Book reviews

Idrettens klimautfordringer lokalt og globalt – og hvordan de tolkes og takles. En vurdering av Madeleine Orrs bok Warming Up

September 17, 2025

Jan Ove Tangen
Universitetet i Sørøst-Norge

*Madeleine Orr*
**Warming Up: How Climate Change is Changing Sport**
320 pages, hardcover
London: Bloomsbury 2024 (Bloomsbury Sigma)
ISBN 978-1-3994-0452-4

Madeleine Orr har skrevet en medrivende og viktig bok om hvordan klimaendringer endrer idretten – lokalt og globalt – og hvordan idretten har forsøkt å tilpasse seg disse dramatiske klimaendringene. Hennes utgangspunkt er at idrettens store popularitet og enkle budskap kanskje egner seg bedre til å formidle konsekvensene av klimaendringene enn andre samfunnssektorer. Uansett, forfatteren lykkes etter min mening i å formidle og engasjere leseren gjennom konkrete eksempler, følelsesladede fortellinger og tankevekkende refleksjoner. Boken er lett å lese og godt strukturert. Jeg anbefaler gjerne boken til alle, tross mine innvendinger på slutten av denne anmeldelsen.

Boken har fått flotte anmeldelser, som f.eks. i Times Literary Supplement, Washington Indepedent Review of Books, The Guardian og ScienceNews. Så hvorfor da enda en anmeldelse – og på Idrottsforum.org? Først og fremst fordi jeg antar (kanskje med urette) at de færreste har fått med seg de nevnte anmeldelsene. For det andre vil kanskje en anmeldelse på både et skandinavisk språk og engelsk og på en skandinavisk nettside nå fram til flere skandinaver enn engelskspråklige anmeldelser. For det tredje er tematikken så viktig at enhver bok som henvender seg til både folk flest og forskere på en tilgjengelig måte, bør få faglig oppmerksomhet og kritisk gjennomlesning. Og for det fjerde – og det er den viktigste begrunnelsen for meg – er at både boken og anmeldelsene er noe mangelfulle med henblikk på helt nødvendige refleksjoner over og diskusjoner av de mest sentrale psykologiske, sosiologiske, politiske og økonomiske drivkreftene bak klimaendringene. Jeg hadde også gjerne sett at forfatteren hadde gått dypere inn på helt grunnleggende tilpasningsstrategier på individuelt og samfunnsmessig nivå. Avslutningsvis vil jeg derfor kort bringe inn mine egne refleksjoner over hvorfor vi er kommet i denne situasjonen og om det i det hele tatt er mulig å «redde» både kloden og idretten.

Andre idretter utvikler protokoller for krisesituasjoner, utvikler prinsipper for å hanskes med ekstrem-vær, mens noen idretter tvinges til å flytte arenaer. Generelt dreier det seg om hvordan man forberede seg generelt på krisesituasjoner knyttet til klimaendringer.

Madeleine Orr hadde personlige grunner for å skrive boken. På grunn av dårlige snøforhold i de franske alpene, skadet hun seg kraftig i alpinbakken. Det hadde også skjedd med flere turister fikk hun vite under sykehusoppholdet. Hun fikk også vite at klimaendringene var i ferd med å fjerne livsgrunnlaget for flere vinterdestinasjoner. Orrs første observasjoner og refleksjoner fikk henne til å tenke «it can’t just be skiing». Andre idretter må vel også ha blitt rammet av klimaendringene tenkte hun. Det at hun ble tatt opp på et PhD-program i kinesiologi ved universitetet i Minnesota ga henne muligheten til å fordype seg i tematikken. Det opprinnelige forskningspørsmålet hennes var «… to make the case that climate change is already happening, and it’s impacting sports in ways the sector isn’t yet addressing» (side 22). Imidlertid erkjente hun at det var ikke mangel på dokumentasjon av at klimaendringene var reelle, eller mangel på eksempler av at klimaets påvirket idretten, som gjorde at responsen i idretten var laber. Det som manglet var «en oversetter» (a translator), som kunne tolke informasjonen som forelå og gjøre den forståelig for idrettsadministratorer, trenere, utøvere og tilhengere og å hjelpe dem å se hva som sto på spill og gi råd om hvordan de kunne agere. Hun tok på seg denne rollen på imponerende vis slik jeg leser hennes egen beskrivelse. Hennes hovedfokus i den foreliggende boken er å sammenfatte for eventuelle lesere hvordan idretten har tilpasset seg disse klimaendringene og hvilke muligheter for tilpasning som foreligger og som idretten kan benytte seg av.

Boken består av 17 kapitler – pluss et forord og etterord – med forskjellig lengde og antall underkapitler. Kapitteloverskriftene er fengende, men også presise hva gjelder innhold. I «Preface» forteller forfatteren historien om hvordan hun ble oppmerksom på, og følte seg forpliktet til, å si noe om «How Climate Change is Changing Sports». Etterordet – «Author’s Note» – er en redegjørelse for det klimaavtrykket hennes forskning og formidling har medført og hvordan hun har kjøpt klimakvoter for å kompensere for dette. I Kapittel 1 «Pregame» beskriver hun litt av den historiske bakgrunnen for samfunnets og idrettens oppmerksomhet om klimaendringene og et forsøk på si noe om «How did we get here?». I dette kapitlet redegjør også forfatteren for sin egen akademiske bakgrunn og interesse for klimaspørsmålet. Deretter følger kapitler som beskriver hvordan idrett under varme betingelser truer utøveres helse og prestasjoner og hvordan disse utfordringene forsøkes løst (kap. 2); hvordan et økende antall skogbranner truer både lokalsamfunn og idretten som utfoldes der (kap. 3) og hvordan luftforurensning skaper vanskeligheter for idrettslig utfoldelse både innendørs og utendørs (kapittel 4). Deretter følger kapittel 5 om hvordan det faktum at havet stiger truer golfsporten, beach-volleyball, surfing osv., samt effekten av orkaner, flom, styrtregn, vannforurensning og andre vannrelaterte utfordringer i kapittel 6. Tørke er en annen stor utfordring for idrettsutfoldelse (kap. 7). Kapittel 8 handler om hvordan innendørs idrettsanlegg kan anvendes som et viktig tilfluktsted under overnevnte naturkatastrofer. Konsekvensene av manglende snø diskuteres i kapittel 9; mens mangel på brukbar is til skøyting og aking omtales i kapittel 10. Forfatteren gjør også leseren oppmerksom på at konsekvensene av klimakrisen slår veldig ulikt ut – for ikke å si urettferdig – i en global sammenheng (kap. 11). De som har minst ansvar for klimakrisen, rammes hardest.

Hva blir så gjort, og hva kan gjøres for å hanskes med disse alvorlige effektene? Det diskuterer Orr i de følgende kapitlene. «Playing Catch-up» (kap. 12) dokumenterer hvordan konkurransekalendere endres i noen idretter for å unngå varme perioder. Andre idretter utvikler protokoller for krisesituasjoner, utvikler prinsipper for å hanskes med ekstrem-vær, mens noen idretter tvinges til å flytte arenaer. Generelt dreier det seg om hvordan man forberede seg generelt på krisesituasjoner knyttet til klimaendringer. Orr mener også det er viktig å vite om hva som har hendt tidligere knyttet til det å tilpasse seg, eller takle, klimautfordringer. Et sammendrag hva som er gjort gis i kapittel 13. Ulike initiativ for å gjøre idretten «grønnere» legges fram i kapittel 14. Samarbeidet, eller mer presist, sponsingen av idretten gjennom økonomisk støtte fra olje- og tobakksindustrien blir deretter problematisert i kapittel 15. Orr gir også kreditt til de idrettsutøverne som bruker sin posisjon til også å være aktivistisk og gir en del konkrete og viktige eksempler på dette (kap. 16). Ikke uventet har forfatteren gitt siste kapittel (kap. 17) en passende tittel: «What’s Next?». Her beskrives hennes egen involvering i det å spå om fremtiden ved å framskrive utviklingen av idretten fram mot 2050.

I dette kapitlet peker hun også på to fallgruver som klimaengasjement fort kan falle i, nemlig «Doomism» (dommedagsprofetier) og «Hopism» (framtidsoptimisme knyttet til at politikk og teknologi forventes å løse problemene). Orr synes å ha vært nede i begge fallgruvene, men endt opp i nærheten av en mellomposisjon, eller rettere sagt et engasjement for fremme «Hjelp til selvhjelp». Orr gir derfor avslutningsvis konkrete anvisninger på hvordan vi skal virkeliggjøre idrettslig utfoldelse i en klimatruet verden. Denne bokanmelder befinner seg derimot fortsatt i «doomismen»[1], tross Orrs omfattende og innsiktsfulle refleksjoner og argumenter. Jeg tror kampen for et bedre klima også må inneholde en klarere forståelse av sterke psykologiske, sosiale, politiske, økonomiske og vitenskapelige faktorer – faktorer som ikke må oversees og som er ekstremt vanskelig å overvinne, men som i denne boken dessverre får altfor liten oppmerksomhet. Jeg skal derfor avslutningsvis kort omtale disse og samtidig vise til litt litteratur som kan utdype argumentene mine.

Alle synspunkter, perspektiver og teorier har sine «blinde flekker». Hver og en av disse oppfatningene gjør oss i stand til å se noe, men ikke alt. Både folk flest, politikere, journalister og forskere bør derfor gjøre seg kjent med, eller bli gjort oppmerksom på, de ulike synspunkter, perspektiver og teoriers opphav, grunnleggende antakelser, og begrensninger. Dette betyr ikke at alle synspunkter, perspektiver og teorier er like sanne. Vitenskapen, som har som ambisjon å finne ‘sannheten’, har som prinsipp at all kunnskap skal kunne etterprøves ved hjelp av teorier, metoder og kritisk refleksjon. Men selv i vitenskapen er stor uenighet om hvordan ulike fenomener skal beskrives, forstås og forklares. Sagt på en annen måte: Orrs og mine synspunkter, som begge forsøkes forankret i vitenskapen, er tolkninger av bestemte fenomener eller saksforhold. Selv astrofysikere, som f.eks. professor Brian Cox, erkjenner at astrofysiske modeller og teorier om universets opprinnelse, betingelser og utvikling, er tolkninger som er gyldige inntil videre[2]. Alle faglige synspunkter må vurderes kritisk – også denne anmeldelsen.

Kunnskap om klimaendringer og deres konsekvenser for både idrett og samfunn er kunnskap som de fleste undertrykker fordi den skaper angst.

Under lesningen av boken slo det meg at Orr i liten grad trekker inn psykologiske, sosiologiske, politologiske og sivilisasjonsteoretiske perspektiver og teorier for å forklare hvorfor vi er kommet dit vi er i klimaspørsmålet, ikke minst knyttet til hvordan vesentlige tilpasningsstrategier på individuelt og samfunnsmessig nivå trigges under utfordrende omstendigheter. Jeg fant det det nødvendig å sjekke hva slags faglig bakgrunn og grunnleggende vitenskapelig perspektiv forfatteren hadde og som hun legger til grunn for sine synspunkter. Hun oppgir å ha en doktorgrad i kinesiologi; en tverrvitenskapelig tilnærming til menneskelig bevegelse (human movement). Faget tar sikte på å gi studentene kjennskap til, og kunnskap om, en rekke naturvitenskapelige, psykologiske og samfunnsvitenskapelige fag, men også kunne fordype seg i en disiplin[3]. Etter studiene grunnla Orr organisasjonen The Sport Ecology Group og har vært sterkt involvert i å etablere forskningsdisiplinen Sport Ecology som «… the study of sport, the natural environment, and the bidirectional relationship between the two»[4]. Tross henvisningen til en rekke sport management-disipliner som både det tverrvitenskapelige studiefeltet og den nyutviklede forskningsdisiplinen støtter seg på, finner jeg få spor etter sentrale psykologiske, sosiologiske, politologiske og sivilisasjonskritiske perspektiver og teorier som er relevante å ha med når individuelle og samfunnsmessige tilpasningsstrategier diskuteres.

Mitt supplerende perspektiv, er også tverrvitenskapelig, men på en annen måte. Basert på den tyske sosiologen Niklas Luhmanns sosiologiske systemteori, fokuserer jeg på hvorledes sosiale systemer som idrett, politikk, økonomi, forskning, medier osv. forholder seg til hverandre og til naturen og mennesket. I denne teorien vektlegges det at hvert system er selvproduserende og selvorganiserende med utgangspunkt i en unik kode for hvert system. Hvert sosiale system tilpasserseg ulike påvirkninger fra omverdenen med utgangspunkt i sin egen unike kode. Idretten operer ut fra koden «vinne/tape», politikken ut fra «makt/avmakt», vitenskapen ut fra «sant/usant», økonomien «profitt/tap» osv. Samtidig er alle sosiale systemer i moderne tid preget av en hypertrofisk vekstlogikk: bedre prestasjoner, mer makt, sannere sannhet, større profitt osv. Hvert system mener de selv vet best hvordan de skal operere i verden, og lar seg vanskelig overbevise om at andre systemer kan tilføre dem noe. Idretten vil helst ikke ha innblanding fra politikken om hvordan den skal skape aktivitet og prestasjoner. Politikken mener de selv er best for å utforme politikk, selv på idrettsområdet. De sosiale systemenes adaptive, selvlukkende mekanismer skaper ifølge Luhmann grenser for styring i det moderne samfunnet. Det finnes ingen overordnet posisjon hvorfra alt i samfunnet kan organiseres og koordineres, f.eks. i retning av å redusere klimaendringene. Sagt på en annen måte: hvert system tilpasser seg krav og forventninger fra omverdenen i tråd med sin egen unike kode og den felles dominante vekstlogikken, og utvikler seg i retning av sin egen undergang[5]. Paradoksalt nok fører delsystemenes tilpasning til egne og unike eksterne utfordringer til en selvødeleggende spiral for samfunnet som helhet. Klimaendringene er det mest alvorlige symptomet på modernitetens iboende selvødeleggelse. F. eks. fører jakten på profitt til økt forurensning og global utforming. Tidligere samfunn og sivilisasjoner har også hatt sine egne selvødeleggende forløp. Eller for å si det med sivilisasjonsteoretikeren Peter Turchin: «ingen sivilisasjoner har så langt overlevd»[6].

Også på individuelt nivå – hos den enkelte idrettsutøver, idrettsleder, politiker, journalist, forsker osv. – gjør det seg gjeldende noen selvproduserende og selvbevarende mekanismer som gjør det vanskelig å ta inn over seg alvoret i klimaendringene. De aller fleste av oss lider av wilful ignorance i møte med ny kunnskap, dvs. en tilbøyelighet til mer eller mindre bevisst å overse fakta som kan skape kritikk, uro, ubehag, anger osv. Denne adaptive tilbøyelighet kan også betegnes som uncomfortable knowledge, dvs. i de tilfellene hvor alternative synspunkter som går mot hovedsynspunktet blir ekskludert. Kunnskap om klimaendringer og deres konsekvenser for både idrett og samfunn er kunnskap som de fleste undertrykker fordi den skaper angst[7]. Dette poenget hadde jeg også gjerne sett diskutert mer uttømmende i boken til Orr, nettopp fordi det er en del av idrettens tilpasningsstrategi, men på individnivå.

Tross mine dystre innvendinger og krevende perspektiver: det er all grunn til å lese Orrs bok med et åpent sinn og reflektere over hva man som leser kan gjøre for å bidra til en positiv endring. For alternativet til ikke å gjøre noe er betydelig verre. Miljøaktivisten David Bower sa det slik: «There is no businesses to be done on a dead planet”![8]