![]() |
||||
![]() |
||||
![]() |
Maskulin affære i Nordens ferieparadis: Fotball på Malta
Om man som forumets tjänstgörande redaktör regelbundet följer det internationella utbudet av ny idrottslitteratur har man på senare tid kunnat notera en liten minitrend. Helt nyligen har redaktionen mottagit två böcker som från olika utgångspunkter och på olika sätt behandlar perifera fotbollsnationer. Med titlar som Fringe Nations in World Soccer och Outcasts! The Lands That FIFA Forgot frammanas bilden av en centrumperiferi-problematik, som väl för de flesta fotbollsintresserade torde kännas välbekant. Tittar man på de länder som varit representerade i det som numera kallas FIFA World Cup, alltsedan det allra första VM-slutspelet 1930, så har det förvisso skett en del förändringar, till exempel Afrikas inträde i den inre cirkeln, liksom USAs, men det som är mest anslående är stabiliteten när det gäller vilka som är de ”riktiga” fotbollsnationerna. Och till den illustra skaran kan knappast Malta räkna sig.
Franklin Cortis har så vidt satt seg ned, før han ser en spiller fra bortelaget komme seg fri og dundrer ballen i mål. Hjemmelaget er i ubalanse og markeringene svikter fullstendig i det bakre leddet. Bortelaget har fri veg til mål. Resultatet er entydig; ballen susser i nettmaskene fra ca. 15 meter. Keeperen er sjanseløs. Tre minutter er spilt. Svingen med bortesupporterne eksploderer i vill jubel. Hjemmelaget har begynt å gå i oppløsning før kampen er kommet i gang. Et maskulint sukk går igjennom hjemmefansen. Stillheten brytes opp av oppmuntrende rop: ”Come on Yellows”. Vi er på det store derbyet i maltesisk fotball mellom Birkirkara og Valletta, to av de største fotballklubbene på Malta, en gammel, britisk kronkoloni. Birkirkara spiller med gule og røde striper. Birkirkara er den største byen på Malta med 27.000 innbyggere. Valletta, som kler seg i hvitt fra topp til tå, er Maltas hovedstad med 9.000 innbyggere. Hver av byene har et eget lag som representerer den lokale stoltheten. Til tross for byen Birkikara er tre ganger større enn rivalen Valletta, klarer ikke innbyggertall å utkonkurrere mannlig lidenskap for lærkula. De ti siste årene har Birkirkara vært den ubestridte klubben på middelhavsøya. Birkikara har knust Valletta med håndballsifrene 72, 60, 52, 32, 21 og 51. Men ikke i 2007. Denne sesongen går ingenting den rette vegen for forrige års seriemester, Birkirkara. Viktige spillere er skadet. Laget er mer splittet enn samlet. Treneren er under hardt press. Fansen er misfornøyd. Laget og supporterne er på krigsstien, inntil Birkirkara begynner å vinne igjen. Stemningen på tribunen, derimot, er elektrisk. Cirka 5000 tilskuerne er på The National Stadium, Maltas nasjonale fotballstadion. Franklin Cortis, birkirkarasupporter på sin hals, var forrige helg også vitne til at laget hans tapte 3-1 for et annet maltesisk lag. Men i kampen mot erkerivalen Valletta ble det et nytt tap, en real nedsabling. Franklin Cortis er forbanna og konstaterer at han må kjøle seg ned. Det har vært en dårlig start. Franklin drar fram en liten duppeditt, som mistenkelig ligner en mobiltelefon. Han SMS’er til en kompis, som ikke er på kampen. Den triste nyheten meddeles.
Franklin Cortis kringkaster stillingen til en fraværende medsupporter.
Med hjerte for fotballen Nordboere vet svært lite om maltesisk fotball, og ingenting om ligaen. For eksempel, har du hørt om klubbene Hamrun Spartans eller Sliema Wanderers? Få vet sikkert at en av Maltas største fotballprofiler, Michael Mifsud, som nå spiller for engelske Coventry, har to sesonger bak seg i norske Lillestrøm. Før Mifsud kom til Norge, spilte han for Sliema Wanderers. I EUs tettest befolkende land, som byttet maltesiske pund med EURO i 2008, er menns hjerte for lærkula som den alltid er, enorm. Dessverre taper den maltesiske serien, som er en amatørliga, terreng for de store europeiske klubbene. Ligaens spillere jobber på dagen, trener på kvelden og spiller kamp i helgene. I gjennomsnitt er det ca. 1000 til 2000 tilskuere på hver kamp. Men også færre, på kamper i de laveste divisjonene. Resultatene til det maltesiske landslaget tærer også på selvtilliten. På 90-tallet hadde landslaget en av de verste statistikkene en nasjon kunne ha mye tap, men i det siste har det begynt å gå bedre. Malta vinner kamper. På FIFA-rakingen ligger Malta i utgangen av 2007 på 136. plass. Dette har selvsagt ført til sjelig selvransakelse blant maltesiske menn.
Den maltesiske serien består av fire divisjoner som fordeler seg over flere nivåer; Premier League, First Division, Second Division og Third Division. Den siste divisjonen er delt opp i to grupper med ni og ti lag. Det er ikke nok ressurser til å få til en profesjonell liga, som gjerne kan bli resultatet en gang i fremtiden. Men enhver maltesisk mannlig supporter med respekt for seg selv har ofte dobbel supporterlojalitet; man støtter en maltesisk klubb, i tillegg til en europeisk. Som i de nordiske landene, der menn også støtter et engelsk lag, i tillegg til et eller annet skandinavisk ett, medfører dette et brysomt dillemma: man kan havne i en delikat situasjon der man må elske sin nærmeste fiende. Eller, sagt med andre ord: hva gjør en supporter om begge favorittlagene spiller mot hverandre? For den argentinske antropologen Eduardo Archetti (1998), som har skrevet mye om fotball, er det nærmest utforståelig å ha to favorittlag. En ekte mannlig supporter støtter kun ett lag, ikke to. I Argentina er det utenkelig å være supporter av både Boca Juniors og River Plate superrivalene i landet. Enten støtter man Boca eller River Plate. End of story. Basta.
Levende lys er en obligatorisk del av all supporterliv.
Men i EUs små medlemsstater er mannlige supporterhjerter store nok til å støtte mer enn ett lag. I Franklins tilfelle banker også hjertet for AC Milan, toppklubben med sete i motemetropolen Milano. Han har vært på pilegrimsferd til Milano et par ganger, men oftest går turene til Catania, den nest største byen på mafiaøya Sicilia. Malta ligger et par timers reise med båt sør for Sicilia. Catania spiller i den italienske toppserien, Serie A. Klubben besøkes flittig av maltesiske menn som vil ha med seg en ”ekte” fotballkamp med 20 til 30 tusen tilskuere. På Malta er interessen for utenlandsk fotball stor. Engelske og italienske lag dominerer. Maltesere har egne fanklubber, ser kamper direkte på TV, og drar ofte til skolandet eller de britiske øyene for kun å få med seg en kamp med enten Liverpool eller Manchester United. Et ritual for og av menn Malta består av seks øyer, tre er bebodd, resten ubebodd. De to største øyene er Malta og Gozo. Den tettest befolkede øya er Malta, som er 27 km lang og 14 km på det bredeste. På små steder med mye folk er utfordringen å finne nok plass. Malta har mange fotballbaner, men få stadioner. The National Stadium, Hibernians Ground og Victor Tedesco Stadium er stedene som brukes av flere lag i den øverste divisjonen. Nasjonalstadion, med kapasitet på ca. 16.000, er hjemme- og bortearena for flere klubber. Mange klubber er uten klubbhus og stadion. Lokalderbyet mellom Birkirkara og Valletta er ikke kun en kamp der 22 menn kjemper om å få ballen i mål. Det er noe enda mer dyptgående. Derbyet er et speilbilde av det maltesiske samfunnet, en arena som tillater menn å differensiere seg sosialt og kulturelt fra det andre kjønnet kvinner. I tillegg til estetisk oppvisning i taktikk og tekniske finesser på gressmatta, skimtes også dyrking av seksualitet og kontinuerlig testing av moralske tabuer.
Liv på tribunen.
Det maskuline og feminine dyrkes, med maskuliniteten godt plantet i førersetet. Kampen har maltesernes fulle oppmerksomhet, og er en eksklusiv, maskulin affære. Kampen er for og av menn. Damer er det få av på tribunen. Og er de der, er de henvist til å være statister. Man finner dem, men de utfører sine feminine praksiser: de går i høyhælte sko, passer på barn eller sitter rolig og er tilsynelatende uinteressert i spillets gang. Kvinner er passive, menn er aktive. Menn sparker ballen. Menn støtter menn som sparker ballen. Og menn skjeller ut andre menn ved bruk av et raffinert, utviklet bannespråk som består av engelske og maltesiske gloser. Skjellsordene er mange. De er nasjonale varianter av et internasjonalt og gynekologisk fotballspråk ”’F’ghoxx ommok” og ”Hudu zobb f’ghoxx ommok”. Ingen oversettelse er her påkrevd. Når kampen er på sitt mest intense, brukes en høy, mørk stemme, og latinsk kroppsspråk for å understreke hva man mener. Serierunden er en sosial sikkerhetsventil, der maltesiske menn får ut sin frustrasjon og glede.
Autonom maskulin sone Birkirkara har to supportergrupper, The Ultras og The Supporters Club. Alle medlemmene er menn, til sammen utgjør de en autonom maskulin sone. Her kan de definere sin identitet. The Ultras er for de lidenskaplige, mens The Supporters Club er for de som har utviklet seg til å bli ansvarlige. The Ultas er for unge menn i tenårne til begynnelsen av 20-årene, mens The Supporters Club er for litt eldre unge menn fra midten av 20-årene og oppover. Har man lyst på en supporterkarriere, starter man først med å være lidenskaplig, deretter ansvarlig. I den autonome sonen er det en egen læringskurve, som herder mannen fra urolig til rolig. Det er en symbolsk kommandolinje, som følger egne prinsipper med respekt for de eldre. The Ultras har tette bånd til The Supporters Club, mens Supporters Club har nære relasjoner til Birkikaras klubbstyre og president. The Ultras lager egne bannere. De møtes en time før kampen, og henger opp barnnere i nordre sving. Når spillerne entrer banen, brukes bengallys og annen pyroteknikk for å skape stemning. I tillegg gjør de som andre ekte supportere de veiver med flagg og synger. Etter at de lanserte sin egen webside for ett år siden, består de av ca. 30 dedikerte supportere. The Ultras har holdt på siden 1997 og feiret nylig 10-årsjubileum. Franklin Cortis var medlem av The Ultras, men er nå med i The Supporters Club. The Supporters Club organiserer aktiviteter både på og utenfor tribunen; de selger effekter, arrangerer sammenkomster og organiserer transport fram og tilbake til stadion. En av deres viktigste oppgaver er å passe på ivrige medsupportere. Det kan jo gå hett for seg på kamp.
Betenkte menn.
Ifølge antropologene Gary Armstrong og Jon Mitchell (2001), som er to av de få ekspertene på maltesisk fotballkultur ja, de finnes er fotball høyst politisk. Fotball er politikk, og hvilket lag man støtter forteller om politisk tilhørighet. Fotball er så populært at bryllupsdatoer har blitt utsatt og parlamentariske møter forsinket. De politiske båndene er så sterke at sponsorer kan sjelden sponse to lag. Dette setter grenser for sportslig satsing. Klubber er avhengig av lokale velgjørere for å kunne konkurrere om gullet. Med andre ord, maltesiske lag må ha en rik onkel i ryggen. Ligaen er halvprofesjonell. Spillerne er i fulltidsjobb eller studerer, men mottar noe lønn. Dette gjelder selvsagt ikke for serielederen Marsaxlokk, et lag fra en fiskelandsby med 3000 innbyggere. Marsaxlokk har aldri har vunnet serien, men har fått drahjelp fra uventet hold. Også Malta har sine lokale abramovicher som putter alle sine penger i fotball. Victor Schriha, en forretningsmann og klubbpresident, har pekt ut Marsaxlokk som sitt hjertebarn. Han har like godt ansatt spillerne i bedriften sin, og gir dem fri til å trene på dagtid. Spillerne, som er amatører på papiret, er i realiteten profesjonelle spillere, og kan konsentrere seg bare om fotball, en luksus andre spillerne ikke har. Tabuet fanen av Popeye the Sailor Derbyet mellom Birkikara og Valletta er også sosialt testing i mannlig seksuell ideologi og moralitet. Dette uttrykker seg på flere felt, både gjennom kroppslige praksiser, symboler og metaforer. Men, ikke minst, handler kampen om å forhandle og gjenforhandle disse innenfor visse moralske grenser, som kanskje skyves i nye retninger under kampens gang. Moralske grenser er viktig på Malta, noe som blant annet reflekteres i det offentlige forbudet mot å skille seg. Siden skilsmisse er forbudt, er det genuin frykt for ekteskapet. Menn balanserer kontinuerlig på en tynn, moralsk tråd over hva som er rett og galt, innenfor det akseptable versus det ikke-akseptable. Lokale oppgjør er en kulturell anledning for lidenskaplige menn å håne sine motstandere. Kampen maner til en gammel maskulin tradisjon; duellering. Først og fremst må man forsøke å synge rivalen til bunns, vippe dem av pinnen, og overse alle former for motangrep, som kan komme gjennom motsynging. Det fremste sosiale våpenet menn bruker er sinte rop, sanger og selvlagde faner med utskjellig og håning av motstanderen. Gjennom mannlig brøling, hører man spontane reaksjoner på dramatikken som utspiller seg på banen eller blant rivaliserende supportere. Et frispark eller gult kort får publikum til å reagere. Utskjelling er et viktig element, noe som oftest skjer gjennom menn samler seg i grupper og synger kollektivt mot rivalen. Der i fra, ytrer de sin mening. Hele tiden minnes rivalen på hvem de egentlig er, hvor de har sin egentlige kulturelle og biologiske opprinnelse. Ingenting er kanskje mer fornedrende for en mann enn at opphavet for gjennomgå; at mor eller far henges ut. Dette var et poeng birkirkarafansen gjorde noe av.
Popeye the Sailor (da. Skipper Skræk, no. Skipper’n, sv. Karl Alfred).
Referanser Archetti, Eduardo. 1998. Opprinnelser og tradisjoner. Forestillinger om foball, in P. Sandberg (ed.): Vinnerglede Gjennom so å, Gjøvik: Norsk Tipping As. Armstrong, Gary & Mitchell, Jon P. 2001. Players, Patrons and Politicians: Oppositional Cultures in Maltese Football, in Armstrong, Gary & Giulianotti, Richard (eds.): Fear and Loathing in world football, Oxford & New York: Berg.
Copyright © Halvdan Haugsbakken 2008.
|
|||
www.idrottsforum.org | Redaktör Kjell E. Eriksson | Ansvarig utgivare Aage Radmann
|