![]() |
||
![]() |
Rolf Frøyland
Söndagen den 4 november 2001 möttes Bryne FK och Viking FK i den norska cupfinalen på Ullevaal inför drygt 25.000 åskådare, varav 4.300 Brynefans och 6.700 Vikingsupportrar. Spänningen var på topp när domaren Kjell Alseth blåste igång matchen kvart över ett. Sedan var det slut på det roliga, åtminstone för Brynes vidkommande. Viking vann med 30 efter ett Brynesjälvmål efter bara fyra minuter. Men det är kanske framför allt annat än spelet och resultatet som är av idrottsvetenskapligt intresse här.
Innledning
Slik beskriver journalist og forfatter Ole J. Askeland forholdet mellom fotballklubbene Bryne og Viking i boka si Mirakelet på Bryne fra 2000. Den gang var begge disse rogalandslagene som ligger en drøy halvtimes kjøretur fra hverandre representert i Tippeligaen. Begge klubber har lange fotballtradisjoner, og lokaloppgjørene mellom dem kan historisk sett beskrives som et av Norges mest intense. Om oppgaven I denne oppgaven skal jeg ta for meg hvilke virkemidler med hovedvekt på stereotyper sportsjournalister bruker til å gjøre produktet sitt mer selgbart. Jeg har hovedsakelig valgt å fokusere på hvordan media framstiller forholdet mellom de lokale rogalandslagene Bryne (fra Jæren) og Viking (fra Stavanger) når de møter hverandre. Media er kjent for å bruke stereotypiske framstillinger av fotballspillere og lag for å forsterke de grunnleggende forestillingene vi har fra før. Jeg vil derfor bruke avisartiklene fra landets største aviser (Dagbladet, VG og Aftenposten) som mitt empiriske materiale til å undersøke hvordan Bryne og Viking ble framstilt på før og etter cupfinalen mellom dem i 2001. Jeg vil også se på hvorfor disse stereotypiske framstillingene blir brukt, og sette dette i sammenheng med den post-moderne tidsalderen mange nå hevder vi befinner oss i. Men aller først vil jeg ta et historisk tilbakeblikk på forholdet mellom Bryne og Viking for å forstå grunnlaget til disse stereotypeframstillingene. Bønder og byaser Hans Hognestad (2004) skriver i artikkelen sin ”Viking and Farmer Armies: The Stavanger Bryne Norwegian Football Rivalry” at det kanskje er overraskende å finne en rivalisering mellom to fotballag beskrevet som ”bønder og byaser” som har utviklet seg i Norge. Viking Fotballklubb fra Stavanger har med sine lange tradisjoner vært et betydningsfullt fotballag i Norge siden 1950-tallet. Bryne Fotballklubb, som er det lille ”bygdelaget” ca tre mil sør for Stavanger, har alltid blitt sett på som en betydningsløs lillebror i området før de rykket opp til den øverste divisjonen i 1975. Gjennom 70- og 80-tallet spilte disse lagene mange seriekamper mot hverandre. Før dette var Bryne ikke et lag man brydde seg om i byen, og Viking stilte derfor stort sett opp med reservelaget da Bryne ønsket å spille treningskamper ”byasene” ønsket å spare sine beste spillere for fjøslukta og møkken under fotballskoene. Men da Bryne endelig rykket opp ble det alvor både på og utenfor banen. I tillegg til de mange, viktige fotballkampene, ble det også en kamp om å skaffe seg de beste lokale spillerne. Det oppstod et hatforhold mellom klubbene. Da Bryne møtte Viking i den øverste divisjonen i 1976 var tilskuerantallet nærmere 13.000 på stadion i ei bygd med drøye 5.500 innbyggere. Fotballinteressen var blitt enorm. Det lokale ikonet og kaptein på brynelaget på 70- og 80-tallet, Gabriel Høyland, var bonde, og ved kampdager kom flere av supporterne direkte fra melkingen i fjøset til stadion. Bryne utviklet et image som en moderne, liten klubb, forbundet med klisjeen om det store og vellykkede landbruket på Jæren. Stavanger, som er Norges fjerde største by, hadde derimot en god økonomisk historie med fiskeindustri og senere oljeproduksjon. Fotballaget Viking ble derfor referert til som ”byaser” som representerte en sterk kontrast til den mer nede-på-jorden og edruelige holdningen som beboerne i Bryne-området var kjente for. Gabriel Høyland beskrev blant annet Viking-spilleren Arne Johannessen som en provoserende gangstertype med skinnjakke og mørke solbriller, og med en holdning som stod i klar kontrast til den mer edruelige og ærlige ånden til jærbuene. I 1988 rykket Bryne ned fra den øverste divisjonen igjen, og Viking ble igjen den ene store klubben i regionen. Det tok elleve år før lillebror fra Jæren kom seg opp til det øverste nivået igjen. Selv om laget da kun hadde en bonde blant spillerne, og halve troppen bestod av spillere som ikke hadde tilknytning til Jæren, ble Bryne i forkant av 2000-sesongen presentert av Norges største tabloidavis Verdens Gang (VG) under begrepene ”bondehær”, ”traktorer” og ”Brøyt” (som var en stor gravemaskinprodusent fra Jæren). Forhåndsomtalen av klubben konkluderte også med at Bryne aldri vil bli et sexy lag, da deres holdninger var like edruelige og nede-på-jorda som de karakteristiske steingjerdene på Jæren. Medias fremstilling og virkemidler Stereotyper Bernt Flekke skriver i artikkelen sin ”Kunst og konstruksjon: Nasjonale stereotyper i norske sportskommentarar under fotball-VM ’02” (2003) at media tar i bruk stereotyper for å beskrive de forskjellige nasjonene og hvilken identitet man forbinder med dem. Tyskerne er maskiner, brasilianerne danser samba, sørkoreanerne er opptrekkbare leketøy, britene sloss med hjertet, mens afrikanske fotballspillere er løver. Han skriver at bilder av stereotyper blir skapt inne i hodene våre om de sosiale gruppene i samfunnet. Det er et verktøy for å skape et oversiktlig, differensiert og forenklet bilde av forskjellene mellom nasjonene og. Det samme gjøres når media beskriver lokale fotballklubber i landet vårt. Den historiske identiteten blir forsterket og brukt for å sette en slags ”merkelapp” på de forskjellige lagene og for hvilke supportere/folkegrupper de representerer.
Jeg nevnte innledningsvis Ole J. Askelands stereotypiske beskrivelse av den generelle Bryne-spilleren som ”bonden fra en verden av jordepler, hjemmebrent og traktorpulling”, og Viking-spilleren som ”byborgeren som snakker så pent, som ikke skjønner seg på ærlig arbeid”. Ifølge Knut Helland (2003, s. 203f ), blir slike stereotyper ”råstoff” for en melodramatisk såpeopera i sportsdekningen; en ”sportsopera” hvor behovet for en melodramatisk vinkling kan snu noe som er positivt i en sammenheng til noe negativt i en annen sammenheng. Medievinkling I artikkelen ”Användningen av affektiva namn inom idrottsspråket” skriver Inger Lindstedt (2004) at sportsjournalistikken ble fullstendig forandret i slutten av 1960-tallet. Tidligere var det vanlig å lage referat fra idrettshendelsene, der journalistene skrev om hva som skjedde i kampene, om høydepunktene, og om god og dårlig innsats. Lindstedt hevder at sportsjournalistikken har gått fra å være lek til å bli mer alvor. For at sportsjournalistene skulle bli tatt på alvor måtte de tilpasse seg det rådende mønsteret for journalistikken. Det at fjernsynet kom til Sverige og idrettsarenaene på midten av 1960-tallet, førte også til at sportsjournalistikken ble forandret i pressen, ettersom idrettshendelsene, kampene og resultatene allerede var vist på TV da avisene ble lagt ut for salg. Sportsjournalistikken endret da fokuset fra å skrive referat fra idrettsbegivenhetene til å vinkle sakene mot individene. Det ble nå viktigere å få med hva utøverne tenkte før, under og etter kampen. Personen ble satt i fokus. På 1970-tallet skrev Gudmund Hernes artikkelen ”Det media-vridde samfunn”, som tok for seg hva media gjør med stofftilfanget sitt og vrir sakene ved bruk av konkrete, journalistiske fortellerteknikker. Det første er tilspissing; det vil si spissformuleringer og hovedpunkter blir trukket fram i stedet for detaljerte framstillinger. Det andre punktet er forenkling; det mangfoldige og nyanserike blir gjort enkelt. Tredje punkt er polarisering, som betyr at kontrastene eller motsetningsforholdene blir framhevet. Fjerde punkt er intensivering; heftige sammenstøtninger blir forsterket, og det ”normale” blir utelatt eller ikke framhevet. Femte punkt er konkretisering, hvor det allmenne og abstrakte blir tonet ned til fordel for det særegne og konkrete. Det sjette og siste punktet er personifisering, som betyr at sak blir til person og konflikt i duell (Vestad 2002). Analyse av avisartikler fra cupfinalen, 2001 Som nevnt innledningsvis har jeg valgt å konsentrere meg om cupfinalen for herrer i 2001: kampen mellom Bryne og Viking. Grunnen til at jeg valgte akkurat denne kampen er fordi cupfinalen i fotball sannsynligvis er Norges største nasjonale sportsbegivenhet og derfor også en av landets største mediebegivenheter. I denne analysen har jeg hovedsakelig tatt for meg de tre største avisene i Norge: VG, Dagbladet og Aftenposten, og sett på hvordan de tar i bruk tradisjonelle stereotyper og framstiller de mangeårige rivalene fra Rogaland. I forkant av kampen skrev tidligere Viking-keeper, Frode Olsen, som nå er keepertrener i Bryne, følgende i en spalte i Aftenposten Morgen (03.11.2001):
Som man ser tar også Frode Olsen i likhet med journalist og forfatter Ole J. Askeland i bruk den stereotypiske men dog mer positiv fremstillingen av de forskjellige supporterne til Bryne og Viking. De som kommer fra Jæren er ærlige bønder, mens folk fra Stavanger er siddiser som har oppholdt seg i den ”urbane” byen gjennom mesteparten av livet. Han velger å dele supporterne inn i to: bønder og siddiser. Denne polariseringen av supporterne gjør at man tar til seg et motsetningsforhold mellom lagene som dermed intensiveres uten å ta høyde for at Jæren og Stavanger distriktet består av flere nyanser enn kun bønder og byaser/siddiser. Som jeg nevnte tidligere presenterte VG i forkant av 2000-sesongen (året før cupfinalen) Bryne som ”bondehæren” med tilknytning til traktorer og gravemaskiner. Dette var for øvrig ikke første gang Bryne som fotballag ble assosiert med landbruket og maskinene på Jæren. I 1975 året da Bryne rykket opp til den øverste divisjonen i Norge beskrev en journalist i Haugesunds Avis Brynes spillere som personifiserte ploger som pløyde opp den sølete gressmatta så godt at det hadde vært mulig å dyrke både Kerrs Pink og Pimpernell poteter i den nordligste enden av banen, etter at Bryne hadde slått Vard Haugesund 1-0 (Hognestad, 2004). Denne landbruksassosiasjonen skulle vise seg å bli ekstra flittig brukt i forbindelse med cupfinalen av de store Oslo-avisene som normalt ikke bruker for mye spalteplass på fotballaget fra Jæren. Da Bryne hadde vunnet semifinalen mot Lillestrøm skrev VG (24.09.01) følgende: ” Og mens Bryne-spillerne feiret cupfinaleplassen hjemme i traktorland dro Almqvist til byen for å se hvem som skulle bli motstander.” Svensken Reine Almqvist, som da var trener for Bryne, hadde fylt opp stallen med seks spillere fra hjemlandet sitt. En av dem, Dejan Pavlovic, var en høy, mørk, langhåret spiss med aner fra Balkan. Han var Brynes store stjerne på den tiden, og ble ofte brukt av media i forbindelse med at hans utseende og image ikke akkurat var noe man forbinder med en bonde. Men ettersom den stereotypiske framstillingen av fotballspillerne til Bryne hadde utspring i den ærlige, sindige og arbeidsvillige jærbuen, kom heller ikke Pavlovic unna denne sammenligningen.
TV 2, som skulle sende kampen på fjernsyn, brukte også denne stereotypiske fremstillingen for hva den var verdt bare med en litt annen vinkling. I forkant av cupfinalen laget de en reportasje for å presentere stedet Bryne og brynespillerne. Settingen var satt til Esso-stasjonen på Bryne hvor Dejan Pavlovic kom kjørende inn på en Harley Davidson ikledd skinnklær og solbriller. Han gikk av motorsykkelen og begynte å flørte med noen pene damer. Men da jærbuen Geir Atle Undheim (også kaptein på laget den sesongen) kom kjørende inn på en traktor, med en sang om Massey Furguson (en traktortype) i bakgrunnen, valgte jentene heller å hoppe over til traktoren. Selv om Undheim i utgangspunktet ikke var noen bonde, var stereotypen av ham som en brynegutt det og denne identiteten/assosiasjonen ble dermed forsterket. I forbindelse med cupfinalen hadde også Dagbladet tatt turen til Bryne og Jæren, for å finne ut hvordan jærbuen så på seg selv i forhold til byasene. De valgte å besøke brynelegenden og bonden Gabriel Høyland, som i dag går under navnet Mr. Bryne. I reportasjen deres ”Me må ikkje drida oss ud” hadde de følgende vinkling:
Som man ser, er vinklingen ikke overraskende lagt opp til at kampen mellom Bryne og Viking er kampen mellom bønder og byaser. Det stereotypiske bildet blir tatt i bruk og spilt på for hva det er verdt. At Gabriel Høyland er valgt som intervjuobjekt er ikke tilfeldig. Ikke bare har han vært en av tidenes beste brynespillere; han er også bonde. Og han hater Viking og Stavanger. Journalistisk sett er Mr. Bryne en perfekt talsmann for en vinklet reportasje i forkant av et lokaloppgjør i cupfinalen. Han representerer alle kriterium som Gudmund Hernes la fram i ”Det media-vridde samfunn”. Saken er tilspisset og forenklet på den måten at cupfinalen representerer en kamp mellom den arbeidsomme, beskjedne, traktorkjørende jærbuen, og den arrogante, fisefine byasen. På denne måten oppnår man også en polarisering mellom lagene, hvor sammenstøtningene og motsetningsforholdene blir framhevet, og dermed intensivert og konkretisert. I tillegg handler saken om en person (bonden Gabriel Høyland), som her representerer en hel ”folkegruppe/supportergruppe” saken er personifisert. Hadde Dagbladet valgt å intervjue for eksempel forretningsmennene Arne Larsen Økland eller Alf-Inge Håland som også er velkjente eks-brynespillere ville journalisten sannsynligvis ikke fått de ”riktige” eller ”beste” sitatene for den utvalgte vinklingen av saken. Aftenposten Morgen hadde også reist til Jæren og trykket på finaledagen reportasjen ”Traktorball med Bryne og bjødlå”:
Begge reportasjene har et klart fokus mot traktorer og gårdsbruk. Det er Askeladden i norsk fotball som har spilt seg til cupfinalen. Bøndene har klart det uforståelige. ”Jærbuen kan mer enn å dyrke tidligpoteter”, skriver Aftenposten, og virker nærmest forundret over at et lag som er lokalisert midt på bondelandet faktisk kan spille fotball på høyde med de beste i landet. For i media er Bryne og har alltid vært en bondehær, som spiller en primitiv fotball med hardtarbeidende spillere. Noe fotballkommentatorene Dag Vidar Hanstad i Aftenposten Morgen og Øivind A. Monn-Iversen i Dagbladet tydelig får fram i sine kommentarer dagen før cupfinalen:
Etter at cupfinalen var ferdigspilt og Viking hadde vunnet 3-0, forsatte media med samme beskrivelse. Bondehæren fra Jæren var blitt synonym med Bryne FK.
Bryne hadde ikke klart å ta i bruk ”bondeferdighetene” sine. De var pløyd ned hjemme på Jæren og dette var grunnen for at ”bondehæren” tapte. Men nå ventet kvalifiseringsspill mot Ham-Kam for videre eksistens i eliteserien mot et lag fra Hamar og et annet bondeland: Hedmark. Bøndene hadde tapt kampen mot byasene, nå var det tid for en kamp mellom bøndene seg imellom:
Medias tabloidiserte fremstilling Som nevnt bruker media diverse virkemidler for å gjøre sakene sine mer salgbare. Gudmund Hernes’ punkter i ”Det media-vridde samfunn” kan ses på som en tabloidisering av journalistikken og nyhetsvinklingen. Media bruker bevisst sensasjon og forenkling til å tiltrekke seg et massepublikum. Per har satt opp visse kjennetegn på tabloidkultur som gjerne kan sammenlignes med punktene til Hernes (Øhra, u d). Bakke sier blant annet at tabloidjournalistikken blander nyheter og kunnskapsstoff med underholdning, den er ekstremt individorientert, den preges av ikke-stoff, pseudobegivenheter, banaliteter og bisarre rariteter. Innholdet skal være ”dramatisk” og nyhetene løsrives ofte fra sammenhengen. Bruken av stereotyper i sportsjournalistikken er også en del av den tabloidiserte vinklingen til media. Det stereotypiske gjør det lettere for media å øke underholdningsverdien i fremstillingene sine. Ved bruk av sammenligninger, motsetningsforhold og metaforer skaper de en ”annen verden” enn den virkelige hendelsen, som i mitt eksempel er en fotballkamp. Ved å bruke stereotypiske framstillinger blir ikke bare cupfinalen en kamp mellom fotballagene Bryne og Viking. Det blir en kamp mellom bønder og byaser, mellom traktor og kabriolet, og mellom det stilfulle og det primitive. Det er også vanlig å framstille personlige ”strider” inne i selve kampen. Det er ikke uvanlig at man snakker om ”keeper-duellen” eller ”trener-duellen”. I cupfinalen mellom Bryne og Viking fant media en annen duell; to barndomskompiser på hvert sitt lag.
Å personifisere sakene er et velbrukt grep innenfor dagens journalistikk. Ikke bare ved å skape personlige dueller eller konflikter, men også ved å skape ”helter” og ”syndebukker” som en direkte årsak for kamputfallet. Knut Helland (2003, s. 129f) skriver om hvordan VG jobbet under EM i 2000. Frode Nakkim var VGs teamleder under Euro 2000 og hadde som oppgave å fordele arbeidsoppgavene til journalistene sine. Han fortalte at han sender en tekstmelding til medarbeiderne sine et kvarter før kampen er slutt for å fortelle om ”hvilken spiller som gjelder” i forhold til hvem som er ”helten eller skurken” og dermed kampens heteste spiller. Dagen etter cupfinalen 2001 mellom Bryne og Viking stod følgende overskrift i Adresseavisen Morgen: ”Knyttneve og silkefot avgjorde finalen”.
Ifølge denne avisa var det ikke på grunn av at Viking spilte en bedre fotballkamp enn Bryne som gjorde at de ble mestere; det var prestasjonene til to av spillerne på banen som avgjorde hele kamputfallet. En hypervirkelig fremstilling? Jeg skrev at ved bruk av sammenligninger, motsetningsforhold og metaforer skaper de en ”annen verden” enn den virkelige hendelsen. Stereotypebeskrivelsen og personfokuseringen overskygger selve fotballkampen. I følge sosiolog Jean Baudrillard (Ritzer & Goodman, 2003, s 607ff) er dette karakteristisk for den postmoderne verden. Dette som han kaller ’den simulerte tidsepoken’, kommer som en del av en oppløsning mellom den virkelige verden og TV-verden. Baudrillard, som er særdeles kritisk til denne utviklingen, hevder at kulturen gjennomgår en massiv og katastrofeartet revolusjon, hvor massene blir mer passive fremfor mer opprørske som i det marxistiske perspektivet. Han ser på massene som et ”svart hull” som tar til seg all informasjon, kommunikasjon, beskjeder, osv. Menneskene blir så omgitt av konsumkulturen at Baudrillard nærmest ser på samfunnet som en død kultur. Baudrillard (ibid) beskriver verden som en ’hyperreality’; media opphører med å fungere som et speil av virkeligheten, og blir virkeligheten, eller enda mer virkelig enn virkeligheten. Det er først og fremst tabloidshowene Baudrillard trekker frem som ”hyperreal” eller hypervirkelig. Medias forvrengning og falskhet av fremstillingen av nyhetene gjør at det som er ekte eller virkelig blir underordnet, og til slutt oppløst. Ifølge ham er det uekte blitt det ekte. Det er konsumkulturen innen hypervirkeligheten som skaper en verden av simulering. ”Ekte” fenomener blir transformert til simuleringer fordi de da kan lages som mer spektakulære enn deres autentiske motstykker og fungere dermed som bedre lokkemat på forbrukerne/konsumentene. Ifølge Matti Goksøyr og Finn Olstad (2004, s. 29ff) ble avisene mer og mer et supplement da fjernsynet kom på markedet med sine fotballreportasjer. Journalistene jakter nå på det uvanlige, oppsiktsvekkende og det som ikke blir vist på skjermen. Fotballen ble med dette en arena for personlig utfoldelse, konfliker og følelser. Det gjaldt å skape helter og/eller syndebukker. De skriver også at fjernsynets og avisenes konstruksjon av fotballverdenen stadig blir likere såpeoperaens verden. Det er ikke fotballen selv som setter premissene, men medienes egenart som trekker utøverne og publikum stadig dypere inn i en kunstig, virtuell virkelighet. Dette kan gjerne sammenlignes med Baudrillards teorier om hyperreality. Skal vi sette dette i sammenheng med medias framstilling av cupfinalen 2001, kan man si at medias stadige stereotypiske framstilling av lagene (hovedsakelig Bryne som bondehæren) er en simulering eller en forvridd framstilling av selve fotballen. I forkant av cupfinalen var både de største avisene og TV-kanalene på Jæren for å lage reportasje om Bryne, der fokuset var rettet mot landbruket og tradisjonene rundt Jæren i stedet for å ha fokus på hvordan fotballaget for eksempel har trent, eller hvordan klubben har jobbet for å etablere et dyktig fotballag. Det fotballmessige ble underordnet fordi det ikke er spektakulært nok for å tiltrekke seg konsumenter av medieproduktet. Er stereotyper identitetsforsterkende? Er det urettferdig og feil å bruke disse stereotypiske framstillingene i media? Ja, det er en falsk framstilling å si at alle fra Jæren elsker traktorer og at spillerne på Bryne Fotballklubb er bønder. Og ja, det er heller ikke riktig å si at alle med tilknytning til Viking snakker pent og har en urban væremåte. Men er det også derfor også uforsvarlig å skrive det? I forbindelse med cupfinalen i 2001 kjørte en traktor helt fra Bryne på Sør-Vestlandet til Oslo. Da den kom til Karl Johan i sentrum av hovedstaden dannet den et tog av Bryne-supportere som gikk samlet opp mot slottet.
Og da selve cupfinalen startet på Ullevaal Stadion satt sikkert halvparten av de samme supporterne med hver si sauebjelle og hyllet laget sitt. Det samme skjedde også forrige gang Bryne spilte cupfinale. Hans Hognestad (2004) skriver 5.000 Bryne-fans med sauebjeller laget en lyd og atmosfære inne på stadion som man aldri hadde hørt før, da Bryne slo Brann 1-0 i 1987. Etter denne kampen ble Lars Gaute Bø (Bryne-keeper i den perioden) tatt bilde av ridende på en sau inne i garderoben et bilde som selvsagt ble trykket i den nasjonale pressen dagen etterpå. Det at supporterne til motstanderen som regel synger: ”De er bare en gjeng med bønder” rettet mot klubben Bryne FK og deres tilhengere, har jærklubben og dens supportere vridd om til å bli noe positivt. For dem med tilknytning til Bryne symboliserer uttrykket ”bonde” styrke og besluttsomhet. Selv om kanskje bare halvparten av B-Gjengen som er supporterklubben til Bryne har tilknytning til landbruket, synger de stolt hver eneste kamp sanger som: ”Me æ bønde, og me æ stolt av det!”, og ”Me æ bønda frå Jæren, ska du kjøpa potet? Me he dyrka og hausta, kom så ska du få sjå! Alle samen nå!” Den stereotypiske framstillingen av jærbuene og Bryne-supporterne som bønder, har dermed fungert som et identitetsforsterkende og positivt begrep for de med tilknytning til klubben og området. I følge Saussure (Morlay og Robins, 1995) er identitet en funksjon av forskjeller innen et system; vi er det andre ikke er. Schlesinger (ibid.) er inne på mye av det samme når han sier at identitet handler vel så mye om å ekskludere som å inkludere. Vi definerer grupper i forholdt til andre, og den kollektive identiteten er basert på selektive prosesser av minnet slik en gitt gruppe gjenkjenner seg gjennom minnet av en felles fortid. Sosiologisk leksikon definerer identitet slik:
Å vri noe som i utgangspunktet er ment som å være nedlatende til noe positivt, er ikke et nytt grep blant fotballsupportere. I boka Fotball forklarer verden! skriver den amerikanske journalisten og forfatteren Franklin Foer (2005) om hvordan supporterne for det engelske fotballaget Tottenham har tatt til seg begrepet ”Yids” og vridd det om til å symbolisere noe positivt fremfor nedlatende. Foer skriver at når ”Yids” eller ”Yiddoes” uttales med bred cockney-dialekt, høres det ut som en grov bebreidelse, da den engelske fascisten Oswald Mosleys gjenger marsjerte gjennom det jødiske området East End i London i 1936 og ropte: ”Down with the Yids” (Ned med jødene) ettersom det området i London hvor Tottenham holder til, tradisjonelt sett har hatt en stor del jøder i befolkningen. Dette brukte motstander-supporterne for hva det var verdt, og sang blant annet sanger som: ”Hitler skal gasse dem igjen / Vi kan ikke stanse dem / Jødene fra Tottenham.” Etter å ha ignorert tilropene for en periode, fant Tottenham-supporterne ut at det fungerte mye bedre å bruke humor og ta til seg dette begrepet som sitt eget. I en kamp stemte supporterne i med følgende sang: ”Vi skal løpe rundt i Tottenham med pikken ute i kveld / Jeg har forhud og det har ikke du / Vi har forhud, det har ikke dere.” Supporterne tok deretter navnet ”The Yid Army” (Jødehæren), og hedrer i dag spillerne som utmerker seg på banen med å synge ”Yiddo, Yiddo” til spillerne sine (ibid). Både Bryne-supporterne og Tottenham-supporterne har altså tatt til seg deres stereotypiske framstilling som deres egen, positive identitet. Nå er det likevel ikke alltid at den stereotypen media og folk flest forbinder med et fotballag bare fungerer som en positiv identitetstilhørighet. Selv om Tottenhams supportere klarte å snu den rasistiske tilnærmingen av begrepet ”Yid” til noe positivt, er det flere stereotyper som kan oppfattes som rasistiske og støtende på enkelte. I artikkelen ”Samba vs. militærmarsj” forklarer Ewoud van Veen (2004, s. 122f) at stereotyper benyttes flittig for å skape konflikter og dramatikk, og at de blir tatt ut fra fordomsfulle bilder av virkeligheten. Det er særlig de etniske og kulturelle stereotypene som er fremtredende, hvor de underliggende verdiene kan ofte være rasistiske selv om den eksplisitte ordbruken ikke er det. Han nevner beskrivelsen av fotballspillere fra Latin-Amerika og Sør-Europa som eksempel, der det latinske ofte blir assosiert med det stygge, uærlige og kyniske. Ved slike stereotypiske framstillinger er det ikke like enkelt å ta til seg og bruke som en positiv identitetsforsterkning. Stereotypebruken her blir derfor utelukkende negativ. Konklusjon At media bruker stereotypiske framstillinger av fotballspillere og lag for å forsterke de grunnleggende forestillingene våre, er et velkjent fenomen. I denne oppgaven, hvor jeg har tatt for meg fotballagene Bryne og Viking, kan vi se at riksavisene brukte dette virkemiddelet for hva det var verdt i forbindelse med cupfinalen i 2001 da disse to rogalandslagene møttes. At to lag med tilhørighet bare tre mil fra hverandre kan være så forskjellige som de blir framstilt på i media, kan være vanskelig å tro og det er heller ikke fakta. Men bruken av stereotyper, der de ensidige, overdrevne og fordomsfulle oppfatningene blir lagt til grunn for framstillingen av en gruppe mennesker, gjør at man oppnår en ekstra konfliktdimensjon i forhold til cupfinaleoppgjøret. Media bruker bevisst sensasjon og forenkling til å tiltrekke seg et massepublikum. Teknikker som blir brukt er: tilspissing, forenkling, polarisering, intensivering, konkretisering og personifisering. Ved bruk av sammenligninger, motsetningsforhold og metaforer skaper de en ”annen verden” enn den virkelige hendelsen, der stereotypebeskrivelsen og personfokuseringen overskygger selve fotballkampen. Sosiolog Jean Baudrillard hevder dette karakteristisk for den postmoderne verden som han kaller for ’den simulerte tidsepoken’ eller hyperreality, hvor ”ekte” fenomener blir transformert til simuleringer fordi de da kan lages som mer spektakulære enn deres autentiske motstykker. Det at Bryne-supporterne har tatt til seg og bruker aktivt den stereotypiske framstillingen av dem selv som bønder, har gjort at medias bruk av fokusering på det stereotypiske er blitt et identitetsforsterkende og positivt begrep for de med tilknytning til klubben og området. Dette positive resultatet er for øvrig ikke ensbetydende med stereotypiske framstillinger. Som Ewoud van Veen skriver, er stereotypene ofte fordomsfulle bilder av virkeligheten hvor de underliggende verdiene ofte kan være rasistiske. Og stereotypeframstillingene blir dermed med på å skape og forsterke et negativt bilde av den nasjonen eller stedet fotballaget representerer. Litteraturliste Bøker/Artikler Askeland, Ole J.: Mirakelet på Bryne, Wigestrand, Bryne: 2000. Foer, Franklin: Fotball forklarer verden!, Spartacus forlag, Oslo: 2004. Goksøyr, Matti & Olstad, Finn: ”Mellom ’folkeoppdragere’ og ’sensasjonspakk’. En historisk perspektiv på medier og fotball”, Moving Bodies / Mennesket i bevegelse, nr 2, 2004, Norges Idrettshøgskole, Oslo. Flekke, Bernt:”Kunst og konstruksjon: Nasjonale stereotyper i norske sportskommentarar under fotball-VM ’02”, idrottsforum.org 20030907 (tillgänglig 070411). Helland, Knut: Sport, medier og journalistikk, Med fotballandslaget til EM, Fagbokforlaget, Bergen: 2003. Hognestad, Hans: Norway between Bergen and Middlesbrough : football identities in motion, Norges Idrettshøgskole, Oslo.: 2004. Korsnes, Olav; Andersen, Heine; Brante, Thomas: Sosiologisk leksikon, Universitetsforlaget AS, Oslo: 2001. Lindstedt, Inger ”Användningen av affektiva namn inom idrottsspråket”, idrottsforum.org 20040914 (tillgänglig 070411). Morley, David & Robins, Kevin: ”Culture, Community and Identity Communications technologies and the reconfigifuration of Europe”, i Spaces of Identity, London, Routledge: 1995. Ritzer, George & Goodman, Douglas J.: Sociological Theory (sixt edition), McGraw-Hill, New York: 2003. van Veen, Ewoud: “Samba vs. Militærmarsj. Mytene om Brasil og Tyskland i kommenteringen av VM-finalen 2002 på TV2”, Moving Bodies / Mennesket i bevegelse, nr 2, 2004, Norges Idrettshøgskole, Oslo. Jon Peder Vestad: ”Media skal vere til å stole på”, http://www2.hivolda.no/jpv/mediaskalvere.htm 20020513 (tillgänglig 070411). Øhra, Mattias: ”Tabloidisering”, http://www-lu.hive.no/ansatte/moh/Mediekunnskap/tabloid.htm uten dato (tillgänglig 070411) Fra a-tekst NTBtekst 23.9.2001: Tengesdals første sendte Viking til cupfinale VG 24.9.2001: MOROGALAND! MORTEN STOKSTAD, HENNING OLSEN Dagbladet 24.9.2001: Helten vil vekk… PER ANGELL BERNTSEN VG 02.11.2001: Skal gi Viking noe å Bryne seg på, KNUT ESPEN SVEGAARDEN Aftenposten Morgen 03.11.2001: Cupfinalen 2001, ARNE HOLE Aftenposten Morgen 03.11.2001: Frodes utspill, FRODE OLSEN Dagbladet 03.11.2001: Frykten for å være favoritt, ØIVIND A. MONN-IVERSEN Aftenposten Morgen 03.11.2001: Kommentar: Viking sliter med frykten, DAG VIDAR HANSTAD Dagbladet 04.11.2001: Me må ikkje drida oss du, PER LARS TONSTAD Dagbladet 04.11.2001: Bønda kuppet Karl Johan, TORBJØRN ANDERSEN NTBtekst 04.11.2001: Viking overkjørte Bryne i cupfinalen, JAN-ERIK SVEUM Adresseavisen Morgen 05.11.2001: Knyttneve og silkefot avgjorde finalen, NTB VG 05.11.2001: En lokal Fornøyelse, FRODE NAKKIM NTBtekst 06.11.2001: Bondeoppgjøret om eliteseriespill
Copyright © Rolf Frøyland 2007.
|
|
www.idrottsforum.org | Redaktör Kjell E. Eriksson | Ansvarig utgivare Aage Radmann
|