Endimensionell bild av könsordningen

”The linguistic turn” fra 1970-tallet har ifølge Hans-Ivar Kristensen (2010) blitt til en retorisk parkering fra 1990-tallet. Interessen har økt kraftig. Den har også nådd idrettsforskningen. Retorikk er enkelt sagt læren om talekunsten. Nå –  først og fremst som tekstvitenskap. Linda K. Fuller, professor i kommunikasjon fra USA, har redigert en omfattende bok på 21 kapitler om dette temaet, som er delt inn i seks deler; Global idrett, tilskuere, kommersielle representasjoner, media representasjoner, film representasjoner og klassiske case studier. Boka bygger på foredrag som er holdt i ”Media and Sport Section” i ”The International Association for Media and Communication” (IAMCR) fra 1999.

I denne anmeldelsen (recensionen) omtaler jeg bare tre bidrag, som jeg finner meget interessante.

Michael Cantelon fra Canada har forfattet første kapittel: ”Sex-a-Side: Volleyball. Uniforms and the Reproduction of Female objectivity”. Her tar han utgangspunkt i klesregime i Det internasjonale volleyballforbundet (FIVB) fra 1999. Mens kvinnenes shorts i sandvolleyball først fikk maksimumsgrenser med en sidesøm på fem cm., fikk mennenes minimumsgrenser ifølge forfatteren på 10cm. Bikini ble som kjent normen for kvinnenes konkurransedrakt. Det ble en het debatt om dette i de nordiske land etter OL i sandvolleyball i 2004, da svenske medier tok tak i saken. Cantelon tar utgangspunkt i feministiske kulturstudier og nytter begrepene ideologi, hegemoni, patriarkat og motstand.

Han får med at utøvere som ikke følger disse reglene må betale en bot på 3.000 dollar, og spør: Hvem bestemte dette?11 mannlige medlemmer i ”The Executive Committee”, som ble iverksatt av 17 mannlige medlemmer i ”The Board of Administration”. Ruben Acosta – president fra 1984-2008 skal bl.a. ha legitimert klesregimet slik:

Mens den ene spilleren servet, gav den andre på laget tegn med fingeren foran baken hvor denne ville posisjonere seg når angrepet fra motstanderen kom. Da ble det mange kvinnelige bakdeler å se når sportsjournalistene stadig zoomet på dette tegnet.

Som en kommentar til denne uttalelsen viser forfatteren bl.a. til Jennifer Hargreaves tese fra 1994 om at fokus på posering ignorerer kvinnelige idrettsprestasjoner, slik at de kan tolkes som objekter. Dette kopler han til den maskuline dominans i idretten og hegemonisk maskulinitet med utgangspunkt i Antonio Gramscis begrep hegemoni . I en slik hierarkisk logikk blir kvinneidretten som kjent undervurdert. Cantelons artikkel er en av få som bruker god plass på teoretiske perspektiver. Han viser bl.a. til Gina Daddarios studie av Vinter-OL i 1992 og publisert to år etter. Der identifiserte hun fire mediestrategier for å forsterke en type maskulin ideologi: (1) nedlatenhet (undervurdering av kvinners prestasjoner); (2) erstatnings retorikk (mannlige utøvere som sterke og tøffe og unnskyldes når de gjør det dårlig, mot kvinnelige som elegante, vakre og mentalt svake); (3) presentasjon av kvinnelige utøvere som ungdommer (i nordisk sammenheng: jenter, flickor og piger); og (4) kvinner først og fremst som samarbeidsvillige (de vinner ikke for seg selv, men for familien). Forfatteren viser også til visuelle uttrykk i tv-sendinger og hvordan et tradisjonelt mannlig blikk gjenskapes ved hjelp av kamera teknikker. Her i Norden ble dette meget synlig under sendinger fra sandvolleyball i OL 2004. Mens den ene spilleren servet, gav den andre på laget tegn med fingeren foran baken hvor denne ville posisjonere seg når angrepet fra motstanderen kom. Da ble det mange kvinnelige bakdeler å se når sportsjournalistene stadig zoomet på dette tegnet.Cantelon trekker også frem fordeler med nye og lette klær under konkurranser. Mange forandringer er til utøvernes fordel, men ikke tilsvarende i sandvolleyball ifølge forfatteren. Kritikken rettes mot at det er et påbud og ikke valgfritt. For ham er dette sexistisk i en dualistisk logikk. I en idrett styrt av menn er ifølge Cantelon budskapet: sex selger.

Forfatteren konsentrerer seg om en hegemonisk ideologi og knytter analysen indirekte til patriarkatet, mens det er liten plass til motstand mot regimet. Denne leseren mener at Daddarios teser fra 1994 bør nyanseres og knyttes til ulike tidsperioder, idretter og kulturer. Jeg har analysert norske sportsjournalisters kommentarer til fotball, håndball, langrenn og friidrett. Her finner jeg ingen systematiske tendenser de siste 10 år til at det først og fremst er mennene som unnskyldes når de gjør det dårlig. Kvinnelige friidrettsutøvere, langrennsløpere og håndballspillere – i motsetning til fotballspillere – ser heller ikke ut til å bli nedvurdert i forhold til mannlige. I dagens seksualiserte offentlige rom kan vi også ta med at unge idrettsutøvere både kan se seg selv som seksuelle objekter og subjekter, samtidig som de ser ut til å godta begge deler.

Neste forfatter tar opp min bekymring over en tendens til å lage et for endimensjonalt kjønnsbilde og mangel på nyanser i kjønnsforskningen. Den kjente kultur- og medieforskeren, er David Rowe, fra universitetet i Western Sydney. Hans artikkel heter ”Attention La Femme! Intimate Relations and Male Sports Performance”. Tittelen kommer fra et fransk uttrykk om at hvis en skal løse mysteriet om den heteroseksuelle mannens adferd (spesielt hans nedgang og fall), er det nødvendig å ”cherchez la femme” (look to the woman) bak scenen. Dette knytter han til en advarsel om den seksuelle sportsretorikken, fordi den bør ta seg i akt for kvinnen (attention la femme).

Rowe står fast at til tross for mange forsøk på å kritisere idrettens kjønnsorden, fortsetter diskursene å presentere kvinnene som inntrengere i mannens idrettsverden. Slik sett er det en fare ifølge Rowe for å skape et mekanisk bilde, som brutaliserer mannen og gjør kvinnen til et offer. Da bidrar vi til å tingliggjøre (reify) nettopp det fenomenet vi ønsker å problematisere.

Idretten kan følgelig først og fremst forstås som en arena der kamper om kjønnsmakt spilles ut, heller enn en automatisk gjenskaping av menns dominans. Den maskuline makten er her dypt forankret i historien, slik at det er hav av naturaliserte mytologier om kjønn å spille på. Derfor er det også viktig å ha et blikk på andre kulturer i samfunnet. Idretten presenters ofte som det primære for gutter og menn og seksualitet som det sekundære, mens det motsatte skal være tilfelle for jenter og kvinner. Her viser forfatteren til den kjønnete sportsretorikken om ekteskap og hvilke signaler den skal gi til mannlige og kvinnelige toppidrettsutøvere. Det skal føre til en stabil livsførsel hos menn, som skal hindre dem i å falle for altfor mange fristelser. Rowes eksempel er bl.a. tilfellet ”Magic” Johnson og hans forsonende kone Cookie etter at hans sidesprang med menn ble kjent. ”Gode” koner skal ha en spesiell rolle hvis det mannlige idrettsidolet er i krise, og spesielt hvis det gjelder sex utenfor eksteskapet. Viktoria Beckham fra tidligere ”Spice Girls” knyttes også til den tradisjonelle ideologien om mannen som familieforsørger og kvinnen som husmor og barnemor. Da Beckham ble utvist fra en kamp fordi han sparket argentinske Diego Simeone  under VM i 1998 i Frankrike, ble Victorias støtte ifølge Rowe en viktig infrastruktur. Under neste VM i 2002 var ”Posh`n Becks” gjenskapt som en ortodoks og tradisjonell familie. Da var hun gravid og fikk støtte i mediene fordi hun fløy til Japan for å støtte sin mann. Slik ble hun stereotypifisert som gift kvinne. For i sportsretorikken skal det først og fremst være Victoria som har blitt kritisert for å være for ambisiøs og ikke mannen for å ta for seg av andre kvinner. Han er jo et ikon. Denne fortellingen nærmer seg ifølge Rowe en trash-tv såpe opera om Fotballspillernes Koner. I likhet med andre selebriteter bidrar også selve statusen som idrettsidol til seksuell magnetisme, som kan skape seksfantasier om deres fortreffelighet.

Han viser også eksempler på homososiale bånd i mannsidretten, som begrenser forståelsen av fysisk misbruk av kvinner. Nicole Brown Simpson og Mike Tysons voldtekt av Desiree Washington ble stort sett fremstilt som individuelle snarere enn sosiale mønstre. Sportsjournalistikkens dyrking av aggressive og super-macho ikoner i profesjonell Nord-Amerikansk fotball og basket skal ifølge Rowe ha bidratt til å ringeakte (disdain) kvinner gjennom gjentatte kriminelle handlinger.

Bare synd at dette kapitlet er skrevet før Tiger Woods kolliderte med bilen sin 28. november 2009 og den svenske kona, Elin Nordegren, ønsket skilsmisse.

For riktig å understøtte menns rett til sex inkluderer Rowe fortellingen om et firma som tilbød 50.000 kondomer til utøverne i Sydney OL og like mange av i reserve i farger av gull, sølv og bronse. Dette kan forstås som motsetningsfylt i forhold til ideen om at menns seksualitet kan drenere energi. Brasils beste spiller på vinnerlaget i fotball- VM i 2002, Ronaldo, skal ha hatt en 40dagers abstinens under konkurransene. Treneren, Scolari, skal ha uttalt at det var helt nødvendig for å fokusere på prestasjonene. Dette kan knyttes til en norsk reportasje etter seieren i det tabloide Dagbladet. Avisen dekket de to første av 15 sider sport med overskriften ”Kong ball”. Under leser vi med store bokstaver ”- Jeg skal feire med sex, sier Ronaldo. Også her ble det poengtert at han ikke hadde hatt sex på 40 dager.Som konklusjon peker Rowe på at relasjoner til kvinner kan være problematisk for toppidrettsmenn. Det kan ødelegge prestasjonene. En pakt på et indirekte plan krever et fokus på idretten, mens andre oppgaver blir uviktige. Dette fører ifølge kultursosiologen til en infantilisering av disse mannlige idolene. Og det kan neppe være sundt. Med utgangspunkt i Pierre Bourdieus begrep fysisk kapital kan menns kropper her forstås å være selve nøkkelen, samtidig som kvinner tenderer til å bli negativt assosiert med denne termen. De skal følgelig ha en viktig rolle under menns kriser, men da som koner og mødre. Disse posisjonene er imidlertid stadig utfordret.

Jeg savner flere fortellinger som utfordrer disse endimensjonale strukturene. Det finnes få, men noen hendelser som er motsetningsfylte til de som Rowe har presentert. Bare synd at dette kapitlet er skrevet før Tiger Woods kolliderte med bilen sin 28. november 2009 og den svenske kona, Elin Nordegren, ønsket skilsmisse. Nettopp fordi han understreket faren for å gjenskape stereotypier, burde han ha søkt etter slike hendelser eller kommentert dette poenget mer.

Siste kapittel som presenteres, er også bokas siste. Det er skrevet av ” assistant professor” i engelsk knyttet til ”American Cultural Studies” i USA, Jolie Alexandra Sheffer. Hun  har kaldt teksten for ”Standning on Top of the World: Masculinity and Imperialism on Everest”. Utgangspunktet for fortellingen er året 1996. Da skal høyrisiko turisme fått et offentlig ansikt. Trafikken for å nå toppen av Mount Everest var voldsom og 15 klatrere døde. Per august 2007 skal toppen ha blitt nådd mer enn 3.600 ganger. 179 skal ha dødd.

Ifølge forfatteren har Everest blitt et ”trofe`” for uerfarne klatrere i kommersielle ekspedisjoner. Kapitelet bygger på en kritisk gjennomgang av denne kulturen. De som først og fremst gjør denne reisen skal være middelaldrende suksessfylte, hvite menn  med yrker som leger, advokater og ulike forretningsfolk og som har penger nok til en slik engangs erfaring. De har en backup uten like; Sherpaer både guider og bærer bagasjen. Dessuten har de med doktorer og kokker som er klare på et vink. Teltet som mange overnatter og spiser i skal ha et enormt steinbord, bibliotek og elektriske lys tilknyttet tekniske anordninger slik at telefoner, fax og andre hjelpemidler kan fungere. Nesten hver morgen skal de kunne få ferskt brød, friske grønnsaker og Sherpa te, mens de hver morgen på Base Camp skal bli vekket av en smilende gutt som serverer varm te gjennom den snødekkede åpningen. Den danske amatørklatreren, Lene Gammelgard, var en av få kvinner som nådde toppen i 1996. Hun er sitert om hvordan servicen om morgen minnet henne om livet under Britisk dominans. Sheffer kaller dette for nykolonialisme.

Hun peker på at flere klatrere som arbeider under høyt stress kan finne avreagering i aktiviteter med høy risiko. I Norge hadde vi for eksempel businessmann og klatreren, Arne Næss, som var gift med sangeren, Diana Ross. Forfatteren beskriver Everest klatringen som et mikrokosmos større-enn-livets erfaringer i en global kapitalistisk kultur. Da viser man også på en eklatant måte at man har penger å ”brenne” (money to burn).

Hvis det skulle bli problemer under klatringen, er det ifølge Sheffer ofte en Sherpa som ordner opp. De klatrer uten sikring nettopp for å ordne sikringen for klatrerne. Dessuten står de opp tidligere, legger seg seinere, tjener lite og frakter det turistklatrerne måtte trenge. Slik sett kan de beskrives som det usynlige grunnlaget for at andre kan risikere det eneste de eier – selve livet. Hun avslutter med å spørre hvor dette skal ende når stadig større utfordringer skal tas.

Det jeg savner mest er et innledningskapittel om retorikk. Ingen av bildragsyterne har tatt opp dette temaet utover et par setninger. Jeg leser også en undertekst i idrettsfortellinger fra Nord-Amerika som om de var utlagte generelle tendenser i den vestlige verden. De er jo som oftest bare mye mer tradisjonelle enn for eksempel her i Vest-Europa. Dessuten hadde jeg ønsket litt mer inngående utlegninger om teoretiske perspektiver knyttet til empirien. Min kritiske innvending er likevel først og fremst rettet mot en tendens til et endimensjonalt bilde av kjønnsordenen i idrett og i sportsjournalistikken. Men, for all del, jeg anbefaler så absolutt andre å lese de mange interessante fortellingene fra flere land i vår globaliserte verden.

Referanser

Kristiansen, Hans-Ivar, 2010: ”Retorikkens utvikling”. I Kristiansen, Hans-Ivar og Nordhaug, Odd (red.): Retorikk, idrett og samfunn. Oslo: forlag 1.

Appendix

Contents: Linda K. Fuller: Introduction; Michael Cantelon: Sex-a-Side: Volleyball Uniforms and the Reproduction of Female Objectivity; Linda K. Fuller: Victims in Search of Victories: Women Athletes around the World; Todd Joseph Miles Holden: Hail Japan’s Conquering Heroes: Sports Reports and the Rhetorics of National Efficacy; Caroline Joan (Kay) Picart: Beyond Dancing with the Stars: Sexual Sports Rhetoric in Competitive Ballroom Dance; David Rowe: Attention La Femme! Intimate Relationships and Male Sports Performance; Stefan Mertens: Fans from Mediterranean Cultures and the Rhetoric of «Othering»; Kelly Nelson: Watching Women: How Spectators Talk about Female Athletes; Anders Svensson: Online Conversation Threads on Ice Hockey: A Comparison of Swedish Male and Female Participants; Daniel L. Wann/Paula J. Waddill: The Influence of Anatomical Sex and Gender Role Orientation in the Language of Sport Fans; Tara M. Kachgal: «Look Good. Kick Ass»: An Analysis of Nike’s Online Marketing to U. S. Women; Lisa M. Weidman: Homophobia, Heterosexism, and Ambivalence in the Premier Issue of Sports Illustrated Women/Sport; Monique Trancart: Female and Male Sailors Competing in the French Press; John Vincent: Sporting Lolitas, Amazons, and Freaks: British Newspaper Portrayal of Female Tennis Players at Wimbledon; Leanne White: Gender, Race, and Nation at the Sydney 2000 Olympic Games: Mediated Images of Ian Thorpe and Cathy Freeman; Martha Wörsching: Gender and Sport in the German Quality Press: The Global and the Domestic in Editorial and Advertising; Dayna B. Daniels: Gender Slurs: Motivation through Misogyny in Sports Films; Demetrius W. Pearson: Absence of Power: Sheroes in Sport Films Post-Title lX; Wanda Ellen Wakefield: NASCAR: Sex, Death, and the Movies; Timothy Dewhirst: Gender, Extreme Sports, and Smoking: A Case Study of Export ‘A’ Cigarette Brand Marketing; Elenie Opffer: The Rhetoric of Rocky Mountain Women: Talking, Trekking, and Transforming a Male Preserve; Jolie Alexandra Sheffer: Standing on Top of the World: Masculinity and Imperialism on Everest.