Nils Asle Bergsgard
Seniorforskare, International Research Institute of Stavanger

I juni i år forelå den svenske idrettsutredningen ”Föreningsfostran och tävlingsfostran. En utvärding av statens stöd till idrotten” (SOU 2008:59). Redaktøren av idrottsforum.org kom med en forespørsel om jeg ville skrive en kommentar om utredningen ut fra et norsk perspektiv, noe jeg gladelig sa ja til. Teksten skulle bli en del av en temaoppdatering om utredningen sammen med bidrag fra flere nordiske idrettsforskere.

Denne kommentaren er følgelig ikke en anmeldelse av utredningen som sådan, ei heller en gjennomgang av hovedinnholdet. Jeg har valgt å vektlegge noen sider ved utredningen, enkelte sentrale forskjeller mellom norsk og svenske idrettspolitikk; forskjellene som skaper forskjell, for å si det sånn. Det innebærer at utredningens drøfting av idrettsfeltets utvikling i Sverige, av idrett som viktig faktor i oppvekstmiljøet, i et folkehelseperspektiv og som integrasjonsarena, ikke blir berørt. Det samme gjelder eliteidretten. Et heller de statlige målene for idrettstøtten blir drøftet nærmere; mitt formål er å se på de institusjonelle forordningene og pengestrømmene – ”follow the money”, som det jo heter.

Oppdraget for utrederne bestod i å vurdere effektene av statlig støtte til idrett, foreslå en framtidig organisering av statlig støtte til idrett og å foreslå indikatorer for å kunne måle den statlige støttens effekter. Kunne en utredning av denne typen blitt iverksatt i Norge, og ville den kommet fram til de samme løsningsforslagene? Spørsmålene åpner opp for flere refleksjoner. For det første: Hvor mye sammenfall er det mellom det norske og svenske idrettspolitiske system? Er utfordringene felles og er følgelig de svenske løsningsforslagene aktuelle i Norge? Og for det andre: Ville de sentrale aktørene i norsk idrettspolitikk hilst en slik utredning velkommen? Hvem ville hatt interesse av at det ble forslått en framtidig og kanskje ny organisering av den statlige støtten i Norge?

Utredningen er i tre deler: om utgangspunktet, vurderingene og forslagene. Gjennomgangen her vil berøre alle de tre delene, både det historiske utgangspunktet, de vurderingene som gjøres, særskilt av de statlige bidragsformene, og de forslag utrederne kommer med. De historiske utviklingslinjene er sentrale for å forstå de forskjellene og likhetene som finnes mellom norsk og svensk idrettspolitikk. Mitt innsmett konsentrerer seg imidlertid om dagens situasjon og de økonomiske forordninger og de sentrale aktørene som iverksetter idrettspolitikken.

Idrettsystemets oppbygging

Mye er likt mellom nabolandene når det gjelder idrettsfeltet. Særlig idrettssystemet, dvs. hvordan den frivillig organiserte idrettsbevegelsen har organisert seg, har tilnærma lik struktur. Det finnes en sentral paraplyorganisasjon – Riksidrottsförbundet (RF) (NIF i Norge) – som organiserer nesten all frivillig organisert idrettsaktivitet, og som følgelig har et tilnærma monopol på organisert konkurranseidrett. Den frivillig organiserte idretten har også et de facto monopol på statlig støtte til idrett. Den sentrale paraplyorganisasjonens medlemmer er distriktsidrettsforbund (idrettskrets) og spesialidrettsforbund (særforbund) med spesialdistriktsforbund. Og lokalt er det drøyt 20 000 idrettsforeninger med omkring 3 millioner medlemmer, som danner basisen i den svenske idrettsbevegelsen. Videre har man sentralt RF-stämman og Idrottsstyrelsen (RS) som motsvarer Idrettstinget og Idrettstyret i Norge. Det finnes i tillegg en sentral administrasjon (et kanseli) for å iverksette de beslutningene som fattes av den sentrale organene i RF.

Et område som skiller de to systemene, er at den norske olympiske komité ble slått sammen med NIF i 1996 til en fellesorganisasjon, mens den svenske olympiske komiteen (SOK) og RF fortsatt er to separate organisasjoner. Dette innebærer at eliteidretten er tettere knyttet til NIF enn til RF; Olympiatoppen i Norge er NIFs ”eliteidrettsavdeling”. Dette forholdet gjør at NIF antagelig besitter en mer dominerende posisjon innen det norske idrettssystemet enn RF i det svenske, i og med at man har organisasjonsmonopol, også på eliteidrettsområdet, samtidig som det å representere eliteidretten gir stor symbolsk kapital (Augestad og Bergsgard 2007).

En annen forskjell er kanskje allidrettens rolle innad i idrettsbevegelsen i de to landene, dvs. den tilnærming til idrett som vektlegger deltagelse i allsidige aktiviteter, og ikke spesialisering innen enkeltidretter. I Sverige er 85 prosent av idrettslagene såkalt ensektionsföreningar – organiserer én idrett – mot omkring 70 prosent i Norge (Skirstad 2003). Samtidig har specialidrottsförbunden en alt mer dominerende posisjon i det svenske systemet. Utrederne skriver at ”den tydliga ledarroll som tidigare utmärkte RF och dess styrelse i dag har ersatts av en lika tydlig strävan att markera specialidrottsförbundens självbestämmande och centrala position i svensk idrott” (s. 428).

Dessuten ser det ut som idrettskretsene står sterkere i Norge enn i Sverige. Idrettskretsene i Norge, som kan sies å representere allidretten (den allsidige, ikke spesialiserte idrettsaktiviteten) og allmennytten, er en organisatorisk arv som Arbeidernes idrettsforbund (AIF) tok med seg da de gikk sammen med Landsforbundet for idræt i ett forbund, Norges Idrettsforbund (NIF), som formelt ble etablert etter krigen. Politisk har det følgelig vært viktig å ivareta idrettskretsene rolle i Norge.

I dag ser vi denne forskjellen ved at distriktsförbunden har en klart lavere representasjon på det nasjonale ”tinget” enn de norske idrettskretsene: distriktsidrottsförbunden har en stemme hver, dvs. 21 av de 200 ombudene på RF-stämmen, mens idrettskretsene har halvparten av stemmeberettigede representanter (utenom idrettstyret) til Idrettstinget i Norge, den andre halvparten har særforbundene.[2]

Mitt første postulat ut fra de institusjonelle og strukturelle forordningene i idrettssystemene i de to landene, er følgelig at det sentrale nivået i NIF sammen med idrettskretsene, har en sterkere posisjon i det norske systemet enn RF og deres distriktsidrottsförbunden har i det svenske. Og tilsvarende, den spesialiserte idrettstilnærmingen og følgelig specialidrottsförbundene har en mer dominerende plassering i Sverige enn i Norge.

En forskjell mellom svensk og norsk idrettspolitikk, som ser ut til å ha hatt stor betydning for ulik utforming av systemene, er ulike finansieringskilder for idrettsstøtten. I Norge har tippemidler/spillemidlene utgjort det aller meste av den statlige støtten til idrett, og dette er en støtte som det er lovfestet skal fordeles utenom statsbudsjettet (den siste rest av støtte over Kulturdepartementets budsjett til idrettsorganisasjonene forsvant i 1999). Og samtidig med etableringen av Norsk Tipping etter krigen, ble det etablert et statlig idrettskontor i Norge (STUI) som hadde avgjørelsesmyndighet for fordelingen av midlene. Det er ingen tvil om at kontoret og seinere Idrettsavdelingen i Kulturdepartementet har fått en dominerende posisjon i idrettspolitikken via sin rolle som fordeler av statlige spillemidlene til idrett. NIF fikk imidlertid etter hvert en større innflytelse både på størrelsen på idrettens andel og innrettingen av denne. Dette skyldes i hovedsak at det i en 30-årsperiode (1957-88) var et korporativt Statlig idrettsråd som hadde innstillingsrett på fordelingen av midlene, der både NIF og departementet var representert. Samtidig krevde NIF økt innflytelse siden dette var ”idrettens penger”, siden de kom fra tipping på idrett (andelen fra idrettsrelaterte spill sank imidlertid til drøyt ¼ av Norsk Tippings omsetning etter 1992). Det er likevel slik at idrettsbyråkratiet i Kulturdepartementet setter klare rammer for NIFs innflytelse på den statlige tildelingen av spillemidler.

Disse forholdene har ført til en avpolitisering av idrettspolitikken i Norge (Bergsgard og Rommetvedt 2006). Dermed har sjefsbyråkratene kunnet spille en dominerende rolle, slik kontorsjef Rolf Hofmo i sin tid gjorde i Statens idrettskontor, og slik Hans B. Skaset gjorde som ekspedisjonssjef i Kulturdepartementets idrettsavdeling. Skaset ble ofte oppfattet som den egentlige ”idrettsministeren”.

I Sverige har det vært et prinsipp at statlig støtte til idrett skal skje over skatteseddelen og følgelig via statsbudsjettet. Det var først på 1990-tallet at idrett fikk støtte av betydning fra AB Svenska Spel, og i 2003 at denne støtten overgikk den statlige støtten over statsbudsjettet, mens den i dag (2008) er tre ganger større. Politikerne har følgelig hatt større innflytelse over fordelingen av statlig støtte til idrett. Dessuten ble RF ansett som ”myndighetsutøver” for fordelingen av disse midlene.

I utgangspunktet skulle en kanskje anta at et sterkt sentralt idrettsbyråkrati i Norge innebærer svekka makt til NIF, samtidig som fraværet av et slikt idrettsbyråkrati i Sverige styrket RFs posisjon. Jeg vil argumentere for en motsatt tolkning: For det første kan en hevde at aktørenes maktbasis i like stor grad kan knyttes til symbolsk dominans som til formell, politisk makt. Og disse ulike maktbasisene er i mange tilfeller gjensidig avhengige for å legitimere posisjonen i offentligheten: Idrettsorganisasjonen ved å bli sertifisert eller konsekrert som legitim monopolist av offentlige støtte, mens idrettsforvaltningen henter symbolsk kapital fra idrettsorganisasjonen for med legitimitet fordele spillemidlene (dette er jo som nevnt ”idrettens” eller ”frivillighetens” penger). Fordelingen av støtte til idrett over statsbudsjettet, slik det tradisjonelt har vært i Sverige, krever ingen slik ekstern rettferdiggjøring utover den legitimitet som ligger i skattesystemet. Samtidig innebærer RFs rolle som myndighetsutøver i en viss forstand en svekkelse av deres selvstendige maktbasis, siden de framtrer mer som det som i engelskspråklig land omtales som ”non-departemental public body” (NDPB), med en mer eller mindre armlengdes avstand til moderdepartementet (noe jeg skal komme nærmere inn på seinere).

For det andre er den norske idrettspolitikken mer sentralstyrt når det gjelder fordelingen av midler (ca 40 prosent av den offentlige støtten til idrett i Norge er statlig, mot 30 prosent i Sverige[3]); det er mer ressurser å fordele på sentralnivå og følgelig mer makt.

For det tredje er innretningen på den statlig støtten forskjellig. Nesten halvparten av de statlige spillemidlene i Norge går til lokale idrettsanlegg, i all hovedsak bygd og eid enten av kommunene eller av idrettslagene. Den statlige støtten i Sverige går i all hovedsak til organisasjons-, virksomhets- og -prosjektbidrag. Anleggspolitikken er lokal ved at kommunene enten støtter idrettslagenes anleggsutbygging eller bygger selv.[4]

Den svenske utredningen om statens støtte til idrett handler følgelig ikke om anleggspolitikk. Men anleggspolitikken er grunnleggende for idrettsfeltets utvikling; hva som bygges er bestemmende for aktivitetsutviklingen og omvendt. Anleggsutbygging er således det idrettspolitiske feltet som har blitt ansett som viktigst for den norske staten, både ved at den utgjør den største delen av den offentlige idrettspolitikken (i penger), det er den som i størst grad er institusjonalisert og regulert, og den bygger på en lang tradisjon (Goksøyr 1991; Goksøyr m.fl. 1996; Olstad og Tønnesson 1986). Sjøl om den statlige støtten til anlegg tar utgangspunkt i lokale initiativ, prioriteringer og søknader, styrer det sentrale regelverket til dels hva som blir bygget og utformingen av disse anleggene.[5] Den norske stat har følgelig et inngrep med en helt sentral side av idrettspolitikken, som i Sverige er helt overlatt til lokalnivået.

Av omkring 1,8 mrd. svenske kroner i statlig støtte til idrett (både over statsbudsjettet og fra AB Svenska Spel), går 1,5 mrd. til RF. Dette utgjør omkring 98 prosent av RFs inntekter, og viser igjen RFs tette kobling til myndighetene. Og fordelingen av RFs andel foretas i samspill mellom staten og RF. I følge loven fra 1999 om å overlate forvaltningsoppgaver til RF, skal RF sikre at fordelingen av statstøtte til idrett er i tråd med hva regjeringen bestemmer. De statlige idrettspolitiske målene kommer til uttrykk på flere ulike måter: I budsjettproposisjoner analyserer regjeringen kontinuerlig og utførlig idrettspolitikkens innretting og utforming, for tilskuddet over statsbudsjettet gis det årlige retningslinjer til RF, i et reguleringsbrev gis det forordninger om statstilskuddets ulike poster, samt at regjeringen årlig bestemmer idrettsbevegelsens disposisjon av tilskudd fra AB Svenska Spel.

De to siste punktene må utdypes noe. Det er utarbeidet et ”vinstdelingssystem” som innebærer at et grunnbeløp rundt 3, 2 mrd kr av overskuddet fra Svenska Spel går direkte i statskassen, og at overskuddet utover dette fordeles likt mellom staten og foreningslivet, og der idrettsbevegelsen får drøyt 80 prosent fra den sistnevnte potten. Denne andelen skal i sin helhet gå til det lokale foreningslivets barne- og ungdomsarbeid, og er i all hovedsak i form av det såkalte LOK-stödet, som i 2007 var på 633 mill kr. Men staten bruker også av sin halvdel av overskuddet (utover grunnbeløpet på 3, 2 mrd) til idrett i form av prosjektstøtte, fra 2003 som Handslaget, og fra 2007 som Idrottslyftet. I 2007 ble det bevilget 500 mill kr til Idrottslyftet. Som LOK-stödet retter Idrottslyftet seg mot barn og ungdom, med særskilt vekt på at idrettsorganisasjonene skal åpne døren for flere. Den største andelen fordeles via specialidrottsförbunden (drøyt 60 prosent), en del via distriktsidrottsförbunden (ca 20 prosent) og resten er spesielle innsatser.

I tillegg gis det betydelig organisasjonsbidrag til driften av de sentrale idrettsorganisasjonene (nærmere 400 mill kr, i all hovedsak over statsbudsjettet), samt at Staten også støtter SOK med 40 mill kr og gir 140 mill kr til SISU Idrottsutbildarna.

Hva er det så alle disse tallene sier oss om hva den svenske stat i dialog med myndighetsutøveren RF ønsker å støtte? Og hva er forskjellen til Norge? Den store forskjellen er, som vi var innom, at den svenske staten ikke støtter anleggsutbyggingen. Når det gjelder de andre postene, så er det mange likhetstrekk. Virksomhetstøtten i form av LOK-stödet kan sammenliknes med de lokale aktivitetsmidlene i Norge (LAM), som gis som grunnstøtte til lagenes aktivitet, særskilt for barn og unge. Og prosjektstøtten i form av Idrottslyftet har likhetstrekk med den støtte til barn og unge som fordeles via særforbundene, den såkalte post 3-støtten til NIF. Men beløpene i Sverige er større både i absolutte kroner, men også relativt i forhold til totale spillemidler til idrett og i forhold til andelen som går til RF og NIF. Organisasjonsstøtte til de sentrale og regionale idrettsorganisasjonene er imidlertid omtrent den samme, den noe ulike størrelsen på organisasjonene tatt i betraktning.

Prioriteringen i Sverige og Norge er således rimelig lik, men der den svenske stat har hatt flere ressurser de seinere åra til å sette inn i forhold til virksomhets- og prosjektstøtte for å ivareta overordna mål. På den andre siden er den norske stat i inngrep med anleggspolitikken, som er helt sentral siden den legger de materielle føringene for idrettsutviklingen. Jeg vil hevde at det at staten har hånd om flere sider ved idrettspolitikken i Norge, både anleggsutbygging, prosjektstøtte, virksomhetsstøtte og organisasjonstøtte, samtidig med at de statlige spillemidlene til idrett fordeles utenom statsbudsjettet, via Idrettsavdelingen i departementet, gjør den norske idrettspolitiske modellen mer sentralisert enn den svenske. Det samme innebærer det forhold at støtten fra lokalnivået til idrett utgjør en lavere andel i Norge enn i Sverige. Det at den statlige støtten til idrett i Sverige kommer fra flere kilder – via statsbudsjettet og følgelig innom Riksdagen, direkte fra AB Svenska Spel, og fra spilleoverskuddet til staten – indikerer også et mindre sentralisert system i Sverige.

Sjøl om det tilflyter mer midler til RF enn til NIF, så flyter ni av ti kroner videre fra RF, og det er et åpent spørsmål hvor sterke føringer RF kan legge på disse utover det regjeringen foreskriver i sine tilskuddsdokumenter. I utgangspunktet har de frihet til å velge midlene for å oppnå de statlige idrettspolitiske målsettingene. RFs ressursavhengighet av staten og organisasjonens rolle som myndighetsutøver vil likevel kunne begrense handlingsrommet noe, slik jeg ser det. Også NIFs økonomi er i stor grad avhengig av statlige spillemidler, om enn med en litt større egenandel enn RF: omkring 80-85 prosent av inntektene til NIF har de siste årene kommet fra staten. Det legges føringer på den statlige støtten til NIF i form av et tilsagnsbrev fra Kultur- og kirkedepartementet med utgangspunkt i en søknad fra NIF. Men føringen kan, tatt i betraktning størrelsen på tilskuddsbeløpet, sees om begrensa og rimelig generelle.

Mitt andre postulat er følgelig at relasjonen NIF og KKD utgjør en mer dominerende og uavhengig maktbasis i den norske modellen enn den tilsvarende relasjonen mellom RF og KD/regjeringen i den svenske modellen.[6]

En dristig Svensk idrettsutredning?

Betegnelsen ”korporativ ordning” går igjen i utredningens beskrivelser den svenske idrettspolitiske modellen. Og vurderingen er at dette er en hensiktsmessig organisatorisk ordning. Derfor er et av forslagene å presisere denne ordningen slik at staten tydelig klargjør målene med idrettspolitikken og oppfølgingsrutinene for å følge opp disse målene. Samtidig skal idrettsbevegelsen ha frihet til selv å bestemme hvordan målene skal realiseres. Her synes jeg utrederne beveger seg inn i et noe uklart landskap. Spørsmålet er for det første om korporatisme er en god betegnelse i denne sammenheng. I et korporativt system er makten, både i offentlig og privat sektor, konsentrert om noen få sentrale aktører, og disse aktørene har et tett institusjonalisert samarbeid i form av deltakelse i utvalg, styrer, råd og lignende. Slike relasjoner preges i utgangspunktet av gjensidig avhengighet mellom myndighetene og organisasjonene: Begge partene bruker hverandre for å oppnå egne målsettinger, men hvem som får mest gjennomslag er ikke gitt (Nordby 1994).

I svensk idrettspolitikk er det en form for gjensidig avhengighet mellom stat og organisasjon, der staten får iverksatt sin idrettspolitikk via idrettsorganisasjonene, og idrettsorganisasjonene får penger til å drive sin aktivitet fra staten. Det synes imidlertid å være staten – Riksdagen og regjeringen – som relativt selvstendig bestemmer målene. RFs oppgave er, om enn med stor frihet, å best mulig realisere disse målene. Utrederne skriver at en korporativ forvaltningsløsning innebærer å ”delegera genomförandet till företrädare för de grupper som direkt berörs av politiken i fråga” (s. 360). En slik form for iverksettingskorporatismen synes jeg ikke fanger det vesentlige i en korporativ ordning, nemlig den felles arena mellom organisasjon og offentlighet der politikk utformes.

Denne type avhengighet av en tredjepart for å iverksette politikk, er derimot et sentralt kjennetegn ved det som er blitt omtalt som ”new governance” (Salamon 2002). Men heller ikke governance synes jeg blir et dekkende begrep på den svenske modellen, all den tid RF anses som en myndighetsutøver. I den forbindelse presiserer jo utredningen at visse bestemmelser i forvaltningsloven skal tillempes til å gjelde RFs fordeling av støtte; RF faller her inn under den offentlige rett og ikke privatretten, noe jeg vil anta vil framstå som en umulighet i Norge. I tillegg foreslås det et mer detaljert oppfølgings- og rapporteringssystem for den statlige støtten. Dette systemet skal RF ha ansvar for, mens staten skal vurdere resultatene av idrettspolitikken.

I det hele tatt framstår RF mer som et ikke departementalt, offentlig organ (det som britene i akronymtrang kaller NDPB eller Quango, Quasi Non-Governmental Organization), om enn med en armlengdes avstand til regjeringen og departementet, og i mindre grad som en selvstendig interesseorganisasjon i en korporativ relasjon. Bøje og Eichberg (1994) har pekt på behovet for et slik armlengdes organ for den danske idrettspolitikken, men da som et organ mellom departement og idrettsorganisasjonene. Et slikt råd eller NDPB vil kunne balansere statens interesser ved å ivareta prinsippet om en armlengdes avstand til politiske interesser, samt dempe innflytelsen fra de sterke interesseorganisasjonene på idrettsfeltet. Den svenske modellen, foreslått klargjort og forsterket i utredningen, innebærer imidlertid en statlig dominans, samtidig som RFs monopolsituasjon sementeres, slik jeg ser det. Til det sistnevnte hører også at utrederne vegrer seg for å foreslå at statlig støtte til idrett også kan gis til organisasjoner utenfor RF.

Riktignok hevder utrederne at den type korporativ løsning som skisseres, vil ivareta idrettsbevegelsens selvstendighet og selvbestemmelse i spørsmål som angår de sjøl. Men når målene er statlige og RF agerer som en myndighetsutøver, vil jeg hevde at selvstendigheten er begrensa. Ibsen og Ottesen (2004) peker på at velferdsstatens utfordringer medfører at idrettsbevegelsen i Danmark enten vil bli en salderingspost eller en viktig aktør i å løse velferdsstatsutfordringene, men med mindre autonomi. I Sverige synes man å ha falt ned på den sistnevnte løsningen.

Spørsmål om idrettsorganisasjonenes autonomi i forhold til staten har stått sentralt i svensk idrettsforskning, kanskje i større grad enn i Norge, der spørsmålet om demokrati og demokratiutvikling har vært dominerende. Det kan imidlertid se ut som de siste 30 års liberaliserings- og kommersialiseringsbølge i vestlige land, som også har rammet idrettsfeltet, har medført at staten for mange samfunnsvitere framstår som en trygg havn og et bolverk mot ulike markedsaktører og kommersialiseringsframstøt. Men er en tett tilslutning til staten veien å gå? Her synes jeg utrederne kunne vært dristigere. Kanskje en skulle valgt den førstnevnte løsningen: At idrettsbevegelsen øker sin autonomi ved å til dels å kutte båndene til staten, eller i hvert fall å avstå fra å framstå som en velferdsaktør, og at staten velger andre kanaler for løse velferdsstatens utfordringer. Da vil den organiserte idrettsbevegelsen kunne konsentrere seg om å drive sin kjerneaktivitet – konkurranseidrett – men kanskje i et noe mindre omfang og med mindre makt enn tidligere.

Spørsmålene diskutert ovenfor er høyst aktuelle for norske forhold siden utviklingstrekkene og utfordringen i stor grad er felles. Nå vil jeg hevde, som argumentert ovenfor, at NIF besitter en mer selvstendig og dominerende posisjon i den norske idrettspolitiske modellen enn RF i den svenske. Men det er tendenser til at NIF ønsker å trekke den frivillig organiserte idretten i Norge inn mot velferdsstatens kjerne, og framstå som en sentral aktør for å løse velferdsstatens utfordringer. Diskusjonen i utredningen, om enn kanskje ikke de foreslåtte løsningene, er følgelig viktig å ta med inn i den norske debatten.

Et annet moment er en prinsipiell gjennomgang av hvilke nivåer anleggstøtten bør lokaliseres. Det at en stor del av de statlige spillemidlene i Norge går til idrettsanleggsutbygging har historiske røtter. Det var et skrikende anleggsbehov etter krigen som var utgangspunktet for å gi spillemidler til idrettsformål. Og statens rolle var å sikre at rimelig standardiserte anlegg ble spredt utover hele landet, om enn ut fra lokale behov. Prinsipielt kan en likevel hevde at lokal anleggsutbygging fullt og helt burde vært en kommunal oppgave, lik den er i Sverige, og ikke utformes i et samspill mellom lokale initiativ og ressurser, og nasjonale bestemmelser for tilskudd. Det samme kan for så vidt sies om den statlige støtten til lokal idrettsaktivitet; idrett er ingen primær og rettighetsbasert oppgave for velferdsstaten og bør således overlates til kommunale prioriteringer. Og, sett i lys av diskusjonen om autonomi overfor, at støtte burde gis som en grunnstøtte, noe som vil være i tråd med den seinere tids politiske føringer knytta til statlig støtte til frivillige organisasjoner.

I Norge har det vært skrevet to stortingsmeldinger om idrett de seinere åra, men ingen NOU (det ble dog skrevet en offentlig utredning tilbake på 1960-tallet). Kunne man tenke seg at det i dag i Norge ville blitt satt i gang en liknende utredning som den svenske? Jeg tror ikke det er noen utpreget sterk vilje blant sentrale aktører til å få eksterne utredere til å foreslå en framtidig organisering av den statlige støtten til idrett. Verken spørsmålet om på hvilke nivå i den offentlige forvaltningen støtten til idrett bør lokaliseres, eller spørsmålet om NIF bør knyttes tettere til staten som en myndighetsutøver i forhold til statlig idrettsstøtte, som i Sverige, eller at båndene mellom staten og NIF i større grad bør kuttes, er oppe til debatt. De sentrale aktørene ønsker status quo. Samtidig er det tendenser de siste 10 år til at NIFs posisjon utfordres, særskilt fra de store og dominerende særforbundene. Har disse organisasjonene den nødvendige makt til å overbevise kulturministeren om behovet for en slik utredning?

Nå kan en hevde at den svenske utredningens forslag ikke medfører noen markant omkalfatring av statens støtte til idrett. Likevel, vektleggingen av den korporative ordning, av RF som myndighetsutøver, av behovene for kontrollrutiner osv. innebærer en presisering og klargjøring av relasjonen mellom staten og idrettsbevegelsen. Jeg kunne nok tenkt meg en til dels motsatt konklusjon enn utredernes. Men det er en annen sak.