OL-studier – kritiske perspektiver

Jon Helge Lesjø
Høgskolen i Lillehammer

Palgrave Macmillans Handbook of Olympic Studies er av det omfangsrike slaget. Med sine 592 sider og 35 kapitler skrevet av til sammen 45 forfattere inneholder den en masse stoff om ulike aspekter ved de olympiske leker. Håndboka er redigert av to universitetsprofessorer, Helen Jefferson Lenskyj (Toronto) og Stephen Wagg (Leeds). De fleste av forfatterne er knyttet til universiteter i henholdsvis Nord Amerika og Storbritannia, men vi finner også bidragsytere fra høyere læresteder i Australia og New Zealand, så vel som Italia, Tyskland og Østerrike. Olympiske studier er et tverrvitenskapelig emne, noe som kommer tydelig fram gjennom bredden av bidragsytere. Forskere med faglig forankring i henholdsvis idrettssosiologi, historie og klassiske studier, politisk og økonomisk geografi, bysosiologi, kulturstudier, kommunikasjons- og mediestudier, helsevitenskap, etikk, juss, samt sports management og mer til, gir sine bidrag til forståelsen av de olympiske leker. Tilnærmingen er gjennomgående kritisk, men ut fra de mange ulike ståsteder hos forfatterne, også pluralistisk.

Boka er organisert i fem deler. Etter en introduksjon fra redaktørene følger del I om de moderne lekenes forhistorie (to kapitler). Del II (11 kapitler) utgjør en omfattende bolk av case-studier fra ulike olympiske leker over et tidsrom på vel hundre år; fra 1904-lekene i St.Louis og fram til kampanjen preget av president Lula som ledet til tildelingen av lekene til Rio i 2016. Del III  «The Olympics: Disciplines» (6 kapitler) består av bidrag fra fagfolk i ulike akademiske disipliner som sosiologi, samfunnsøkonomi, medievitenskap, antropologi/ledelse og de legale/juridiske aspekter ved lekene. Del IV er den største (14 kapitler), og under headingen «Social and Political Issues» presenteres vi for så ulike OL-relaterte temaer som: amatørisme, muliti-kulturalisme, den paralympiske bevegelse, miljø og bærekraftutfordringer, sikkerhetsspørsmål, dopingproblemet, kvinnerepresentasjon, kjønnstesting, korrupsjon, urbefolkningsspørsmål, byfornyelse, boligsanering og organisering av anti-OL kampanjer. Den V. og siste delen består av to kapitler, et av Ian Henry som argumenterer for noen viktige positive verdier (som tross alt) er knyttet til olympiske leker, og et av Lenskyj om negative trekk ved IOC og det moderne OL.

De fleste av bidragene er forholdsvis korte og poengterte (10-15 sider), med et kritisk blikk på OLs historie og nåsituasjon. Artiklene er forskningsbaserte og bredden i utvalg og innfallsvinkler gjør at her er noe å hente for enhver med interesse for fenomenet olympiske leker. Omfanget alene gjør at det ikke blir mulig å gå inn på alle bidragene i boka, det må derfor bli med noen smakebiter.

Dagens økonomiske og sosiale krise i Hellas gjør at en med en spesiell interesse leser John Karamichas’ analyse av Aten-lekene 2004.  Enhver nasjon knytter nasjonsbygging og nasjonal identitet til det å være vertskap for de olympiske leker. For grekerne får dette ekstra vekt, på bakgrunn av den antikke arven, Olympia, og Aten som arrangør av de første moderne lekene i 1896. Grekerne satte derfor mye inn på at lekene ved hundreårsjubileet skulle komme tilbake til Aten, og førte en offensiv kampanje for å oppnå «det selvfølgelige». Men IOC valgte Atlanta for sommerlekene i 1996. Dette skapte bitre følelser i Hellas. Den greske kulturministeren Melina Mercouri uttrykte seg sarkastisk om IOCs beslutning på denne måten: «Coca-Cola won over the Parthenon».[1] Aten fikk imidlertid sjansen åtte år senere da byen fikk lekene i 2004. Den folkelige oppslutningen om å bringe lekene hjem var ifølge meningsmålingene i utgangspunktet meget høy, men sank drastisk under forberedelsene. Dette skyldes ifølge Karamichas manglende involvering av sivilsamfunnsgrupperinger i planleggingen, konflikter knyttet til omstridte lokaliseringer, store forsinkelser og kostnadsoverskridelser. Den kompakte enighet i utgangspunktet ble i forkant av lekene vendt til sosiale konflikter og protester.  Den nasjonale konsensus som skulle bygges opp henimot selve begivenheten ble også truet av at misnøyen hentet energi fra de anti-krigsdemonstrasjonene mot Irak-krigen som toppet seg med USAs daværende utenriksminister Colin Powells besøk i byen rett før lekene skulle begynne. Virkningene av mega-begivenheten i 2004 har vært sterkt omstridt, også blant dem som har vært tett på og studert dem. De enorme kostnadene og kostnadsoverskridelsene har fått enkelte observatører til å trekke en linje fra den økonomiske misæren under lekene til finanskrisens elendighet få år senere. Andre mener dette er sterkt overdrevet; selv om arrangementet ble dyrere enn strengt tatt nødvendig har byen fått en oppgradering på infrastruktursiden (ny flyplass, motorveier, nytt metrosystem osv.) som har bidratt til en modernisering som har kommet byen og befolkningen til gode. Finanskrisen er tross alt en annen sak. Men de skyhøye forventninger på forhånd ble neppe innfridd, noe mange av de ubrukte arenaene (til sitt opprinnelige formål) er et tydelig tegn på. Konklusjon: mixed legacy for Aten 2004.

Kommersialiseringen av lekene de siste tiårene er en kjent sak. Det startet for alvor med sommerlekene i Los Angeles 1984. De har fått status som et « turning point» i OL-historien, på grunn av økonomisk suksess for entreprenører som gjorde OL til en privat entreprise. Framstillingen ses ikke minst på som et motstykke til de dårlig planlagte og økonomiske mistrøstige sommerlekene i Montreal åtte år tidligere. Rick Gruneau og Robert Neubauer problematiserer dette bildet i «A Gold Medal for the Market», ved å sette 1984-lekene inn i en historisk og politisk-økonomisk ramme. De viser hvordan LA1984 ble et mektig symbol for Reagan og hans «folkelige kapitalisme», en suksess som tidsmessig passet hans gjenvalgkampanje i 1984 perfekt.  Mer generelt ble den brukt bevisst i arbeidet for å etablere et neoliberalt politisk hegemoni over den mer statsvennlige Keynesianske modellen. Den olympiske magi ble skrevet inn i den nyliberale diskursen om entreprenørskap, sparsommelighet, hardt arbeid og privat ansvar. LA-OL «beviser» at bruk av offentlige penger ikke er løsningen på samfunnsproblemene, het det i valgkampanjen og senere i Reaganomics. Problemene i Montreal skyldtes imidlertid ifølge Gruneau og Neubauer først og fremst rivalisering og manglende partnerskap mellom tre myndighetsnivåer på denne tiden (inkludert Quebecs selvstyreambisjoner), samt vanskelig konjunkturer, og ikke for mye statlig engasjement. Med det på plass ville underskuddet vært til å leve med. LA-modellen lærte IOC en lekse og ble ikke allmenngjort. IOC tok derfor for ettertiden kontroll over inntektssiden, slik at senere arrangører ikke har kunnet oppnå de samme inntekter. Men LA ble en modell for nyliberal dreining innen den olympiske bevegelse, og la senere grobunn for det Alan Tomlinson kaller en «olympisk korporativ klasse» som først og fremst ser bekymringene knyttet til etterbruk av anlegg og investeringer som lokale trefninger, i det de har blikket rettet mot nye globale events med tilhørende fortjenestemuligheter.

Den britiske gravejournalisten Andrew Jennings, kjent som en av de mest hardtslående kritikere av «ringenes herrer», er invitert inn i det akademiske selskap med en artikkel om OL-relatert korrupsjon. I artikkelen skisserer han et tenkt møte mellom IOCs grunnlegger, Coubertin, og Sovjetstatens grunnlegger, Lenin. De var begge i eksil i Sveits under første verdenskrig, og Jennings tenker seg at de tilfeldig møttes i venterommet på en jernbanestasjon mellom Zurich og Genève. De kommer i diskusjon om hvordan bygge den mest maktfullkomne organisasjon. Lenin har bare forakt til overs for Coubertins ansamling av aristokratiske «nobodies», de vil ikke overleve når hans revolusjonære parti kommer til makten! Men Cobertin insisterer på at hans organisasjon og system vil overleve Lenins, i det han doserer om demokratisk sentralisme og total hierarkisk kontroll over medlemmer og massene. Lenin fatter interesse, gjør sine notater og regner med at hans stat kan tilpasse seg en tid der sporten vil bli «opium for massene». Men Coubertin gis siste ord med trumfkortet om at hans organisasjon vil engasjere Hill & Knowlton (et globalt PR-selskap) til å formidle budskapet som mediene vil bringe videre til massene uten kritiske motforestillinger.

Sett bort det anakronistiske i fortellingen – Lenin hadde på dette tidspunkt ikke behov for noen læremester i demokratisk sentralisme (Hans bok om Kaderpartiet Hva må gjøres? publisert 1902) – så har den jo noe tankevekkende i seg. Coubertins system var mer slitesterkt, det kom seg gjennom verdenskrigen som ble sovjetstatens fødselshjelper, og har så langt overlevd det sovjetiske imperium med over tjue år. Det skyldes neppe bare stram organisasjonsdisiplin og godt betalte konsulenttjenester.

Hvorfor har de olympiske leker slik tak på oss fremdeles?  Som denne kritiske håndboka viser mangler det ikke på utfordringer for OL-systemet inn i det 21.århundret. De olympiske leker er først og fremt et storslått og kostbart TV spectacle, skriver medie- og kommunikasjonsforskeren Garry Whannel. I så fall: hvordan vil de overleve den nye medierevolusjonen, og etter hvert bli mer og mer avhengig av nye generasjoners medievaner? Hvor lenge vil det være attraktivt for nye byer å være vertskap for et arrangement som krever milliarder til sikkerhet og overvåking? Hvor lenge vil mytene fascinere oss? Vi kjenner ikke svaret, men jeg tror mye avhenger av om det mytiske ved de olympiske leker, som en kjerne i den olympiske kode, kan transformeres over i den nye tid. Denne boka borer ikke dypt nok langs disse linjer til å kaste lys over det. Men alt i alt består den av en samling informative artikler om ulike sider ved de moderne lekene der de olympiske idealer konfronteres med en mer kynisk «realpolitikk» i praksis. Den egner seg kanskje best til å leses med fokus på utvalgte kapitler ut fra den enkeltes tematiske interesse, framfor å inntas i sin helhet.