Fullstendig mot spillets gang, vant Ajax dobbeltoppgjøret mot Bodø/Glimt. En rekke kontroversielle dommeravgjørelsen, gjør særlig hjemmekampen i Bodø omdiskutert i sosiale medier. Men like omdiskutert var kampens oppspill. Supportergrupperingen Ultras Bodø, som for ordens skyld ikke direkte er del av paraplyorganisasjonen J-feltet, avfyrte fyrverkeri utenfor motstanderlagets hotell, Scandic Havet, i Bodø sentrum natt til kampdag.
Hvorvidt slike fotballkulturelle sprell innebærer normbrudd ovenfor folkeskikk og gjestfrihet, og hvorvidt man vanærer klubbens rykte, splitter fotballfolket. I Avisa Nordlands kommentarfelt, uttrykker for eksempel Glimt-investor Benn Eidissen sterk misnøye med handlingen, og mener «gjerningsmennene» ødelegger klubbens ry i Europa.
Først er det på sin plass med en klargjøring av ultrasbegrepet. Dette er et delvis misforstått begrep som ofte fremmes i media når det oppstår noe som kan kritiseres ved supporterkulturen, og særlig når for eksempel politiet involveres. Begrepet kan neppe defineres entydig i norsk kontekst, men den tradisjonelle beskrivelsen er omtrent slik at ultras er spesielt dedikerte, såkalte «alternative» supportere, som legger mye prestisje og innsats i å bringe ære på klubben og være kulturbærere for atmosfæren på tribunen og i supportermiljøet generelt, og som har sterke koder og normer for legitim adferd internt (hvilke uttrykksformer som får passere, og hvilke som anses inautentiske, «harry» og/eller «bondske»).
Klubb- og gruppetilhørigheten er en viktig markør for sosial identitet, altså hvem man føler seg som og kollektivt representerer, i kontrast til andre grupper (hvem man ikke vil være). Gruppeidentiteten innebærer at man forsøker å nedtone eller billedlig talt maskere personlig identitet, som ulik klesstil (ultras bruker ofte felles bekledning, og noen til og med balaklava, nettopp for å fremheve det kollektive og saken/tilhørigheten ved å nedtone det individuelle). Slik kan for eksempel maskebruk tolkes som uttrykk for det sosiologer kaller selvpresentasjon og inntrykksstyring: Man ønsker å gi et bestemt inntrykk til omgivelsene av hvem man er og støtter.
Ultras er dermed grupper som ønsker å utøve supporterskapet på en annen måte enn majoriteten, og som anser seg mer som deltakere enn som tilskuere. De ofrer mye for klubben og tribunekulturen. I Skandinavia er ultrasbegrepet også blitt en slags samlebetegnelse på de som stod i spissen for overgangen fra engelsk-inspirert tribunekultur som dominerte i 1990-årene, til den latinsk-inspirerte som har vært tiltakende toneangivende her på berget siden årtusenskiftet, noe som betyr at ultrasmedlemmer ofte er i 20- og 30-årene.
Ultra stammer fra latin og betyr «utenfor» i betydningen «utenfor normen» i beskrivelsen av ytterliggående holdninger og/eller handlinger. I fotballsammenheng viser det til ytterliggående engasjement for og lidenskap i supporterscenens rollespill, i kontrast til den gjengse tribunesliter eller fotballsupporter. Men begrepet har ikke nødvendigvis noe å gjøre med spesielt utagerende, aggressiv adferd, eller «risikosupportere» som ultras gjerne feilaktig omtales som, og slik mange virker å tro. Slik er ultrasbegrepet kilde til mye feiltolkning hos hvermannsen, med media som talerør og premissleverandør for narrativet om ultras i fotballdiskursen.
I tillegg er man internt i ultrasmiljøene tradisjonelt og typisk skeptiske til autoriteter, inkludert media, noe som gjør at mange av misforståelsene om denne subkulturen heller ikke blir nyansert og irettesatt, noe som både er selvforsterkende og kilde til selvoppfyllende profetier: Når ingen tar til motmæle, kan man fort anta at det er fordi de ikke har noen nyanserende perspektiver å bringe til torgs.
Og merkelapper virker, uansett sannhetsgehalten i dem: Jo mer pøbelaktig ultrasmiljøet skildres, jo mer appelleres pøbler av fellesskapet.
Det betyr at demoniseringen av ultrasmiljøene er kontraproduktiv, og kan bidra til «radikaliseringen» man ønsker å forebygge: Jo mer for eksempel politiet forsøker å hindre rekruttering blant ungdom til disse miljøene, jo mer attraktivt blir det for en del ungdommer å teste ut miljøene. Så vidt jeg vet har det vært en del aksjoner fra politiets side i Bodø og andre steder, hvor ultras nærmest beskrives som inngangsporter til kriminelle skårplankarrierer, noe det er tynt grunnlag for. Ofte er fryktbilder, stereotypering, myter og misforståelser seiglivede om de først får spre seg. I denne «være eller ikke være»-fasen, trengs derfor modererende, nyanserende stemmer. Å redusere supporterskap til pøbelskap, er kulturelt ignorant og ødeleggende. Det hjelper med kunnskap om symbolske representasjoner og supporterkulturens kollektivisme. Og det hjelper å spørre seg hva dette kan være uttrykk for, før man hopper på moralske panikker.
Debattens kjerne er hvorvidt det å vekke motstanderlaget natten før kamp, er å bringe ære på klubben. Mange mener det er kontraproduktivt. På den annen side er det noe med å støtte klubben på dedikerte måter, og det å være oppe på natten og gjøre slike sprell kan nettopp tolkes som et uttrykk for et forsøk på å hente marginer, og slik hjelpe klubben.
I tilfellet Bodø er det høyst usikkert om stuntet oppnådde ønsket sportslig effekt, i og med at også mange av Glimt-spillerne bor i nokså lille Bodø sentrum. Men dette handler nok i hovedsak om å oppnå en annen effekt, nemlig å skape blest og oppmerksomhet rundt seg selv, klubben og oppgjøret. Og når mange medier dekker saken, oppnådde man i hvert fall det.
Så dette er nok dels uttrykk for å markere seg, ikke minst ettersom mange i Ultras Bodø er utestengte fra stadion grunnet bruk av pyroteknikk, dels er det et ønske om å hjelpe laget. Da kan dette tolkes som en passende anledning for eksponering og markering av revir av typen «her er vi og vi gjør som vi vil!».
Selv er jeg ambivalent til påfunnet. På den ene siden er det ikke noe jeg ville gjort selv eller oppfordret til som talsmann for J-feltet, men på den annen side er det et relativt harmløst påfunn. Det er i hvert fall ikke det verste supportere kan gjøre. Men jeg har forståelse for at dette er omdiskutert, ikke minst fordi det delvis også angår mannen i gata som ikke har bedt om å være del av dette «spillet», og som kanskje fikk nattesøvnen forstyrret.
Men det er ingen grunn til å hoppe på moralske panikker, slik medienes narrativ om ultras ofte bærer preg av. I norsk offentlighet virker det å være en trend at dersom noe kan tolkes i verste mening, så er det også den rette tolkningen. Men det gjelder å forstå hva slik adferd er uttrykk for gjennom å avkode supporterkulturen, og det er det jeg prøver å bidra til.
Langt på vei er jeg av den oppfatning at det meste, dersom det tolkes innenfor rammen av det rollespillet supporterscenen, tribunedramaturgien og fotballkonteksten innbyr til, kan passere som legitime uttrykksformer. «Fotballhat» er langt fra «hat» utenfor fotballboblen, og derfor må fotballkulturens ritualer og symboler forstås nettopp i dette lyset, ellers blir jo det meste latterlig, meningsløst og ufint.
Forsøk på å forstyrre bortelagets forberedelser, er utbredt på kontinentet, og med sosiale medier spres slike ritualer raskt, og ultrasmiljøene er veldig inspirert av hverandre, slik at ting plukkes opp og smitter.
Glimt har selv blitt utsatt for slike guttestreker på sin europaturné. I Conference League-kvartfinalen i Roma, hvor klubbene hadde et betent forhold i kjølvannet av bråket i tunnelen på Aspmyra i første kamp, fikk de ikke kaffe og sportslig utstyr som bestilt. Mot Besiktas tok bussjåføren en kraftig omvei i Istanbuls gater, slik at Glimt ankom stadion en time forsinket, og slik fikk forstyrret kampforberedelsene.
Det er imidlertid viktig å skille mellom klubbdrevne og supporterdrevne triks. Når det orkestreres av klubben selv, som i Roma og Besiktas, bikker man antagelig fra markeringsbehøvde påfunn til ren usportslighet, mens for eksempel Ultras Bodøs gjerning kanskje mer kan tas for å være en handling som innebærer å gå tett opp til grensen for skittent spill, uten å krysse den.
Selv om den gjengse oppfatningen om fyrverkeriet i Bodø virker å være at dette ikke var så festlig, og mer irriterende enn engasjerende, skal man vite at dette ikke er noe nytt, ei heller i en by som Bodø. Her har det tidligere vært avløst brannalarmer på spillerhotell, og for noen år siden var det noen supportere som virkelig laga leven på utsiden av SAS-hotellet ved å mate måkene med fiskeslo, så de lagde uutholdelig liv natten gjennom.
Den gule horde, som «gründet» norsk supporterkultur (første offisielle norske supporterklubb, fra 1974), smuglet inn vekkerklokker på motstanderlagets hotell, som de gjemte i blomstervaser og som gikk av midt på natta. På 70-tallet var det også relativt utbredt at flere hundre supportere møtte opp i ankomsthallen på flyplassen og buet ut motstanderlaget, med nedsettende plakater som for eksempel kunne ha påskriften «TIL er dårlig».
Slike ritualer er altså en innbakt del av en kultur man kan mene mangt om, men ritualene bør ikke ensidig tolkes i lys av fair play-perspektivet og i termer av god sportsånd, for dette handler om mer enn å ødelegge for motstanderne.
