Interessant og viktig studie av engelsk fotball og supporterkultur i fiksjon

Arve Hjelseth
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

Forfatteren beskriver denne boka som «a necessary addition to the study of football and its fan cultures because a book-length study of fictional representations of football is still missing» (s. 11). Selvsikkerheten på vegne av prosjektets betydning er det altså ingenting i veien med. Men selv om boka kanskje ikke er strengt nødvendig, er den likevel både interessant og i en del henseender viktig.

Ambisjonen er altså å studere trekk ved den engelske fotballens utvikling i lys av hvordan den er blitt tematisert i kulturelle uttrykk de siste 25 årene, primært i form av bøker og filmer. Hva som er relevante bøker og filmer bestemmes av en relativt tydelig avgrenset problemstilling: det dreier seg om representasjoner som i en eller annen forstand har ettervirkningene av Hillsborough og den etterfølgende Taylor-rapporten som klangbunn, altså den grunnleggende omkalfatringen av engelsk fotball i begynnelsen av 1990-årene, som ledet til økte pengestrømmer, global oppmerksomhet og at fotball ble trendy i helt andre sosiale sjikt enn før, men som også medførte sosial ekskludering fra fotball og en fremvoksende nostalgi overfor praksiser som tiden hadde løpt fra.

Interessant nok analyserer boka også David Peaces romaner om Brian Clough og Bill Shankly, som omhandler 1960- og 70-årene, altså lenge før Hillsborough. Grunnen er, skriver Piskurek, at bildene som tegnes av fotballen i denne perioden også bidrar til vår forståelse av dens status i dag. Vår tids bilder av fotballen er implisitt i Peaces romaner og bøkene fungerer derfor som en kontekstualisering av ubehaget mange tradisjonalister føler overfor dagens kommersialiserte toppfotball (s. 140).

Det teoretiske perspektivet er basert på cultural studies-tradisjonen, nærmere bestemt cultural materialism. Hovedtanken er at tekster (i form av bøker eller film) gjør oss i stand til å forstå de betingelser som har frembrakt dem. Bøker og film er kulturelle praksiser som står i et interaktivt forhold til sine historiske og materielle forhold (s. 12). Særlig fester Piskurek seg ved Raymond Williams’ begrep ‘structure of feeling’ (kapittel 3). Ett av poengene hos Williams var at kultur ikke kan forstås i alt sitt mangfold utenfor sin egen tid og sitt eget sted. Derimot mente han at en periodes kunst er den mest håndgripelige måten å nærme seg forgagne tiders livsverdener på. Litteraturen, for eksempel, «codifies patterns and structures of feeling which carry the marks of the processes that produce them» (s. 59). Piskurek gir her en grundig og teoretisk forankret begrunnelse for prosjektet. Den kunstneriske tematiseringen av fotball som oppsto som resultat av omformingen av engelsk fotball, fungerte som en måte å beskrive en felles fornemmelse hos supportere på; det som tidligere ikke hadde blitt tydelig artikulert (s. 65).

Boka er delt i åtte kapitler. Etter introduksjonen følger et viktig kapittel om engelsk fotballs nyere historie, som begrunner hvorfor det er nettopp fotballens transformasjon i kjølvannet av Hillsborough og Taylor-rapporten oppmerksomheten rettes mot (dette fører også til at fiksjonaliseringer som ikke har dette som bakteppe, er utelatt fra materialet. Så vidt jeg har oversikt over, er Piskurek den første siden Anthony Kings The End of the Terraces som så tydelig understreker betydningen av de større sosiale endringene i Storbritannia for å forstå endringene i fotballen. I praksis betyr det at det historisk avgjørende tidspunktet like gjerne kan fastsettes til at Thatcher ble statsminister i 1979, som til Hillsborough ti år senere (jfr. s. 141).

Kapitlet er også viktig fordi det munner ut i tre sentrale kategorier eller problemstillinger som strukturerer den senere analysen. For det første fremmedgjøring mellom supportere og de sentrale aktørene, som følge av drastisk økte pengestrømmer. Som Hunter Davies viste i den glimrende boka The Glory Game, basert på at han fulgte Tottenham Hotspur i 1971/72-sesongen, hadde publikum den gang en nærhet til spillere og klubb som dagens fans bare kan drømme om. Slike spørsmål har også vært sentrale i fiksjonelle representasjoner av fotball, siden nettopp denne avstanden gir grobunn for en form for romantisering av fotballen før 1990.

Den andre analytiske kategorien er tilskuervold. På den ene siden er utvilsomt marginaliseringen av tribuneuro en av de viktigste plussfaktorene når endringene i 1990-årene skal evalueres. På den andre siden er forestillingene om de barske 70- og 80-årene en integrert del av fiksjonsfortellinger fra denne perioden, kanskje særlig i forestillingene om hvordan faktorer som maskulinitet og klasse rammet inn den tradisjonelle fotballen. Marginaliseringen av den tradisjonelle mannsrollen er hyppig tematisert både i britisk film og litteratur, og skjønt rollen har fått en langt på vei ironisk videreføring i lad-kulturen.

Den tredje kategorien er sosial ekskludering. Dette har vært et sentralt tema både i journalistikk og forskning når det gjelder transformasjonen etter 1990, og det er derfor ikke overraskende at det er en gjenganger også i film og litteratur. De ulike uttrykksformene representerer på et vis forhandlinger om hvordan skillet mellom det «gamle» og det «nye» publikummet skal forstås. Tradisjonelt var fotballen lett tilgjengelig for alle som ønsket det (og som bodde i nærheten av et stadion), den moderne fotballen blir et attraktivt underholdningstilbud for dem som har råd.

Kapittel 3 diskuterer det teoretiske grunnlaget, som jeg presenterte over i form av Williams’ begrep structures of feeling. Kapittel 4 bereder grunnen for de tre analysekapitelene, gjennom en drøfting av fremveksten av fiksjonelle fotballfortellinger og deres karakteristika. Utgangspunktet her er Nick Hornbys bestselger Fever Pitch, som er interessant i dette perspektivet fordi den kom så tett etter Taylor-rapporten og den store transformasjonen. Piskurek bidrar med en mer interessant analyse av boken enn mange andre, ved å peke på hvordan den får ny mening hvis den leses nettopp i etterkant av Taylor-rapporten. Det kan selvsagt innvendes at Hornbys bok saklig sett vel så mye er en selektiv selvbiografisk fortelling som en roman, men den har mange av romanens egenskaper (s. 95). Hornby var – ved siden av noen av de beste fanzinene – en av de første som representerte det sjiktet som Anthony King (og Piskurek) kaller New Football Writing – (selv)kritiske, ofte lett venstreorienterte, tolkninger av den moderne fotballens utvikling. Akkurat slik Raymond Williams pekte på, er det en form for fortelling som er i stand til å artikulere erfaringer med fotball som lenge unndro seg tydelige verbale utlegninger.

Kapitlene 5-7 er analyser av en rekke bøker og filmer i lys av de tre kategoriene eller nøkkelspørsmålene som ble identifisert i kapittel 2, altså fremmedgjøring, tilskuervold og sosial ekskludering. Gjennomgående synes jeg analysene er både gode og interessante, men jeg merker meg at jeg får mest ut av analysene av bøker som jeg selv har lest, og noe mindre av bøker og filmer jeg ikke kjenner til. Det er kanskje min feil, men det er trolig naturlig at det er vanskelig å følge analyser av innhold man er ukjent med. Tidvis kan de deskriptive passasjene om bøker og filmer kanskje bli noe lange, men det er kanskje nødvendig i de tilfeller hvor leseren er ukjent med verket. Kanskje gaper Piskurek over for mange verk. Han holder likevel blikket stivt festet på hvordan verkene belyser problemstillingene, med utgangspunkt i de teoretiske perspektivene. Et eksempel er hvordan fortellingene om sosial ekskludering holdes sammen av ulike former for motstand (s. 251), en grunnleggende idé i cultural studies-tradisjonen.

Et avsluttende kapittel trekker de sentrale trådene og viser relevansen av det valgte perspektivet: «(…) recent football fiction interacts with the altered structures of post-Taylor football, the negotiation of constraints and challenges for fandom as a cultural practice becomes a common concern for the wide range of texts.»

Bokas undertittel viser til noe Sunday Times skrev etter brannen på Valley Parade i 1985 (referert av Piskurek på side 3): Fotball var blitt en «slum sport played in slum stadiums increasingly watched by slum people». Boka tilbyr en interessant tolkning om hvordan film og litteratur har tolket prosessen som endret dette, og ikke minst de dilemmaer det har medført med hensyn til fotball som kulturell praksis. Denne tolkningen fikk jeg svært mye ut av, selv om jeg kanskje tror boka kunne vært 40-50 sider kortere.

Copyright © Arve Hjelseth 2019