Ytligt och spretigt om kärleken till idrott

Forfatterne legger lista høyt når de påberoper seg å skulle svare på hvorfor mennesker elsker idrett i alle dens former, over hele kloden og i hele menneskehetens kjente historie: ”… we will attempt to answer these questions through an examination of sport in all its facets, from sorting out various types of sporting activities to giving an overview of the history of sport from the earliest days to the present-time, with a constant focus upon the social conditions through which sport arises and by which it continues to thrive.” (s vii).

I utgangspunktet skulle man tro at et slikt prosjekt ville kreve langt mer enn 248 sider for å lykkes; ja kanskje flere bind av samme størrelse. På den annen side kan det sies mye fornuftig og innsiktsfullt på færre sider om forfatterens evner og kompetanse er på høyde med temaet. Dessverre avslører denne boken etter min mening et misforhold mellom temaets voldsomme spennvidde og forfatternes filosofiske og sosiologiske kompetanse og innsikt. Den er overflatisk, springende og lite stringent. Jeg sitter med en følelse av at boken er en slags ”spin-off” av dereslærebok i idrettssosiologi. Det ble kanskje ikke plass til alt i læreboken, så hvorfor ikke gi overskuddsstoffet ut som en annen bok? Jeg mener det er en dårlig idé; med et uinteressant resultat. Hvorfor? Les videre…

Hva er idrett?

Forfatterne er inneforstått med at når fenomenet ”sport” gjøres til analyse som det objektet folk elsker, så må det avklares hva begrepet henviser til. I kapittel 1 forsøker derfor forfatterne å gi svar på ”What is Sport?”, dvs. de diskuterer seg fram til en definisjon. Ved å lete etter likheter og ulikheter mellom utradisjonelle aktiviteter som amboltskyting (anvil shoots), stabling av kopper (cup stacking), kanonball (dodgeball), sparkeball (kickball) og Zebra-jakt (Zebra Hunting) ender de opp med en ganske tradisjonell definisjon av idrett:[1] ”… we define ”sport” as an institutionalized, structured competitive activity beyond the realm of play that involves physical exertion and/or the use of relatively complex athletic skills.” (s 7).

Med denne definisjonen for hånden gir de seg i kast med å avgrense sport fra ”leisure” og ”play” og avklare hva som er de mest populære idrettene i USA og i verden uten at det gjøres klart hvorfor det sistnevnte er nødvendig. Det brukes også noen sider på å avklare skillet mellom ”athletes” og ”sport adherents” før de slår fast at ”Sport is a microcosm of society”.

Det mest kritikkverdige i dette kapitlet er derfor at de ikke knytter an til den omfattende og dyptpløyende diskusjonen av hva som menes med lek, spill og idrett som har pågått i årtider.

Med såpass store anstrengelser for å begrepssette fenomenet ”sport” hadde jeg forventet at forfatterne også hadde tatt for seg det andre sentrale fenomenet som fokuseres i boktittelen, nemlig ”Love”. Hva forfatterne legger i dette begrepet får vi ikke rede på. Det er mulig at forfatterne mener det er selvforklarende og kommer indirekte til uttrykk i deres beskrivelse av ”athletes” og ”sports adherents”. Men likevel…Forfatterne burde også gått en runde med seg selv og med leseren om hva det vil si å definere. For meg, som måtte tilegne meg Arne Næss sin ”En del elementære logiske emner” i mitt første møte med universitetet, oppleves det som uforståelig at forskere som beveger seg inn i filosofiens temaområde, ikke avklarer språkets muligheter og begrensinger for analyse og formidling. Ikke minst det som dreier seg om presisjon og definisjon av sentrale begreper og de faglige utfordringer det stiller. Det skal sies at Delaney og Madigan ikke gjør krav på å komme med annet enn en ”working definition” (s 1). Men hva er en arbeidsdefinisjon sammenliknet med andre definisjonsformer? Er det det samme som en ”ad hoc” definisjon? Er den en ”bruksmåtedefinisjon” eller ”vesensdefinisjon” eller faller den inn under ”intensjonell” eller ”ekstensjonell” definisjon, ”illustrerende” eller ”opptellende” definisjon osv.?

Som de fleste vet, brukes arbeidsdefinisjoner (eller ad hoch definisjoner) enten der hvor det ikke foreligger en autoritativ definisjon av det aktuelle fenomenet eller der hvor man ønsker å jobbe seg fram til en grunnleggende og autoritativ definisjon. Delaney og Madigan synes ikke å forsøke på det sistnevnte. Og de kan vanskelig påberope seg at det ikke er gjort forsøk på fremme autoritative definisjoner av ”sport” tidligere. Det mest kritikkverdige i dette kapitlet er derfor at de ikke knytter an til den omfattende og dyptpløyende diskusjonen av hva som menes med lek, spill og idrett som har pågått i årtider. I hvert fall burde det vært henvisninger til Johan Huizingas Homo Ludensfra 1938, Morgan og Meyers bok Philosophic Inquiry in Sport fra 1988 som er en omfattende artikkelsamling på temaet og kanskje også Robert Perinbanayagams Games and Sport in Everyday Life: Dialogues and Narratives of the Self fra 2006. Den sistnevnte er etter min mening den beste analysen så langt; både hva gjelder å avklare hva idrett er og å svare på hvorfor så mange ”elsker” dette fenomenet.

Sosiale betingelser for idrett

De neste syv kapitlene er delvis en dokumentasjon på hvorledes ”kjærligheten” til idretten kommer til uttrykk og dels en drøfting av hvilke betingelser denne ”kjærligheten” gis i samfunnet. Kapittel 2 er et halsbrekkende forsøk på å beskrive ”our love affair with sports throughout history”. Uten begrunnelse og i korte avsnitt omtales ulike former for fysisk utfoldelse – hvorav mange som ut fra deres egen definisjon, strengt tatt ikke er å betrakte som idrett – helt tilbake til 1400 før Kristus. Jeg registrerer med undring at idretten i Middelalderen vies mindre plass enn hva ”Sport in Ancient Africa” og ”Sport in Ancient Asia” for nærmere 3500 år siden gjør. De sistnevnte avsnittene gis faglig substans og forankring gjennom henvisninger til litteratur. Dette gjøres ikke for ”Sport during the Middle Ages”. Her gis det ikke én referanse, selv om det beskrives både ridderturneringer og folkelige spill og jakt. Når forfattende kommer til idrett i moderne tid er det stort sett amerikanske idretters historie som omtales. Da er ambisjonen om å beskrive kjærligheten til idretten ”across the globe” forlatt, og det uten begrunnelse. Og den er forlatt for godt. Resten av boken er stort sett bare en presentasjon av amerikanske idretter slik de utfolder seg blant barn og unge, hvordan den oppleves som utøver eller tilskuer, og de sosiale betingelsene for dette så som kultur, sosialisering, organisering, skolemiljø osv.

Jeg er ikke uenig med forfatterne om at den omliggende kulturen spiller en vesentlig rolle for hvorledes ulike former for idrett kommer til uttrykk og hvilken betydning det får for identitet og tilhørighet (kap 3), at sosialisering av barn og unge skjer dels gjennom aktiv deltakelse i idrett og dels gjennom passiv observasjon av hvorledes ulike idretter og deres idoler formidles gjennom populærkultur og massemedia (kap 4) og at å vokse opp i et samfunn som verdsetter idrett så høyt som det amerikanske ”gjør noe” med den enkelte (kap 4 og 5). Jeg aksepterer også at de ser nærmere på hvorledes barns idrett organiseres og begrunnes (kap 5) og at skoleidretten – med dens nasjonale organisasjoner og regelverk – har stor betydning for hvorledes ungdom opplever og erfarer idrett (kap 6). Intuitivt og tilsynelatende høres dette ut som viktige betingelser for hvorfor amerikanere elsker idrett.

Det etnosentriske perspektivet gjør forfatterne ute av stand til å reflektere over hvorfor folk elsker idrett også andre steder i verden, til tross for at de historiske, kulturelle og samfunnsmessige betingelsene er ganske annerledes.

Men jeg synes deres faglige forankring av argumenter og anvendelse av sosiologiske teorier og perspektiver er delvis mangelfull og ofte ubegrunnet. F. eks. finnes det på de innledende sidene i kapittel 4, hvor de teoretiske perspektivene på sosialisering til samfunnet generelt og sosialisering i idrett spesielt, ikke en eneste referanse. Sagt på en annen måte: det er vel ikke et tema innenfor sosiologi som det er skrevet så mye om og som er så gjennomdrøftet, som nettopp sosialisering og så tar forfatterne seg ikke engang bryet med å trekke opp de faglige linjene og kontroversene gjennom henvisninger. Det er påfallende, for ikke å si sterkt kritikkverdig.Det er også kritikkverdig at det amerikanske blikket er så dominerende i denne boken, når den faglige ambisjonen er så historisk og global som forfatterne legger opp til. Det etnosentriske perspektivet gjør forfatterne ute av stand til å reflektere over hvorfor folk elsker idrett også andre steder i verden, til tross for at de historiske, kulturelle og samfunnsmessige betingelsene er ganske annerledes. Det impliserer at enten kan kjærligheten til idretten trives under mange slags sosiale betingelser eller så er betingelsene som diskuteres ikke avgjørende for utvikling og vedlikeholdet av en slik kjærlighet. Begge disse mulighetene burde vært drøftet. Det gjøres ikke.

Hvorfor vi elsker idrett

All forskning tar utgangspunkt i et forskningsspørsmål som forsøkes besvart på en systematisk, logisk, empirisk, generaliserbar og etterprøvbar måte. At det oppstår flere spørsmål underveis, men som ikke besvares der og da, er også ganske vanlig. Det oppfattes som en indikasjon på at forskningen er god og spennende. Det er også vanlig at forskerne oppsummerer funnene og drøftingen i et sluttkapittel hvor det trekkes konklusjoner om hva svaret på spørsmålet er.

Kun det sistnevnte gjøres her, ihvertfall tilsynelatende. Siste kapittel bærer tittelen ”Why We Love Sports” og jeg som leser forventer altså å finne svaret på forskningsspørsmålet her. Men det gjør jeg altså ikke; i hvert fall ikke helt. Riktignok pekes det på at ”Feeling Good about Sports” er en viktig faktor. Men at svaret også ligger begravet i avsnitt som ”Sports for the Physical Impaired”, ”The Benefits of Sport Participation and Physical Education” og ”The Media: feeding our Thirst for Sports” er vanskeligere å forstå. Dette er temaer som er av samme type som det som har vært diskutert i tidligere avsnitt, og burde vært innarbeidet i tidligere kapitler eller plassert som egne kapitler for å understreke deres betydning som sosiale betingelser for folkets kjærlighet til idrett. Men hva som er det ”egentlige” svaret på hvorfor folk elsker idrett, klarer jeg ikke å lese ut av dette sluttkapitlet; ei heller av boken som helhet.

Sagt på en annen måte: jeg er på en måte like klok, men mer forvirret og frustrert etter å ha lest boken, enn hva jeg var før. Etter min mening lever den ikke opp til grunnleggende standarder for hvorledes forskningskunnskap skal presenteres og formidles. Det er ingen tydelig og begrunnet systematikk i valgene av og i presentasjonen av temaer og faglige perspektiver. Framstillingen er til tider ulogisk og springende i resonnementer og i sammenstillingen av relevant fagstoff. Boken er klart empirisk fundert, men enkeltindividers erfaringer og opplevelser, anekdoter og forfatterens egne oppfatninger, sidestilles med faglige observasjoner og kvalitetssikrede funn. Det som gjelder i USA generaliseres til alle andre land og folk, uten motforestillinger og refleksjoner. Og i og med at mange argumenter og påstander ikke forankres i referanser og kilder er det vanskelig å etterprøve dem. Altså: ”I don’t love this book!”

Stor ståhei for ingenting

I Shakespeares forviklingskomedie ” Much Ado About Nothing” opptrer vaktkonstablene Dogberry og Verges. Selv om de er ganske udugelige, og ikke helt klarer å gjøre seg forstått fordi de radbrekker språket og velger gale formuleringer, bidrar de likevel til avsløre Don Juans falske spill slik at kjærligheten kan komme til uttrykk og de som virkelig elsker hverandre får hverandre tilslutt.

Nå er det kanskje useriøst å sammenlikne boken med denne komedien og forfatterne Delaney og Madigan med disse to skikkelsene, men som sagt over synes jeg disse forfatterne radbrekker faglige resonnementer og velger om ikke gale, så i hvert fall til tider tilfeldige, eksempler og funn for å svare på hvorfor folk elsker idrett. Likevel klarer de indirekte å vise at folk elsker idrett. Dessuten synes boken hos meg å vekke en fornyet interesse for spørsmålet og til å gå videre for å finne et bedre svar; et svar som er bedre filosofisk og sosiologisk forankret og med mer global og relevant empiri.

Det er betegnende at forfatterne i tittelen på boken har et utropstegn. Det hadde passet bedre med et spørsmålstegn. Det definitive svaret er ennå ikke funnet. Så let videre dere som måtte være interessert. Svaret finnes ikke i denne boken…

© Jan Ove Tangen 2011.