En rik og god studie av supporterkultur i DDR og det østlige Tyskland

Arve Hjelseth
Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU, Trondheim

I denne sesongens tyske Bundesliga er over halvparten av klubbene fra de tre delstatene Nordrhein-Westfalen, Bayern og Hessen. Seks delstater har ingen lag, men av disse er bare Schleswig-Holstein hjemmehørende i det tidligere Vest-Tyskland. De fem tidligere østtyske delstatene har ingen lag på øverste nivå i tysk fotball, og selv om lag som Energie Cottbus og Hansa Rostock klorte seg fast noen år, er øst-tysk fotball marginalisert. Ser vi lenger ned i divisjonssystemet blir fraværet av lag fra de østtyske delstatene enda mer påtakelig: Av de 18 lagene i 2. Bundesliga topper rett nok RB Leipzig, men dette er et lag skapt av konsernet Red Bull som er lite populært i fotball- og supporterkretser (jfr. s. 223). De har gode sjanser til å rykke opp denne sesongen. I denne divisjonen finner vi også Union fra det tidligere Øst-Berlin. Ellers er det ingen.

Siden pengene rår, er dette knapt spesielt overraskende. Men som kjent kan fotballklubber skape engasjement og tilhørighet også om de befinner seg lenger ned i divisjonssystemet. Utgangspunktet for den foreliggende boken er at fotballklubbene i det østlige Tyskland er en av få identifikasjonsfaktorer som har blitt med over fra den kalde krigen og til det forente Tyskland. Det er nettopp dette som gjør RB Leipzig til en kontroversiell klubb; den har ingen historie (stiftet 2009) og faller dermed utenfor det som er hovedsiktemålet med Joakim Glasers studie av supporterkulturen i det tidligere DDR.

Studiens tema (s. 14) er hvordan supporterkulturen i det østlige Tyskland er påvirket av den historiske utviklingen de siste 50 årene (midt i 60-årene ble mange rene fotballklubber stiftet i DDR, noe som tidligere ikke var tillatt). Siden Glaser baserer seg på intervjuer og observasjon, er studien dermed delvis basert på retrospektive intervjudata. Ut fra dette er hovedformålet å undersøke det dialektiske forholdet mellom identitetsskapende prosesser rundt fotballklubber på den ene siden, og samfunnsforandringer på den andre siden.

Mer spesifikt (s. 16-18) stilles det fem spørsmål: Hva identifikasjonen med de utvalgte klubbene er uttrykk for, hvordan identitetsdanningen er blitt påvirket av ulike relasjonelle og situasjonelle kontekster, hvordan sammenhengen mellom identifikasjonen med klubbene og endringene i det østlige Tyskland arter seg, hvilken rolle faktorer som nasjon, makt og generasjon har for identitetsdanningen, og til sist hvilken betydning de ulike klubbenes historie har for supporternes identitetsdanning.

Dette er en doktoravhandling, og formatet gjør at strukturen i boka er noe forutsigbar og uspennende, man må som seg hør og bør slite seg gjennom nokså omstendelige metodiske og teoretiske redegjørelser før selve datamaterialet, som er spennende og rikt på nyanser, presenteres og analyseres. Men det er slik det må være. I innledningen utvikles og begrunnes forskningsspørsmålene slik de er gjort rede for over, samt at det gjøres rede for relevante deler av etablert forskning, både når det gjelder DDR og det østlige Tyskland og når det gjelder forskning på fotball og identitetsdannelse (skjønt den siste biten som jeg skal komme tilbake til godt kunne vært utnyttet mer i analysen også).

I kapittel 2 diskuteres det metodiske og begrepsmessige rammeverket for avhandlingen. Studien er basert på 11 intervjuer med 19 personer, samt deltakende observasjon. Det tok lang tid å få til intervjuavtaler, noe Glaser (s. 49) knytter til at supportermiljøene, særlig i det østlige Tyskland, ofte er beskrevet som voldelige. Det er ikke til å undres over at forskjellen mellom journalister og forskere kan fremstå som uklar for dem, og at de vegrer seg mot å stille opp. Prosessen endte med at Glaser valgte å konsentrere studien rundt supportere av fire klubber – Berliner FC Dynamo, FC Erzgebirge Aue, 1. FC Magdeburg og 1. FC Union Berlin. Teoretisk rammes avhandlingen inn av begreper som identifikasjon, narrativ, makt, minne, diskurs og generasjon.

I kapittel 3 avklares det først hva som kjennetegner fotballsupportere i forhold til andre fotballinteresserte, i og med at det første er en mye tydeligere avgrenset gruppe (skjønt den også kan være flytende) enn den andre. I tillegg presenteres studiens respondenter og de fire klubbene de er supportere av.

De tre analysekapitlene er delvis strukturert kronologisk, ved at kapittel 4 analyserer minnene om DDR-tiden, først gjennom en kort historisk redegjørelse for oppbyggingen av DDR-fotballen, dernest gjennom en analyse av intervjuene. Kapittel 5 tar for seg prosessen rundt Die Wende og integreringen av østtysk fotball i Bundesliga-systemet, mens kapittel 6 i større grad er orientert rundt tiden etterpå. Det avsluttende kapittel 7 sammenfatter analysen og løfter blikket.

I kapittel 4 er temaet først og fremst fotballens betydning for identitetsdannelse i DDR-tiden. Med henvisning til utbredte forestillinger om at fotballen representerte en mulig frisone fra DDR-staten, spørres det også om fotballens opposisjonelle potensial. Når det gjelder det siste fremstår svaret som alt annet enn entydig. DDR-statens forsøk på å flytte Erzgebirge Aue til den nærliggende og langt større byen Chemnitz lyktes bare delvis: Klubben skiftet navn, men fortsatte å spille i Aue. Dette indikerer at selv i DDR hadde fotballen et opposisjonelt potensial. Forholdet mellom Union og Dynamo i Berlin er mer tvetydig. Tradisjonelt har Union blitt betraktet som «folkets» lag, mens Dynamo hadde nære bånd til Stasi og var Stasi-sjefen Mielkes favorittklubb. Inntrykket av at Union hadde bedre atmosfære på kampene sine, samt geografisk tilknytning i Berlin, synes imidlertid å ha hatt minst like stor betydning for hvilken klubb supporterne identifiserte seg med som politiske overveielser, selv om det også spilte en rolle at Union av myndighetene bevisst ble etablert som en sivil klubb for arbeiderklassen. Ellers har regional identitet spilt en viktig rolle. I Magdeburg er det for eksempel betydelig stolthet over at nesten alle spillerne på deres storlag fra 1974 kom fra byen og dens nærområde. Det er verdt å merke seg at svært mange i DDR også hadde favorittlag i Bundesliga.

Kapittel 5 handler som nevnt om murens fall og gjenforeningsprosessen, og den østtyske fotballens møte med den både økonomisk og sportslig langt sterkere fotballen i vest. Den første sesongen med en alltysk Bundesliga – 1991/92 – startet med to ekstra lag i forhold til det vanlige, og disse var begge øst-tyske. For vest-tyske lag hadde med andre ord utvidelsen ingen negativ betydning i form av høyere nedrykksprosent. I Glasers materiale er holdningen til denne prosessen tvetydig, flere betrakter seg som ført bak lyset (1. FC Magdeburg måtte for eksempel starte på nivå tre i den alltyske ligaen), men interessant nok virker det i liten grad å bli definert som et avgjørende moment i klubbens historie, eller i supporternes relasjon til klubbene. Flere i materialet viser også stor forståelse for måten gjenforeningen ble organisert på, i og med at de allerede da var på det rene med at kvalitetsforskjellen var betydelig. Ellers preges tiden umiddelbart etter gjenforeningen av at flere midlertidig engasjerte seg langt mindre i fotballen. Dels var det en ny verden som åpnet seg, dels kan skuffelse over den store spillerflukten til vest ha spilt en rolle, det samme kan tiltakende voldsproblemer i en del av klubbene. Glasers konklusjon (s. 213) er at diskursene som rammer inn fortellingene om denne perioden først og fremst har med makt og nasjon å gjøre.

Kapittel 6 har tittelen «Öst möter väst», og tar utgangspunkt i en samtale etter en cupkamp mellom Union Berlin og Kaiserslautern, som endte med klar seier til sistnevnte, og som leder til oppgitthet blant supportere over at det ikke er noen utsikter til at lag fra øst noen gang kan nå Bundesliga (med unntak av RB Leipzig, som ikke respekteres). Det mer overordnede spørsmålet i kapitlet er hvordan gjenforeningen – også på lengre sikt – har påvirket identifikasjonen med de østtyske klubbene. Blant de ting som løftes fram er at referansene til det østlige Tyskland (heller enn DDR) i dag er situasjonelt betinget (s. 246): Måten supporterne vurderer både fortid og nåtid på, er preget av statusen klubbene deres hadde i DDR. Slik er Dynamo- og Magdeburg-supporternes forhold til det delte Tyskland mer preget av nostalgi, ettersom disse klubbene hadde større suksess. Det fysiske møtet med Vest-Tyskland er også farget av stereotypiene om øst-tyskere og deres supportere.

Det situerte ved oppfatningen av forholdet mellom det delte og det samlede Tyskland kommer også fram i det sammenfattende kapittel 7. Særlig Dynamo Berlins nære tilknytning til Stasi setter avtrykk også i supporternes selvpresentasjon i dag. Her kan man se supportere iføre seg trøyer som forteller at «min farfar var nazist, pappa vid Stasi og jag är med i BFC» (s. 285). Selve budskapet signaliserer kontinuitet på tross av alle forandringene klubben og dens supportere har gått gjennom. Slik kontinuitet er viktig for identiteten som supporter. Men utsagn som dette bør ikke tolkes bokstavelig. De signaliserer kanskje først og fremst en opposisjonell identitet mot makten i den tyske fotballen og i forbundsrepublikken.

Denne opposisjonelle identiteten forener samtidig øst-tyske supportere med både vest-tyske og europeiske, skjønt den får et spesielt tydelig uttrykk her fordi øst-tyske klubber ble så tydelig marginalisert i og med gjenforeningen. Glaser kommer tilbake til motstanden mot RB Leipzig i avslutningskapitlet, og viser at den opposisjonelle identiteten et godt stykke på vei er knyttet til motstand mot den kommersielle fotballen generelt. Her spiller øst-tyske supportere på lag med resten av supporter-Europa.

Samlet sett er dette en rik og god bok. Analysen er jevnt over svært nyansert og detaljrik, og tydelig forankret i det begrepsmessige rammeverket. Kanskje trekkes de teoretiske og empiriske tolkningene av datamaterialet av og til så langt at det er like før strikken ryker: «Även om ingen av de intervjuade säger det, menar jag att det existerar ett slags kontinuitet mellan motståndet då och nu som visar att denna praktik lever kvar samtidigt som maktstrukturer och diskurser har förändrats» (s. 296). På bakgrunn av avhandlingen som helhet, og på bakgrunn av annen supporterforskning, tror jeg Glaser har dekning for det han hevder her, selv om det ikke kan forankres direkte i datamaterialet. Men i slike passasjer er det ikke alltid like enkelt å vite hva belegget er.

Metodologisk lener Glaser seg tydelig på et konstruktivistisk kunnskapssyn. Han fortolker begreper som representativitet, validitet og reliabilitet som typiske for kvantitative metoder (s. 48) og dermed lite relevante for sin egen forskning. Nå er det gjort mange forsøk på å finne begreper som passer bedre enn reliabilitet og validitet for å beskrive sterke og svake sider ved kvalitative forskningsprosjekter, men at begrepene i seg selv skulle være uegnet har jeg problemer med å forstå. Validitet betyr at slutningene som trekkes er gyldige – fremstår de som rimelige, kjenner de som er i feltet (for eksempel andre supportere) seg igjen, er forskningsprosessen gjennomført på en tillitvekkende måte? Reliabilitet handler om nøyaktighet og om hvorvidt det foreligger kontekst- og undersøkelseseffekter. Jeg savner i den forbindelse noen flere detaljer om selve datainnsamlingsprosessen, hvor Glaser i lange partier forblir på det generelle planet og beretter om hva ledende representanter for forskningstradisjonen bidrar med av overordnede innsikter. Detaljer om selve intervjuene er overraskende få.

Teoretisk er som nevnt avhandlingen forankret i noen overordnede begreper. Dette fungerer fint, men jeg kunne godt tenkt meg at Glaser knyttet tydeligere an til den rike antropologiske tradisjonen i fotballforskningen, for eksempel Gary Armstrong og Eduardo Archetti. Referansene til fotballforskningen er i det hele tatt relativt sporadiske i mange partier, særlig teoretisk. På side 84 presenteres Lothar Mikos’ skille mellom tradisjonelle supportere og mediesupportere, som grovt sett har mye til felles med Richard Giulianottis (2002) innflytelsesrike og mer nyanserte artikkel. Sistnevnte skiller mellom blant annet supportere og fans. Ikke bare kunne Giulianottis terminologi bidratt til å nyansere analysen ytterligere (for eksempel kan hans begrep om followers kaste lys over interessen for vest-tyske lag i DDR), slike bidrag kunne også i enda større grad bidratt til å formidle mellom de generelle teoretiske begrepene og datamaterialet.

Når dette er sagt, hadde jeg stor nytte av denne boken. For oss som ikke er tilstrekkelig språkkyndige til å lese tyske bøker og avhandlinger bidrar den med viktige data og perspektiver fra en fotballkultur som i hvert fall i Norge har fått for lite oppmerksomhet i forhold til den engelske. Jeg nøler ikke med å anbefale boken for alle interesserte.

Copyright © Arve Hjelseth 2016