Doktorsgradsprosjekt: Sosial ulikhet i frafall fra ungdomsidrett og i de frafalnes trening på treningssenter

0

Mads Skauge
Nord universitet, Bodø


Bakgrunn

Doktorgradsprosjektet[1] tar for seg sosial ulikhet i ungdoms (8.trinn-Vg3) frafall fra idrettslag og i de frafalnes trening på treningssenter. Avhandlingen bygger på landsrepresentative kvantitative data (Ungdata). Teoretisk trekker jeg på Bourdieus (2000:42) kapitalbegrep og hans tilhørende klasseteori (1984), brukt for å forklare sosial ulikhet på idrettsfeltet ([1978]1991). Avhandlingens formål er å tegne et bilde av hvordan sosiale ulikhetsdimensjoner ved norsk ungdom, henger sammen med frafall fra idrettslag og de frafalnes trening på treningssenter. Jeg legger spesiell vekt på sosioøkonomisk status, minoritetsbakgrunn og utdanningsvariabler, fordi disse utpeker seg som ekstra interessante i tidligere forskning. Jeg skal ikke undersøke direkte årsaker til treningsaktivitet, da slike ikke trenger å være knyttet til sosial ulikhet.

Ny forskning på dette feltet er viktig både idretts-, velferds- og helsepolitisk, fordi det vil øke kunnskapen om hvordan sosial ulikhet spiller inn på ungdoms treningsmuligheter (Meld. St. 26 (2011-2012:21)). I denne sammenheng trengs det særlig mer kunnskap når det gjelder hvordan sosiale ulikhetsdimensjoner influerer overgangen mellom treningsarenaer: hvilke ungdommer som slutter i idrettslag og hvilke av de frafalne som ikke flytter aktiviteten over til andre arenaer, og som derfor kan utgjøre en risikogruppe og en folkehelseutfordring for velferdsstaten. Idrett og treningssenter er ikke eneste vei til fysisk aktivitet, men fremstår som betydelige drivere for ungdoms fysiske aktivitet – trener man ikke i idrettslag eller på treningssenter er sjansen stor for at man er lite fysisk aktiv (Bakken n.d.). Med denne bakgrunn har avhandlingen følgende overordnede problemstilling: Hvordan kan sosiale ulikhetsdimensjoner forklare hvilke ungdommer som slutter i idrettslag, og hvilke av de frafalne som trener på treningssenter? Tilhørende forskningsspørsmål er:

  • I hvilken grad er ungdomsidrett og trening på treningssenter et klassefenomen?
  • I hvilken grad er minoritetsjenter underrepresenterte i ungdomsidretten og på treningssenter?
  • Hvordan henger utdanningsvariabler som skoleprestasjoner, lekselesing og høyere utdanningsambisjoner sammen med frafall fra idrettslag og trening på treningssenter?

Faglig grunnlag

Deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter hevdes å forebygge rus og kriminalitet, ha en skolerings-, dannings- og opplæringsdimensjon, i tillegg til å produsere psykisk helse, demokratisk medborgerskap og integrasjon – gjennom sin rolle som (re)produsenter av (lokal)samfunnets sosiale kapital (Meld. St. 8 (2018-2019)). Den organiserte idretten står i en særegen posisjon ved også å fremme fysisk helse (Meld. St. 26 (2011-2012:100)). Deltakelse i idrettslag er dessuten ikke bare nyttig for samfunnsmål, det er vel så naturlig å se disse som individuelle goder (Hjelseth 2016).

93 prosent av alle ungdommer fra 8.trinn til Vg3 har vært medlemmer i idrettslag og halvparten av disse er det fortsatt (Bakken 2017a). Idrettslagene og treningssentrene aktiviserer i dag omtrent like mange ungdommer hver (4-5 av 10) (Bakken 2017a), og begge treningsarenaene blir trukket frem som sentrale folkehelseinstitusjoner (Strategiutvalget for idrett 2016:31). Sosial ulikhet i frafall fra ungdomsidrett er fremhevet som et sentralt problem i idrettspolitikken (Meld. St. 26 (2011-2012:42)).Idrettsforbundet og den statlige idrettspolitikken har en felles visjon om «idrett og fysisk aktivitet for alle» (NIF 2015a:10), og i den forbindelse har det særlig blitt rettet søkelys mot ulikhetsdimensjonene familieøkonomi (Strategiutvalget for idrett 2017:12) og minoritetsjente-bakgrunn (NIF 2015b:11). Kanskje kan idretten til tross for sitt tilskrevne inkluderende og sosialt utjevnende potensial, bidra til å reprodusere, forsterke og videreføre, snarere enn å utjevne, sosial ulikhet.

Mens det etter hvert er gjort en del studier av sosial ulikhet i ungdomsidretten, er dette mindre undersøkt for treningssenter. Ingen studier har undersøke hvilke av de som slutter med ungdomsidrett, som trener på treningssenter. Det er først og fremst dette kunnskapshullet jeg skal bidra til å fylle. Studier peker på at det i idrettslagene foreligger en klassekomponent som innebærer at unge i ressurssvake familier har lavere sannsynlighet for å være idrettsungdommer enn ungdom i bedrestilte familier (Andersen og Bakken 2018, Krange og Strandbu 2004, Myrli og Mehus 2015, Seippel mfl. 2011, Skauge og Hjelseth n.d., Strandbu mfl. 2017a, Ødegård mfl. 2016, Ødegård og Fladmoe 2017). Økonomiske ressurser har omtrent lik betydning for trening på treningssenter som i idrettslag (Seippel mfl. 2011:75), mens kulturelle ressurser kun har en viss betydning for idrettsdeltakelse. Minoritetsjenter er også underrepresentert i idrettslagene, og i minst like stor grad som ungdom i familier med trang økonomi (Seippel mfl. 2011, Ødegård mfl. 2016). Minoritetsungdom er mer aktive på treningssenter enn i idrettslag sammenlignet med majoritetsungdom, og minoritetsgutter slår ut som den mest aktive gruppen på treningssenter (Ødegård mfl. 2016:44).

Forholdet mellom deltakelse i ungdomsidrett og utdanningsvariabler fortoner seg ulikt for minoritet og majoritet. Et ønske om mer tid til skolearbeid er den klart viktigste frafallsbegrunnelsen blant minoritetsungdom, og dette er en dobbelt så viktig årsak til minoritetsungdoms frafall fra idrettslag som for majoritetsungdom (minst viktig for majoritetsgutter) (Strandbu og Bakken 2007:70, Ødegård mfl. 2016:85). Når minoritetsjenter samlet sett bruker mest og majoritetsgutter minst tid på lekser (Ødegård mfl. 2016:68) samtidig som at disse to gruppene er henholdsvis sterkt under- og overrepresentert i idrettslag (Ødegård mfl. 2016, Ødegård og Fladmoe 2017), indikerer det at forholdet mellom skole og idrett er viktig for å forstå ungdoms idrettsdeltakelse. Hvordan dette utspiller seg for trening på treningssenter, er det foreløpig lite kunnskap om.

Teoretisk utgangspunkt: sosial ulikhet i trening sett med bourdieuske briller

Bourdieus kapitalbegrep utgjør et velegnet analyseverktøy for å studere sosial ulikhet i treningsaktivitet fordi det fanger inn både økonomiske (kostnader) og kulturelle (kunnskaper, tiltrekning og status) sider av ulikhet. Økonomisk kapital beskrives av Collins (2014) som selve kjernen til sosial ekskludering fra idrett. Den kan gi økonomisk makt og refererer til alle former for økonomiske ressurser som kan gi økonomisk avkastning (Kingsley og Spencer-Cavaliere 2015:26). Denne kapitalformen vil i mitt tilfelle kunne gjøre seg gjeldende ved at unge i familier med trang økonomi ikke får anledning til å delta i idrettslag eller på treningssenter fordi foreldrene ikke har råd til å betale. Medlems- og treningsavgifter, kontingenter, lisenser, forsikringer, kostbart utstyr og utstyrsjag, profesjonalisering med ansatte trenere, anleggsdrift, overgang fra dugnad til betaling, transportutgifter og egenandeler i forbindelse med reiser – er kostnadsmekanismer ved idrettsdeltakelse (og til dels trening på treningssenter) som kan virke ekskluderende (Hovden mfl. 2015).

Kulturell kapitalbestår i kunnskap i institusjonalisert form (eksamenspapirer) eller i objektivert form (antall bøker hjemme) (Bourdieu 1995:62). Slike kulturelle ressurser vil kunne ha betydning for treningsaktivitet ved at informasjon om viktigheten av god helse er lest, forstått og tatt til følge (Nielsen mfl. 2012). Kulturell kapital kan også ta en kroppsliggjort form som viser seg i evnen til å beherske samfunnets legitime kultur på en innforstått måte, forankret i habitus (Bourdieu 2000:42).Habitus kan dermed forme meningen man tillegger idrett og trening, og strategier for å oppnå stauts på feltet (Kingsley og Spencer-Cavaliere 2015:26) gjennom handlingstilbøyeligheter som i sin tur et godt stykke på vei kan føres tilbake til familien som sosialiseringsagent (Bourdieu 1991). På denne måten kan habitus til dels også være bestemmende for i hvilken grad ulike ungdommer tiltrekkes av ungdomsidrettens tiltakende prestasjonslogikk sammenlignet med barneidretten (Hjelseth 2016).Bourdieus (1991) poeng (klasseteorien) er slik å koble ressurser (ressurssterke foreldre) og smak (idrettspreferanser, for eksempel sosialisert gjennom familiens «idrettskapital»: familiens kjennskap til idrettens kulturelle koder). Selv om jeg i begrenset grad har data for slik kroppsliggjorte kapitaldimensjoner, vil deres betydning være relevant å drøfte.

Design

Kvantitative metoder er ofte forbundet med et positivistisk eller postpositivistisk vitenskapssyn og en realistisk ontologi, hvor kvalitative forskningsdesign ikke anses som gyldige for å kunne avdekke og forklare forhold i den objektive virkeligheten (Creswell og Clark 2011). Tall må imidlertid fortelles og resultatene fra kvantitative studier vil alltid være farget av subjektive tolkninger (Tufte 2018). Med dette utgangspunktet har jeg en sosialkonstruktivistisk tilnærming til analysene av mitt kvantitative materiale. I pragmatismens ånd trekker jeg slik veksler på en metode ofte forbundet med positivismen og en analysestrategi knyttet til sosialkonstruktivsimen.

Jeg tar utgangspunkt i tre artikler som jeg skriver alene. Først skal jeg skrive en review-artikkel av tidligere forskning på sosial ulikhet i ungdomsidrett og i ungdoms trening på treningssenter. Jeg inkluderer kvantitative og kvalitative bidrag, norske og internasjonale, med hovedvekt på de studiene med størst relevans for mitt prosjekt (nyere kvantitative studier med store utvalg og en regresjonsanalytisk tilnærming). Formålet med artikkelen er å gi innsikt i kunnskapsgrunnlaget (her inngår også kvalitetsvurderinger) og peke på viktige tema for mitt videre arbeid. Kvalitative studier inkluderes for å gjøre kunnskapen mer komplementær ved å belyse hvordan de sosiale ulikhetsdimensjonene gjør seg gjeldende.

I artikkel 2 skal jeg undersøke sosial ulikhet i frafall fra idrettslag med Ungdata. Målet med denne artikkelen er å produsere ny kunnskap om ungdomsidrettens sosiale profil, som nevnt med ekstra vekt på sosioøkonomisk stauts, minoritetsbakgrunn og utdanningsvariabler – med en regresjonsanalytisk tilnærming.

I artikkel 3 skal jeg med Ungdata undersøke sosial ulikhet i treningsaktiviteten på treningssenter blant de ungdommene som har sluttet i idrettslag. Jeg skal sammenligne den organiserte idrettens og de kommersielle treningssentrenes sosiale profil blant ungdom, og frembringe ny kunnskap om hvordan disse treningsarenaene skiller seg fra hverandre med hensyn til sosial ulikhet. Fordi det er gjort lite forskning på dette, fremstår denne artikkelen som prosjektets mest nyskapende del. Kan det være ulikhetsdimensjoner som virker dobbelt ekskluderende på ungdoms treningsaktivitet: først fra idretten og deretter i møte med treningssenteret?

En eventuell fjerde artikkel vil med kvalitative intervjudata ta for seg overgangen mellom frafall fra idrettslag og eventuell rekruttering til treningssenter. Overgangen fra idrettslag til treningssenter vil her ses i termer av en prosess. Jeg vil derfor supplere Bourdieu med perspektiver som handler om individualisering (Giddens eller lignende).

Copyright © Mads Skauge 2019

Litteratur

Andersen, P. L. og Bakken, A. (2018). Social class differences in youths’ participation in organized sports: What are the mechanisms? International Review for the Sociology of Sport, 1012690218764626
Bakken, A. (2017a). Ungdata 2017. Nasjonale resultater. Oslo: NOVA.
Bakken, A. (n.d.). Ungdom og trening [foreløpig tittel]. Oslo: NOVA.
Bourdieu, P. (1978). Sport and social class. Social Science Information, 17(6):819-40.
Bourdieu, P. (1984). Distinction: A social critique of the judgement of taste. Cambridge, Mass: Harvard University Press.
Bourdieu, P. (1991). Sport and social class. I: C. Mukerji og M. Shudson (Eds.), Rethinking popular culture: Contemporary perspectives in cultural studies. Berkeley, CA: University of California Press.
Bourdieu, P. (1995). Distinksjonen. En sosiologisk kritikk av dømmekraften. Oslo: Pax.
Bourdieu, P. (2000). Den maskuline dominans. Oslo: Pax.
Collins, M. (2014). Sport and Social Exclusion. London/New York: Routledge.
Creswell, J. W. og V. L. P. Clark (2011). Designing and conducting mixed methods research. Thousand Oaks, CA: Sage Publications.
Hjelseth, A. (2016). Frafall i ungdomsidretten – et overvurdert problem? I: Ø. Seippel, M. Sisjord og Å. Strandbu (reds.), Ungdom og idrett. Oslo: Cappelen Damm.
Hovden, J. Bakke, I. M. og Solheim, L. (2015). Den norske idrettsmodellen i utakt. Fattige familier og fysisk aktivitet. I: Bungum, B., Forseth, U. og Kvande, E. (reds.), Den norske modellen. Internasjonalisering som utfordring og vitalisering. Bergen: Fagbokforlaget.
Kingsley, B. C. og Spencer-Cavaliere, N. (2015). The Exclusionary Practices of Youth Sport. Social Inclusion, 3(3):24-38.
Krange, O. og Strandbu, Å. (2004).Ungdom, idrett og friluftsliv. Skillelinjer i ungdomsbefolkningen og endringer fra 1992 til 2002. Oslo: NOVA.
Meld. St. 26 (2011-2012). Den norske idrettsmodellen. Oslo: Kulturdepartementet.
Meld. St. 8 (2018-2019). Kulturens kraft. Kulturpolitikk for framtida. Oslo: Kulturdepartementet.
Myrli, T. R. og Mehus, I. (2015). Ulikhet i rekruttering og frafall i den organiserte idretten i Trondheim. Tidsskrift for ungdomsforskning, 15(1):51-77.
Nielsen, G. mfl. (2012). Predisposed to participate? The influence of family socio-economic background on children’s sports participation and daily amount of physical activity. Sport in Society, 15(1):1-27.
NIF (2015a). Protokoll – idrettstinget 2015. Trondheim: Idrettstinget.
NIF (2015b). Idrettspolitisk dokument 2015-2019. Oslo: Idrettstinget.
Seippel, Ø., Strandbu, Å., og Sletten, M. A. (2011). Ungdom og trening. Endring over tid og sosiale skillelinjer. Oslo: NOVA.
Skauge, M. og Hjelseth, A. (n.d.). Rekruttering til og frafall fra organisert barne- og ungdomsidrett: betydningen av sosioøkonomisk status, minoritetsbakgrunn og skoleprestasjoner. Til vurdering hos tidsskrift.
Strandbu, Å. og Bakken, A. (2007). Aktiv Oslo-ungdom. En studie av idrett, minoritetsbakgrunn og kjønn. Oslo: NOVA.
Strandbu, Å., Bakken, A. og Sletten, M. A. (2017a). Exploring the minority-majority gap in sport participation: different patterns for boys and girls? Sport in Society, 10.1080/17430437.2017.1389056
Strategiutvalget for idrett (2016). Statlig idrettspolitikk inn i en ny tid. Oslo.
Strategiutvalget for idrett (2017). Den norske idrettsmodellen inn i en ny tid. Oslo.
Tufte, P. A. (2018). Hvordan lese kvantitativ forskning? Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Ødegård, G., Bakken, A. og Strandbu, Å. (2016). Idrettsdeltakelse og trening blant ungdom i Oslo – Barrierer, frafall og endringer over tid. Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.
Ødegård, G. og Fladmoe, A. (2017). Samfunnsengasjert ungdom. Deltakelse i politikk og organisasjonsliv blant unge i Oslo. Bergen/Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

 


[1] Veiledere: Anne Tjønndal (Nord) og Arve Hjelseth (NTNU); faggruppe: Ledelse og innovasjon; prosjekttilknytning: «Idrettens posisjon i ungdomstida» (NOVA og NIH).

 

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.