Mads Skauge, idrettssosiolog ved Nord universitet og medlem av VAR-utvalget
NFF vil «videreutvikle» (det heter forresten utvikle) VAR. Det visste vi. Men at forbundsstyrets innstilling til fotballtinget skulle gå på tvers av NTF-flertallet som skulle være «svært tungtveiende», var langt fra opplagt.
Dette var et av de viktigste pressetreffene i forbundets historie. For VAR-saken er unik. Vi vil aldri se så mye engasjement og debatt rundt en enkeltsak i norsk fotball igjen. Dessuten har VAR vekket medlemsdemokratiet til live, for det har vært sovende.
Sagt annerledes: Medlemsdemokratiet i norsk fotball er ikke nytt, det nye er at det brukes. VAR-saken har vært en brekkstang til et nytt medlemsvolum. Aldri har norske klubber hatt flere medlemmer, og medlemsmassen vil antagelig fortsette å vokse. Derfor er debatten om fotballdemokratiet både naturlig og nødvendig.
Min mening om VAR er ikke så interessant, og uansett velkjent. Mer enn beslutningen om ja eller nei til VAR, var jeg spent på kommunikasjonen rundt beslutningen, for den legger grunnlaget for takt og tone videre i fotballdemokratiet.
Forbundsstyret forsvarer blant annet innstillingen med at VAR reduserer et betydelig antall dommertabber. Selv har jeg en rekke ganger, også i VAR-rapporten, påpekt at det er umulig å tallfeste hvor mange færre avgjørende feil VAR-fotball gir sammenlignet med VAR-fri fotball.
Det har for det første å gjøre med at dommeravgjørelser befinner seg i en gråsone mellom rett og galt. Derfor vil ulike dommere vurdere lignende situasjoner ulikt, og ingen situasjoner er helt like. For det andre har det å gjøre med at VAR-statistikken forbundsstyret viser til, ikke sammenligner VAR-fotball og VAR-fri fotball, men situasjoner før og etter at VAR griper inn, som er noe helt annet. For eksempel gjør avventende dømming at mange situasjoner som ville blitt avblåst i VAR-fri fotball, passerer i VAR-fotball. Om det blir skåring, og den annulleres av VAR, regnes det i VAR-statistikken som en forbedring. VAR retter altså opp en del feil VAR selv har skapt.
At VAR reduserer dommerhets, stiller jeg meg også noe tvilende til, i hvert fall i breddefotballen, der de fleste dommerne er. Jo mer man forteller at VAR øker rettferdigheten, jo mer formes et narrativ om at VAR-fri fotball er urettferdig. Reaksjonene mot dommerne blir nok deretter. Det er neppe spesielt tiltrekkende for dommerne i breddefotballen.
At VAR har kuttet tidsbruken, serveres også som et argument for VAR. Er det egentlig positivt? Baksiden av raskere avgjørelser er jo økt sjanse for feilavgjørelser, noe som er hele VARs grunnleggende funksjon å forebygge. Og merk at skåringsøyeblikket – VARs hovedinnvending – uansett kveles så lenge VAR bruker mer enn to sekunder.
Til slutt tas VAR-rapporten til inntekt for at det er flere forkjempere enn motstandere i befolkningen. Brytes tallene ned, viser det seg at kun 2 av 10 er for dagens VAR. Det er dette «flertallet» som ser ut til å vinne VAR-saken.
Etter at man fikk slutt på kasteprotestene, ble det satt ned et utvalg som leverte en rapport som mange VAR-motstandere har lest som kroken på døra for VAR i Norge. Rapporten fastslo at flertallet i befolkningen ikke vil ha dagens VAR, og at «utvikling» – eller innvikling, som jeg kaller det – i beste fall koster 25 millioner årlig.
VAR-motstanderne vil si at de i innføringsprosessen fikk tredd VAR over hodet, uten mulighet til å bli hørt. I forlengelsen av blant annet dette, tydde en del til sabotasjer, som til slutt fikk en kamp avlyst. Først da kom det på plass ordninger og lovnader som man kunne akseptere.
Man gjorde som NFF sa, og brukte de demokratiske kanalene via årsmøtene. Og man oppnådde til og med et tydelig NTF-flertall, som NFF lovet at skulle være «svært tungtveiende». Og flertallet ble enda tydeligere blant Eliteserieklubbene, som er de som tross alt har førstehånds erfaring med VAR.
Men når selv et flertall gjennom demokratiet ikke holder, vil nok noen tolke det som at demokrati ikke nytter. Det er et skummelt signal.
Breddeklubbene har for all del viktige stemmer i fotballdemokratiet. Men vi kommer ikke unna den paradoksale situasjonen vi står i: Breddeklubbene kommer etter alle solemerker til å bestemme at toppklubbene skal ha noe flertallet av toppklubbenes årsmøter sier at de ikke vil ha, og dermed heller neppe betale for.
Da kan veien være kort til å ty til sabotasje hver gang man vil få gjennomslag for noe. VAR-saken setter presedens: Demokratisk NTF-flertall holder ikke, selv ikke når man har fått lovnader om dette flertallets svært tunge betydning.
Hvordan skal VAR-motstanderne ha tillit til demokratiske prosesser neste gang en kontroversiell sak dukker opp? Hvilke verktøy skal supporterledere bruke dersom medlemmer i deres supporterklubb tyr til sabotasje? Hva skal NFF si hvis det blir flere sabotasjer på norske stadioner? Det blir ikke lett å snakke til folk som føler seg ført bak lyset. Men å snakke til nettopp disse er man nødt til. Det er norsk fotballs største spagat for tiden.
Uansett må man komme seg videre. Jeg har diskutert VAR siden 2012, da ulykken kom til Nederland, og er egentlig lei hele greia. Interessentene i norsk fotball er nødt til å samarbeide videre, til det beste for alle. VAR-saken har skapt tydeligere skillelinjer i norsk fotball enn kanskje noensinne. Da trenger man mer brobygging enn splid fra og med nå. Og den jobbens vanskelighetsgrad kan knapt overvurderes.
Jeg frykter bråk, men kommer ikke til å lage bråk selv. Min rolle som sosiolog er å løfte blikket og belyse hva debatten er uttrykk for og mulige ringvirkninger av den.
For ordens skyld er jeg ingen bråkmaker, har aldri blusset, aldri brukt finlandshette, aldri kastet noe på banen og jeg respekterer alltid flertallsvedtak. Jeg sier heller ikke at jeg støtter sabotasje, men at jeg tror det er nærliggende at vi kan havne i en situasjon hvor det likevel oppstår, og at dette må forsøkes forebygges og håndteres.
Mer interessant enn ja eller nei til VAR, er hvordan norsk fotball kan skape et best mulig samarbeidsklima på veien videre etter VAR.
Utgangspunktet er vrient. Nå står partene på hver sin side av veien, og er nødt til å finne måter å imøtegå hverandre på. Den første håndsutstrekningen bør komme fra NFF. Ballen er på deres banehalvdel.
Men at VAR vedvarer i Norge, virker det å herske liten tvil om, for breddeklubbene har tradisjon for å følge forbundsstyrets innstilling.
Innstillingen vil i det minste være «svært tungtveiende» for fotballtingets utfall. Og de organiserte supportermiljøene har aldri vært mer rasende.