Med Bjørge Stensbøl som toppidrettssjef ble Norge en vinterolympisk stormakt. Tittelen på boken om eventyret norsk toppidrett er temmelig presis, og det fremgår at Stensbøl selv var den mektigste og sterkeste. I boken underslår han seg ikke æren, og tar han et endelig oppgjør med de som utfordret ham.

Etter at Olympiatoppen ble etablert på slutten av 1980-tallet skjedde det noe i norsk idrett. Fra null og niks under vinterlekene i Calgary 1988 tok norske utøvere 9 gull (23 medaljer totalt) i Albertville fire år senere. Det hele ble toppet i Salt Lake City i 2002 da Norge ble beste nasjon med 13 gull. Nøkkelpersonen var Bjørge Stensbøl. Han la strategiene, han hentet nøkkelpersoner til Toppidrettssenteret, og han fikk i gang kompetanseflyt mellom ulike idretter.

Samtidig var han kontroversiell. Til tross for at rollen som toppidrettssjef er en administrativ stilling, drev Stensbøl en dårlig skjult politisk virksomhet. Han kunne strekke seg langt for å nå sine mål, og han inngikk de allianser som til enhver tid var nødvendig. Han gikk slett ikke av veien for en krangel, og spisset gjerne konfliktene i media når han ønsket å provosere en idrett eller et lag som etter Stensbøl mening ikke hadde den rette toppidrettskulturen.  

Det er prisverdig at han har satt seg ned og skrevet sin historie. Stensbøl legger ikke skjul på at dette er hans subjektive oppfatning av det som har skjedd de 20 siste årene i norsk toppidrett. Innledningsvis presiseres det at han ikke gjør krav på å eie sannheten, men at forfatteren er ute etter å beskrive helheten, strategiene, filosofien og tiltakene. Vi får også vite at han egentlig er beskjeden og forsiktig, men denne beskjedenheten skjuler han rimelig godt utover i boken. Fra tid til annen renner det over av selvskryt, og han evner i liten grad å ta selvkritikk.

Enkelte steder opptrer han riktignok med kritikk som rammer han selv. Som når han skriver om likestilling og spør hva han selv gjorde for idrettsjentene i norsk idrett. «Altfor lite!» er svaret, før vi på de to neste sidene får vite om et kvinneprosjekt, tredobling kvinneandelen på ledersiden, og arbeidet mot sextrakassering – tiltak han selv var med å iverksette. Slik er gjennomgangsmelodien i boken. Stensbøl klarer ikke å skjule at han har minst en finger med i alt det gode som skjedde i norsk toppidrett. På bakgrunn av medaljefangsten er det vanskelig å ta ham i løgn.

Styrken i boken er at han skriver som en insider og kan gi mer detaljerte beskrivelser enn alle andre som har forsøkt å dokumentere det som er kalt det norske toppidrettsunderet. Han beskriver hvordan han bygget opp teamet sitt, måten man hentet inspirasjon på utholdenhet fra DDR, hvordan han og de øvrige idrettstoppene slo tilbake mot TV 2 da kanalen kom med beskyldninger om norsk doping under Lillehammer-OL i 1994, og måten han håndterte kritikken som kom fra store særforbund som ikke likte at Olympiatoppen og Stensbøl fikk så mye makt. Her har han beskrivelser og analyser som er friske, men de representerer også svakheten i boken. Stensbøl blir for unyansert når han skal ta kritikerne sine.

Dette er spesielt tydelig i omtalen av Fotballforbundet, og i særlig grad tidligere generalsekretær Karen Espelund som var kritisk til måten Stenbsøl «tok seg til rette». Hun fremholdt i hele tiåret at hun mente det var nødvendig med en rolleavklaring. Stensbøl mener å vite at hun egentlig ønsket Olympiatoppen utelukkende som et kjøpesenter der de ulike forbund kunne kjøpe de tjenester man hadde bruk for.  I 2002 var Espelund angivelig hovedarkitekten bak et brev fra store særforbund som uttrykte at Olympiatoppen ikke satt på den nødvendige kompetansen i fotball og derfor burde fremstå ydmyk. Brevet omtales som famøst av Stensbøl, som kommer tilbake til Fotballforbundet og Espelund i flere runder. Ett sted skriver han det slik: «I mine tjue år i norsk toppidrett møtte jeg aldri så arrogante og hovmodige holdninger og lite ydmykhet overfor andre idretter som fra den øverste ledelsen i Fotballforbundet».

Her hører det med til historien at Fotballforbundet under Egil Olsens ledelse kvalifiserte seg til to VM-sluttspill, var i verdenstoppen i kvinnefotball, mens Rosenborg yppet seg mot de aller beste i Europa. Så alt kan ikke ha vært galt.

En annen som virkelig får gjennomgå er Norges mest kjente sportskommentator, Truls Dæhli i Verdens Gang. Han beskyldes for å drive med løgn i sin omtale av Stensbøl i forbindelse med en episode da forfatteren var over i en annen karriere; som hovedarkitekt for å gjøre den nord-norske byen Tromsø til vertskap for de olympiske vinterleker i 2018. Stensbøl bruker i hele tatt en god del plass på media. Deler av det norske pressekorpset får det glatte lag for sin lettvinte jakt på skandaler. Etter min mening er dette den beste delen av boken.

Mer eller mindre bevisst går det et skille mellom the good and the bad guys i boken. Utfordringen for Stensbøl er at et par av dem han skryter mest av, har forlatt norsk idrett med et frynsete rykte. Ivar Egeberg, som måtte gå som generalsekretær, og Kjell O. Kran, som ble presset ut som  idrettspresident, er i forfatterens øyne de hedersmenn, og får mye ære for det de gjorde for Idrettsforbundet. Selv omtalte jeg de to og Stensbøl som «de tre musketerer» da de herjet som verst i norsk idrett på første del av 2000-tallet og blant annet bidro til at Hans B. Skaset måtte gå av som ekspedisjonssjef i Kulturdepartementet.

Det ville tjent Stensbøl om han hadde gitt en grundigere analyse av hvordan ledelsen i NIF klarte å kjøre forbundet inn i en økonomisk hengemyr som førte til at mange mistet jobben. Anslagsvis 70 millioner kroner i minus var status i 2003.

Boken til Stensbøl bidrar til økt kunnskap om det norske idrettseventyret. Selv mener han eventyret kan være over. Han avlegger dagens ledelse i særforbund og Olympiatoppen en visitt, og er slett ikke imponert. Alt var bedre før – da han selv var sjef.

© Dag Vidar Hanstad 2011.

---

	Hitta bästa pris på boken hos Prispallen.se
	Kjøp boken fra Capris.no
	Køb bogen fra Adlibris.dk
	Buy this book from Amazon.co.uk
	Buy this book from Amazon.com