Maskulin affære i Nordens ferieparadis: Fotball på Malta



Halvdan Haugsbakken
SINTEF Teknologi og samfunn, Gruppe for skole- og utdanningsforskning




Om man som forumets tjänstgörande redaktör regelbundet följer det internationella utbudet av ny idrottslitteratur har man på senare tid kunnat notera en liten minitrend. Helt nyligen har redaktionen mottagit två böcker som från olika utgångspunkter och på olika sätt behandlar perifera fotbollsnationer. Med titlar som Fringe Nations in World Soccer och Outcasts! The Lands That FIFA Forgot frammanas bilden av en centrum–periferi-problematik, som väl för de flesta fotbollsintresserade torde kännas välbekant. Tittar man på de länder som varit representerade i det som numera kallas FIFA World Cup, alltsedan det allra första VM-slutspelet 1930, så har det förvisso skett en del förändringar, till exempel Afrikas inträde i den inre cirkeln, liksom USAs, men det som är mest anslående är stabiliteten när det gäller vilka som är de ”riktiga” fotbollsnationerna. Och till den illustra skaran kan knappast Malta räkna sig.

Malta, denna semesterö i Medelhavet, två timmars båtresa söder om Sicilien, är sannolikt mest känt här i Norden för att vid några tillfällen i European Song Contest ha legat i vinnarhålet, för att sedan snubbla på upploppet och komma in som tvåa (2002, 2005) eller trea (1998). Med fotbollen är det betydligt sämre ställt, åtminstone i det internationella perspektivet. Ett exempel: Inför kvalet till VM i Sydafrika 2010 spelar Malta i samma grupp som Sverige, 0–9 i inbördes möten, Danmark, 0–5, Ungern, 1–9, Albanien, 1–5, och Portugal, 0–8. Det kan bli tufft. Inför rafflande framtida kvallandskamper kan vi i denna uppdatering, med Halvdan Haugsbakken som initierad guide, bekanta oss med maltesisk ligafotboll. Vi lär oss att det i Malta liksom i andra länder finns ett par lag som dominerar, det finns supportergrupper med bengaliska eldar, det finns stenrika affärsmän som plötsligt köper upp en klubb som ska bli nästa mästare, att det finns en manlighetskult kring fotbollen som går en bra bit utöver det vanliga, samt att, något oväntat kanske, den gamle seriefiguren Popeye the Sailor  har en mycket speciell innebörd för malteser...



Franklin Cortis har så vidt satt seg ned, før han ser en spiller fra bortelaget komme seg fri og dundrer ballen i mål. Hjemmelaget er i ubalanse og markeringene svikter fullstendig i det bakre leddet. Bortelaget har fri veg til mål. Resultatet er entydig; ballen susser i nettmaskene fra ca. 15 meter. Keeperen er sjanseløs. Tre minutter er spilt. Svingen med bortesupporterne eksploderer i vill jubel. Hjemmelaget har begynt å gå i oppløsning før kampen er kommet i gang. Et maskulint sukk går igjennom hjemmefansen. Stillheten brytes opp av oppmuntrende rop: ”Come on Yellows”. Vi er på det store derbyet i maltesisk fotball mellom Birkirkara og Valletta, to av de største fotballklubbene på Malta, en gammel, britisk kronkoloni. Birkirkara spiller med gule og røde striper. Birkirkara er den største byen på Malta med 27.000 innbyggere. Valletta, som kler seg i hvitt fra topp til tå, er Maltas hovedstad med 9.000 innbyggere. Hver av byene har et eget lag som representerer den lokale stoltheten. Til tross for byen Birkikara er tre ganger større enn rivalen Valletta, klarer ikke innbyggertall å utkonkurrere mannlig lidenskap for lærkula.

De ti siste årene har Birkirkara vært den ubestridte klubben på middelhavsøya. Birkikara har knust Valletta med håndballsifrene 7–2, 6–0, 5–2, 3–2, 2–1 og 5–1. Men ikke i 2007. Denne sesongen går ingenting den rette vegen for forrige års seriemester, Birkirkara. Viktige spillere er skadet. Laget er mer splittet enn samlet. Treneren er under hardt press. Fansen er misfornøyd. Laget og supporterne er på krigsstien, inntil Birkirkara begynner å vinne igjen. Stemningen på tribunen, derimot, er elektrisk. Cirka 5000 tilskuerne er på The National Stadium, Maltas nasjonale fotballstadion. Franklin Cortis, birkirkarasupporter på sin hals, var forrige helg også vitne til at laget hans tapte 3-1 for et annet maltesisk lag. Men i kampen mot erkerivalen Valletta ble det et nytt tap, en real nedsabling. Franklin Cortis er forbanna og konstaterer at han må kjøle seg ned. Det har vært en dårlig start. Franklin drar fram en liten duppeditt, som mistenkelig ligner en mobiltelefon. Han SMS’er til en kompis, som ikke er på kampen. Den triste nyheten meddeles.   


Franklin Cortis kringkaster stillingen til en fraværende medsupporter.


Med hjerte for fotballen

Nordboere vet svært lite om maltesisk fotball, og ingenting om ligaen. For eksempel, har du hørt om klubbene Hamrun Spartans eller Sliema Wanderers? Få vet sikkert at en av Maltas største fotballprofiler, Michael Mifsud, som nå spiller for engelske Coventry, har to sesonger bak seg i norske Lillestrøm. Før Mifsud kom til Norge, spilte han for Sliema Wanderers. I EUs tettest befolkende land, som byttet maltesiske pund med EURO i 2008, er menns hjerte for lærkula som den alltid er, enorm. Dessverre taper den maltesiske serien, som er en amatørliga, terreng for de store europeiske klubbene. Ligaens spillere jobber på dagen, trener på kvelden og spiller kamp i helgene. I gjennomsnitt er det ca. 1000 til 2000 tilskuere på hver kamp. Men også færre, på kamper i de laveste divisjonene. Resultatene til det maltesiske landslaget tærer også på selvtilliten. På 90-tallet hadde landslaget en av de verste statistikkene en nasjon kunne ha – mye tap, men i det siste har det begynt å gå bedre. Malta vinner kamper. På FIFA-rakingen ligger Malta i utgangen av 2007 på 136. plass. Dette har selvsagt ført til sjelig selvransakelse blant maltesiske menn.


Fakta om Malta

Offisielle språk: Maltesisk og engelsk
Hovedstad: Valletta
Styreform: Republikk
Befolkning: 398 534
Geografi: Sør for Sclilia, består av øyene Malta, Gozo og Comino
Areal 316 km2
Uavhengighet: fra 21. september 1964
Nasjonaldag: 21. september
Religion: Katolsk


Den maltesiske serien består av fire divisjoner som fordeler seg over flere nivåer; Premier League, First Division, Second Division og Third Division. Den siste divisjonen er delt opp i to grupper med ni og ti lag. Det er ikke nok ressurser til å få til en profesjonell liga, som gjerne kan bli resultatet en gang i fremtiden. Men enhver maltesisk mannlig supporter med respekt for seg selv har ofte dobbel supporterlojalitet; man støtter en maltesisk klubb, i tillegg til en europeisk. Som i de nordiske landene, der menn også støtter et engelsk lag, i tillegg til et eller annet skandinavisk ett, medfører dette et brysomt dillemma: man kan havne i en delikat situasjon der man må elske sin nærmeste fiende. Eller, sagt med andre ord: hva gjør en supporter om begge favorittlagene spiller mot hverandre? For den argentinske antropologen Eduardo Archetti (1998), som har skrevet mye om fotball, er det nærmest utforståelig å ha to favorittlag. En ekte mannlig supporter støtter kun ett lag, ikke to. I Argentina er det utenkelig å være supporter av både Boca Juniors og River Plate – superrivalene i landet. Enten støtter man Boca eller River Plate. End of story. Basta.


Levende lys er en obligatorisk del av all supporterliv.


Men i EUs små medlemsstater er mannlige supporterhjerter store nok til å støtte mer enn ett lag. I Franklins tilfelle banker også hjertet for AC Milan, toppklubben med sete i motemetropolen Milano. Han har vært på pilegrimsferd til Milano et par ganger, men oftest går turene til Catania, den nest største byen på mafiaøya Sicilia. Malta ligger et par timers reise med båt sør for Sicilia. Catania spiller i den italienske toppserien, Serie A. Klubben besøkes flittig av maltesiske menn som vil ha med seg en ”ekte” fotballkamp med 20 til 30 tusen tilskuere. På Malta er interessen for utenlandsk fotball stor. Engelske og italienske lag dominerer. Maltesere har egne fanklubber, ser kamper direkte på TV, og drar ofte til skolandet eller de britiske øyene for kun å få med seg en kamp med enten Liverpool eller Manchester United.

Et ritual for og av menn

Malta består av seks øyer, tre er bebodd, resten ubebodd. De to største øyene er Malta og Gozo. Den tettest befolkede øya er Malta, som er 27 km lang og 14 km på det bredeste. På små steder med mye folk er utfordringen å finne nok plass. Malta har mange fotballbaner, men få stadioner. The National Stadium, Hibernians Ground og Victor Tedesco Stadium er stedene som brukes av flere lag i den øverste divisjonen. Nasjonalstadion, med kapasitet på ca. 16.000, er hjemme- og bortearena for flere klubber. Mange klubber er uten klubbhus og stadion. Lokalderbyet mellom Birkirkara og Valletta er ikke kun en kamp der 22 menn kjemper om å få ballen i mål. Det er noe enda mer dyptgående. Derbyet er et speilbilde av det maltesiske samfunnet, en arena som tillater menn å differensiere seg sosialt og kulturelt fra det andre kjønnet – kvinner. I tillegg til estetisk oppvisning i taktikk og tekniske finesser på gressmatta, skimtes også dyrking av seksualitet og kontinuerlig testing av moralske tabuer.


Liv på tribunen.


Det maskuline og feminine dyrkes, med maskuliniteten godt plantet i førersetet. Kampen har maltesernes fulle oppmerksomhet, og er en eksklusiv, maskulin affære. Kampen er for og av menn. Damer er det få av på tribunen. Og er de der, er de henvist til å være statister. Man finner dem, men de utfører sine feminine praksiser: de går i høyhælte sko, passer på barn eller sitter rolig og er tilsynelatende uinteressert i spillets gang. Kvinner er passive, menn er aktive. Menn sparker ballen. Menn støtter menn som sparker ballen. Og menn skjeller ut andre menn ved bruk av et raffinert, utviklet bannespråk som består av engelske og maltesiske gloser. Skjellsordene er mange. De er nasjonale varianter av et internasjonalt og gynekologisk fotballspråk – ”’F’ghoxx ommok” og ”Hudu zobb f’ghoxx ommok”. Ingen oversettelse er her påkrevd. Når kampen er på sitt mest intense, brukes en høy, mørk stemme, og latinsk kroppsspråk for å understreke hva man mener. Serierunden er en sosial sikkerhetsventil, der maltesiske menn får ut sin frustrasjon og glede.

Viktige maltesiske klubber

Birkirkara FC
FC Floriana FC
Hibernians
FC Marsa FC
Marsaxlokk
FC Msida
St. Joseph FC
Pietà Hotspurs
FC Sliema Wanderers FC
St. George’s
FC Valletta FC

Det lokale oppgjøret, er ikke et unntak fra normal fotballgalskap. Store derbyer, som for eksempel mellom FC Barcelona mot Real Madrid, snur samfunn på hodet. De er forbundet med fare, uorden, og er ypperlige anledninger for menn som ville skjelle ut dem de ikke liker. Selv om Malta er kåret til et av verdens tryggeste land, kroppsvisiteres publikum før de slippes inn på lekterne. Det er politi overalt, ved inngangene og utgangene, og ved boksene der mennene tar oppstilling. Kampen spilles i kveldsskumringen. De som kjenner det maltesiske samfunnet, vet at det meste handler om politikk, inkludert fotball. Politikk handler også om følelser. Til tross for at den romersk-katolske kirken binder Malta sammen, står malteserne delt og mot hverandre lokalt. På øya er det mange organisasjoner som beskyttes av Den katolske kirkens mange tusen helgener. Hver fotballklubb, brass band (som det er mange av på Malta), har også en egen helgen som må skånes mot spydige kommentarer. Fansen har med seg egne brassband som spiller kjente supportersanger. Et stort gjerde holder publikum atskilt. Ingen vil ha bråk. Politiet er på vakt og skanner massen for provoserende symboler. Det må settes rimelige grenser.

Autonom maskulin sone

Birkirkara har to supportergrupper, The Ultras og The Supporters Club. Alle medlemmene er menn, til sammen utgjør de en autonom maskulin sone. Her kan de definere sin identitet. The Ultras er for de lidenskaplige, mens The Supporters Club er for de som har utviklet seg til å bli ansvarlige. The Ultas er for unge menn i tenårne til begynnelsen av 20-årene, mens The Supporters Club er for litt eldre unge menn fra midten av 20-årene og oppover. Har man lyst på en supporterkarriere, starter man først med å være lidenskaplig, deretter ansvarlig. I den autonome sonen er det en egen læringskurve, som herder mannen fra urolig til rolig. Det er en symbolsk kommandolinje, som følger egne prinsipper med respekt for de eldre. The Ultras har tette bånd til The Supporters Club, mens Supporters Club har nære relasjoner til Birkikaras klubbstyre og president. The Ultras lager egne bannere. De møtes en time før kampen, og henger opp barnnere i nordre sving. Når spillerne entrer banen, brukes bengallys og annen pyroteknikk for å skape stemning. I tillegg gjør de som andre ekte supportere – de veiver med flagg og synger. Etter at de lanserte sin egen webside for ett år siden, består de av ca. 30 dedikerte supportere. The Ultras har holdt på siden 1997 og feiret nylig 10-årsjubileum. Franklin Cortis var medlem av The Ultras, men er nå med i The Supporters Club. The Supporters Club organiserer aktiviteter både på og utenfor tribunen; de selger effekter, arrangerer sammenkomster og organiserer transport fram og tilbake til stadion. En av deres viktigste oppgaver er å passe på ivrige medsupportere. Det kan jo gå hett for seg på kamp.


Betenkte menn.


Ifølge antropologene Gary Armstrong og Jon Mitchell (2001), som er to av de få ekspertene på maltesisk fotballkultur – ja, de finnes – er fotball høyst politisk. Fotball er politikk, og hvilket lag man støtter forteller om politisk tilhørighet. Fotball er så populært at bryllupsdatoer har blitt utsatt og parlamentariske møter forsinket. De politiske båndene er så sterke at sponsorer kan sjelden sponse to lag. Dette setter grenser for sportslig satsing. Klubber er avhengig av lokale velgjørere for å kunne konkurrere om gullet. Med andre ord, maltesiske lag må ha en rik onkel i ryggen. Ligaen er halvprofesjonell. Spillerne er i fulltidsjobb eller studerer, men mottar noe lønn. Dette gjelder selvsagt ikke for serielederen Marsaxlokk, et lag fra en fiskelandsby med 3000 innbyggere. Marsaxlokk har aldri har vunnet serien, men har fått drahjelp fra uventet hold. Også Malta har sine lokale abramovicher som putter alle sine penger i fotball. Victor Schriha, en forretningsmann og klubbpresident, har pekt ut Marsaxlokk som sitt hjertebarn. Han har like godt ansatt spillerne i bedriften sin, og gir dem fri til å trene på dagtid. Spillerne, som er amatører på papiret, er i realiteten profesjonelle spillere, og kan konsentrere seg bare om fotball, en luksus andre spillerne ikke har.

Tabuet – fanen av Popeye the Sailor

Derbyet mellom Birkikara og Valletta er også sosialt testing i mannlig seksuell ideologi og moralitet. Dette uttrykker seg på flere felt, både gjennom kroppslige praksiser, symboler og metaforer. Men, ikke minst, handler kampen om å forhandle og gjenforhandle disse innenfor visse moralske grenser, som kanskje skyves i nye retninger under kampens gang. Moralske grenser er viktig på Malta, noe som blant annet reflekteres i det offentlige forbudet mot å skille seg. Siden skilsmisse er forbudt, er det genuin frykt for ekteskapet. Menn balanserer kontinuerlig på en tynn, moralsk tråd over hva som er rett og galt, innenfor det akseptable versus det ikke-akseptable. Lokale oppgjør er en kulturell anledning for lidenskaplige menn å håne sine motstandere. Kampen maner til en gammel maskulin tradisjon; duellering.

Først og fremst må man forsøke å synge rivalen til bunns, vippe dem av pinnen, og overse alle former for motangrep, som kan komme gjennom motsynging. Det fremste sosiale våpenet menn bruker er sinte rop, sanger og selvlagde faner med utskjellig og håning av motstanderen. Gjennom mannlig brøling, hører man spontane reaksjoner på dramatikken som utspiller seg på banen eller blant rivaliserende supportere. Et frispark eller gult kort får publikum til å reagere. Utskjelling er et viktig element, noe som oftest skjer gjennom menn samler seg i grupper og synger kollektivt mot rivalen. Der i fra, ytrer de sin mening. Hele tiden minnes rivalen på hvem de egentlig er, hvor de har sin egentlige kulturelle og biologiske opprinnelse. Ingenting er kanskje mer fornedrende for en mann enn at opphavet for gjennomgå; at mor eller far henges ut. Dette var et poeng birkirkarafansen gjorde noe av.


Popeye the Sailor (da. Skipper Skræk, no. Skipper’n, sv. Karl Alfred).


For mange tegneserieentusiaster er Popeye the Sailor en helt. Han er maskulin; Popeye har tatoveringer, store overarmer, banker opp Bluto, og redder damer i nød. I tillegg spiser han spinat. Popeye er god og kunne være maskotten til en supportergruppe. Men på Malta er Popeye et lokalt fornærmende symbol, et skjellsord som kun gir mening på maltesisk vis. Han er faren til vallettasupporterne; Valletta er en havneby og ble grunnlagt av Stormesteren av Saint John-ordenen, Jean Parisot de la Valette, i 1565. Byens grunnleggende infrastruktur ble tegnet av Francesco Laparelli, mens viktige bygninger ble tegnet av Gerolamo Cassar. Valletta, som ligger på en liten halvøy, har to naturlige havner Marsamxett og Grand Harbour. Grand Harbour er Maltas viktigste havn med store avlastningsterminaler på Marsa. Hver eneste uke kommer det båter med viktig gods, som hjelper og holde hjulene i gnag i det maltesiske samfunnet. Med lange sjøtradisjoner, har Valletta vært flittig besøkt av gamle, virile sjøulker; seilmenn. Dermed var det ikke noe problem for birkirkarafansen å designe en banner som forklarte hvem faren deres egentlig er: en banner med Popeye the Sailor. Politiet på kampen likte det ikke. Banneren ble beslaglagt av politiet. Det kunne føre til bråk.

Referanser

Archetti, Eduardo. 1998. Opprinnelser og tradisjoner. Forestillinger om foball, in P. Sandberg (ed.): Vinnerglede Gjennom so å, Gjøvik: Norsk Tipping As.

Armstrong, Gary & Mitchell, Jon P. 2001. Players, Patrons and Politicians: Oppositional Cultures in Maltese Football, in Armstrong, Gary & Giulianotti, Richard (eds.): Fear and Loathing in world football, Oxford & New York: Berg.


Copyright © Halvdan Haugsbakken 2008.

www.idrottsforum.org | Redaktör Kjell E. Eriksson | Ansvarig utgivare Aage Radmann