosesser hvor friluftsliv har blitt skilt idémessig fra bl.a. idrett og sport. Denne utskillelsen har primært foregått gjennom bortvelgelsen av formalisert konkurranse, samt vektleggingen av fortellinger om naturopplevelse i «en besjelet natur». De meningsgivende strukturene har oppstått gjennom artikulering av tanker mennesker har hatt under og etter utøvelsen av det de kaller friluftsliv. De meningsgivende strukturene er både lik og ulik de vi finner i nærstående land og kulturer.
Norske friluftslivstradisjoner, og strukturene tradisjonene bygger på, er delvis basert på idéimport og dermed ikke så genuint norsk som mange tror. At friluftsliv skal være et «uoversettelig» begrep, mellom norsk og andre språk, stiller jeg meg avvisende til. Utendørs rekreasjon kan eksempelvis fungere som en utmerket oversettelse. Det finnes neppe én norsk særegenhet på utendørs rekreasjons-feltet, utover at det vi kaller friluftsliv har usedvanlig stor utbredelse i Norge, at mange har tilgang på utmark i sitt nærområde og at friluftsliv er utgangspunkt for mange forestillinger og idéer nordmenn har om seg selv.
Avslutningsvis kan jeg forsikre Tordsson om at jeg har lært «[…] at det finnes noe særegent og verdifullt også i den norske kulturarven». Å påstå noe annet, og antyde at jeg ikke anerkjenner dette, er nok en stråmann fra Tordssons side. Og – når vi igjen er inne på stråmenn, jeg fremstiller ikke landbakgrunn og engasjement i Argaladei som «konspiratorisk eller skummelt», dette var relevant informasjon i den aktuelle konteksten. Skal vi fortsette debatten, så la oss unngå stråmenn og prøve å være gode lesere begge to.
Copyright © André Horgen 2026
