Kvinnefotballens status

Morten Pedersen, som er sportsjournalist og -kommentator i Oslo-avisen Dagbladet, har pådratt seg enkelte landsmenns vrede, skjønt mange nikket sikkert også anerkjennende, ved å hevde at den svært begrensede dekningen av kvinnefotball i norske medier er i samsvar med folks interesse for dette.[i] Man bør ikke skylde på mediene fordi man ikke få den oppmerksomheten man ønsker. At norske medier ikke skriver om kvinnefotball, bortsett fra når landslaget gjør det bra, gjenspeiler bare at knapt noen bryr seg om det.

Denne debatten er ikke ny, den er tvert i mot gammel. Uavhengig av hva man måtte mene om Pedersens syn, er debatten også interessant, fordi den blant mye annet illustrerer hvordan kvinnefotball – på en helt annen måte enn de fleste andre idretter – utfordrer den iboende maskuliniteten som fortsatt assosieres med fotball i vår del av verden. Om dette skal jeg si litt til slutt, men først en liten omvei.

De drøyt 20 årene kvinner har hatt internasjonale turneringer i fotball, har Norge stort sett hevdet seg i toppen, selv om den sportslige tendensen har vært negativ de siste ti årene. Ser vi på antall utøvere er fotball en svært stor idrett blant jenter og kvinner, de utgjør bortimot en tredjedel av medlemskapene i NFF. Det sportslige nivået er beviselig også ganske høyt. Til tross for dette er publikumsinteressen minimal, ikke bare blant menn: Også jenter og kvinner foretrekker herrefotball.

Det er opplagt at Morten Pedersen ganske grovt undervurderer (underkommuniserer?)  medienes potensielle rolle i det å skape oppmerksomhet rundt en idrett. Både aviser og TV kan bidra med mye både når det gjelder å bygge opp forventninger til kommende kamper og til å bygge profiler som folk får et ønske om å se. Av og til prøver de også, slik TV2 gjorde da de kjøpte rettighetene til en ny norsk basketliga for noen år siden (en satsing som rett nok ikke lyktes særlig godt). Jeg skal likevel la dette ligge, og forsøke å diskutere kvinnefotballens status, eller mangelen på sådan, uavhengig av medienes rolle.

Interessen for det norske kvinnelandslaget i fotball har periodevis vært stor, men samtidig svært betinget av sportslige resultater. Etter OL-gullet i Sydney i 2000 har disse som nevnt vært relativt dårlige, målt mot hva nordmenn ble vant til i 90-årene. De norske fotballjentene var, så lenge de hevdet seg i verdenstoppen, populære som landslag, men dette smittet ikke over på klubbfotballen. Mens de norske håndballjentenes suksess i 80-årene ga støtet til økt interesse også for klubbhåndballen, har dette altså ikke lyktes i fotballen. Hvorfor ikke?

Først er det grunn til å merke seg at det internasjonalt er stor variasjon i interessen for kvinnefotball. Det er en populær sport i USA, hvor den også anses å passe spesielt godt for kvinner. I Europa har kvinnefotballen etter årtusenskiftet fått et visst løft – også publikumsmessig – i land som Tyskland, Frankrike og Sverige, og det satses hardt sportslig i mange land. Det siste er antakelig i seg selv en viktig årsak til at Norge har slitt sportslig de siste ti årene, selv om laget i skrivende stund har tatt seg til semifinale i det pågående europamesterskapet i Sverige.

Men selv ikke i de landene hvor kvinnefotballen står sterkest i et publikumsperspektiv, er interessen i nærheten av herrefotballen. For mange fremstår sikkert dette som helt naturlig. Kvinnefotballens historie er tross alt hundre år kortere enn herrefotballens. Men ved nærmere ettertanke påkaller jo kvinner bortimot like mye interesse som menn i flere andre idretter. Jeg har tidligere i denne bloggen nevnt norsk kvinnehåndball som eksempel, og internasjonalt er kvinnene ikke langt unna mennene i kommersiell verdi og publikumsinteresse i idretter som skiskyting og tennis.

Jeg tror det er hensiktsmessig å peke på (i hvert fall) to faktorer som kan ha betydning. I Norge har entusiasmen for kvinnelandslaget som nevnt vært stor i de perioder hvor de har hevdet seg. EM-, OL- og VM-turneringer har stort sett fulgt et mønster hvor oppmerksomheten har vært begrenset i det innledende gruppespillet, mens seerne har strømmet til TV-skjermene når det stundet mot semifinale og finale. Denne mekanismen sier imidlertid ikke stort om interessen for kvinnefotball som sådan, det er den samme som gjør at nordmenn under olympiske leker plutselig har fulgt idretter som bryting, curling og nå sist fekting med interesse: Det er ikke idrettsprestasjonene i seg selv som interesserer, men patriotismen: En hvilken som helst olympisk idrett blir interessant hvis en av våre egne hevder seg. Satt på spissen kan man derfor si at interessen for kvinnelandslaget i fotball ikke så mye har vært trigget av fotballinteresse, som av håpet om norske medaljer.

Men ved nærmere ettertanke gjelder jo dette langt på vei all fotball. Rett nok er det lett også for nøytrale tilskuere å la seg begeistre av Barcelona eller Bayern München, men oftest er det patriotismen, det å se på en kamp og håpe på en bestemt vinner, som motiverer. Og selv for nøytrale er mye av moroa knyttet til at de andre utvetydig støtter ett av lagene. Denne patriotismen kan være sterk eller svak, og den kan i noen tilfeller også først utvikles under kampens gang og være avhengig av enkeltepisoder i kampen, men det er åpenbart en viktig drivkraft for fotballinteressen (som i bunn og grunn ofte like gjerne kan kalles landslags- eller klubbinteresse som egentlig fotballinteresse).

Det er dette kvinnefotballen mangler, i hvert fall i Norge. Mens landslaget i sine beste øyeblikk kan bli gjenstand for nasjonal patriotisme, er de aller fleste helt likegyldige til klubbene. Sagt på en annen måte er fotball avhengig av at folk bryr seg om hvem som vinner for at den skal fremstå som interessant. Skal kvinnelig klubbfotball ha en sjanse, må det rett og slett bygges opp klubbidentitet fra bunnen av.

Men heller ikke dette ser ut til å være nok for kvinnefotballen, og det er det andre poenget jeg vil trekke fram: Flere toppklubber; blant andre Vålerenga, Stabæk og Lillestrøm, har egne kvinnelag. Supporternes velkjente klubbfølelse skulle dermed kunne komme til uttrykk. Men nei. Eliteseriekampen mellom Vålerenga og Lillestrøm 12. mai i år, de kanskje største rivalene i norsk (herre)fotball, hadde i følge Norges Fotballforbunds egne sider 156 tilskuere.

Det er noe ved fotballen som gjør at en stor andel av publikum i vår del av verden fortsatt ser på den som noe som noe genuint mannlig. For dette ubevisst sjåvinistiske blikket er og blir kvinnefotball litt latterlig. Viljen til å vurdere kvinnefotballen på dens egne premisser blir dermed sterkt begrenset. I langt større grad enn i andre idretter er det fortsatt relativt vanlig å latterliggjøre kvinnefotballen fordi topplag kan bli slått av guttelag. Bildene og forestillingene vi har av fotball består i at det er noe iboende maskulint ved idretten.

Disse forestillingene er åpenbart feilaktige. Som jeg har pekt på i et tidligere blogginnlegg, er det vanskelig å se noen saklig grunn til at fotball skulle være en tøffere eller mer maskulin sport enn håndball, men i hvert fall i Norge sorteres de veldig forskjellig på dimensjonen maskulin-feminin. I større grad enn i mange andre idretter er det maskuline fortsatt normen; den som kvinneidretten måles opp mot. Men hvem ville være imponert over Marit Bjørgen om hennes fart i sporet ble målt mot Petter Northug?

Utfordringen ligger i så å si å dekonstruere de kulturelle kodene som gjør at kvinnefotball ikke anerkjennes på sine egne premisser, og dernest bygge klubber som kan bli identitetsbærere i byer og lokalsamfunn. Det hjelper naturligvis også om pressen gjør et forsøk på å løfte fram kvinnefotballen også utenom de internasjonale turneringene.

5 total comments on this postSubmit yours
  1. avatar

    Bare så ingen misforstår, min kritikk av Morten Pedersens kommentarartikkel, tok utgangspunkt i motiv og timing. Foranledningen til Pedersens kommentar var en slengbemerkning fra landslagssjef Even Pellerud dagen etter Norges seier over Tyskland. Da sa en stolt og glad Pellerud at han syntes jentene fortjente mer oppemerksomhet. Dette fikk altså Morten P til å refse ”kvinnefotballen” for å ”rope etter mer oppmersomhet”. Det er ingen i norsk kvinnefotball som har kommet med krav om mer oppmersomhet. Man har kommet med håp og ønsker. Under EM har gjenomgangsmelodien vært at spillere, leder, trener osv har vært kjempeglade for den medieoppmersomheten som har vært gitt landslaget. Dette altså intil Pellerud i stolt lykkerus mente at jentene fortjente (enda?) mer.

    Dette er altså bakteppet for Pedersens ramsalte kommetarartikkel hvor han i tillegg prøver å skape et bilde av at kvinnefotballen hemningsløst suger penger ut kassen til NFF, penger som Pedersen åpenbart mener kunne vært brukt langt bedre på noe annet. Han serverer også udokumenterte påstander i forhold kvinnefotballen og TV-avtalen, for ytterligere å diskreditere kvinnefotballen.

    Jeg forstår ikke Pederesens kraftige reaksjon på en uskyldig kommentar fra Pellerud. Jeg forstår ikke hans behov for å rakke ned på norsk kvinnefotball i allminnelighet. Jeg forstår ikke hvorfor han måtte bruke spalteplass på noe han selv mener er totalt uten interesse. Jeg forstår ikke hvorfor dette måtte publiseres samme dag som Norge skulle spille kvartfinale mot Spania. Jeg tviler på at Morten Pedersen handler i affekt og totalt uten motiv – men jeg klarer altså ikke å se motivet hans.

    Kan det være så enkelt som at den som hadde det største behovet for mer oppmerksomhet akkurat nå, var – Morten P. ? Å slenge dritt om kvinnetfotball er jo en sikker vinner hvis sukess måles i støtte i kommetarfeltet og på alskens debattforumer. Det tiltaler nok også White-Trash-Segmentet som Dagbladet er så opptatt av å tiltrekke seg.

  2. avatar

    Jeg kan ikke se at du nevner objektive prestasjoner på banen, de færreste menn kan matche en kvinnelig håndballspiller i elite/toppserien teknisk, de kjenner heller ikke mange – om noen – som kan det. Vi kan heller ikke gå fra Marit Bjørken på ski, eller hun lyse som jeg ikke husker navnet på, og vi kjenner sjeldent noen som kan det. Men vi kjenner mange som ville rundspilt en hvilkensomhelst eliteseriespiller i den kvinnelige fotballserien. Hvis vi ikke kan gjøre det selv. Eller kunne den gang vi var noen kilo yngre og anginaen kjempet om plassen med prostata og røykhoste. Når det gjelder fotball har vi mao personlige erfaringer å sammenligne med, og da faller kvinnefotballen sammen. Den er prestasjonsmessig uinteressant. Vi kunne gjort det bedre selv.

  3. avatar

    Hei,
    så du mener at fordi så få (menn) har spilt håndball, ser vi kvalitetsforskjellen mellom menn og kvinner dårligere der enn i fotball, som mange har mer erfaring med? Det er et mulig poeng. Den objektive (som du kaller det) forskjellen på menn og kvinner i håndball er imidlertid like stor som i fotball. Selve ideen om å sammenligne prestasjoner mellom menn og kvinner er ganske uinteressant. Da jeg var 15-16 år kjente jeg mange som i hvert fall ville kjempet om NM-gullet på 800 meter for kvinner, og jeg kunne antakelig nådd finalen selv, men det ledet meg jo ikke til å mene at kvinnelig friidrett derfor ble mindre interessant.

  4. avatar

    p.s. her på forumet publiserte Johnny Hjelm en analyse av kvalitetsforskjellen på herre- og damefotball; her:

    http://idrottsforum.org/articles/hjelm/hjelm070829.html

  5. avatar

    Viktiga damfotbollshändelser (EM, VM, OS), och enskilda matcher av stor betydelse, leder ofta till en diskussion om damfotboll versus herrfotboll. I den artikel som Hjelseth nämner har jag utförligt redovisat varför denna diskussion uppstår, de viktigaste argumenten, vad syftet synes vara med att framhålla herrfotboll som så mycket bättre osv. Men kortfattat:
    1. Fotboll är världens största idrott och engagerar långt fler än en idrott som volleyboll. ”alla” har erfarenhet av fotboll, och ser sig själva som kompetenta att bedöma fotbollsspelares kompetens.
    2. Damfotboll är för många män ett ”rött (feministiskt) skynke” och därför är det viktigt att framhålla damfotbollsspelares dålighet. Majoriteten damfotbollshatare är inte ute efter att diskutera damfotbollens kvaliteter eller hur den kan bli bättre, de vill enbart trycka ned kvinnorna som spelar fotboll
    3. i idrotter som handboll, innebandy (floorball) har män och kvinnor varit med från starten, mellankrigsdecennierna respektive 1970-1980-talen, det etablerades aldrig någon manlig hegemoni inom dessa idrotter, därför mindre kritik mot kvinnliga utövare här. Inom ”små” idrotter är man också i allmänhet glad för alla som vill syssla med idrotterna, att de växer och blir större, av detta skäl är alla välkomna, t o m kvinnor.
    4. En idrottsprestation måste imponera på betraktaren, i subjektiv mening, därför är många imponerade av Anja Pärsson och Marit Björgum eftersom de flesta män inte skulle drömma om att kasta sig utför störtloppsbacken i Åre eller försöka sig på att åka tremilen i Holmenkollen i maxtempo. Men många damfotbollshatare uppfattar felaktigt att allt, eller det mesta, som damfotbollsspelare gjorde under EM – det kunde de också göra själva (våldsam överskattning av den egna förmågan). Att 15-16 års pojkfotbollslag spelar jämt mot landslag används ofta som argument i detta sammanhang (trots att det i allt väsentligt är pojkarnas fysiska överlägsna snabbhet på korta sträckor som är den viktgigaste förklaringen).

    /Jonny Hjelm

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message