Fra la furia til tiki-taka: Spansk fotballs suksessoppskrift

Matti Goksøyr
Norges idrettshøgskole


Ramón Llopis-Goig
Spanish Football and Social Change: Sociological Investigations
201 pages, hardcover.
London: Palgrave Macmillan 2015 (Football Research in an Enlarged Europe)
ISBN 978-1-137-46794-2

Den spanske sosiologen Ramon Llopis-Goig ga i 2015 ut en relativt kortfattet bok (201 s.) om forholdet mellom fotball og sosial endring i Spania.Den er fremdeles aktuell. Spania er fremdeles en fotball-stormakt, og fotball er ’kongen’ i den spanske sportsverden.

Boken har undertittelen ’sosiologiske undersøkelser’. At spanske sosiologer gjennom tidene, i motsetning til historikere, har hatt en manglende interesse for fotball er ikke mine ord, det er forfatterens ord, som han dokumenterer relativt overbevisende. Det vil Llopis-Goig gjøre noe med i den foreliggende boken.

Boken har bevisst et bredt teoretisk fundament. Llopis-Goig rir ikke teoretiske kjepphester. I stedet mener han at bredden i perspektiver tilsvarer variasjonen i temaer som boken omhandler. Felles for hans sosiologiske perspektiver er hans søken etter det han kaller ’analytiske åpninger’. Han kaller f.eks. ’fotball-konfigurasjonen’ for et av Spanias viktigste ’sekulære ritualer’. Man legger likevel merke til at boken har et relativt stort innslag av kvantitative, harde data.

Fotball er den overlegent største sporten i Spania. Selv om både landslag og storklubbene Real Madrid og Barcelona har opplevd sportslige tilbakeslag de siste årene, de kongelige fra Madrid ble nylig sensasjonelt slått ut i 1/8-finalen i turneringen den har ’eid’ de siste årene, Champions League, og Barça røk ut i semifinalen for Liverpool på en spektakulær måte, så mangler det ikke på oppmerksomhet. De to klubbene er fortsatt i 2019 verdens to rikeste fotballklubber ifølge finanskonsulentbyrået Deloitte (den eksakte plasseringen i toppen har variert fra år til år det siste tiåret, men de to har hele tiden vært helt i toppen). Fotball sysselsetter mer enn 66 000 mennesker, direkte eller indirekte, og fotball står for 1,7% av brutto nasjonalprodukt i Spania.

Men fotballens betydning er som kjent ikke bare økonomisk. Fotball er også den største frivillige idretten i Spania, og har dermed betydning på områder som rekreasjon, helse, trivsel og underholdning. Kanskje viktigere for samfunnsforskere er fotballens tredje dimensjon; dens betydning som arena for kollektiv identitetsbygging, både på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. 66,8% av spanske voksne har en fotballklubb som de identifiserer seg med.

Selv om altså det spanske landslaget har mistet litt av vinneroppskriften i de siste mesterskapene, er Spania et interessant utgangspunkt for den som vil forske på forholdet mellom fotball og samfunn. Den britiske sosiologen Richard Giulianotti har kalt Spania det mest suksessrike fotball-samfunnet i moderne tid. Sosiologen Llopis-Goig er opptatt av hvordan dette forholdet fungerer, vedlikeholdes og endres i dagens Spania.

Spanjolene hadde dermed puttet inn enn enorm dose med lidenskap, villskap og blodtørstighet i dette spillet som de kjølig og reserverte engelskmennene hadde oppfunnet.

Dette er forfatterens utgangspunkt når han prøver å grave i forholdet mellom endringer både i det spanske samfunnet og i fotballens betydning. I løpet av ni kapitler undersøker han fotballens rolle. Her kommer han inn på temaer som kommodifisering og ’hyper-konsumpsjon’ (der forfatteren har kritiske kommentarer til den manglende bærekraft han mener det er i den moderne spanske fotballøkonomien), kjønn og maskulinitet, tilskueradferd og xenofobi, så vel som spillestil og identitet.

Når det gjelder det siste er han opptatt av opprinnelsen, utviklingen og etterhvert avviklingen av det som er blitt kalt den ’spanske villskapen’ (i mangel av en bedre oversettelse) på fotballbanen: Hva skjedde med ’la furia español’, er et av spørsmålene han stiller.

Forestillingen om ’La furia español’ ble oppfunnet under OL i Antwerpen, 1920, men er et interessant eksempel på nasjonale stereotyper som har blitt knyttet til og har hengt fast i fotballen. Opprinnelig ble uttrykket brukt av utenlandske aviser for å beskrive den brutale, fysiske og lite raffinerte måten det spanske laget spilte på (og deres modell igjen var de baskiske lagene). Men snart tok spanske aviser kontrollen over begrepet og omgjorde det til noe mer positivt. De bryske, ville eller utemmede spanjolene kunne omtolkes til de modige og virile spanjolene. Spanjolene hadde dermed puttet inn enn enorm dose med lidenskap, villskap og blodtørstighet i dette spillet som de kjølig og reserverte engelskmennene hadde oppfunnet. Dermed kunne forestillingen om de lidenskapelige, varmblodige macho-spanjolene leve videre, også på fotballbanen.

Denne fortellingen overlevde i flere tiår, men dermed måtte også den negative siden av fortellingen (den uraffinerte) etterhvert tre inn som en forklaring på hvorfor det spanske landslaget aldri vant noe mesterskap av betydning. Slik var det ifølge Llopis-Goig inntil la furia ble erstattet av tiki-taka og en ny historisk epoke begynte. Forfatteren understreker særlig hvor viktig EM-triumfen i 2008 var. Med en ny sofistikert spillestil (bevegelse – pasning på fot – bevegelse) som la vekt på ballkontroll, blikk og teknikk, ble den gamle mer fysiske stilen (la furia) begravd for godt, og et nytt spansk selvbilde på fotballbanen oppsto, ifølge forfatteren på tvers av alle regionale skiller. I beskrivelsen av denne seiersperioden er forfatteren kanskje noe ukritisk og hyller trenerne for landslaget for deres ’kloke’ måte å lede laget på. Slikt (å lovprise en fotballtrener) er som regel risikabelt. De lever alltid i faren for å bli erklært som udugelig når tapene begynner å inntreffe. For landslagssjef del Bosque skjedde dette i 2016, da han etter to dårlige turneringer ble sparket. Hans etterfølgere ble heller ikke gamle i jobben. De tidligere ’uovervinnelige’ landslag og klubblag ble møtt med nye former for motspill i fotballutviklingens evige dynamikk.

I dette kapitlet om spillestil og identitet, der store deler omhandler tidsskillet som inntraff da det spanske landslaget plutselig begynte å vinne viktige kamper, og hentet hjem internasjonale trofeer i 2008, 2010 og 2012, ligger det et spørsmål og venter: Intet tre vokser inn i himmelen og historien tok en annen retning etter de tre suksessturneringene. Hva skjer da med de sosiologiske forholdene som ble brukt til å forklare suksessen? Kan de også brukes til å forstå nedturen? Det får vi ikke vite, for Llopis-Goig avslutter med Spania på topp, men som vi vet slutter ikke historien der. I de neste mesterskapene i 2014, 2016 og 2018 røk Spania ut lenge før finalespillet, og i 2019 røk altså Real, og også Atletico Madrid, ut i 1/8-delsfinalen, og Barcelona i semifinalen i Champions League. Slik er historiens gang, og det vanskeliggjør enkle forklaringer. Skjedde det noe utover de trivielle kampavgjørende situasjonene som kan forklares med individuelle ferdigheter og flaks/uflaks? Inntraff det endringer i det spanske samfunnet parallelt med fotball-svingningene? Og, om det inntraff endringer, kan vi vite om disse påvirket fotballen? Og på hvilken måte?

Likevel handler nesten samtlige kapitler om politikk, på en eller annen måte, både dirkete og indirekte, og fungerer dermed som en bekreftelse på den første påstanden.

Det får vi naturlig nok ikke vite, i denne boken. Likevel er dette kapitlet interessant lesning. Det gir en god forståelse av det som lå både på og under overflaten i de gyldne årene.

Som nevnt er Llopis-Goig innom en rekke temaer. I kapitlet om kjønn og maskulinitet, som bygger på kvalitative kilder, for det meste intervjuer med ulike aktører innen fotballen, kommer han fram til at den hegemoniske maskuliniteten består. I motsetning til det som skjer i store deler av det spanske samfunnet, der det åpnes for å redefinere de tradisjonelle maskulinitetene, henger fotball-maskuliniteten fast i det gamle. Llopis-Goig mener dette viser at en ny type maskulinitet er avdekket; såkalt ’inductor masculinity’, som kanskje kan forstås som en form for ’innførende’ maskulinitet. Forfatteren knytter dette til macho-kulturen som etter hans mening fremdeles lever i beste velgående i den spanske fotballen. ’Agentene’ som fremmer denne hegemoniske maskuliniteten er ifølge Llopis- Goig framfor alt trenere og fedre. De oppfordrer til aggressivitet og virilitet og fungerer således som ’dør-åpnere’ for, og lærere i, denne tradisjonelle fotball-maskuliniteten. De får støtte fra supportere som ukritisk forlanger at ’deres’ spillere kroppsliggjør de maskuline idealene. Den delen av fotballen der fedre og denne gruppen av trenere ikke har like stor innflytelse er barne- og skolefotballen. Llopis-Goig er etter min mening noe uklar på hva veksten i kvinnefotball vil bety. Tilsvarende er han noe usikker på hva kvinnelige fans’ nærvær vil bringe med seg. De eksisterer, men må som gruppe finne måter å overvære fotballen på som er annerledes enn de mannlige supporterne.

Spansk fotball er kanskje blant den mest åpent politiske fotballen i Europa. Ingen av Llopis-Goigs kapitler handler om politikk direkte, og verken politikk eller fascisme er stikkord i registeret. Likevel handler nesten samtlige kapitler om politikk, på en eller annen måte, både dirkete og indirekte, og fungerer dermed som en bekreftelse på den første påstanden.

Boken er ifølge forfatteren et resultat av ti års studier av fotball og den gir inntrykk av en langvarig interesse for feltet. Flere av kapitlene er en videreutvikling av artikler han har skrevet tidligere. De er imidlertid bearbeidet og nyskrevet til å passe inn i denne bokens sammenheng. Dette er en styrke mer enn en svakhet. For dagens lesere er mangelen ved boken at Llopis-Goigs sosiologiske analyse stopper etter det han kaller det spanske landslagets ’nylige suksesser’. Det var nok lett og det var fristende, etter at både landslag og klubblag dominerte verdensfotballen. Og det var naturlig på det tidspunkt boken ble skrevet. Dette er ikke ment som en urimelig kritikk; på et tidspunkt må en forfatter konkludere og sette punktum, og en recensør bør forholde seg til den boken som foreligger.

Men som lesere i 2019 vil vite, stoppet ikke historien i 2012. Og da står vi igjen med et ønske om at Llopis-Goig må skrive en oppfølger som inkluderer de siste årenes nedgang, særlig for landslagsfotballen. Forfatteren knytter nemlig mye av sin forklaring på forholdet mellom sosiale endringer og særlig fotballens samlende og forenende rolle, til denne suksessen som altså har stoppet opp (midlertidig?). Hvilke følger har dette hatt for de politiske, sosiale, kulturelle m.m. forholdene forfatteren diskuterer i denne boken, som er relatert til spansk fotballs opptur?

Dette er nemlig en bok som gir ny innsikt og spennende og gode analyser av de forholdene som er nevnt over og flere til, i en medgangsfase, det som kan kalles en definerende fase av spansk fotballhistorie. Boken er høyst lesverdig både for sosiologer og historikere, og alle andre som er interessert i fotball og i spansk kultur. – Da får vi heller leve med at for dagens lesere slutter den altså for tidlig.

Copyright © Matti Goksøyr 2019

Print Friendly, PDF & Email

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.