![]() |
ISSN 16527224 ::: Publicerad den 6 april 2004
|
En medieanalys av dopingskandalen under vinter-OL i Salt Lake City i 2002, Asmuns V. Sjursen
Innledning
Det er nok mange idrettsinteresserte nordmenn som skulle ha vært denne nyheten om Johann Mühleggs comeback foruten. NTB-meldingen minner oss imidlertid om at det i disse dager er to år siden Johann Mühlegg ble avslørt for doping under OL i Salt Lake City den 24. februar 2002. Johann Mühlegg har nå sonet sin straff, og vurderer altså nå å konkurrere i skiløypene igjen. Men selv om Mühlegg nå har vært borte fra langrennssporene de siste to årene, har han på ingen måte vært fraværende i de norske mediene. Helt siden dopingskandalen 2002 eksploderte i norske medier 24. februar 2002, har saken kommet og gått i medieflaten, særlig fordi Mühlegg verken beklaget eller innrømte den beviste dopingen. Først den 28. februar i år ble det klart at Den internasjonale olympiske komiteen ville kreve tilbake samtlige av medaljene som Mühlegg vant i OL 2002. Dette skjedde etter at Mühlegg tapte i den internasjonale idrettens voldgiftsrett. Mediedekningen var imidlertid sterkest i den første tiden etter dopingavsløringene. De største norske avisene Verdens Gang, Aftenposten, Dagbladet og Bergens Tidende skrev til sammen 202 artikler om Johann Mühlegg de fire første ukene etter avsløringen (Sjursen 2003:51). Blant artiklene kunne vi blant annet lese om den norske langrennsstjernen Thomas Alsgaard som var kvalm av å ha skrytt av Mühlegg, om IOCs tungrodde byråkrati og om Mühleggs åndelige sektliv. Dopingskandalen var ikke lenger bare sportsredaksjonenes anliggende, men også nyhetsredaksjonenes. Avsløringen av Mühlegg ble for eksempel omtalt i avisenes lederplass som til vanlig særlig er forbeholdt politikk (VG ”OL i svindel” 26.02.2002). Også i radio og fjernsyn fikk saken topprioritet i nyhetsbulltinene selv om det fantes egne sportsbulletiner. Journalister som til vanlig var tilknyttet nyhetsredaksjonene ble satt til å dekke skandalen (ibid:81). Medierte skandaler oppstår ifølge Lull og Hinerman (1997:1-5) når mediene offentliggjør private handlinger som bryter med den dominerende moral i samfunnets sosiale fellesskap. Lull og Hinerman betrakter skandalen som et ytterst interessant fenomen i det vestlige (post)moderne samfunn som preges av kulturell pluralisme og moralsk individualisme. I dette representerer den moderne medieskandalen et moralsk ståsted, og er et uttrykk for de dominerende verdiene i et samfunn, skriver de. Hvorfor fikk en sak som Mühlegg-saken så stor oppmerksomhet i mediene, og hvordan ble fortellingene formidlet? I denne artikkelen skal jeg gi et riss av skandalefenomenet og trekke frem noen eksempler på hvordan Norges største avis, Verdens Gang, formidlet skandalen. Artikkelen er basert på en studie jeg gjorde i forbindelse med hovedoppgaven Ta fra dem all ære En studie av to medierte skandaler, dopingskandalen og fredsprisbråket, slik de fremstod Verdens Gang våren 2002 (Sjursen 2003). Før vi går videre, kan det være på sin plass å gi noen avsnitts tilbakeblikk på hva som skjedde helt på tampen av De olympiske vinterlekene 2002.
Ta fra dem all ære! Det var lørdag 23. februar 2002 og femmila var i gang den nest siste dagen av OL. Det var imidlertid noe som ikke stemte. Synet av Johann Mühlegg som beinfløy opp den siste motbakken, fikk det til å gå kaldt nedover ryggen til Mühleggs skismører Hallgeir Martin Lundemo. Tvilen gnog ham. Tempoet var hinsides hva som var menneskelig mulig. Han fryktet i dette øyeblikk at ryktene om at Mühlegg var dopet var sanne (” Skjønte noe var galt” Dagbladet 27.02.2002). Sekunder senere gikk tyskspanjolen i mål og vant sitt tredje OL-gull. Til tross for suksessen virket han merkverdig lite glad for å være gullvinner etter løpet. Dagen etter 50-kilometeren, søndag 24.02, smalt bomben mange hadde fryktet. Johann Mühlegg ble tatt i doping. Men han var ikke alene, for også langrennsstjernene Olga Danilova og Larissa Lazutina ble avslørt samme dag. Mühlegg og Lazutina ble fratatt gullene de hadde vunnet fra henholdsvis femmila og tremila, mens Danilova mistet åttendeplassen sin på tremila.
Figur 1 Faksimile, VG, mandag 25. februar 2002
Dette sitatet sier blant annet noe om hvordan formidlingen av dopingskandalen foregikk. Journalisten har valgt en følelsesladd utrykksform, og i det samme definerer han også hva dette handler om (se uthevinger). Det er tidenes verste dopingskandale. Det er desperat behov for livskraft. Det har aldri vært verre. Det var ut fra denne krisestemningen skiidretten nå måtte jobbe, og som medienes fremtidige omtale av dopingskandalen nå ville ta utgangspunkt i. De uthevede deler av sitatet kan videre fortelle noe om hvor hardt dopingskandalen rammet langrennsporten, både dens utøvere, trenere, sponsorer, journalister, fans og tilskuere. Dopingskandalen satter ikke bare langrenn, men også hele idrettens verden, på prøve. Mens sportens troverdighet og moral blir svekket, styrkes mistanken og skepsisen. Dopingmiddelet som Johann Mühlegg testet positivt på, var NESP (Novel Erythropoiesis Stumulating Protein). Dette stoffet fører til at benmargen øker produksjonen av røde blodlegemer (erythrocytter). Lazutina og Danilova testet positivt på det liknende stoffet EPO. Etter avsløringen var flere leger, deriblant IOCs dopingekspert Arne Ljungqvist, ute i mediene og sa at stoffene var farlige å ta for friske mennesker. I verste fall kunne man få hjerteinfarkt og dø (VG 25.02.2002). For de dopede utøverne var idretten alt annet enn lek. Det var åpenbart at alle tre løperne hadde vært dopet under hele OL. NESP og EPO er stoffer som må injiseres over en lengre periode på 4-6 uker for å gi noen effekt. Til tross for dette mente IOC at de ikke hadde juridisk hjemmel for å ta fra de dopingtatte medaljene de hadde vunnet i mesterskapet før det tidspunktet dopingprøvene var tatt. Blant annet vant Mühlegg gull foran Frode Estil og Thomas Alsgaard, som delte sølvet på jaktstarten. De norske deltakerne, idrettslederne, og det norske folk følte seg urettmessig forbigått. Samme dag som avsløringen ble kjent, reiste mange krav de dopingtatte også måtte fratas de andre medaljene de hadde vunnet i OL. Dette ble OLs store ironi: Juksemakeren Johann Mühlegg ble bokført med to gull, noe som gjorde ham til den mestvinnende langrennsutøveren under vinterlekene i Salt Lake City. Avsløringen av Mühlegg kan legges til i rekken av skandaler som har ridd idretten gjennom tidene. I de aller fleste tilfellene dreier skandalene seg om idrettsstjerner som utfører usømmelige handlinger. Vi husker for eksempel 100-meter-vinner Ben Johnson som ble tatt for doping i OL i Seoul i 1988, kunstløpskandalen mellom ”den elegante” Nancy Kerrigan og ”den slemme” Tonya Harding under OL på Lillehammer i 1994, og dopingavsløringene av hele det finske langrennslandslaget under VM på ski i Lahti i 2001.
Hva er en skandale? Så å si alle har et bilde av hva en skandale er. Som mediepublikum forbinder vi skandaler først og fremst med tabloidaviser og den kulørte presse, men skandaler har også påvirket den generelle nyhetsverdien. Skandaler er i dag et fenomen som altså interesserer de fleste aktualitetsmedier, enten vi snakker om NRK, VG, Morgenbladet, Vårt Land eller Klassekampen. Jakten på den sjokkerende historien som setter følelser i sving, er omfattende. Skandale er imidlertid ikke noe nytt fenomen. I europeiske språk ble ordet ”skandale” vanlig fra det sekstende århundret, men ordets historie går tilbake til tidlig gresk, latinsk og jødisk-kristen tenkning. ”Skandale” er en avledning av den indo-germanske roten ”skand-”, som betyr å hoppe eller springe. I det gamle Hellas fantes ordet ”skandalon” som ble brukt i billedlig betydning for ”årsak til moralske feiltrinn”. Det første nedskrevne ordet finnes i en gresk versjon av Det Gamle Testamentet i Bibelen (Thompson 2000:13). I boken Political Scandal Power and Visibility in the Media Age (2000) ser John B. Thompson på skandaler som et sosiologisk fenomen og drøfter dette opp mot temaer i hans tidligere arbeider som for eksempel The Media and Modernity A social theory of the media ([1995] 1999). Arbeidene dreier seg spesielt om mediekommunikasjonens utvikling og betydning fra det før-moderne samfunn til dagens (sen)moderne tid. Medienes stadig større tilstedeværelse i offentligheten har bidratt til en kraftig økning av offentlige personers synlighet (visibility) og ansvarsrolle (accountability). Skandalens rolle i dette er for Thompson meget interessant. Thompson definerer sin moderne forståelse av ordet ”skandale” slik: ”En skandale refererer til handlinger eller hendelser som involverer ulike typer overtramp som blir kjent for andre, og som er alvorlig nok til å provosere frem offentlig respons (Thompson 2001:13).” Thompson mener at hendelsene eller handlingene som er opphavet til skandalen, har følgende fem karakteristikker:
Johann Mühlegg og skandalen 1. Overtredelse. Det mest innlysende elementet av en skandale er bruddet med gjeldende normer, verdier og moral. En overtredelse må til for at det skal være en skandale i det hele tatt. I mange tilfeller innbærer slike brudd korrupsjon, seksuelle affærer eller vold. Thompson understreker imidlertid at også overtrampets natur avgjør om det blir en skandale eller ikke. Dersom overtredelsen er for mild, for eksempel en parkeringsbot, blir det i de fleste tilfeller ingen skandale. Dersom den uakseptable handlingen er for forferdelig, som for eksempel en massakre, blir ordet ”skandale” for svakt. Thompson mener overtredelsene i all hovedsak befinner seg i et mellomsjikt av usømmeligheter (Thompson 2000:13). Det er imidlertid grunn til å stille spørsmål om ikke Thompson undervurderer alvorlighetsgraden i mange skandaler. I tillegg til voldskriminalitet, involverer mange skandaler omfattende økonomisk kriminalitet, som for eksempel i korrupsjonsskandaler. Overtrampet Johann Mühlegg begikk var at han jukset under de olympiske lekene. Dopingen var trolig avgjørende for at han vant OL-gullene. OL er en høyst moralsk arena, der sterke normer og verdier dreier seg om å konkurrere på like vilkår og å vise ”fair play”. Grunnen til det er at man i OL, og i sporten generelt, objektivt ønsker å måle hvem som er best. Det anvendes klokker, lengdemål, vekter og ikke minst dommere som skal avgjøre hvem som vant og hvem som tapte. Den sentrale delen av spenningen i de olympiske øvelsene dreier seg om hvem som kommer til å vinne og hvem som taper. Konkurransen foregår ikke bare mellom de enkelte utøverne, men også mellom de nasjonene som de representerer. Å vinne OL-gull innebærer det ”alle” mennesker drømmer om; nemlig heder, ære, berømmelse, penger og lykke (Dayan og Katz 1996:25ff). Mühlegg fikk imidlertid OL-gull og stjernestatus som ikke var fortjent. Han førte konkurrentene og publikum bak lyset. Hadde Mühlegg imidlertid blitt tatt for doping på et annet tidspunkt, for eksempel før han vant gullene i OL, er det grunn til å tro at skandalen ikke ville blitt fått så stort omfang. Handlingene og hendelsene i en skandale er i de fleste tilfeller gjort som følge av personlig vinning og/eller personlig interesse. Overtrampene skjer som følge av at gjerningspersonene har handlet med overlegg, eller uten å ha tatt hensyn til andre (Lull og Hinerman 1997:11). Det var som sagt aldri noen tvil om at Mühlegg hadde tatt NESP med overlegg fordi stoffet må injiseres i blodet flere ganger om dagen i 4-6 uker for å gi effekt. Mühlegg ønsket å bli stjerne ved å gå fort på ski. 2. Hemmeligholdelse. Mühlegg holdt selvfølgelig alt om dopingbruken hemmelig. Men en del folk i miljøet, deriblant dopingjegerne, hadde sterk mistanke til Mühlegg. Dette på grunn av hans overlegne og overraskende prestasjoner i skiløypene, og på grunn av de høye blodverdiene. 3. Krenkede non-participants. Det var det institusjonaliserte og rasjonaliserte systemet for dopingtesting under OL 2002 som felte Mühlegg. Måleinstrumentenes resultater indikerte at det ikke var noen tvil om at det var ulovlig NESP i tyskspanjolens blod. De uavhengige dopingjegerne avslørte Mühlegg. 4. Offentlig avsløring. Offentliggjøring av positive dopingprøver er en del av antidopinginstitusjonens arbeid. Hensikten med dette arbeidet er nettopp å kjempe mot doping innen idretten. Det gikk derfor bare få timer fra testen var klar til dopingbyrået WADA gav informasjonen videre til den internasjonale olympiske komité som igjen offentliggjorde dopingavsløringen. 5. Skadet omdømme. Skandaler skader i de aller fleste tilfeller omdømmet til de ansvarlige for hendelsene eller handlingene. Overtrampenes alvorlighet avgjør hvor stor og langvarig skaden vil bli. Den raskeste veien ut av en skandale er trolig å legge seg flat og ta ansvar for de feiltrinn en skal ha gjort. Mühleggs handlinger skadet ikke bare ham selv, men også troverdigheten til langrenssporten.
Den medierte skandale Thompson skiller mellom begrepene ”medierte skandaler” og ”lokale skandaler”. Skillet er basert på at kommunikasjonsformene i skandalene er ulike. Den lokale skandalen er basert på ”den gammeldagse” formen for kommunikasjon; det vil si muntlig overlevering i den daglige mellommenneskelige ansikt-til-ansikt-kommunikasjonen, mens den medierte skandalen er basert på det Thompson kaller ”mediert kvasi-interaksjon”. I den moderne offentligheten må lokal kommunikasjon vike for mediert kommunikasjon. Mediene gjennomsyrer vårt informasjonssamfunn, og har følgelig konsekvenser, sier Thompson (2000:61ff). Lull og Hinerman (1997:20) supplerer Thompsons allmenngyldige skandalekriterier. De peker på tre forhold som bør knyttes spesielt til medierte skandaler. ”The relevations must be [1] videly circulated via communications media where they are [2] effectively narrativized into a story wich [3] inspires widespread interest and discussion.” Som vi allerede har vært inne på, hadde dopingskandalen en omfattende sirkulasjon i mediene, og skandalen vakte stor interesse og debatt langt utover de som bare var sportsinteressert. Det mest interessante, og kanskje banale punktet, henger rett og slett sammen med at en skandale som mediene forteller om nødvendigvis er ”narrativisert.” Lull og Hinerman kan nesten ikke få understreket dette poenget nok. Det er først når historiske hendelser har potensial til å bli skapt og redigert til en narrativ form (en fortelling) at de kan bli nyheter. Lull og Hinerman mener at fortellingen ofte triumferer over skandalenes fakta. Fortellingene er, og har alltid vært, grunnleggende for alle samfunn (se gjerne Lule 2001 kap 1). De narrative formene kan komme til uttrykk for eksempel i form av arketypiske fortellinger, personkarakterer og myter (Lule 2001; Eide og Hernes 1987). Når mediene dekker OL-begivenhetene, er det først og fremst idrettsutøverne det fokuseres på. Stjernene blir gjerne romantisert og gjort mytiske ved at man omtaler dem som for eksempel som dronninger, konger og helter. Deltakerne er ofte vakre og atletiske, og vi kan lese heltefortellingene om dem når de gjør store, nærmest umenneskelige, prestasjoner på arenaen (Roksvold 1993:101). Myter er en form for arketyper. Jack Lule (2001:15) definerer arketyper som ”originale rammeverk”, mens Eide og Hernes (1978:61) omtaler arketypene som ”standardiserte filtre”. Når journalisten skal produsere en nyhet, kan han eller hun velge et filter som igjen legger premisser for hvilke knagger som nyheten skal henges på, og hva som skal binde dem sammen. Arketypene kan fungere i et utall konkrete situasjoner. Lule (2001:15) definerer videre myter som ”arketypiske fortellinger som spiller gjennomtrengende sosiale roller”. Lule viser til at vi i hundrevis av år, særlig i det før-moderne samfunn, har oppfattet myter for å være sanne. Dette fordi mytene er fortellinger som konfronterer oss om livets realiteter og den menneskelige tilstand, skriver Lule. Mytene er viktige verktøy for hvordan samfunnet finner ord for sine ideologier, verdier og livssyn. Lule argumenterer for at det i nyhetene hver eneste dag presenteres fortellinger som vi alltid har hørt til alle tider (!). Mytene er nærmest evige. Han mener at all diskusjon om journalistikk som ikke tar høyde for historiefortelling og myter, mangler en vital del av nyhetene (2001:3). Nyheter har til felles med myter at de repeterer sterke og meningsfylte fortellinger, de omhandler realiteter, de er offentlige, og de er moralske fortellinger. Lule har ut fra disse erkjennelsene definert sju kjernemyter (Master Myths) som han kaller Offeret, Syndebukken, Helten, Den Gode Moren, Svindleren, Den Andre Verden og Flommen (2001:21ff).
Stjerneskandalen Mens vi hittil har pekt på allmenngyldige kriterier for alle skandaler, finnes det også en rekke forhold ved skandaler som skiller dem fra hverandre. Lull og Hinerman peker på tre typer (1) den institusjonelle skandalen, (2) psykodramaet og (3) stjerneskandalen. Den institusjonelle skandalen omhandler ofte komplekse og byråkratiske forhold, som for eksempel store finansskandaler. Elf, Enron og den norske Finance Credit-saken er typiske institusjonelle skandaler. Psykodramaet er ikke avhengig av kjente mennesker. Skandalen baseres heller i stedet på en sterk fortelling med klare stereotypiske rollemodeller. Et eksempel på en slik skandale kan for eksempel dreie seg om forholdet mellom en lege (kvakksalver) og en pasient (offer). Det er imidlertid stjerneskandalen som er mest relevant for Mühlegg-saken. Stjerneskandalen utvikler seg når mediene eller andre aktører, viser hvordan berømte mennesker bryter med sosiale forventinger, normer og praksiser. Stjerneskandalen stiller, ifølge Lull og Hinerman, ikke bare krav til celebritetens integritet, men den understreker ideen om at også berømte mennesker må følge, og ta ansvar for, samfunnets normer, regler og verdier. En stjernes moralske overtramp vil alltid bli sammenliknet med premissene i hans eller hennes ”image-system”. Med image-systemet menes den biografien som over tid dannes i populærkulturen. Denne biografien er flettet sammen av inntrykk som gjør at skillet mellom fakta og fiksjon blir uklart. Skandalen kan også få et slikt preg når for eksempel en hovedperson i en såpeopera blir hovedperson i en virkelig rettsak. Dopingskandalen var en tydelig stjerneskandale. Johann Mühlegg var riktignok ingen stor idrettsstjerne, men i løpet av OL 2002 gjorde han seg til det da han vant tre av tre øvelser han deltok på. Han kalte seg selv for ”Kongen av Soldier Hollow”. Soldier Hollow var stedet der langrennsarenaen lå under Salt Lake City-OL. Dopingskandalen kombinerte gjeldene moral med Mühleggs overtredelse. Overtredelsen og den moralske fordømmelsen hadde betydning langt utover Soldier Hollow. Den påvirket hele idretten, det omfattende stjernesystemet og til dels også samfunnet. Kjendissystemet her inkluderte ikke bare de utøvende langrennsstjernene Thomas Alsgaard og Bente Skari, men også tidligere idrettsstjerner som Bjørn Dæhlie og Johan Olav Koss ble trukket inn i mediedekningen. Mühleggs dopingovertredelse ødela for idrettsutøvere som var store forbilder og helter i det norske folks kollektive bevissthet. David Rowe (1999:91/92) mener at sportsstjernenes synlighet er en sterk drivkraft for mediene til å skrive stjernefortellinger som appellerer til større publikumsgrupper enn de som bare er interessert i det sport. Sammen med medienes hunger etter innhold, stjernesystemet og et godt utbygd nett for utveksling av informasjon mellom og via mediene, legger dette gode ”vekstvilkår” for skandalehistorier fra mediene. Synligheten gjør idrettsstjernene følgelig svært sårbare. Forholdet mellom utøver og tilskuere kan beskrives som en kontrakt, sier Rowe (jf. Lull og Hinermans stjerneskandale). I denne kontrakten forventer publikum et samsvar mellom idrettsstjernenes person og hans eller hennes offentlige personlighet (persona). Den offentlige personlighet er det virkelighetsbildet (ofte relativt stereotypt) som eksisterer i folkets kollektive hukommelse om en offentlig person. Denne kontrakten forekommer også innenfor annen populærkultur, for eksempel i filmens og musikkens verden, men ikke i så stor grad som i sportens verden, mener Rowe. Publikum godtar at en rocker på fylla dagen før en konsert, men det er ikke like populært dersom en fotballspiller drikker før en viktig kamp. Idrettsstjernen blir skandaløs dersom han eller hun bryter denne kontrakten og det oppstår en kløft mellom det utøveren står for på idrettsbanen, og hva vedkommende foretar seg utenfor arenaen (Rowe 1997:203-227). Det er her innlysende at en idrettsutøvers dopingbruk kan skape denne kløften. Den systematiske dopingtestingen og den kontinuerlige utviklingen av legemidler som kan brukes til doping i toppidretten, er en rik skandaleressurs for mediene, sier Rowe.
Tre eksempler på VGs dekning av dopingskandalen Jeg skal her trekke frem tre oppslag som var å finne i populæravisen Verdens Gang de første dagene etter at avsløringen av Mühlegg var et faktum. VG har siden 1981 vært Norges største avis, og har lenge vært en ledende nyhetsinstitusjon og en betydelig premissleverandør i norsk medievirkelighet. VG satser også stort på å drive ledende sportsjournalistikk i avis-Norge. Det er derfor mange grunner til å studere akkurat denne avisens journalistiske uttrykk. Mühleggs omdømme ble kraftig forringet etter avsløringen. Han mistet helteglorien han hadde oppnådd i OL-løypene. I stedet kunne vi følge nyhetsfortellingene om svindleren Johann Mühlegg.
Figur 2. Faksimile fra VGs førsteside 25. februar 2002.
Dopingsjokket Dopingskandalen hadde allerede florert i etermediene og på Internett i et helt døgn da VG kom på gaten mandag 25. febuar 2002 (figur 2). VG valgte derfor å gjøre en kombinasjon av den allerede kjente nyheten om dopingavsløringen og sin egen nyhet om at Bjørge Stensbøl kunne komme til å trekke seg. VGs førsteside fikk tittelen ”- TA FRA DEM ALLE MEDALJENE”. Den var et imperativ. Noen krevde noe. Ingressen var følgende (VGs utheving):
Som Thompson (2000:13) sier i sin definisjon av skandalen, skaper skandaler offentlig respons. I dette tilfellet er responsen et ultimatum fra toppidrettssjefen. Hovedoppslaget introduserer leseren for et sterkt personfokusert mediedrama. Vi konfronteres med bildene av skandalens hovedpersoner. Bildeteksten bekrefter sannheten. Mühlegg, Lazutina og Danilova stemples det med ordet ”DOPET” og et kolon. Det er juksemakere og svindlere. Kombinasjonen av stikktittelen, tittelen, de tre bildene og ingressen skisserer en dramatisk konflikt mellom de dopingtatte og Bjørge Stensbøl. På det store bildet forsøker Mühlegg å skjule seg for fotografene ved å trekke landslagsjakken i Spanias nasjonalfarger over hodet. Fotografen har imidlertid overrumplet ham, og resultatet ser vi. Fotografiet er symbolsk for situasjonen. For uansett hvor Mühlegg fysisk skulle gjemme seg nå, vil han likevel være synlig i mediene. Verdenspressen har et rikt arkivmateriale å ta av. Mühleggs store, forskremte øyne gir inntrykk av at mannen helst vil synke i jorden. Sannsynligvis fryktet han for hva som skulle skje med ham nå; hva slags spetakkel det skulle bli. Tittelen varsler hva som er i gjære. Medaljene må taes fra dem, er budskapet som skinner ut fra tittelens ROPENDE blokkbokstaver. Oppslaget er sterkt emosjonelt, noe som har til hensikt å engasjere lesernes følelser. VG-fronten involverer leseren på en fundamental måte, som ligger ”mellom linjene”. Oppslaget engasjerer mange leseres konnotasjoner som vi har felles i folkefellesskapet; blant annet at vi som langrennsinteressert nasjon var fornærmet av juksemakerne. Leseren engasjerer også leseren fordi han eller hun kan gjøre sine egne assosiasjoner. Det var trolig mange VG-lesere som via TV hadde fulgt Mühleggs løp under femmila. Han hadde konkurrert med doping i blodet, rett foran øynene på oss.
Helten som ble kvalm Mens den første avisdagen var preget av sjokket og sinnet (se også oppslaget i denne artikkelens innledning), kom kvalmen frem den neste dagen, tirsdag 26. februar 2002. Thomas Alsgaard hadde 25. februar vært med i NRK1s debattprogram ”Redaksjon 21”. Der kom han med kraftig kritikk mot Johann Mühlegg og IOC. Etter at sendingen var over gjorde VG et intervju med Norges største utøvende langrennshelt. Der gav Alsgaard uttrykk for at han var kvalm av å ha skrytt av Mühlegg. Dagen etter så VGs førsteside så slik ut:
![]() Figur 3 Faksimile fra VG-fronten 26. februar 2002
På bildet er Alsgaard vendt bort, han ser mot høyre bildekant, og luften er bak ham. Noen har gått bak hans rygg. Bildet er tatt mens han snakker, og ansiktsuttrykket er bestemt og kanskje litt irritert. Bildeteksten slår det fast: ”FØLER SEG LURT: Thomas Alsgaard.” Dette er fortellingen om helten som ble et offer for svindel (Lule, 2001:41ff). Han er så sint at han er kvalm. Alsgaard er en stor norsk idrettspersonlighet. Han har vært høyt respektert for de fremragende prestasjonene i skisporet. Han har vunnet flere OL- og VM-gull. Biografien om Alsgaard inkluderer hans elegante skiteknikk og lure taktikk. Han har blitt en yndling i offentligheten grunnet hans gutteaktige image. Han spiser hamburgere, og er blitt fremstilt som en sutrete pessimist. På den andre siden omtales han også ofte som en sympatisk, for mange også sjarmerende person. Nå er han lurt av en av sine langrennskolleger. Leserne sympatiserer med ham, eller lar seg i alle fall fascinere, fordi han er en ”blant våre”, ”vår mann” og ”en av oss nordmenn”. Leseren kan også bli involvert på en annen måte. Følelsen av kvalme smitter; når en ved siden av deg forteller deg at han eller hun er kvalm, går det ikke lang tid før man føler seg kvalm selv. Denne dagen følte kanskje mange VG-lesere en kollektiv kvalme for hele dopingskandalen. Inne i avisen finner vi saken igjen som hovedoppslag i VGs sportsseksjon. Oppslaget har tittelen ”LURT TRILL RUNDT”. Artikkelens innledning er slik:
Thomas får definere hva dette handler om. Vår største langrennsløper har mistet mye av gleden ved å delta i OL. Den olympiske romantikken er borte når medaljene kommer i posten. Alsgaard sier videre at han til tross for Mühleggs vannvittige prestasjoner i løypene, trodde på ham, og gav ham æren for det. Alsgaard er glad for at Mühlegg ble tatt fordi det er viktig at ”juksemakere lukes bort”. Alsgaard bruker her en metafor til ugress. Artikkelen bæres av at det er Thomas Alsgaard som uttaler seg. Det hadde ikke vært det samme om de andre lagkameratene som for eksempel Espen Ervik, Odd-Bjørn Hjelmeseth eller Kristen Skjeldal, hadde sagt det samme, selv om også de ble rammet av dopingjukset. Det norske mediepublikummet kjenner ikke disse guttene så godt fordi de ikke har hatt så langvarig gode resultater som Alsgaard i løypene. Artikkelen skriver seg inn i rekken av artikler som omhandler folks reaksjoner. Særlig de første dagene var det mange artikler der idrettsutøvere, trenere, idrettsledere og andre personer tilknyttet idrettsverdenen fikk uttale seg. Alsgaard snakker ut, og setter ord på de dårlige følelsene som leserne fra før forventer at han har på grunn av avsløringen. Han setter imidlertid ikke bare ord på sine egne følelser, men indirekte også på følelser vi som publikum har. Slik sett fungerer saken og mediedramaet, og den stadige gjentakelsen av slike saker, som en slags offentlig terapi etter sjokket vi alle har vært vitne til gjennom mediene. Dette er så vanlig, også innenfor andre saksfelt at vi som mediepublikum forventer og nærmest venter på at reaksjonene skal komme fra de skadelidende aktørene.
Biografien om Mühlegg En betydelig del av VGs dekning av dopingskandalen handlet om den angivelige juksemakeren selv; hvem var egentlig Johann Mühlegg? VG var langt fra det eneste mediet som trykte reportasjer om Johann Mühlegg og hans fortid. Til sammen utgjorde disse artiklene en biografi av idrettsutøveren, som ikke var særlig fordelaktig for Mühleggs omdømme. Bare noen dager i forveien hadde han blitt omtalt som uovervinnelig og et forbilde. Nå var hele hans omdømme snudd på hodet. Helten viste seg å være en slu, tragikomisk svindler (Lule 2001:127). Han ble til slutt sin egen motstander da han ble fanget inn av dopingkontrollen. I samme avis som artikkelen om Thomas Alsgaards kvalme trykte VG oppslaget ”Mühleggs mystiske SEKTLEDER” (VG 26.02.2002).
![]() Figur 4 Faksimile fra VG, 26.02.2002.
Oppslaget er oppsiktsvekkende og vågalt. Det er særlig det store bildet som bærer artikkelen, og som overrasker, engasjerer og sjokkerer VG-leseren. Det non-verbale budskapet fra bildet er flertydig. Fokuspunktet for bildet er ansiktet til sektleder Justina Agostinho. Blikket er fjernt og slik jeg ser det, oser løgnen ut av det unnvikende blikket. Hun har på seg et blått, småskittent hodeplagg, en type skaut. Johann Mühleggs ansikt er alvorlig, hårklippen passer dårlig i pannen, og han er iført klær i 90-tallsstil med rødt slips, turkis/grønn adidasskjorte og rød blazer. Mühlegg er et hode høyere enn Agostinho. Mühleggs ansikt er kraftig med store lepper og en markert hake. Det lille bildet i det øvre høyre hjørne understreker det enda mer. Mühlegg minner om et dyr, med de store, stirrende øynene, mens han grådig kysser de olympiske gullmedaljene han vant med juks (Lule, 2001:127ff). Reportasjen handler om Mühlegg som midt på 1990-tallet plutselig ble opptatt av spiritisme. Vi får et blikk inn i Mühleggs bizarre, bakre scene. At oppslaget er på trykk i VG er i seg selv spesielt nok. Åndelig veiledning, en portugisisk spiritist og svart magi er uvanlige temaer i VG-sporten. Her fra ingressen:
Her ser vi et konkret eksempel på intertekstualitet. I den påfølgende brødteksten møter vi en tragisk fortelling der det viser seg at flere har vært ofre for Mühleggs avvikende oppførsel:
Jack Lule skriver at kjernemyten om Svindleren er en person som ikke har kontroll over sin psykiske appetitt, lyster og begjær. Svindleren er en slags antihelt som ikke kjenner forskjellen på godt og ondt, rett og galt, men som utnytter folk til etter sin egen lyst (Lule 2001:124). I avsnittet over leste vi om Thomas Alsgaard som var lurt trill rundt. Her leser vi om en familie som har blitt oppløst på grunn av Mühleggs vrangforestillinger. Mühlegg skapte også problemer på det tyske langrennslandslaget som gjorde til at han ble kastet ut derfra. Mühleggs konvertering til spiritisme skjedde etter en lengre motgang på begynnelsen av 1990-tallet, hans foreldre skilte seg og Mühlegg slet med skader og sykdom. VGs artikkel inneholder flere detaljer om hovedpersonens rike fantasi:
VG viser videre til ukebladet Focus som forteller at Mühlegg overalt hvor han reiser, har med seg vann velsignet av sektlederen. Artikkelen avsluttes med en humoristisk anekdote: ”Det ’hellige’ vannet skal kompisene ha byttet ut med helt vanlig vann, og en annen gang skal de ha skreket inn i et ovnsrør for å sjekke om Mühlegg virkelig fornemmet åndene”. VG-leseren kan kognitivt forestille seg det hele. Artikkelens kildegrunnlag gjør at artikkelen bærer preg av å være sladrestoff. Ingressen tar et forbehold med ”Han skal ha … ” i stedet for ”Han har …”. Ellers bygget innholdet på følgende informasjon:
Anonyme kilder, et tysk ukeblad og en påstand er ikke uten videre troverdige kilder. Men for VG og for leseren er det uansett en spennende fortelling.
Avslutning I denne artikkelen har jeg drøftet og redegjort for en rekke sider av fenomenet skandaler og hvordan medierte skandaler kan ta plass innenfor sportsfeltet. Jeg har trukket frem tre eksempler på VGs dekning av dopingskandalen og pekt på noen av de journalistiske grepene som ble gjort. Johann Mühlegg og hans omdømme fikk et fall fra stor høyde etter dopingskandalen. Etter å ha blitt geniforklart for sin fabelaktige form, og sett på som en god gullvinner, ble fortellingene om ham etter avsløringen til dels svært negative. Som vi har sett eksempler på i oppslagene over, ble Mühlegg omtalt som en juksemaker og svindler. Dekningen av saken, særlig når det gjelder artikkelen om Alsgaard som ble kvalm kan også gi følelsen av at Mühlegg ble gjort til syndebukk for all doping i hele vinteridretten. Slike som han forurenset ”vår” nasjonalsport. Spørsmålet som ofte ble stilt under saken var om hvorfor man ikke nå har lært av alle de tidligere dopingskandalene; særlig etter dopingavsløringene av hele det finske langrennslandslaget i Lahti i 2001. Men hvorfor ble Mühlegg som person så interessant for mediene? En årsak kan være at han stadig trådte over grenser; noe som gjorde at han fjernet seg lenger og lenger bort fra ”oss andre normale”. Han passerte grensen for hva folk trodde var menneskelig mulig med hensyn til sine prestasjoner i skiløypene. Han krysset en sterk idrettsmoralsk grense ved å dope seg. Han flyttet fra Tyskland til Spania fordi han ble kastet ut av det tyske langrennslandslaget fordi han trodde treneren forgiftet vannet hans. Han brøt ekteskapet på grunn av sin religiøse overbevisning, flyttet fra kone og to barn. Han krysset også grensen til det hinsidige med sin tiltrekning spiritisme. I vårt sekulære samfunn er dette en ekstra sjokkerende historie, og fjernt fra de fleste folks hverdag. Johann Mühlegg engasjerte folks nasjonalfølelser ved at han blant annet lurte Norges nasjonalhelt Thomas Alsgaard. Rowe (1997) konstaterer at den medierte sportsskandalen med sin uimotståelige miks av interesse og nysgjerrighet absorberer og relanserer moderne gjeldende fenomen med en enorm publikumsappell. Sportsskandalen er en del vårt samfunns kulturkritikk, der den problematiserer de dominerende ideologiene og populærkulturens retorikk (Lull 1997:219,220). Mühleggskandalen var med på å problematisere idrettens ”ufeilbarlighet”. Verdiene, normene og moralen som skal skille den beste fra den nest beste. Samtidig kan det kanskje få oss til å stille spørsmålstegn ved om det er noe som er fundamentalt galt med det olympiske og det toppidrettslige system når idrettsutøvere tar så store helsemessige sjanser som det er å bruke bloddoping for å oppnå stjernestatus.
Litteraturliste Dayan and Katz ([1992] 1996): Media Events The live broadcasting of history (third print). London: Harvard University Press. Eide, Martin og Hernes, Gudmund (1987): Død og pine! Om massemedia og helsepolitikk. Oslo: FAFO. Lule, Jack (2001): Daily News, Eternal Stories The Mythological Role of Journalism. London: The Guilford Press Lull & Hinerman (1997): Media Scandals Morality and Desire in the Popular Culture Marketplace. Cambrigde: Polity Press. O’Donnell, Hugh (1994): “Mapping the mythical: a geopolitics of national sporting stereotypes”, Discourse & Society, vol 5 (3). Roksvold, Thore (1993): “Sportsjournalistikk som mytisk liturgi”, I Thore Roksvold (red.): Sport i avis. 7 analyser av norsk sportsjournalistikk, Fredrikstad: Institutt for Journalistikk, s. 101 122. Rowe, David (1997): “Apollo Undone: The Sports Scandal”, en del av antologien Lull og Hinerman (1997): Media Scandals Morality and Desire in the Popular Culture Marketplace. Cambrigde: Polity Press. Rowe, David (1999): Sport Culture and the Media, Buckingham Philadelphia: Open University Press. Sjursen, Åsmund Vereide (2003): Ta fra dem all ære En komparativ studie av to medierte skandaler, dopingskandalen og fredsprisbråket, slik de fremstod i Verdens Gang våren 2002. Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen. Tilgjengelig i sin helhet i bibsys.no: http://www.ub.uib.no/elpub/2003/h/705003/ Thompson, John B. (2000): Political scandal power and visibility in the media age, Cambrigde: Polity Press. Thompson, John B. ([1995] 1999): The Media and Modernity A social theory of the media, Cambrigde: Polity Press.
Avisartikler Dagbladet 27.02.2002 ” Skjønte noe var galt. Sønn av dopingkrigeren Magnar Lundemo smurte Mühleggs ski” NTB 15.02.2004 Mühlegg vurderer comeback VG 25.02.2002 Skandale hvis de ikke fratas medaljene VG 25.02.2002 Ta fra dem all ære VG 26.02.2002 Kvalm av å gi ros til Mühlegg VG 26.02.2002 Mühleggs mystiske sektleder VG 26.02.2002 OL-gull i svindel
Copyright © Åsmund V. Sjursen 2004.
|
![]() |
Klicka här om du vill se och ladda ner artikeln som en utskriftsvänlig pdf-fil. Läs mer om dopning på idrottsforum.org |
www.idrottsforum.org | Redaktörer Bo Carlsson & Kjell E. Eriksson | Ansvarig utgivare Aage Radmann |