Lekkasjer til besvær

0
702

Football Leaks har neppe sjokkert, bare forsterket allerede velbegrunnede mistanker. Fotballfolket må imidlertid i større grad enn tidligere, stille seg kritiske til de dyptgående mekanismene i spillet de forguder. Får det noen konsekvenser?

Football Leaks har utgangspunkt i en gigantisk dokumentlekkasje som mangler sidestykke historisk, anslagsvis 70 millioner dokumenter av ulik art som varsleren(e) har delt med det tyske magasinet Der Spiegel, og derigjennom også kommet norske VG og dyktige gravejournalister som Leif Welhaven i hende, som en del av de 15 mediehusene i nettverket European Investigative Collaboration (EIC).

Football Leaks startet som en nettside opprettet av varsleren. Varsleren nekter angivelig for hacking og sier at han har fått informasjon fra et nettverk av kilder verden over. Lekkasjen har tatt form av to dokumentslipp, hvor VG har tatt del i runde to. Runde én kom med overlevering av over 18 millioner dokumenter i 2016. Det to mest kjente sakene i runde én var skattefusk-sakene mot Messi og Ronaldo. Begge ble dømt for skatteunndragelse (bot og betinget fengsel). I tillegg kom det opplysninger som knytter Ronaldo til en voldtektssak som ruller og går fremdeles.

I fjor kom det frem nye typer opplysninger som fortsatt ikke er ferdigstilt, regnet som andre runde av lekkasjen. En rekke saker er under opprulling. For eksempel har britiske skattemyndigheter iverksatt en omfattende etterforskning av hvordan agentbransjen i fotball driftes økonomisk (primært lønninger). Mest kjent i denne saken er nok kjendisagenter som Jorge Mendes, og ulike forhandlinger han har vært med på med kjente klubber og spillere. Det er også avslørt av daværende UEFA-mann Infantino har hjulpet PSG og Manchester City med å omgå regelverket for Financial Fair Play (FFP), fotballens økonomiske doping.

Tematisk er det vesensforskjell på runde én og to av Football Leaks. Mens den første runden tok for seg juridiske ulovligheter som finansielle transaksjoner, skattesnusk, tredjeparts-eierskap og stråselskaper, så har en del av sakene i runde to tatt for seg det indre liv av FIFA og UEFA (samt en del om WADA og det forgubbede pampevelde IOC, førstnevnte avslørt av hackergruppen Fancy Bear), i tillegg til flere nasjonale fotballforbund.

I runde to er det ikke nødvendigvis snakk om rett og galt i lovens bok, men mer organisatorisk-etiske problemstillinger. Det har for eksempel lenge vært kjent at FIFA bruker masse penger, og at de største fotballklubbene og aktørene i den europeiske toppfotballen i mer eller mindre grad har vurdert å opprette en egen liga for å maksimere sitt kommersielle potensial. Det nye ligger i at lekkasje-dokumentene gir mer detaljer rundt dette, eksempelvis om svindyre privatfly flittig brukt av FIFA eller om Neymars hemmelige klausul som gir han lukrative bonuser for å vinke til supporterne etter kamper. Flere dokumenter bekrefter at et knippe toppklubber har samlet seg og kommet et godt stykke på vei i etableringen av en europeisk «Super League». Flere dokumenter bekrefter at et knippe toppklubber, 16 i tallet, har samlet seg og kommet et godt stykke på vei i etableringen av en europeisk «Super League». 11 klubber skal være invitert til å delta med løfte om at de ikke kan rykke ned fra superligaen uansett resultater. Det gjelder Real Madrid, Barcelona, Manchester United, Chelsea, Arsenal, Manchester City, Liverpool, PSG, Juventus, Milan og Bayern München. I tillegg er Atlético Madrid Borussia Dortmund, Marseille, Inter og Roma inviterte på den betingelse at de aksepterer et nedrykk til en eventuell ”Super League 2”.

Dokumentene i runde to peker altså i liten grad på direkte ulovligheter man kan bli dømt for. Den kollektive avstraffelsen ved å tape ansikt i den generelle fotballfamiliens øyne, som av supportere og fotballentusiaster over hele verden, er kanskje verre. Det glansbilde som for eksempel Infantino har brukt tid på å tegne av FIFA og global fotballpolitikk, blir raskt visket ut basert på hvordan virkeligheten ser ut til å være.

I forlengelsen av dette kan man spørre seg:

  • hvorvidt lekkasjene vil føre til noe, og eventuelt hva
  • hva Football Leaks forteller oss om tiden vi lever i, og
  • hvilke aktører som kan ha interesse av lekkasjene

Om lekkasjene kommer til å føre til noe, er ikke umiddelbart gitt. Slik jeg ser det er det to hovedkategorier av utfall som peker seg ut. For det første om de som har gjort noe galt eller trådd over en etisk grense, blir kastet ut av toppfotballen eller får betydelig økonomisk straff. Byttet av Blatter med Infantino førte ikke med seg alt for mye godt, så det er kanskje ikke grunn til å være for optimistisk med hensyn til dette.

For det andre stiller datalekkasjene spørsmål om hvorvidt den enkelte tilskuer og supporter vender toppfotballen og klubbene ryggen på bakgrunn av de opplysninger som er kommet frem. Dokumentene har nok medført at et langt bredere lag av befolkningen enn tidligere har fått innsikt i saker som belyser hvordan internasjonal toppidrett styres på kyniske måter milevis fra de verdier som idrett er ment å tuftes på, særlig i Norge hvor den sosiale idrettsmodellen står sterkt.

Som TV 2-blogger Brede Hangeland beskriver, gjør fotballens natur det vanskelig for dedikerte supportere å gå imot sitt eget lag, og således kan fort de mest kritikkverdige forhold godtas så lenge resultatene er gode. Som Hangeland påpeker er nemlig fotballfans fanget i en slags «tribalisme» hvor stammetilhørighet basert på å støtte laget kan stå i veien for selvstendig kritisk tenkning. Antagelig er det naivt å tro at supportere bryter med sitt lag fordi klubben for eksempel er sponset av eiere med prikker på rullebladet. Interessant er uansett at den enkelte tilskuer nå nødvendigvis må forholde seg til dette mer bevisst enn tidligere. Det nytter ikke lenger å si at man ikke visste. Den enkelte må ta et standpunkt, et verdivalg.

Football Leaks kan kanskje sies å være en trend i tiden i og med at det for så vidt følger opp Paradise Papers og Panama Papers som tar for seg økonomi og skatteparadiser, for det meste i offshore-bransjen, eller WikiLeaks for den saks skyld. Det mest nærliggende er nok å sammenligne Football Leaks med FIFA files (det vil si, det var egentlig snakk om stjålne dokumenter fra det asiatiske fotballforbundet) som kom i 2014, publisert av Sunday Times og utgitt i bokform under tittelen The Ugly Game av Heidi Blake og Jonathan Calvert. Fotball-lekkasjen føyer seg altså inn i rekken som langt på vei indikerer at vi befinner oss i en tid hvor vi er avhengig av hackere for å få vite om ting. Det er skremmende.

Som betrakter av Football Leaks bør man stille seg noen overordnede spørsmål. Man kan for eksempel kritisk vurdere hvor dokumentene kommer fra, hvorfor de kommer og hvem det er som kommer med dem. Som mannen bak nettstedet idrettspolitikk.no, Andreas Selliaas har beskrevet, er det stor forskjell på om lekkasjen er resultat av en utro tjener innad i organisasjonen («whistleblower») som ved å gå ut med dokumentene har forsøkt å handle etisk rett, eller om lekkasjen er iscenesatt av utenforstående hackere som har brutt seg inn i systemene, tatt materiale, kanskje presset folk for penger, og deretter valgt å publisere.

Det er uansett ikke lett å forholde seg til en kilde man ikke kjenner. Kan vi ta alle opplysninger for god fisk? Det er i hvert fall merkverdig at ingen på noe som helst tidspunkt har gått ut og erklært at noen av opplysningene som er kommet frem er gale. Det gir kilden troverdighet.

Man kan også stille seg undrende til lekkasjens kontekst, nærmere bestemt hvilke saker som ikke berøres av dokumentene. Mens det er svært mye om Qatar-regimet så er det for eksempel svært lite informasjon om USA, Latin-Amerika og Russland – tilfeldig? Neppe.

Bevisstheten til fotballfolket og generelt idrettsinteresserte rundt toppfotballens og den globale idrettspolitikkens kyniske maktspill, har antagelig økt i takt med lekkasjene som kommer frem. Dette passer nok godt i en tid hvor dopingspørsmål fremdeles ryster idrettsverden, hvor forrige fotball-VM fant sted i Russland og hvor det neste er lagt til Qatar.

Fotball er ikke lenger bare romantikk, ikke lenger bare «The Beautiful Game». Fotballen er imidlertid ikke død, den kveles bare av maktsyke aktører i et spill hvor penger trumfer idrettens grunnleggende verdigrunnlag.

Bør blant andre Manchester United-supportere protestere mot europeisk ”Super-liga”? Skal tilskuerne til PSG fortsette å applaudere Neymar når det vet bakgrunnen for hva de får i retur? Kan for eksempel City-supporterne med god samvittighet hylle sitt lags elegante spill på banen og samtidig forholde seg kritiske til hvordan klubben driftes – kan og bør de to skilles fra hverandre? Derom strides de lærde.

Previous articleOm trening og nyttårsforsetter
Next articleVinn eller forsvinn når alvoret setter inn?
Førsteamanuensis, Fakultet for samfunnsvitenskap, idrettssosiologi, forskningsgruppen RESPONSE, Nord universitet, Bodø. Interesser: • Idrettsmodernisering: publikum, supporterskap og fotballkultur • Ungdomsidrett: idrettslag, treningssentre og livsstilsidrett • Sivilsamfunn: ulikhet, individualisering og identitet [Associate professor, Faculty of social sciences, sociology of sport, RESPONSE research group, Nord university, Bodø, Norway. Interests: • Modernisation of sport: spectatorship, fandom and football culture • Youth sport: club sport, fitness gyms and lifestyle sport • Civil society: inequality, individualisation and identity]

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here