Langrenn som lagidrett

0
766

I etterkant av femmila i VM i Lahti oppsto det i Norge en interessant diskusjon, både i tradisjonelle og sosiale medier. Mesterskapet må for norsk herrelangrenns del anses som bare delvis vellykket, ettersom Norge ikke tok en eneste individuell gullmedalje. Faktisk er Petter Northug den eneste i herreklassen som har vunnet individuelt mesterskapsgull på tradisjonelle distanser (altså utenom sprint) siden 2007.

Både derfor og på grunn av sitt medievennlige vesen er Northug uten tvil vår mest populære langrennsløper i herreklassen. Men samtidig er han den det er mest delte meninger om. Akkurat det skal jeg la ligge her, men det hersker knapt noen tvil om at mange nordmenn først og fremst håpet på Northug på femmila. Vant ikke han, var det like greit at en russer eller kanadier vant (grensen går trolig ved en svenske for en del av disse). På den andre siden: Trolig fantes det også nordmenn som syntes det var bedre med en annen vinner enn Northug, til og med en utlending.

Selve løpet artet seg slik fellesstarter i langrenn stort sett alltid har gjort, med unntak av VM i 2013: Svært mange løpere hang med i tetfeltet når det er noen få kilometer igjen. Spurtegenskaper ble altså (nok en gang) avgjørende i et løp på 50 kilometer. I feltet er det en del løpere som vet de vil ha små sjanser i en spurt og som derfor har interesse i stor fart (uten at det betyr at de selv har interesse i å bidra til stor fart, det er bedre å håpe at noen andre gjør jobben), mens andre har interesse i lavest mulig fart fordi de er gode spurtere, som imidlertid fort kan bli hektet av hvis det blir mange og lange rykk underveis.

Blant nordmennene tilhørte Martin Johnsrud Sundby den første gruppen, mens Petter Northug tilhørte den siste. Northug hadde vist dårlig form gjennom hele sesongen, selv om ting tydet på at han var i framgang. Sundbys sjanse lå i at han eller andre klarte å mørne spurterne så mye at de ikke hang med når det var noen hundre meter igjen, eventuelt at de var så tomme for krefter at forskjellen i spurtstyrke ble utlignet.

Et par kilometer før mål, i den siste bakken av noen lengde, gjorde Sundby et siste forsøk på å sprenge feltet. Det gikk nesten, bare Alex Harvey og Sergej Ustjugov hang ordentlig med. Sjur Røthe hang nesten med, og bak ham avanserte Matti Heikkinen, slik at det før oppløpet var fem mann som slåss om medaljene. De øvrige i feltet var såpass langt bak på toppen av den nest siste bakken at det var klart at de ikke kom til å ha noe med gullkampen å gjøre. Blant disse var Petter Northug.

Hvor lurt var det av Sundby å prøve å rykke? Nå er det sannsynlig at en annen løper med begrenset spurtstyrke ville prøvd akkurat det samme om Sundby ikke hadde tråkket til, for eksempel Dario Cologna. Men likevel: fra det norske lagets perspektiv ble resultatet av dette at Sundby potensielt ofret en ganske god medaljesjanse for Petter Northug, mot en langt mindre sjanse for selv å lykkes med rykket og ta en etterlengtet gullmedalje. Hvis målet var flest mulig norske medaljer og helst gull, var det mer eller mindre klart et par kilometer før mål at Northug trolig var det beste kortet. Derfor fremstår det fra dette perspektivet som en underlig ordre fra ledelsen at Sundby skulle gjøre alt for å riste av seg flest mulig, inkludert Northug, når sjansen for å lykkes var liten, basert på tidligere erfaring med slike løp.

Ut fra dette resonnementet ser det for meg ut som det særlig er to grupper som mener den norske taktikken var feilslått: for det første de som først og fremst holder med Petter Northug, og dem er det mange av. For det andre de stadig flere som «leser» en fellesstart på ski som et sykkelritt, der alt dreier seg om laget og hvor enkeltutøvere er brikker som anvendes i lagets interesser.

Men tradisjonelt var jo langrenn en individuell idrett, om vi ser bort fra stafettene, og der er det jo dessuten også mann mot mann, ikke lagtaktisk samarbeid. Fellesstarten har rett og slett åpnet for en ny måte å gå langrenn på, som hverken utøvere eller mange publikummere har tatt inn over seg. Kanskje bør de ikke gjøre det heller.

Hvor rimelig er det at en utøver som Sundby, uten tvil verdens beste og mest stabile langrennsløper de siste årene, skal ofre den lille gullsjansen han endelig har, for å øke en annen nordmanns sjanse til å vinne? For oss som har sett på langrenn lenge, høres det mildt sagt helt urimelig ut. Ja, de er lagkamerater, men de er også konkurrenter. Spesielt gjelder dette når vi tenker på at Sundby mangler et individuelt mesterskapsgull.

Men se ikke bort fra at det norske skilandslaget, kanskje særlig støtteapparatet, har tenkt grundig gjennom dette i ettertid, og at de gir en annen ordre ved neste korsvei. Det er gull trenerne også måles på, ikke hederlige forsøk. Vi som er nokså desillusjonert allerede på vegne av langrenssporten, der den har fornyet seg til det ugjenkjennelige, får i så fall enda en spiker i kista.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here