![]() |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
![]() |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
![]() |
Kjønnssgregering
Det är inte lätt för kvinnor att hävda sig i samhällen som präglas av patriarkala strukturer, och det märks i alla sammanhang. Ett entydigt empiriskt uttryck för detta är att kvinnlig representation varierar kraftigt mellan olika nivåer i hierarkiska organisationer. Ett klassiskt exempel, med stor symbolisk betydelse, är den könsmässiga representativiteten i demokratiska församlingar; samhället självt är ju den största och viktigaste hierarkin. Men trots att det just här, på grund av den stora symboliken, gjorts speciella insatser för att säkerställa en proportionerlig kvinnlig representation, så är det påtagliga skillnader mellan kvinnornas andel i befolkningen och i de flesta sådana församlingar. Det gäller parlamenten i Sverige, Norge och Danmark, och det gäller i än högre grad i de skandinaviska regeringarna. I EUs ministerråd finns för närvarande blott en kvinna bland de 27 regeringscheferna.
1. Innledning 1.1 Norsk sprangridning- mange kvinner på bunn, få på topp Denne artikkelen baserer seg på masteroppgaven min i sosiologi ved NTNU, Trondheim. I min masteroppgaven fokuserte jeg på spørsmålet hvorfor det er så få kvinner på topp i norsk sprangridning. Jeg ville se på om jenter og gutter har ulike erfaringer og handlingsdisposisjoner i ridesporten, om de har ulike karriereveier, hvem som blir sponset og nyter godt av premieringssystemer, og om det ligger føringer i sporten som legger mer til rette for menn enn for kvinner. Ridesporten er en institusjon der det har foregått store endringer, både historisk, og med tanke på skille mellom det profesjonelle og det amatørmessige. Historisk har hesten gått fra å være et bruksdyr innen jordbruk og militære, til å være et dyr for overklassen, til nå å ha en fritids- og omsorgsfunksjon (Greiff & Hedenborg, 2007). Ridesporten har altså tradisjonelt grunnlag i maskuline miljøer. Norsk sprangridning er kjennetegnet av en endring fra et maskulint felt til et feminisert, og sprangridningen har vokst i takt med velferdsutviklingen i samfunnet generelt. Økt vekt på hesten som fritidsaktivitet og idrett har gitt en mer omsorgsbasert og feminisert ridesport, men ikke i konkurransedelen. Dette er interessant fordi hesten nå er en del av en konkurransekultur (objekt som hjelper rytteren til å vinne), samtidig som den er en venn (feminisert). Det er altså en spenning mellom det profesjonelle og fritidsdelen. Vi ser et frafall av jenter jo høyere opp i aldersklasser og nivå man kommer. 1.2 Problemstilling Min problemstilling er:
Jeg vil se på følgende hypoteser:
Hypotese en omhandler rekruttering til ridesporten på grunnivå, derav et jentefelt eller en selektiv seleksjon av gutter i et jentemiljø. Jeg antar at det er ulik inngangsverdi for gutter og jenter, og det er ikke tilfeldig hvordan man kommer seg dit. Jenter og gutter kan altså ha ulik kapital og innstilling når de går inn i ridesporten. Guttene er mer opptatt av konkurranse, og kompenserer dermed for den feminine delen av ridesporten. En rolle og en del av det maskuline prosjektet er konkurransen. Gutter antas også å være mer sårbare og utsatte for omgivelsenes sterke forventninger på de som menn, da de må satse hele veien eller gi seg. Hypotese to omhandler konkurransedelen og at jentene er sponset av familien, mens guttene antas å være sponset av kommersielle aktører, og dermed med krav om prestasjoner. Gutter antas altså å ha andre karriereveier enn jentene. Jentene har sine karriereveier primært via familie (at de har penger fra før), mens guttene har sine via sponsorer. Sponsorene sponser ikke noen som bare ”steller”. Guttene har ikke noe valg, enten så er de med og satser for fullt eller så er de ute. Jentene har på denne måten råd til å hoppe av. Vil dette føre til at guttene arbeider hardere, og dermed oppnår bedre resultater? Og vil det føre til at guttene får større og bedre muligheter til å bli gode? Hypotese to omhandler også spørsmålet om gutter nyter spesielt godt av ridesportens premieringssystemer. Har gutter fordeler ved å være i minoritet? Hypotese tre omhandler tradisjoner i sprangfeltet som legger mer til rette for menn enn for kvinner i konkurransedelen. Det er blant annet ulike kilder til rekruttering. Noen i toppen kommer fra institusjonen forsvar/politi, andre fra overklasse, og andre igjen fra hestefamilier som lever av hest/rideskole. På grunnivå speiler dette seg annerledes, og rekrutteringen skjer fra alle type samfunnslag. Er det slik at jo høyere nivå, jo lettere er det for menn, og mer tilrettelagt er det? Her antas det at det er diskriminering, normer og en kultur som gir menn et komparativt fortrinn, mens kvinner må ”betale” en høyere pris. Det finnes flere seleksjoner underveis mot toppen, og det er en kultur på menns prinsipper. For å belyse problemstillingen og hypotesene, har jeg primært valgt å ta utgangspunkt i Pierre Bourdieus teori om den maskuline dominans. Videre supplerer jeg med teori om maktrelasjoner i felt og tidligere forskning om kjønn og hest. Temaet i artikkelen handler ikke bare om hest, men antas å ha overføringsverdi for andre områder knyttet til kjønnssegregering mer generelt. Det finnes relativt lite forskning på dette området fra før. 2. Ridesportens utvikling i Norge 2.1 Herrenes sport På slutten av 1700-tallet ble det i enkelte byer opprettet militære rytterkorps (Borgen, 1979). Disse var et ledd i borgervæpningen og dermed en viktig del av landets forsvar. I 1881 ble disse korpsene lagt ned, og det ble da opprettet sivile rideklubber. Dette åpnet for kvinnedeltakelse i ridesporten. I England var ridning tidlig en akseptert sport for rike kvinner (Hargreaves, 1994). I Norge var også ryttersporten en sport for folk fra høyere sosiale lag og den var knyttet til byer. Bortsett fra De Norske Officerers Rideklubb, og Drammen og Omegn Rideklubb var klubbene åpne for kvinner (Borgen, 1979). På stevnene var klassene enkelte ganger delt inn etter kjønn, det forekom altså rene kvinneklasser. På tross av at kvinnene fikk delta mer og mer innen ridesporten var alle verv innen organisasjonen besatt av menn. Dermed ble premissene for idrettens utvikling bestemt av menn. 2.2 En endring skjer i norsk ridesport- kvinners inntog Norges Rytterforbund ble dannet i 1915, og har stort sett vært preget av menn (Borgen, 1979). Borgen (ibid:226) sier følgende om dette; ”Det bibelske ord om at kvinnen skal tie i forsamlingen hadde lenge sin gyldighet innen ryttersporten”. I Drammen Rideklubb fikk kvinner (eller ”det svake kjønn”, etter Borgens ord) adgang til medlemskap i 1947, og kvinner fikk først tilgang til Norges Rytterforbunds styre i 1950-årene. I denne perioden var det kun enkelte kjønnsdelte klasser[1], og delingen av konkurranseklasser etter kjønn forsvinner etter hvert helt. Da innførselen av bensin i 1950-årene økte, ble hestens rolle i Norge som arbeids- og transportmiddel mindre, og med økende mekanisering forsvant dens rolle i dagliglivet (Børresen, 2002). Generasjonen ”hestekarer” ble byttet ut med bil- og motorsykkelløp, men fremdeles befant mennene seg på trav- og galoppbanene. Det var omtrent utelukkende menn som var oppdrettere, trenere, kusker, jockeyer og spillere. På rideskolene og hobbystallene, endret derimot bildet seg. Der var det nå jenter i overtall, og guttene kjørte isteden motorsykkel og sparte til førerkort (ibid). Børresen spekulerer i om hesteinteressen alltid har vært kjønnsdelt, og at de nye motorkjøretøyene bare har avslørt det. Men historier viser at det har vært vennskap mellom mann og hest. Børresens tanker gjelder derfor først og fremst hva som trekker ungdommene til stallen i starten, før det har oppstått vennskap og samspill (ibid). 2.3 Kvinnelig overtall, men menn på topp Fra 1960 og frem til i dag har hestebestanden i Norge økt betraktelig. Denne økningen i er hovedsakelig knyttet til travsporten, galoppsporten og ridning (Vangen & Andersen, 1990). Hesteholdet endret seg i denne periode fra å være knyttet til jordbruk, militære og generelt arbeidsliv, til å ta en viktig del av folks fritid, der jenter tok over hverdagen, med stell og kos. I 1985 så daværende formann i Norges Rytterforbund på hvordan kvinner plasserte seg i høyere sprangklasser (Borgen, 1985). Tall fra resultatlistene i 1984 viste at 59% av vinnerne i 120 cm var kvinner, 15% i 130 og 0% i høyere klasser. På bakgrunn av dette mente Borgen at man burde vurdere å skille klassene opp etter kjønn, men forslaget ble ikke tatt opp til noen formell vurdering. Norges Rytterforbund står i dag med ca 40.200 medlemmer (fordelt på 319 rideklubber), og omfatter grenene sprang, dressur, feltritt, distanseritt, kjøring og voltige (Norges Rytterforbund, 2008). I all ridning konkurrerer menn og kvinner i utgangspunktet på samme premisser, i de samme klassene. Kvinneandelen for medlemmene i Norges Rytterforbund lå i 2003 på 72% (Norges Rytterforbund, 2005). I styret til Norges Rytterforbund sitter det totalt 11 personer, og fire av de er kvinner. De fleste som driver med rideaktivitet gjør dette på hobbybasis, antallet aktive ligger på ca 10% (4000)[2]. Sprangridning representerer den største grenen i Norges Rytterforbund. Rundt 80% av forbundets utøvere er aktive innen denne grenen (Norges Rytterforbund, 2008). Landslaget i sprangridning for senior består totalt av åtte menn og åtte kvinner[3]. Landslagene på lavere aldersnivå består nesten utelukkende av jenter, og man ser tendensen til at jentene forsvinner jo høyere nivå og aldersgruppe man kommer på. Blant våre norgesmestere i sprang for seniorer (utendørs), finner vi fire kvinner. Tallene for kvinnerepresentasjon varierer noe fra år til år, og vi har mange dyktige kvinnelige ryttere som hevder seg godt. Likevel indikerer tallene at kjønnsfordelingen på topplan innen denne grenen skiller seg ut. World Cupen i sprang, som arrangeres årlig, har siden den ble startet i 1978 hatt tre kvinnelige vinnere[4]. Blant de som utdanner seg til instruktører i Norge er det fremdeles sterk dominans av kvinner (99%[5]). De ser derfor ut til å overta også den yrkesmessige delen av rideidretten, som instruktører. Selv om kvinnene er i flertall organisasjonen, kan det allikevel stilles spørsmålstegn ved om den er kvinnedominert. Vi finner flest menn på toppen, og hovedtyngden av forbundsstyret er menn, foruten presidenten som er kvinne. 2.4 Kvinnedominans: medlemsfordeling i de skandinaviske forbundene
Tabell 2.1 Aktivitetstall for Norges Rytterforbund
Sum kvinner: 24343. Menn: 3458. Totalt: 27801 (= 87,7% kvinner)[6]. Tallene gjelder aktive medlemmer.
Tabell 2.2 Aktivitetstall for Svenske Rideforbundet
(RF, 2004)
Tabell 2.3 Aktivitetstall for Danske Rideforbundet
Aktive i alt: 65874. Passive: 4541. Antall menn er 6858 (10,4%) og antall kvinner er 59016 (89,6%)
I det Internasjonale Ridesportsforbundet (FEI) var det i 2006, 9033 ryttere registrert i sprangridning internasjonalt. Av de var 4993 menn og 4040 kvinner, altså henholdsvis 55,3% menn og 44,7% kvinner[7]. Av den norske tabellen ser man at det er relativt få gutter i de yngste aldersgruppene, mens det for de over 26 år er en større andel. Det samme gjelder for Danmark. Tabellene viser at i de skandinaviske rideforbundene er det mest kvinner, og at andelen er relativt likt i alle landene. Om man ser på tallene fra FEI, er det internasjonalt en liten overvekt av menn som er aktive. Internasjonalt er det altså flere mannlige ryttere, og kjønnssegregeringen er altså større innad i de skandinaviske landene. 3. Tidligere forskning 3.1 Tidligere forskning på jenter og hest Den tidligere forskningen som finnes om hest og mennesker omhandler for det meste bedring av helse og velvære (som for eksempel terapiridning), forholdet mellom menneske og hesten, og sosialisering og utvikling av identitet (se for eksempel Forsbeg & Tebelius 2005; Koren & Træen 2003). Under vil jeg se mer på den forskningen som er mest relevant i forhold til min problemstilling. Forskningen jeg har funnet består først og fremst av små studier.
3.1.1 Ridesporten som felt Ridesporten er en jente- og kvinnesport og dette er et viktig aspekt i konflikter som vedrører bruk av natur og utmark der makt og felt tradisjonelt forbindes med mannlighet (Eklund et.al, 2006). Hestene har gjennom historien utgjort et mannlig statussymbol, men dette symbolet ble senere tatt over av traktorer og maskiner (Svala, 2002). Ridning er derimot fremdeles ikke kvinnelig i alle kulturer og miljøer, og vi har mange menn på elitenivå. Hestepolo (England) og westernridning (USA) er gode eksempler på ridesport med sterke maskuline konnotasjoner og tradisjoner. Kvinner hadde lov til å delta i OL etter 1955, og i internasjonale stevner i 1953. Den første europeiske konkurransen for sprangridning for kvinner var i 1957, mens alle internasjonale sprangkonkurranser først var åpne for kvinner i 1975 (Jones, 1983). De tidligere dominerende mannlige normene i ridesporten har sterke tradisjoner (Nikku, 2005). Da ridesporten var mannsdominert ble den framstilt som fysisk krevende, fartsfylt og farlig. Nå er kvinnene det dominerende kjønnet i kulturen og sporten, og utøvelsen og kulturens definisjon har blitt endret. I aktivitetene rundt hesten har en ny kvinnelig kultur vokst frem. Dette normsystemet baseres på de mannlige tradisjonene, men også de forandringer som har skjedd i og med at miljøet nå er kvinnedominert. I dette systemet skaper og opprettholder de unge kvinnene en identitet som hestejenter, og det finns et kompleks system av makt og omsorg, fysiske anstrengninger, og til og med et ”skittent” miljø med moteriktige klær (ibid).
3.1.2 Jenter og gutters innstilling til hester- søtt vs tøft Hvorfor har så ridesporten utviklet seg til å bli en populær jenteidrett? Forklaringer på hvorfor ridning nå er en jenteidrett, kan være at de er mer interessert i selve omsorgen av hesten enn hva gutter er (Folke-Fichtelius, 1995). I stallen tar jentene seg av hesten og steller med den (Heden et al, 2000). Man kan dermed si at stellet av hesten forsterker det typiske kvinnelige (Folke-Fichtelius, 1995). Uttrykket ”hestemann” har blitt erstattet med dominansen av kvinner og jenter (Hedenborg, 2007). Wang (1989) mener at ridning er en maktorientert idrett, og at mennene får tilfredsstilt sine behov for å bestemme. Dette kan være et moment som bidrar til å forklare hvorfor ridning appellerer til kvinner. Å komme seg opp på et høyere nivå, tar tid. Fordi et høyt konkurransenivå forutsetter bedre hestemateriale, krever større økonomisk innsats og mer resultatorientering, vil sannsynligvis en nytteinnstilling til hesten være mer utbredt på høyere nivå enn på et lavere. Kvinner har gjerne en humanistisk innstilling til dyr, mens guttene er ikke så opptatt av omsorg og stell, men heller av selve rideaktiviteten.
3.1.3 Hvorfor begynne å ri? Har jenter og gutter ulike motivasjoner for å begynne med hester og ridning? Menn ser i større grad enn kvinner hesten som et middel til å oppleve fart og spenning, mens kvinner ser større utfordring i å arbeide seg gjennom problemsituasjoner/spenningssituasjoner for å komme videre med rideferdighetene og oppnå større kontroll (Jørgensen, 1995). Generelt er gutter mindre villige til å delta i kjønnsblandede aktiviteter enn jenter, og siden ridning er en jenteidrett, er presset på gutter til å ri sannsynligvis ikke særlig stort (Jones, 1983). Guttene som rir kommer gjerne inn i miljøet gjennom familien, og vet av erfaring at ridning er utfordrende, en høy risikosport og absolutt ikke lett. For hvor ellers kan man få blåmerker, ha foreldre som heier og møte jenter? Guttene har også gode modeller på internasjonalt plan gjennom de mannlige topprytterne. Men hva er det med ridning som gutter liker? Mest av alt er det en interessant sport, framfor alt en stor lidenskap (ibid). Og det som guttene fremhever mest er at det er utfordrende og uforutsigbart, og ulikhetene mellom hestene. At det er ”farlig”, frister også. Det kan altså se ut til at gutter og jenter har ulike verdier som trekker dem mot ridesporten, og de går inn i den med ulike motivasjoner.
3.1.4. Satsning mot toppen? Jørgensen (1995) mener at særtrekk med ridesporten er at den innehar det ”typiske” for kvinneidrettene, nemlig vektlegging av idrettens egenverdi, det sosiale rom og aktiviteter som ikke er konkurranseorienterte. Men det finnes også kvinner her som satser mot toppen, og dette gjør ridesporten særegen. Kvinnens karriereløp i ridesporten bygger seg gjerne fra rideskole og hestepasser fram til hobbyrytter eller konkurranserytter. Dette skiller seg fra mennenes karrieløp, da de sjelden er å finne i hestepasserrollen. Kvinnene i ridesporten har dermed brutt barrierer og blitt både trenere og utøvere.
Hest som livsstil: mannlig dominans på toppen Resultatene i Larssons (2006) studie viser at guttene legger større vekt på prestasjon og konkurranser enn det sosiale. Samtidig ser også guttene ridningen som en livsstil. Viljen til å prestere har mest sannsynlig en betydning for om guttene fortsetter å ri. Guttene dukker opp når det kommer til konkurranser, og på elitenivå dominerer de arenaen (Hofmann, 2006). Hva er det som skjer på veien fra rideskolen til konkurranser og elitenivå? I Hofmann’s studie (2006) gir en av respondentene uttrykk for at guttene ikke er i stallen, men ”dukker opp” når det er konkurranser. Dette bekrefter en norm som sier at jenter er mer opptatt av relasjoner og at gutter er mer opptatt av konkurranser og prestasjoner. Ridesporten er en verden med ulike dimensjoner, ulike sfærer, der normen tilsier at gutter er dominerende på konkurransebanen. Dessuten dominerer jentene på bunn/rekrutteringsnivået, og dette skaper aktive individer som vil og våger å ta plass. 3.2 Kvinner i idretten 3.2.1 Idrett en maskulin aktivitet En alminnelig oppfatning ved århundreskiftet var at idretten var grunnleggende maskulin og krevde fysiske og psykologiske kvaliteter som var ”unaturlig” for kvinner. Denne forestillingen har vært en effektiv måte å kontrollere kvinners deltakelse i idretten på (Kolnes, 1994). Idretten har vært et maskulint handlingsrom, men nå blir den stadig representert ved flere kvinnelige utøvere (Hovden, 2000). Nyere forskning viser at det generelt er først og fremst menn som styrer idrettsorganisasjonene. Idrettslagene blir styrt av og for menn, noe som gjør at de legger premissene for hvilke aktiviteter som tilbys (Ulseth, 2002). Man kan dermed si at det er en mannlig kontroll over kvinnelige idretter, og slik som i store deler av arbeidslivet, er også de øverste organer i idretten dominert av menn. At kvinner ikke vil, prioriterer mann og barn, og har dårlig selvtillit, er noen av de vanlige oppfatningene av hva som er årsaker til at det er vanskelig å rekruttere kvinner til høyere nivå (Solheim, 1994). Skylden blir altså lagt på kvinnene (de vil ikke eller tør ikke). Et viktig funn i Solheims (ibid) undersøkelse er at kvinner vil ha noe igjen for å være med, de vil være med å utforme målsettinger, og måten en legger arbeidet opp på. Kvinnene vil være med, men på visse vilkår.
3.2.3 Kvinners forhold til konkurranser Dahlgren og Dahlgren (1990) slår fast at kvinneidretter har lavere status enn mannsidretter. Videre mener de at organisasjonenes formål med idretten og kvinnenes motiv for idretten ofte er i konflikt med hverandre. Idretten har evner og verdier som ofte betegnes som maskuline (Birrell & Cloe, 1994). Konkurranse og prestasjoner er en av de viktigste drivkreftene for menn når de trener, mens for kvinner er sosiale og kroppslige opplevelser viktigst (Ulseth, 2002). Bare seks prosent av de aktive, voksne kvinnene rapporterte å ha deltatt i konkurranser de siste år (Hovden, 1994). ”De fleste kvinner likar ikkje å delta i konkurranser. Ein grunn for dette er at dei ikkje likar å måle prestasjonane sine med andre” (Hovden, 1994:89). Også Jørgensen (1995) har funnet at kvinner er mer opptatt av å lykkes i nå mål underveis i treningen ut fra hestens og egne forutsetninger, enn av plasseringer i konkurranser. Sosialiseringen kan spille inn på hvordan jenter og gutter ser på idrett. Jeg skal ikke se så mye på dette her, men kan nevne at man kan se på sosiale strukturer og sosiale prosesser som kjønnede (Koivula, 1999). Kjønningsprosessen lærer oss idealene for kvinner og menn. Her blir også deltakelse i idrett reprodusert. Foreldre tenderer til å se på gutter som mer kompetente og med mer interesse for idrett. I dag er det imidlertid slik at gutter og jenters oppvekst er likere enn tidligere (Ulseth, 2002). Dette vil vi forhåpentligvis se resultatene av i fremtiden. Dette fokuset på prestasjoner som virker å være mer utbredt hos menn enn hos kvinner, kan få resultater på andre arenaer enn idretten, som for eksempel i arbeidslivet, der menn dominerer i lederstillingene. Idretten er også i seg selv en viktig faktor i kjønnssosialiseringen, der den kan virke både bevarende og frigjørende i forhold til tradisjonelle kjønnsrollemønster (ibid). 4. Teoriramme 4.1 Et Bourdieuistisk blikk på ridesporten I et Bourdieuistisk perspektiv kan ridesporten sees som et sett av aktiviteter som foregår i et sosialt felt av relasjoner og posisjoner. I Bourdieus analyse eksisterer relasjonene uavhengig av individets bevissthet eller vilje. Posisjonene eksisterer objektivt gjennom de forbindelsene som de påtvinger individene og institusjonene som utfyller disse posisjonene (Bourdieu & Wacquant, 1996). Et felts grenser er dynamiske og forandres gjennom de kamper som utspilles i feltet og derfor er ikke feltets karakter bundet (Bourdieu & Wacquant, 1993). Dette ser man i ridesporten i den utvikling en har hatt fra den gang de mannlige militære var de eneste som fikk delta i konkurranser, mens nå er jenteandelen størst. Bourdieu bruker begrepet habitus om normene i et felt som er kroppsliggjort hos aktørene (Bourdieu, 1995). Habitus er det aktørene har med seg, og den måte de møter verden på, altså den sosialt bestemte kroppslige og mentale disponeringen hos mennesker for å handle på bestemte måter. Habitus er klassespesifikk, og er forskjellig for ulike deler av befolkningen. I ridesporten vil for eksempel vaner og disposisjoner man har fra før, bestemme hvordan man for eksempel møter presset i konkurranser. Habitus er derfor begrensninger eller muligheter for ulike handlingsvalg. Habitusen er også kjønnet, og den ulike sosialiseringen av kvinner og menn er basert på ulikhetene i den biologiske karakteren og gir føringer for kjønnede oppfatninger, holdninger og handlinger (Bourdieu, 2000). Dette tilsier at jenters posisjon i sprangfeltet og en annen type habitus enn menns, vil gi ulike forutsetninger for karriereløp i ridekarrieren. Ridesporten er gjennomtrengt av doxa, som er den underforståtte og selvsagte delen av kulturen. Det er de verdiene, normene, virkelighetsoppfatningene og vurderingene som ikke er til debatt, enten det er stort eller lite (Bourdieu, 1995). Det kan være uenighet på et felt, men ikke om doxisk viten. Doxa er de kognitive strukturer som pålegges aktører, og dens stabilitet og evne til å motstå ut fra fremtidige påvirkninger, skyldes delvis at de er sammenhengende og systematiske. Det er denne umiddelbare forståelsen som legger til grunn den doxa-baserte underkastelsesrelasjon, som igjennom alle de former for ubevisste bånd knytter oss til den etablerte kjønnsorden (ibid). Et eksempel på doxa i ridesporten kan være at ”menn bare er bedre enn kvinner”. Videre kan normen om at jenter skal kose med hesten, mens gutter skal konkurrere og prestere være en doxisk sannhet. Med kapital menes en verdi eller ressurs som individet er i besittelse av. Den relative verdi av kapitalen avhenger av det feltet som den spilles i. Gjennom kapitalen har individet mulighet for å oppnå innflytelse på feltet og dermed makt (Bourdieu & Wacquant 1996). Kapital eksisterer i tre grunnformer: økonomisk kapital, kulturell kapital og sosial kapital (Bourdieu & Wacquant 1996). Med økonomisk kapitel menes den inntekt, formue og materielle verdier en har. Kulturell kapital er den utdannelse, kunnskap og kulturell ervervelse en har. Sosial kapital er integrasjon og deltakelse i sosiale nettverk av bekjentskaper, venner og familie. Utover dette eksisterer det en fjerde kapitalform, som de tre grunntyper kan forekomme i den symbolske kapital. Når en kapitalform tillegges en symbolsk verdi, opptrer den altså som en ekstra kapitalform, her gies individet ære og prestisje. Eksempelvis kan en dyr og flott hest (økonomisk kapital) fremstå som et statussymbol (symbolsk kapital). Menn i ridesporten antas å generelt besitte mer kapital enn kvinnene. De har fleste verv i styrer, og har dermed makt over de premisser som legges. Jenter og gutter har ulik kapital, og dermed ulike inngangsverdier og forutsetninger i ridesporten. 4.2 Den maskuline dominans I Den maskuline dominans gir Bourdieu (2000) sitt bidrag til å forklare det han ser som den universelle og paradigmatiske formen for symbolsk vold, nemlig mannens dominans over kvinnen. Bourdieus teori viser til at kjønnsforholdets dynamikk er en overgripende symbolsk struktur, og hierarki og atskillelse er de to prinsippene som kjennetegner systemets struktur (Isaksen, 2005). Teorien viser også hvordan kjønnsystemene blir sosialt innarbeidet i habitus, og hvordan kjønnsbaserte forskjeller er et spørsmål om sosial praksis (ibid:2). Kjønnsordningen som finnes i samfunnet, mener Bourdieu (2000) ikke er ”naturlig” slik den viser seg, men den er kulturelt skapt. I følge Bourdieu vil alle etablerte samfunn gå i mot en naturalisering av sin vilkårlighet. Bourdieu (ibid) påpeker at den maskuline dominans kan være det beste eksemplet på paradokset ved doxan; det som virker så «naturlig» og selvsagt at det ikke diskuteres. Bourdieu stiller spørsmål ved doxa, ved vår tradisjonelle måte å tenke om verden på, ved det vi tar for gitt (Isaksen, 2005). I tilegg gjentar doxan seg, og de mest uutholdelige levekår kan ofte virke akseptable og til og med naturlige. Den måten den maskuline dominans sitter i kroppen og er utholdt på, er det beste eksemplet på denne paradoksale underordningen som er en effekt av den symbolsk volden (ibid). Det dreier seg om en dominans utøvd gjennom for eksempel et språk, livsstil eller kjønn, som er kjent og anerkjent av den dominerende og den dominerte. Dominansen er en ureflektert aksept. Aktøren oppfatter ikke den symbolske vold som vold, men uten videre aksepterer tingenes tilstand som de er. Den ureflekterte aksept skjer igjen på bakgrunn av at aktøren ser en del forhold som naturlige og derfor ikke setter spørsmålstegn ved dem. Dette skyldes at den dominerte aktør har internalisert de strukturer som utgjør deres verden omkring dem. Noe man kan se ved at de dominerte benytter de kategorier som er uttrykk for de dominerendes synsvinkel (Bourdieu 2000). I ridesporten kan en tenke seg at kvinnene fremdeles ligger under dette dominansforholdet da de fremdeles ikke er høyt representert i topposisjoner i ridesporten. Isaksen (2005) viser til at Bourdieu mener at er de sosiale strukturene som virker i dag ikke naturgitte, men de har oppstått i historiens maktkamper, og er et resultatet av et ”evighetsgjøringsarbeid” av den tilfeldige kultur. I følge Bourdieu er den maskuline dominans så forankret i underbevisstheten at det er vanskelig å stille spørsmål ved den (ibid:5). I ridesporten er den grunnleggende konkurransekulturen skapt av menn. De normer og regler som gjelder, er stor sett utarbeidet av menn, og det er få som har stilt spørsmål ved denne doxa. Bourdieu (2000) oppfordrer til en forskning som kan ta tak i den symbolske dimensjonen av den maskuline dominans, og slik kan en oppnå forandring i samfunnets kjønnsordning. Den maskuline dominans er som sagt så forankret i underbevisstheten at det er vanskelig å stille spørsmål ved den. Forskningen må dermed bidra til å oppløse sannhetene, den må bidra til å nøytralisere de mekanismene som nøytraliserer historien og får det som virker som tilfeldig kulturelt til å framstå som naturlig (Isaksen, 2005:6). I nøytraliseringsarbeidet gjelder det først å fremst å gjenopprette den paradoksale karakteren til doxa, det vil si stille spørsmål ved det vi tar for gitt, og samtidig lokalisere de prosessene som har med å endre det tilfeldige kulturelle til det naturlige. Dominans på grunnlag av kjønn er først og fremst et eksempel på symbolsk vold (Bourdieu, 2000). Når symbolsk vold virker, skaper det for kvinner og menn en følelse av enhetlighet med den habitusen som skal reprodusere den kjønnsorden som gjelder, det vil si den maskuline dominans (Isaksen, 2005). I ridemiljøene og Norges Rytterforbund, er det ikke mye eksplisitt fokus på dette. Det er heller ikke gjort mye forskning på dette området. Dermed vil et slik nøytraliseringsarbeid være viktig for at kvinner i ridesporten skal nå høyere opp i hierarkiet, og nå toppen. 5. Metode 5.1 Valg av metode I forhold til problemstillingen og oppgavens formål, har jeg valgt et eksplorerende forskningsdesign. Respondentene omfatter en begrenset kategori innenfor ridemiljøet, og jeg ønsket å studere rytterne i sin helhet med deres mangfold av nyanser. Selv om jeg kjente noe til temaet og området fra før av, ønsket jeg en fleksibel metode med rom for endringer eller utvidelse av problemstillinger etter hvert som dataene ble samlet inn. Valget falt derfor på kvalitativ metode, og intervju. Den aktuelle metoden ble valgt fordi jeg synes studiets formål tjener på å få et materiale som gir mer dypgående kunnskaper om emnet, med fokus på sosiale mekanismer som bidrar til den skjeve kjønnsfordelingen på elitenivå. Min metode kan beskrives som induktiv, da jeg har valgt å starte med intervjuene ut fra problemstilling og formål, og ikke et teoretisk rammeverk (Thagaard, 2003). Etter gjennomføring av intervjuene, så jeg på hvilke teorier som passet datamaterialet mitt best. Problemstillingen var et resultat av mine egen erfaringer, og interesse for spørsmål knyttet til makt og segregering. 5.2 Utvalget Datamaterialet baserer seg på dybdeintervju av i alt 11 personer, derav seks damer og fem menn. Ett av intervjuene måtte jeg gjøre over telefon grunnet stor reisevirksomhet blant respondentene på ulik tid. Intervjupersonene er fra 23 til 55 år. Kriteriene for utvalget var å få intervjuet omtrent like mange av hvert kjønn, og å intervjue de som er på toppen, de som har hoppet av, noen som vil nå toppen, men ikke har klart det, samt de som er trenere. Siden jeg kjenner til miljøet fra før, valgte jeg tilfeldig ut respondenter som var innenfor disse kategoriene. Respondentene har det tilfelles at de har vært eller er aktive ryttere, men et felles ønske om å bli gode. Et slikt strategisk utvalg gjør at utvalget passer problemstillingen (Thagaard, 2003). Noen av respondentene kjente jeg til fra før, og dette vil jeg se mer på i avsnittet om forskerrollen. Informantene ble kontaktet via telefon og presentert for prosjektet. Om de ville delta, ble det avtalt tidspunkt for intervju. Sprangridningsmiljøet i Norge er sentrert rundt Øst- og Vestlandet, men det er også flere gode ryttere i Midt- og Nord-Norge. Jeg intervjuet fem personer i Midt-Norge og seks personer på Østlandet. Siden flere av respondentene er aktive ryttere med rundt 200 reisedøgn i året, fikk jeg avtalt møte med ti av dem, mens en snakket jeg med over telefon. 5.3 Intervjuene Intervjuene ble gjennomført høsten 2007. Intervjuene ble gjennomført på arbeidsplassen til respondenten, som regel på et kontor i en stall eller på en annen arbeidsplass. Datainnsamlingen har skjedd gjennom åpne, eksplorative tematiserende intervju, der det var fleksibilitet i rekkefølge på spørsmålene, og der eventuelt nye og interessante tema ble fulgt opp. Dette gjorde at respondentene fikk fremhevet det de syntes var viktig, og jeg fikk også sett hva de eventuelt bevisst eller ubevisst unngikk å snakke om.
5.3.1 Gjennomføring av intervjuene Intervjuene ble tatt opp med båndopptaker, og jeg tok notater underveis. Lydkvaliteten ble sikret ved å velge et intervjusted der man kunne være helt uforstyrret. Det virket ikke som noen av respondentene ble forstyrret av båndopptakeren. Båndopptakeren sikret at jeg kunne gjengi sitater korrekt, og samtidig hadde jeg all min oppmerksomhet rettet mot respondenten. Bakdelen kan være at man ikke får med seg i detalj de visuelle aspektene ved intervjusituasjonen, som omgivelser, ansiktsuttrykk eller kroppsspråk (Kvale, 1997). Intervjuene fungerte godt, tilnærmet lik en samtale. Respondentene fant temaet interessant, og de fleste var veldig engasjerte. Spørsmålene i denne studien er ikke av særlig personlig karakter, og det var derfor få etiske problemer knyttet til mitt forhold til respondentene, og det virket ikke som noen hadde problemer med å svare eller var redde for å svare feil. Selv om tema og spørsmålene i seg selv ikke er spesielt følsomme eller flaue, kan det hende at mennene på den ene siden ville beskytte seg selv og sine ”kamerater” mot å bli fremstilt som kvinnediskriminerende. Kvinnene på den andre siden ville kanskje femstille det motsatt, nemlig at kvinnene blir diskriminert og at menn har mange fordeler ved å være få i sprangmiljøet. Intervjusituasjonen kan altså være meningsskapende i seg selv (Thagaard, 2003), og respondentene kan preges av den relasjon de får til forskeren. Det intervjuet som ble tatt over telefon, utspeilet seg noe annerledes enn de andre intervjuene. Det ble noe hektisk å få notert ned alt, da jeg ikke kunne benytte meg av båndopptaker, og dermed ble intervjuet noe ”tynnere” enn de andre. Likevel fikk jeg mye nyttig informasjon ut av det.
5.3.2 Forskerrollen Siden jeg fremdeles har egen hest og konkurrerer aktivt, tar jeg med meg mine egne erfaringer og vurderinger av hesteverden inn i mitt arbeide med oppgaven. Dette måtte jeg være oppmerksom på, ettersom det ikke er mine egne erfaringer som er sentrale (Marshall & Rossman, 2006). Erfaringene mine har derimot vært til hjelp for meg både under feltarbeidet og skrivingen. Men siden jeg fra før kjenner miljøet og som nevnt noen av respondentene mine, er ikke situasjonen uproblematisk. Når man har godt kjennskap til et felt, er det lett å bli blind i forhold til feltets doxa og tatt for gitt sannheter. Det kan oppstå en lojalitetskonflikt, og det er også etiske betraktninger å ta. Det skjer et rollebytte, som gjør det problematisk som forsker, og det det blir forsket på. 5.4 Analysen Analysen har vært en tidkrevende prosess. En analyse krever en høy bevissthet på data, en fokusert oppmerksomhet, og åpenhet for innviklede, underforståtte understrømmer av det sosiale liv (Marshall & Rossman, 2006). Etter at intervjuene var gjennomført, transkriberte jeg dem. Dette var noe som tok tid, men samtidig var nyttig for å bli bedre kjent med datamaterialet. Da transkriberingen var ferdig, satte jeg opp intervjumaterialet etter tema, og dette indikerte hva som kunne være sentralt. Kvale (1997:105) mener at når materialet struktureres i tekstform blir det letter å få oversikt over det, og struktureringen er i seg selv en begynnelse på analysen. Jeg var ”ute etter å finne mønstre eller sammenhenger i materialet” (Leiulfsrud & Hvinden, 1996:226), og derfor kategoriserte jeg funnene i tre hovedbolker basert på hypotesene, og ikke etter intervjuguiden. Jeg satte også datamateriale opp etter kjønn, for å se om det var store ulikheter eller likheter. Jeg har jobbet med vekselvis med analysen hele veien. Det kan oppstå problemer når forskningen utspiller seg i små og gjennomsiktlige miljøer (Thagaard, 2003). Temaene i denne oppgaven er ikke spesielt sensitive, men likevel er det viktig å opprettholde anonymiteten. Etter å ha vurdert flere alternativ, kom jeg fram til at jeg måtte betegne dem på enklest mulig måte. Miljøet er såpass lite, og det ville være altfor lett å skille respondentene fra hverandre og dermed gjenkjenne i alle fall enkelte av dem med en for spesifikk betegnelse. Derfor har jeg valgt å betegne dem med kjønn, og aktiv eller høyt nivå, uansett om de rir nå eller har gjort det, eller eventuelt er trenere. 5.5 Troverdighet, bekreftbarhet og overførbarhet 5.5.1 Troverdighet Mine datas troverdighet avhenger av at forskningen er utført på en tilfredsstillende måte (Thagaard, 2003). Her er det viktig å ha avklart hva man vil undersøke, og også et avklart forskingsdesign. Man må gjøre grundige forberedelser og gjennomføring, følge intervjuguide, og gjengi korrekt informasjon fra respondentene. Her kommer også nøyaktig gjengivelse av sitat fra intervjudata inn, og skille mellom egne vurderinger. Her mener jeg at jeg har utført arbeidet nøyaktig. Og blant annet mitt bruk at lydbåndopptak styrker dette. 5.5.2 Bekreftbarhet I følge Thagaard (2003:170) innebærer bekreftbarheten ”vurderinger av de tolkningene undersøkelsen fører til”. Bekreftbarheten går videre ut på om begrepsbruken er god, og hva man skal legge i de ulike begrepene i intervjuet og analysen. Valg av tema i intervjuguiden ble bestemt ut fra min teoretiske forståelse av hva som er relevant å ta med for å kunne svare på problemstillingen. I ettertid har jeg kommet på noen spørsmål jeg mulig burde ha stilt, men det er ikke lett i pilotintervjuene og etterkommende intervjuer og komme opp med alt for en fersk intervjuer. Det kommer gjerne i ettertid når man arbeider med dataene. Men jeg mener de spørsmål jeg stilte, ga gode nok data for å undersøke min problemstilling. Også forskernes tilknytning til miljøet påvirker bekreftbarheten. Om man er innenfor miljøet, så har man et godt grunnlag for forståelse. Erfaringer gir grunnlag for gjenkjennelse og et utgangspunkt for den forståelsen forskeren etter hvert kommer frem til. Men dette kan både gi styrker og begrensninger. Man kan overse nyanser som ikke er i samsvar med egne erfaringer (Thagaard, 2003). Det kan oppstå problemer i tolkingsprosessen, da for eksempel generaliseringen kan bli farget av forskeren. Man må derfor tolke ut fra konteksten, sin rolle og strategier eller lignende som ligger bak enkelte utsagn. Da jeg utarbeidet intervjuguiden måtte jeg tenke slik at egne fordommer og holdninger ble lagt til side, og ”nullstille” meg.
5.5.3 Overførbarhet I kvalitative undersøkelser, søker man heller et metningspunkt enn representative data (Thagaard, 2003). Målet med denne studien er å finne ut hvorfor det ikke er flere kvinner på topp i norsk sprangridning. Overførbarheten betyr at mine funn kan være relevant i andre situasjoner. Denne er i kvalitative design mest omdiskutert grunnet utvalgets størrelse og ikke-sannsynlighets-utvelging. Likevel gir resultatene indikasjoner, og er interessant for videre forskning. Mine 11 informanter har gitt meg et godt og innholdsrikt datamateriale. 5.6 Andre typer av data Som supplement til intervjuene, har jeg også sett på medlemsstatistikk for de tre skandinaviske landene, og i tillegg aktivitetstallene i sprangridning internasjonalt. Jeg har også med tall fra NRYF’s styre og landslag (ponni, junior, unge ryttere og senior). Dette er viktig for å vise kjønnsfordelingene, og hvordan de utarter seg. Jeg har gjennomført en mindre observasjon på et sprangstevne. Dette var for å se på de situasjoner som enkelte av respondentene snakket om i intervjuene. Mennene på den ene siden mente stort sett at de ikke fikk så mye hjelp og oppmerksomhet, mens kvinnene mente motsatt. Jeg ville dermed se nærmere på dette på egen hånd. Gjennom observasjonene har jeg fått data som er med på å supplere respondentenes fortellinger. Siden jeg kjenner miljøet fra før, gled jeg fint inn, og det var ingen problem å utføre en skjult observasjon. Siden jeg har gjort observasjon på en offentlig arena, med flere hundre ulike mennesker, har ikke en åpenhet om forskerrollen vært gjennomførbar (Thagaard, 2003). Videre kan det som med intervjuene, være problemer knyttet til at jeg kjenner miljøet fra før av. En forforståelse av miljøet kan gi både fordeler og ulemper (ibid). Selvsagte forhold kan være vanskelig å stille spørsmål ved, mens man samtidig har gode forutsetninger for innsikt. Som Borgen gjorde i 1984, har jeg sett på noen resultater fra sprangstevne på høyere nivå. Jeg har tatt for meg 20 tilfeldige sprangklasser. Dette for å se på endringer fra 1984, og for å få en indikasjon på hvordan forholdet er på høyere nivå. 6. Resultater 6.1 Teori og forskning For å belyse problemstillingen og hypotesene, har jeg primært valgt å ta utgangspunkt i Pierre Bourdieus teori om den maskuline dominans. Temaet i oppgaven referer til ridesporten, men Bourdieus teoriramme og mine funn knyttet til kjønnssegregering kan antas av være av en slik art at de sannsynligvis har overføringsverdi til andre sosiale arenaer og felt, inklusive menn og kvinners erfaringer i norsk arbeidsliv. 6.2 Hovedfunn Det er paradoksalt at ridesporten som nummerert er et kvinnedominert felt, har høyest andel menn blant topptrenere og konkurranseryttere. Den mest nærliggende forklaringen, som også får støtte i min undersøkelse, er at ridesporten på toppnivå er mer tilrettelagt på tradisjonelle maskuline konkurransepremisser, som tenderer å favorisere menn. Både kvinnene og mennene i min studie var generelt enige om at det å føde og få barn påvirker kvinnene negativt i forhold til det å satse helhjertet på ridesporten, mens dette ikke lot til å være samme barriere for mennene. I likhet med annen konkurranseidrett, krever sprangridningen mye tid, disiplin og dedikasjon fra utøverne; noe som ikke uten videre lar seg kombinere med tradisjonelle kjønnsrollemønster for kvinnenes del. Likevel blir det for lettvint å la utøvernes selvforståelse, basert på antatte biologiske forskjeller, å forklare kjønnssegregeringen alene. Her er det tross alt kvinner som lykkes bra, men også andre mekanismer knyttet til utøvernes habitus, kapital og ressurser samt feltets doksa som spiller inn.
6.2.1 Hypotese 1: Jenter og gutter har ulike erfaringer og handlingsdisposisjoner i ridesporten Mine data antyder langt på vei at gutter har andre motiver for å begynne å ri enn jenter. To av hovedgrunnene er at de enten blir dratt inn i feltet fordi de fatter egen interesse, og innser at det er tøft nok, eller på grunn av familie. Guttene ser mer ut til å bli interessert i ridning på grunn av konkurranser, mens jentene trigges av omsorgsbegrunnelser koblet til at de er glade i dyr. Med dette har de allerede i rekrutteringsfasen delvis forskjellige forutsetninger for den videre karrieren innen ridesporten. De har ulike utgangspunkt, vilje for å satse, motivasjoner og mål. Dette kan være en medvirkende årsak til at ikke flere jenter satser på konkurranseridning. I guttenes selvbilde er det det tøffe og ”kule” med ridesporten som framheves, mens jentene tiltrekkes av myke verdier som kos og stell. Verdier som kanskje ikke er så forenlige med konkurranseverdiene, da ridesporten kan ses på som en ekstremsport der man må være tøff. Forventninger til den dominerende mannlige habitusen styrer gjerne guttene inn i konkurransedelen, mens jentenes habitus fordeler dem i mange ulike felt innen ridesporten. Disse ulike inngangsverdiene lager klare skiller mellom jenter og gutter, og resulterer gjerne i at jenter har flere valg. Ridning blir primært sett på som en jentesport, og dette kan være noe av årsaken til at jentene blir mer oppfordret av for eksempel foreldre og venner, og det er mer akseptert at de driver med ridning som en hobby, og for kos og lek. For guttene utspeiler gjerne dette seg annerledes da det forutsettes at de må konkurrere og prestere for å bli ”akseptert” innen ridesporten. Gutter nærmest forutsettes å holde på med ridning som en idrett og ta det seriøst, mens jenter ”har lov” til å holde på med hesten som en fritidssyssel der det legges vekt på dyret og ikke så stor vekt på prestasjoner. Guttene har i denne sammenheng færre valg enn jentene, der man ikke kan satse halvhjertet, men enten forutsettes å gi alt eller slutte. Det er med utgangspunkt i Bourdius teori om maskulin dominans interessant at en respondent sier at hun ”ønsker at hun var gutt” og at flere andre peker på at oppskriften for å lykkes og bli anerkjent er at en oppfører seg som menn. Det er dermed ikke sagt at kjønn alene preger rytternes identitet og handlingsvalg. I linje med Bourdieu finner vi også at aktørenes symbolske og økonomiske kapital spiller en viktig rolle for hvem som rekrutteres og gis muligheter til å konkurrere. En kapital, som sammen med vilje og talent, bidrar til om man kommer langt innen sprangridningen. Sprangridningsfeltet preges også av mye klikkdannelser, der det finnes strenge koder for mote og oppførsel for å få innpass. Det er med andre ord ikke nok å vise til talent om ikke aktørene samtidig har den nødvendige økonomiske, symbolske eller sosiale kapitalen som kreves for å bli anerkjent i sprangridningsfeltet. Det er også interessant at mine respondenter i det ene øyeblikket sier at fysikk ikke spiller noen rolle i ridningen og om du når toppen, mens de i neste øyeblikket sier at fysikken går i menns favør når det gjelder det daglige arbeidet. Er ikke også det daglige arbeidet en del av ridningen? Flere av uttalelsene fra respondentene er ”tatt for gitt sannheter”, og fremstilles som ”naturlig”. En av de mest fremtrukne naturliggjøringene er forknippet med graviditet og barn. Så vel de mannlige som de kvinnelige respondentene legger forbausende stor vekt på graviditet og barn for å forklare hvorfor det er så få kvinner på topp i norsk sprangridning, noe som muligens kan ses som ett uttrykk for en konservativ og tradisjonell kjønnsdiskurs innenfor ridesporten. Ut i fra denne tolkningen er det mindre overraskende at mannlige egenskaper blir fremhevet som ”ønskelige”, og at kvinner bør bli ”guttejenter” og tilegne seg mannlige egenskaper.
6.2.2 Hypotese 2: Jenter blir sponset av familien, mens gutter blir sponset av kommersielle aktører og nyter godt av ridesportens premieringssystemer På tross av de begrensninger som ligger i min kvalitative undersøkelse av et lite antall ryttere tegner det seg et bilde som bekrefter hypotesen at kvinnene får mer støtte og oppmuntring hjemmefra, mens mennene i høyere grad må jobbe seg oppover på egen hånd. Det er også påfallende at de mannlige rytterne får langt mer oppmerksomhet av sponsorer utenfor familien. Med en sponsor som stiller krav til prestasjoner og resultater, har ikke bare mennene mindre valgfrihet enn de i utgangspunktet mer ressurssterke kvinnene, men også et press som kan bidra til et komparativt fortrinn i konkurranser.
6.2.3 Hypotese 3: Det er tradisjoner i sprangfeltet som legger mer til rett for menn enn for kvinner i konkurransedelen Mye taler for at mennene får mer oppmerksomhet og hjelp i det daglige og på stevner. I intervjuene vises det til at mennene får andre oppgaver og er underlagt andre typer av forventninger fra trenere og sponsorer. Dette fører til at de lettere får mulighet til å opparbeide seg en nødvendig kompetanse for å lykkes. Det kan se ut som det ligger en norm i ridesporten som sier at ”menn skal gjøre det bra”, fordi de er menn. Guttene får også mer støtte og hjelp fra trenere, mest sannsynlig fordi det er gøy at det ”endelig” kommer en gutt inn i sporten, og dermed får de også mer oppmerksomhet fra disse. Noe som igjen fører til at de får flere muligheter til å drive på med hest på heltid. At de blir såpass synlige, gjør at de får større mulighet til å skaffe seg sponsorer, og de får flere oppgaver og mulighet for jobb. Ridesporten er fra gammelt av et maskulint miljø. Kultur, normer og premisser ble lagt av menn, for menn. Med en feminisering av ridesporten innføres et sterkere element av hesten som kos, stell, omsorg hobby og fritid. En del av feltet blir tilsynelatende mer tilpasset kvinners habitus, mens mennene fortsetter å dominere innenfor konkurranseridningen. I ridesporten ser det fortsatt ut som det eksisterer en kvinnelig underordning, der kvinner ikke satser fordi konkurransedelen ”tilhører” menn. Er dette bare en måte å undertrykke kvinnene på, eller også en måte som kvinnene selv legitimerer sin status på? Litteraturliste Birrell, S. & Cloe, C. L. (1994). Women, sport, and culture. Human Kinetics. Borgen, P.O. (1979). Norsk Ryttersports historie. Oslo: NRYF. Borgen, P.O. (1985). Hvorfor er det så lav kvinnedeltakelse på toppnivå i sprangridning. Rytterkontakt nr. 4 1985. Bourdieu, P. (1995). Distinksjonen. En sosiologisk kritikk av dømmekraften. Oslo: Pax Forlag. Bourdieu, P. (2000). Den maskuline dominans. Oslo: Pax Forlag. Bourdieu, P. & Wacquant, L.J.D. (1993). Den kritiske ettertanke. Grunnlag for samfunnsanalyse. Oslo: Det norske samlaget. Bourdieu, P. & Wacquant , L:J.D. (1996). Refleksiv sociologi: mål og midler. København: Hans Reitzel. Børresen, B. (2002). Hest i Norge. Oslo: Landbruksforlaget. Dahlgren, A. & Dahlgren, R. (1990). Kom igen flickor! Rapport nr 18, maj 1990. Dansk Rideforbund (2006). Hentet 15.08.2007 fra: http://www.rideforbund.dk/DRF/Rytter/Statistik Eklund et.al. (2006). Den nya hästhushållningen, brukargrupper och markanvändning en utmaning för deltagande planering. Forskningsplan. Notat nr 1/2006. Svenska social- och kommunalhögskolan vid Helsingfors Universitet. Folke-Fichtelius, M. (1995). Barn och djur. Stockholm: Liber Utbildning AB. Greiff, M. & Hedenborg, S. (2007). ”’Jag är nog lite som en mamma till mina passhästar och skämmer bort dem’. Om Manligt och kvinnligt inom trav- och galoppsporterna”, i Greiff, M & Hedenborg, S (red), I sulky och sadel. Trav- och galoppsportens svenska 1900-talshistoria. Hargreaves, J. (1994). Sporting Females; critical issues in the history and sociology of women`s sports. London and New York: Routledge. Hedèn, A. et.al. (2000). Över alla hinder: en civilisationshistoria. Stockholm: Bonnier. Hedenborg, S. (2007). I gränslandet mellan arbetsmarknad och sport : den svenska galoppsportens kommersialisering och professionalisering under 1900-talet. Idrott, historia och samhälle. S. 36-50. Hofmann, A. (2006). Hästtjejer. Identitetsskapande och könsföreställningar i stallet. C-uppsats (mellomfagsoppgave), Etnologiska institutionene, Lunds Universitet. Hovden, J. (1994). Kvinneidrett eit alternativ? I: Kvinner En utfordring for idretten? Arbeidsnotat 2/94. Oslo: Norges forskningsråd. Hovden, J. (2000). Makt, motstand og ambivalens. Betydningar av kjønn i idretten. Tromsø : Institutt for sosiologi, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø. Isaksen, H. (2005). Frihet gjennom kunnskap. Bourdieu, feministisk teori og litterær kjønnsforskning, sammenfallende prosjekt? Om Bourdieus bidrag til feministisk forskning. Dictum nr 4, 2005. Jones, B. (1983). Just crazy about horses: The fact behind the fiction. I Katcher, A. & Beck, A. (red.), New perspectives on our lives with companion animals (s. 87-111). Philadelphia: University of Pennsylvania press. Jørgensen, K. A. (1995). Ridning som en kvinneidrett. Et feministisk perspektiv på rideidretten, historisk og gjennom studiet av et ridesenter. Hovedfagsavhandling i kroppsøving. Høgskolen i Nord-Trøndelag. Koivula, N. (1999). Gender in sport. Stockholm : Department of Psychology, Stockholm University. Kolnes, L.-J. (1994). Kvinner og toppidrett : om kjønn, kropp, seksualitet og relasjoner i toppidretten. Oslo: Institutt for samfunnsfag, Norges idrettshøgskole. Koren, E. & Traen, B. (2003). Jenter og hest. Stallen som arena for sosialisering og mestring. Tidsskrift for ungdomsforskning, nr 3 (2). Kvale, S. (1997). Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Ad notam Gyldendal. Larsson, J. (2006). Vem sätter sin kille i ridskola? Psykologexamenuppsats ved Lunds universitet, Vol. VIII(2006):17 Leiulfsrud, H. & Hvinden B. (1996). Analyse av kvalitative data: fiksèrspill eller puslespill? I Holter, H. & Kalleberg, R. Kvalitative metoder i samfunnsforskning. Oslo: Universitetsforlaget. Marshall, C. & Rossman, G. B. (2006). Designing Qualitative Research. Sage Publications, Inc. Nikku, N. (2005). Stallkulturen som arena för flickors identitesskapande. Sociologisk Forskning, nr 4. Norges Rytterforbund (2005). Ridesporten i vekst forslag til anleggestrategi for Norges Rytterforbund. Hentet 23.03.2007 fra http://www.rytter.no/files/%7B64E2F2C5-9C34-42ED-8B9D-C7648CE60425%7D.pdf Norges Rytterforbund (2006). Landslag og satsningsgrupper sprang 2006. Hentet 23.03.2007 fra http://www.rytter.no/t2.asp?p=25079 Norges Rytterforbund (2007). Grener. Hentet 23.03.2007 fra http://www.rytter.no/t2.asp?p=22471 RF (2004). Kvinnor och män inom indrotten 2004 statistikk från Riksidtrottsförbundet. FoU-rapport nr 3/05. Hentet 01.03.2007 fra http://www.rf.se/files/{FCBD29CF-9536-4EEC-8398-B0DD827CF1B9}.pdf Solheim, L. A. (1994). Kvinnelege leiarar og trenarar fremandelement i idretten? Kvinner En utfordring for idretten? Arbeidsnotat 2/94. Oslo: Norges forskningsråd. Thagaard, T. (2003). Systematikk og innlevelse: en innføring i kvalitativ metode. Bergen: Fagbokforlaget. Svala, C. (2002). Hästen i landskapet. Specialmeddelande 240. Sveriges lantbruksuniversitet Institutionen för jordbrukets biosystem och teknologi (JBT ). Ulseth, A.-L. B. (2002). Rekreasjon eller prestasjon? Kvinner og menns begrunnelser for å trene. I Seippel, Ørnulf: Idrettens bevegelser. Sosiologiske studier av idrett i et moderne samfunn. Oslo: Novus Forlag. Vangen, O. & Andersen, Ø. (1990). Hesteboka. Oslo: Landbruksforlaget. Wang, M. (1989). Mennesket og hesten: en spesialpedagogisk studie av hesten som lærer. Hovedoppgave i spesialpedagogikk. Hosle. Fotnoter [1] Som for eksempel ”Damenes dag” i lokale klubber. [2] Hentet fra http://www.rytter.no/files/%7BA319E23D-49B4-4CDC-9BA8-F695872A94B4%7D.doc [3] Hentet fra http://www.rytter.no/t2.asp?p=25079 [4] Hentet fra http://www.fei.org/Disciplines/Jumping/About_Jumping/Pages/Champions_AND_Medals.aspx [5] Etter mail fra Johan Fahlber, Norsk Hestefagsskole [6] Hentet fra http://www.idrett.no/t2.aspx?p=70380, årsrapport fra 2007. [7] Etter mail fra Laetitia Hügli, Assistant Information System i FEI
Copyright © Hege Johansen 2009.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
www.idrottsforum.org | Redaktör Kjell E. Eriksson | Ansvarig utgivare Aage Radmann
|