Europeisk fotboll i förändring

Arve Hjelseth
Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU, Trondheim

Denne boken står i et spenningsfelt mellom to parallelle ambisjoner: For det første å si noe om europeisering (‘Eurpeanisation’) ved hjelp av ulike nasjonale case om fotball, for det andre å si noe om fotball ved hjelp av begreper hentet fra debatten om og forskningen på europeisering og transnasjonale prosesser. Løsningen som er valgt er et begrepstungt og kompakt introduksjonskapittel skrevet av redaktørene, to kapitler om konteksten, om henholdsvis EU og fotball og om forholdet mellom UEFA og EU, ti nasjonale casestudier, hovedsakelig fra store og mellomstore land i europeisk fotball, og en relativt omfattende konklusjon (også skrevet av redaktørene), basert på det innledende begrepsapparatet og på de nasjonale casestudiene. I sum har det blitt en lærerik bok, men kanskje mer for dem som er interessert i europeiseringsprosesser enn for dem som bare er interessert i fotball.

I innledningen understreker redaktørene at europeisering bør forstås som en toveis prosess: Normalt tenker vi på det på den måten at beslutninger på europeisk nivå påvirker rammene for de berørte landenes organisering og regulering av for eksempel fotballfeltet (‘ovenfra og ned’). Forfatterne går inn for en modell hvor medlemslandenes også påvirker utformingen av det europeiske nivået (‘nedenfra og opp’), og de beslutninger som fattes der (og som i sin tur naturligvis har konsekvenser for medlemslandene). I tillegg legges det vekt på den transnasjonale eller samfunnsmessige (‘societal’) dimensjonen ved europeisering. Med dette siktes det til at et felt som fotball i utgangspunktet ikke hører til det politiske feltet, selv om det påvirkes av dette. Men det europeiske prosjektet handler jo, i hvert fall for noen, om noe mer enn bare å lage felles regelverk for handel og å bygge ned grenser, det handler også delvis om forsøkene på å bygge opp en (transnasjonal) europeisk identitet. Å studere europeiseringsprosesser på et felt som fotball kan dermed også bidra til å studere omfanget og utbredelsen av en slik europeisk identitet, som når spørsmålet om vektingen av europeiske versus nasjonale turneringer diskuteres, eller når klubber, supportere og forbund diskuterer potensialet til transnasjonale seriesystemer til erstatning for de nasjonale.

I kapittel 2 diskuterer Richard Parrish endringene i fotballen med utgangspunkt i ulike regulerende instanser: Ikke bare UEFA, FIFA og EU, men også Europarådet, WADA og CAS (The Court Arbitration for Sport). Når det gjelder UEFA og FIFA, har utfordringene ikke bare bestått i å forholde seg til EUs regulerende tiltak, men også til ulike interessenter på nasjonas- og klubbnivå. Den økonomiske ulikheten som etableringen av UEFA Champions League har skapt, utgjør for eksempel en potensiell trussel for konkurransebalansen både på europeisk nivå og på nasjonalt nivå, særlig i de største ligaene. Når det gjelder de europeiske organisasjonenes innflytelse på fotballen, bidrar Parrish til å nyansere eventuelle inntrykk av at den prinsipielle markedsliberalismen som av og til assosieres med EU, helt og holdent også gjelder reguleringen av fotball. Europeiske institusjoner aksepterer at det er spesielle forhold ved idrett og fotball som krever andre regulative grep enn de som er standard i økonomisk-politisk regulering.

Kapittel 3, skrevet av Jonathan Hill, diskuterer forholdet mellom UEFA og EU. Som institusjoner er UEFA og EU omtrent like gamle. UEFA er både en katalysator for nasjonalisme i tradisjonell forstand (tenk på kamper mellom Nederland og Tyskland for eksempel) og samtidig en organisasjon som regulerer transnasjonale forbindelser og relasjoner (i Champions League vil ikke nødvendigvis en supporter av Bayern München holde med andre tyske lag, og det kosmopolittiske preget som toppklubbene har gjør også forbindelsen til nasjonalisme svak). Også i forholdet mellom landslag og klubblag er disse forbindelsene gradvis blitt svekket. I kapitlet om Frankrike viser for eksempel David Ranc og Albrecht Sonntag til at da Senegal slo Frankrike 1-0 i åpningskampen i VM i 1998, spilte 20 av 23 i den franske troppen utenfor fransk klubbfotball, mens ikke mindre enn 22 av 23 i Senegals tropp spilte i franske klubber!

Kapitlet til Hill tar ellers i hovedsak for seg EUs regulering av UEFA gjennom en analyse av konsekvensene for konkurransebalansen, spesielt på europeisk nivå. Konsentrasjonen av sportslig hegemoni hos noen få klubber i noen ganske få land er åpenbart blitt forsterket de siste tjue årene, og Hill diskuterer avslutningsvis ulike tiltak UEFA har arbeidet med for å korrigere for dette, uten at det går på tvers av den generelle konkurranselovgivningen (blant annet Financial Fair Play og diskusjonen om reglene om ‘home-grown players’).

Etter disse tre innledende kapitlene, som setter konteksten for boken, følger så de ti casestudiene, av henholdsvis Tyskland, England, Frankrike, Italia, Spania, Nederland, Østerrike, Sverige, Polen og – interessant nok – Sveits, som ikke er EU-medlem. Sveits er av interesse fordi det kan undersøkes som en kritisk test på EUs direkte innflytelse i forhold til andre globale eller for den del innenlandske krefter som styrer fotballens utvikling i en bestemt retning: Hvis man finner fellestrekk mellom den sveitiske utviklingen og de øvrige lands utvikling, er det en indikasjon på at andre aktører enn EU-organer også spiller en vesentlig rolle (s. 221).

Det vil føre for langt å gå inn på konklusjoner i de enkelte kapitler her, men la meg understreke at de aller fleste kapitlene er relativt strengt strukturert rundt de sentrale teoretiske konseptene som ble utarbeidet i innledningen – europeisering forstås både ovenfra og ned og nedenfra og opp, og de tar opp spørsmål i tilknytning til transnasjonale prosesser. Man aner at redaktørene har lagt ned et stort arbeid for å få boka til å henge best mulig sammen tematisk, samtidig som det i noen tilfeller kanskje også har virket som en tvangstrøye for forfatterne. Bidraget om Sverige, skrevet av Torbjörn Andersson, Jyri Backman og Bo Carlsson, er blant de mest interessante, men også blant dem som er løsest knyttet til det begrepsmessige apparatet. Når Sverige er det åttende av ti case man leser gjennom, føles det egentlig som en befrielse. Artikkelen om svensk fotball er for øvrig også interessant i et skandinavisk perspektiv, i og med at det foretas kontinuerlige sammenligninger med dansk og norsk fotball.

Ellers viser de ulike case-studiene at det er stor variasjon, også mellom de store landene. Englands liberale økonomiske modell har også konsekvenser for hvordan toppfotballen er organisert. I tilfellet Tyskland vises det til hvordan tysk fotball klarte (overfor EU-kommisjonen) å forhandle fram en annen modell for TV-rettigheter enn kommisjonen opprinnelig ønsket. Ellers likte jeg godt kapitlet om nederlandsk klubbfotball, som ganske tydelig viser hvordan Europeiseringsprosesser har vanskeliggjort den internasjonale konkurransesituasjonen for tidligere storklubber som Ajax og PSV Eindhoven.

Avslutningen er fyldig og diskuterer på bakgrunn av de ti casene status med hensyn til ovenfra og ned-europeisering, nedenfra og opp-europeisering og transnasjonale prosesser. Relasjonen til globalisering berøres også.

For fotballforskere som ikke har europeisering som hovedinteresse, bidrar boken først og fremst med til dels verdifulle casestudier av enkeltland. Boken er nok mer interessant for dem som er interessert i europeisering, transnasjonalisme og globalisering, og som i tillegg har en akademisk eller ikke-akademisk interesse for fotball. Å gå så grundig inn i en bestemt sektor (fotball), som til like ligger i grenselandet mellom ren økonomisk virksomhet og det sivile samfunn, gir verdifulle data til europeisering i praksis, og til hvordan europeiseringsprosesser eventuelt modereres eller tilpasses det enkelte felts særpreg.

Copyright @ Arve Hjelseth 12012