«En epokes betydeligste danske idrætsleder…»

Jon Helge Lesjø
Høgskolen i Innlandet

Hvem kjenner til Ivar Vind (1921-77) i dag? Det er trolig ikke mange utover en liten krets av idrettshistorikere og godt voksne danske sportsentusiaster. Til tross for hans sentrale plassering i Den Internasjonale Olympiske Komité (IOC) gjennom mange år er han ikke omtalt i organisasjonens offisielle historieverk fra 2008. Nå har han fått sin innsats beskrevet i form av en mini-biografi i boka Olympiske værdier og konflikter – med undertittelen Ivar Vind, en dansk frontkæmper. Her løftes hans innsats fram i lys av de store konflikter som preget IOC i hans periode som aktivt medlem.

Boka er utgitt i forbindelse med Dansk Idrætsforbunds (DIF) 125 års jubileum, og er skrevet av et kyndig forfatterteam: professor emerita i idrettshistorie Else Trangbæk, sammen med Søren Riiskjær og Morten Mølholm Hansen − begge med viktige erfaringer fra dansk idrettspolitikk og forvaltning. Formatet er en forholdsvis lettlest og rikt illustrert utgivelse tilpasset et bredere publikum.

Boka er strukturert i fem deler med til sammen ni kapitler, der de tre første deler utgjør den substansielle framstillingen (de to siste er Appendiks og Bilag). Første del (tre kapitler) innleder med en redegjørelse for olympiske verdier tilbake til grunnleggeren av de moderne lekene, Pierre de Coubertin, med fokus på kooptasjonsprinsippet som rekrutteringsmekanisme til IOC (De betroede mænd, kapittel 1). Deretter kommer (kap. 2) presentasjonen av Ivar Vind, hans bakgrunn og meritter i den olympiske bevegelse og i dansk idrett. Bokas første bolk (kap. 3) avsluttes med en kort redegjørelse for en begynnende kritikk av OL og toppidretten for øvrig i dansk offentlighet fra begynnelsen av 1970-årene.

Andre del omhandler «De store dilemmaer» som den olympiske bevegelse stod overfor på 1960- og 1970-tallet, og hvordan disse på sin måte lever videre i dag. Denne delen inneholder fire kapitler som hver peker på de vanskeligheter olympismen som praksis måtte forholde seg i denne perioden: Konfliktene knyttet til IOCs amatørreglement i en tid med «statsamatørene» i øst og økende kommersialisering i vest (kap. 4); de olympiske festivaler som arena for storpolitikk, boikott, utestengelse, demonstrasjoner mv. (kap. 5), dopingproblemet (kap. 6) og kvinner og toppidrett (kap. 7), blant annet med framstilling av det nedverdigende systemet med kjønnstester (i IOC fra 1968-1996). To av disse kapitlene er strukturert rundt danske eksempler. Det gjelder framstillingen av amatørreglementets rigiditet som kom i veien for den eminente danske seiler Paul Elvstrøm: båtkonstruktøren som deltok i åtte sommer-OL og tok gull i fire påfølgende leker! Dernest problemet med bruk av prestasjonsfremmende midler (doping) som føres tilbake til syklisten Knud Enemark Jensens dødsfall under sommer-OL i Roma i 1960. I alle disse kapitlene får vi et innblikk i hva slags posisjon Ivar Vind inntok til disse påtrengende dilemmaene, noen ganger som mer dansk enn prinsipiell.

IOC hadde i denne perioden et klart preg av å være en eksklusiv klubb med et sterkt aristokratisk tilsnitt.  Vind passet godt inn i dette mønsteret, og ble foreslått som IOC medlem av sin forgjenger prins Axel av Danmark.

Del tre – Verdier under forandring – består av to kapitler. Først et kapittel (kap. 8) om Vinds innsats for Det internasjonale olympiske akademi (IOA), opprettet for å forvalte og bringe videre de olympiske verdier til nye generasjoner. Og til slutt (kap. 9) belyses verdikonfliktene i dag, som i stor grad belyses gjennom et intervju med lederen for DIF, Niels Nygaard.

Bokas utgangspunkt er at Trangbæk fikk kjennskap til at Vind hadde etterlatt seg et omfattende arkiv etter sin virksomhet som IOC-medlem fra 1958 til sin død i 1977. Arkivet ville derved kunne gi interessant informasjon over en turbulent periode i IOC. Og ikke minst – gi ny viten om en av de «mest magtfulde dansker i international idræt» (s. 5). Vind fikk en rekke posisjoner innen den olympiske bevegelse, medlem av det mektige Executive Board (1963-67) og en av flere visepresidenter, leder for en rekke kommisjoner, bl.a. komitéen som skulle avklare det anstrengte forholdet mellom IOC og de nasjonale olympiske komitéer (NOC) i 1967-68, president for IOA mellom 1967-77.

Hvem var så Ivar Vind? En typisk IOC representant for sin tid kan vi kanskje si. IOC hadde i denne perioden et klart preg av å være en eksklusiv klubb med et sterkt aristokratisk tilsnitt.  Vind passet godt inn i dette mønsteret, og ble foreslått som IOC medlem av sin forgjenger prins Axel av Danmark. Han var arving til et gods – Sanderumgaard utenfor Odense − og ble etter sigende en dyktig godseier opptatt med modernisering av landbruket. Ivar Vind var hofjægermester så vel som kammerherre og fant sin hustru innen det høyere establishment. Alexandra, som han giftet seg med i 1951, var datter av prins Erik, som igjen var onkel til Fredrik IX.

Vind var kostskoleelev, senere student ved Københavns universitet − men det var først og fremst oppholdet ved eliteuniversitetet Cambridge (økonomi og historie) som ble den avgjørende dannelsesreise.  Her lærte han å sette pris på sportens gleder. Som ung var han en lovende friidrettsutøver (høydehopp, der han oppnådde flere danske mesterskap). Ved Cambridge ble han for øvrig nær venn med sin senere kollega i IOC, David Exeter.

Forfatterne tegner et positivt og sympatisk portrett av Vind. Han var sterkt forpliktet overfor de olympiske verdier fra Coubertins tid, han var arbeidsom i sin olympiske tjeneste, en ekte idealist og frivillig (ubetalt arbeid, dekning av egne reiser) og hadde en egen evne til å kommunisere med idrettsungdom og utøvere − en egenskap som av og til manglet på toppen av det olympiske system.  Han tjente under to presidenter i IOC, først Avery Brundage (1952-1972), senere Lord Killanin (1972-80). Danske medier mer enn antydet at han i sin tid var en mulig etterfølger etter Brundage i presidentstolen. Forfatterne framhever at han representerte klare verdier som han kjempet aktivt og konsekvent for («en dansk frontkjæmper»). – «Derfor satte han også klare avtryk i IOC og dansk idræt». (s. 6). Dansk Biografisk Leksikon siteres på at Vind var sin «epokes betydeligste danske idrætsleder i international idræt».

Det sympatiske portrett gir et fint tidsbilde av personen og noe av det som preget IOC. Mer kritisk distanserte vurderinger av han innsats er imidlertid sparsomme.

Vinds betydning kommer ikke så klart fram i internasjonal litteratur. Som nevnt er hans navn ikke nevnt i David Millers The Official History of the Olympic Games and the IOC fra 2008. Det er til gjengjeld (som seg hør og bør) presidentene Brundage og Killianin, som får omfattende omtale. Det gjelder også andre framstående IOC medlemmer som Vinds venn og mentor, the Marques of Exeter. Allen Guttmann omtaler Vind i The Olympics. The History of the Modern Games (2002) særlig hans rolle der han var satt på for å løse flokene mellom IOC og de mange NOCs. Guttmann, som har forsket på Brundages arkiver og skrevet hans biografi, The Games Must Go On (1984), gir også der en kort omtale av Vind. Ellers er litteraturen om ham sparsom.

Forfatternes ambisjon har vært å føre framstillingen av 1960- og 1970-tallets verdikonflikter og dilemmaer over mot dagens utfordringer for den olympiske bevegelse. De ser på utgivelsen som «en arkæologisk udgravning av nogle af lagene i disse konfliktene. Det har givet ny indsigt i og forståelse for konfliktene» (s. 113). Det er en historisk tråd her som ganske riktig kan kaste lys over en stiavhengighet som er med å definere dagens situasjon. Selv om IOC har gjennomgått en transformasjon fra en typisk klubbpreget virksomhet til en stor transnasjonal foretakslignende organisasjon, legger historiske strukturer føringer. Vinds virke i IOC kom i en tid der etablerte strukturer var i ferd med å bli en anakronisme.

Vesentlig ny kunnskap om verdi-dilemmaene gir boka etter min mening ikke, de er godt kjent og belyst tidligere. Det nye her, i alle fall for denne anmelder, er framstillingen av Ivar Vinds rolle og virke. Den kan ha interesse ut over den danske kontekst. Og ikke minst ville det vært interessant å få belyst Vinds samarbeid med og bånd til David Exeter nærmere − «i IOC, hvor de to på mange områder kørte parløp». Exeter, den gamle olympier (gull 400 m hekk 1928), var sterk forankret i klassisk britiske konservative verdier fra imperiets dager, dog mer «fleksibel» overfor den nye tid enn Brundage. Briten var en svært sentral IOC-aktør gjennom en menneskealder, og utfordret Brundage ved presidentvalget ved et par anledninger, men tapte.

Vind satt i en såpass sentral posisjon at det ville vært interessant å vite mer om hans rolleutførelse. Jeg tolker det slik at idealisten Vind lenge var svært lojal mot den sterke og noe eksentriske president Avery Brundage, men såpass pragmatisk at han skjønte at IOC i noen grad måtte tilpasse seg den nye tid og derfor ble en egnet samarbeidspartner med Killanin. Sistnevnte forsøkte å løse konfliktene med mindre reformer, men manøvrerte seg i stor grad dypere inn i dem. De dyptgripende endringene kom som kjent først med Killanins etterfølger, Samaranch, en kompetent politisk spiller av machiavellisk type som endevendte en del av prinsippene fra Brundage og forgjengerne. Og med spanjolen kom også en del av de verdikonfliktene bevegelsen for tiden sliter med opp i dagen.

Boka er ingen tradisjonell vitenskapelig monografi. Det viktigste nye den bidrar med er å trekke Ivar Vinds rolle som internasjonal idrettspolitiker fram i lyset. Den gir også en kyndig innføring for alle idrettsinteresserte i noen av olympismens konflikter og dilemmaer i nær og litt fjernere fortid.

Copyright © Jon Helge Lesjø 2022