Hvorfor bruker noen doping?

Morten Renslo Sandvik
Norges idrettshøgskole

En god debatt avhenger av at noen stiller de gode spørsmålene. I 25 år har Bjørn Barland spurt ’Hvorfor bruker noen doping?’. I Fortellinger om doping og kroppskultur får vi gode svar, og boka er et viktig bidrag i samfunnsdebatten om doping.

De som ønsker å forstå hvorfor noen bruker doping, gjør lurt i å sette seg inn i Bjørn Barlands forskning på temaet. Denne utgivelsen gjør resultatet av 25 års forskning lett tilgjengelig, samlet mellom to permer og lesverdig for studenter, samfunnsforskere og – vil jeg legge til – de som er engasjert i dopingforebygging.

Barland ”forlater toppidrettens dopinglogikk og søker en forståelse av doping som et sosialt fenomen i en større samfunnsmessig sammenheng”. Med andre ord skal vi til treningssentrene, til fitnessbevegelsen og til det forfatteren kaller en moderne kroppskultur. Boka gir først og fremst innsikt i hva som kan motivere til dopingbruk, men jeg leser den også som en fortelling om kroppskultur mer generelt: Hva er det som får mange til å innlede identitetsprosjekter sentrert rundt trening, muskler og kropp?

Fortrolighet gir innsikt

Barlands forskning på ”mennesker som bruker doping” har særpreg, også i et internasjonalt perspektiv. Få forskere har fått innpass i et miljø av dopingbrukere i like stor grad som forfatteren i hans doktorgradsarbeid Gymmet: en studie av trening, mat og dop, publisert i 1997[i]. Resultatet av fire år i felten den gang vies mye plass også i denne utgivelsen, sammen med intervjuer fra en studie av unge menns bruk av muskelbyggende medikamenter, publisert i 2010[ii]. I arbeidet med denne boka har Barland intervjuet flere av sine informanter på nytt – også noen fra Gymmet, mer enn tjue år etter første møte. Intervjumaterialet preges av en fortrolighet samfunnsforskere sjelden oppnår med mennesker som bruker doping. Denne fortroligheten, i møte med mange mennesker gjennom mange år, gir dyp innsikt og gode analyser.

Fra treningssenteret til Gymmet

I boka treffer vi dopingbrukere på to arenaer. På treningssenteret møter vi først og fremst unge menn uten langvarig dopingerfaring. De eksperimenterer med anabole steroider og andre muskelbyggende medikamenter. De søker forandring, men vet ikke helt hva forandringen og dopingbruken skal ende i. På treningssenteret får vi innblikk i hva som kan få noen til å begynne med doping, for eksempel hvordan noen oppfatter doping som en del av et meningsfullt alternativ til en tilværelse de er lei av. Blant annet leser vi om unge menn som har blitt mobbet og andre som har følt konsekvensene av time ut og time inn med dataspill. Vi lærer det tilsynelatende åpenbare, men likefullt viktige poenget om at doping aldri kommer først – styrketreningen gjør, deretter det rigide kostholdet og til sist dopingen. Å begynne med doping er en prosess.

For noen ender prosessen på Gymmet – et røft kjellerlokale i kontrast til treningssentrenes rene flater og lyse rom. Her møter vi kroppsbyggerne og fitnessutøverne. Noen konkurrerer i kroppsbyggerstevner, andre ikke. Til felles er kroppsbygging som prosjekt, med en tydelig oppfatning av mål og midler. Mål utalt i antall kilo, fettprosent eller følelsen av ”å være på topp”; midler en gjennomtenkt og erfart mix av trening, mat og dop. På en måte er dette fortellingen om å fortsette med doping – om hvordan erfarne og på sin måte kunnskapsrike dopingbrukere konstruerer dopingen som noe rasjonelt og nødvendig i deres tilværelse.

I bokas avslutning treffer vi noen av informantene på nytt. Selvfølgelig et godt dramaturgisk grep, men også verdifullt i jakten på forståelse. Barland bruker intervjuene til å reflektere rundt muligheter og begrensninger i hans interaksjonistiske tilnærming. Dette utgangspunktet gir et litt annet fokus. Der boka hittil har vært veldig opptatt av informantenes fortelleringer om trening, mat og dop, og om det sosiale systemet og kommunikasjonen på Gymmet, handler dette mer om selve informanten. Vi blir bedre kjent med noen av individene som begynte og fortsatte med doping.

Før og etter internett

Det slår meg ved noen anledninger at boka går en hårfin balansegang mellom tematisk dagsaktualitet og sterke 90-tallskonnotasjoner ved noen av skildringene og sitatene fra Gymmet. På den ene siden har jeg i bakhodet kroppskulturen slik vi kjenner den i dag, med Instagram og Snapchat som utstillingsvinduer og internett som viktig inspirasjons- og informasjonskanal. På mange måter er det kroppskulturen i dag jeg som leser ønsker å forstå, og det er i lys av denne jeg vurderer Barlands forståelsesrammer.

På den andre siden blir jeg stadig minnet om at mye av dette dreier seg om en tidligere tid. For eksempel: På 90-tallet oppsøkte forfatteren kroppsbyggerkonkurranser for å finne ”et destillat av gymkulturen, gymkulturen i konsentrert form”. Jeg er usikker på om disse stevnene representerer et konsentrat på samme måte i dag. Vi lever i en tid der definisjonsmakt er spredt utover et stadig økende mangfold av påvirkningskanaler. Internett er viktig. Både styrketreningskulturen generelt og den hardbarka gymkulturen er nok mer fragmentert enn hva den var, med flere ulike miljøer, premissleverandører, kunnskapskilder, mål og midler.

Da får de nyere intervjuene stor betydning, ikke minst som en indikasjon på at den viktige kunnskapen fra Gymmet hjelper oss til å forstå dem som driver med trening, mat og doping i dag. Jeg får inntrykk av at fellesnevnerne er flere og dypere enn forskjellene. Barland trekker frem maskulinitetskrisa, som fulgte av at den klassiske, maskuline rollemodellen forsvant med kroppsarbeidet. Kanskje er dette fremdeles en viktig del av kroppskulturen slik den kommer til uttrykk blant unge menn. Anthony Giddens’ ideer om hvordan vi kan og må ta ansvar for å konstruere vår identitet innenfor relativt løse sosiale strukturer, gir mening når vi snakker om kroppskultur også i dag. Det samme med Robert Mertons anomibegrep, som beskriver situasjonen som oppstår når vi har samfunnsskapte mål, men de mest effektive midlene til å nå målene er utilgjengelige for oss – i tilfelle doping gjennom stigma og nå lovregulering. Tidsspennet i forskningsmaterialet kan øke innsikten vi sitter igjen med: Vi ser at noen dypereliggende tendenser som hjelper oss å forstå mennesker som bruker doping, har vedvart over tid. Og vi ser at disse tendensene favner bredere enn bare om dopingbrukerne.

Individ og samfunn        

Barland formidler denne sammenhengen mellom dopingbrukerne og en bredere kroppskultur på en god og lettfattelig måte. Likevel tenker jeg at det er viktig å understreke at det er noe ekstremt over den delen av kroppskulturen vi blir kjent med her. Kanskje kan dopingbruken forstås i lys av kroppskulturen slik også jeg kjenner den, men det er noe mer der: En slags søken ut i det ekstreme og overdrevne, til idealer som kan ha opphav i samfunnets fokus på kropp, men som ut fra min opplevelse av kroppsidealer er gjenkjennelige mest som overdrivelser. Der Barland overbevisende fremmer en forståelse av dopingbrukerne som overkonforme, forteller det ekstreme og overdrevne aspektet meg at også andre avviksforståelser har verdi her. Kanskje må vi grave enda dypere i det enkelte individ?

I min lesning er det her boka ender. Barland reflekterer over hvor vidt den interaksjonistiske tilnærmingen gjør at ”man blir så fokusert på den meningsbærende symbolske samhandlingen […] at annen viktig empiri om informantens liv blir utelatt og dermed ikke en del av analysen”. Da det siste av de ferske intervjuene som avslutter boka bringer en gripende historie om en vanskelig oppvekst med en voldelig far og en brutal voldshandling, blir dette spørsmålet virkelig relevant. Jeg får følelsen av at vi forstår mye, men ikke alt.

Kriminalisering og forebygging

Barland legger sine forståelsesrammer til grunn for en problematisering av samfunnets bestrebelser med å bekjempe doping gjennom lovreguleringer. Ved å stille spørsmålet ”Hvorfor bruker noen doping?” får Barland som svar at dopingen i seg selv ikke er selve problemet – for brukerne er den snarere løsningen på et problem. Problemet har å gjøre med kroppskulturen og føringer fra samfunnet om at vi må definere oss selv i lys av rådende kroppsidealer. Det følger av dette at dopingforebygging ”møter helt spesielle utfordringer fordi det er problematisk for et samfunn å forebygge seg selv”. Neppe unikt for doping, men et viktig innspill i en debatt der dopingbrukere oftere blir skissert som avvikere enn overkonforme.

Slik får vi gode svar på gode spørsmål om doping, i en reflektert tekst som også sier mye om veien til svarene.

Fortellinger om doping og kroppskultur er et viktig bidrag til forskningsfeltet og debatten. Ikke minst er den en nyttig innføring i Barlands særegne forskning på mennesker som bruker doping.

Copyright © Morten Renslo Sandvik 2016

[i] Barland, B. (1997). Gymmet: en studie av trening, mat og dop. Doktorgradsavhandling ved Norges idrettshøgskole.

[ii] Barland, B., Tangen, J. O. & Johannesen, C. A. (2010). Doping: muskler, mestring og mening. En kvalitativ studie av unge menns bruk av muskelbyggende medikamenter (PHS-rapport 6/10). Oslo: Politihøgskolen.