Två märkliga bilderböcker om idrottsanläggningar

Print Friendly, PDF & Email
Jan Ove Tangen
Institutt for idrett og friluftsfag, Høgskolen i Telemark 



Anja Llorella (red)
Stadium Design
400 sidor, inb., ill.
Köln: Daab 2006
ISBN 3-937718-38-9


EspenTveit
Rite
Ca 100 sidor, hft., ill.
Eget förlag
ISBN 82-994318-1-6


De fleste har vel opplevd å si ja på en forespørsel, før én har fått tenkt seg godt nok om. Det gjorde jeg da redaktøren av idrottsforum.org spurte om jeg ville anmelde Stadium Design av Anja Llorella. Jeg ble riktignok advart: ”Det är på flera sätt en märklig bok, bara en halvsida text, på fem språk, och resten av de 400 sidorna består av färgbilder av olika stadia från olika delar av världen, okommenterat, och bara med angivande av arkitekt. Vad tror du?” skrev redaktøren. Jeg svarte at jeg tror dette kan være interessant og jeg vil gjerne anmelde boken.

Da boken kom ble jeg litt mer tvilende og lurte på hva jeg hadde gitt meg ut på. Som redaktøren riktig påpeker er det en merkelig bok sett ut fra et samfunnsvitenskaplig ståsted. Boken tematiserer omtrent ikke idrettsanlegg som et sosialt fenomen. Kun noen få setninger om idrettstadions historie og funksjon blir oss til del. Men for arkitekter og designere er den sikkert midt i blinken. Flere løsninger for hvorledes slike store stadion kan designes og bygges blir presentert. Hvorledes skulle jeg da kunne anmelde denne boken; jeg som verken er arkitekt eller designer? Jeg er kun en sosiolog som forsker på idrettsanlegg som en inklusjons- og eksklusjonsmekanisme (Tangen 2004).

Så kom jeg på at jeg hadde en annen bok på hylla; fotograf Espen Tveits bok Rite. Det er en bok som jeg har vært svært fascinert av i lengre tid, men som jeg ikke hadde fått brukt i en faglig sammenheng. Nå var anledningen der. Den kunne hjelpe meg til å tolke og forstå Stadium Design boken. Også Tveits bok var full av ”stadionbilder”, men av en ganske annen type. På ca 100 sider, presenteres ca 70 fotballøkker. Det er flotte sort-hvitt bilder av ulike fotballøkker som er mer eller mindre overlatt til seg selv. Ikke et menneske er å se, kun ei fotballøkke og et utsnitt av omgivelsene. Heller ikke i denne boken er det mye ledsagende tekst som kan hjelpe en leser[1]. Men teksten har likevel noen stikkord som er forløsende, og som kan egne seg til analyseverktøy for begge bøkene. Tveit skriver innledningsvis: ”Sekler går, og en dag gjenfinner framtidige arkeologer og historikere våre omgivelser. Overalt vil de finne disse rektangulære feltene med tre stenger på en eller begge kortsidene, og de tenker at plassene må ha vært knyttet til religiøse seremonier, de må ha vært kultplasser. Så feil, og likevel når jeg tenker tilbake…”.

Foto © Espen Tveit

Tveit har gjennom sine fotografier sørget for at arkeologer og historikere har et kildemateriale å analysere. Og hvilket materiale! Som profesjonell fotograf har han fanget essensen i eller meningen med fotballøkkene og dermed også fotballspillet. Han har strippet motivet for alt uvesentlig. Det er så vidt vi kan ane hva dette handler om: noen ganger er det reist noen stenger til mål, andre ganger bare steiner. Foran målet er gresset delvis nedslitt og nedtråkket. Andre ganger er målet veltet over ende og plassen er gjengrodd. Likevel er vi ikke tvil. Dette er fotball på sitt reneste eller mest minimalistiske. Umiddelbart vet vi hva det dreier seg om. Erindringer fra barndommen dukker opp hos meg som hos fotografen. Lange ettermiddager hvor alt som betydde noe var fotball; skåringer, seier, svette, latter, gråt, diskusjoner, alvor, totalt oppslukt av spillet. Men var det noe mer? Var dette et ritual i en kultisk kroppsdyrkelse; en tilbaketrekning fra samfunnet for å lære bestemte ferdigheter og verdier, for så å komme tilbake til samfunnet som en annen? Var fotballøkka åstedet for en ”Rites de Passage” i van Genneps (1909) forstand? Kanskje; kanskje ikke. For en sosiolog vekker slike bilder også spørsmål som: hvor lite skal til for å kunne identifisere noe som et fotballanlegg og dermed fenomenet fotball? Er det nok med tre stenger og nett satt sammen på en bestemt måte på en flate og så har vi et tilstrekkelig materielt grunnlag for å spille fotball? Kanskje er det nok med to trær som er kvistet?

Foto © Espen Tveit

Selv om det ikke er et eneste menneske på disse fotballøkkene så utrykker de menneskelige handlinger og samhandling, dvs. mening og betydning. Gjennom merking trekkes grenser mellom det aktualiserte og det mulige. Det skapes – i dette tilfelle – et skille mellom fotball og alt annet (Tangen 2004). Dette skillet varer noen minutter eller timer; dvs. så lenge kampen varer. Men løkka sikrer at fotball kan gjentas igjen og igjen; fotball gis en eksistens og varighet fordi dens essens har materialisert seg i anlegget. Gjennom sine fotografier nærmest tvinger Tveit oss til å reflektere over hvor lite skal til før det materielle impliserer noe meningsfullt. Hvor lite spor kan vi etterlate oss og likevel fortelle framtidige arkeologer, historikere og sosiologer at her har det funnet sted en meningsfull aktivitet? Hvor lite må natur bearbeides før det blir kultur i form av et sted for ritualer? Når blir materie til sosio-materiell for å låne en formulering fra den norske sosiologen Dag Østerberg (1977)? Hva får materiellet til å bli meningsbærende og virke bydende eller inviterende på sosial deltakelse? Og når blir makt og herredømme knyttet til materiellet?

I tillegg til å understreke mening og betydning, forteller fotografiene til Tveit at alt meningsfullt og menneskeskapt er forgjengelig. Mening er like flyktig som en døgnflue, den dør i samme sekund som den lever. Mening må skapes og gjenskapes kontinuerlig. ”Geht es weiter oder hört es auf?” spør Luhmann (1995). Fotballøkkene er både slitte og gamle; enkelte tydeligvis forlatt. Naturen tar stedet og området tilbake. Løkkene gror igjen på grunn av manglende bruk. Kanskje har spillerne flyttet til andre steder? Eller kanskje er ikke fotballøkkene lenger egnet som hellige steder hvor en forbereder de unge for andre oppgaver; oppgaver av rituell karakter; dvs. å være presteskap i den store liturgi som finner ukentlig sted i de store katedralene (stadion) i de store byene? Kanskje har både ritual og kultplass endret seg fordi samfunnet har endret seg? Eller for å formulere det mer prosaisk: Kanskje har det blitt bygget en fotballbinge i boligfeltet eller ved skolen; et fotballanlegg som er langt mer effektivt med henblikk på å produsere fotballstjerner som skal spille på de gigantiske arenaene som er avbildet i stadionboken?

Stadium Design er på ca 400 sider. Her presenteres 31 imponerende stadion; hver og ett med flere bilder i farger. De fleste er stadion for henholdsvis europeisk og amerikansk fotball, men også velodromer og stadion for friidrett, baseball blir vist fram. Siden moderne idrettsanlegg generelt, og stadioner spesielt, ikke lenger kun er ”idrettens steder” (sport sites), men også brukes som konsertarenaer, messelokaler og turistattraksjoner, i tillegg til at de også huser møtelokaler, klubbhus, mediasenter, butikker, hoteller, restauranter osv., er det mange ting en arkitekt eller designer må ta hensyn til. Det skal denne boken hjelpe til med. Formålet med denne boken kommer til uttrykk i siste setningen i den lille teksten som ledsager bildene: ”In the following, various solutions of modern stadia design are presented. In doing so, examples of various use types and sizes will be addressed.” (s 4). Vi får se en rekke løsninger på hvorledes sitteplassene på tribunene utformes, hvorledes VIP-loungene innredes, hvorledes premiesamlingene stilles ut og hvorledes restauranter og kafeer utformes for å bespise både de prominente gjestene og de mange andre vanlige publikummerne. Her brukes det ulike materialer: tre, skinn, tøystoffer, glass, aluminium, betong, stål, plast osv. for å få form og funksjon til å stemme overens. I tillegg blir vi presentert for ulike løsninger på hvorledes stadion skal tømmes for de store menneskemassene, hvor de kan oppholde seg når det er pause i spillet eller i konserten og hvorledes vind og vær mestres og nøytraliseres. Bildene gjør at en sitter tilbake ganske imponert og overveldet ved første gangs ”gjennomlesning”; imponert både over dimensjonene og kostnadene, men også over arkitekturen og designet. Er det virkelig mulig å skape så flotte bygg? Kontrasten mellom Tveits fotballøkker og fotballstadion som Allianz Arena i München er ekstrem.

Men jeg er altså ikke interessert i arkitektur og design i denne sammenheng. Heller ikke har jeg som nevnt kompetanse til å vurdere disse sidene ved anleggene. Jeg har valgt å følge Tveits antydning om å se på idrettsanlegg som kultplasser knyttet til religiøse seremonier; eller i vid forstand som uttrykk for mening og sosialitet. Er det mulig å anvende et slikt perspektiv på disse stadionbildene? Det er hevdet at idrett er vår tids religion og moderne stadion er vår tids katedraler (Sage 1981). Størrelsen og plasseringen av et stadion i det offentlige rommet impliserer noe av den samme sentralitet og betydning som middelalderens katedraler hadde. Tenker vi etter så kan vi godt betrakte den grønne gressflaten som et alter hvor hellige handlinger foregår. Tribuner kan sees som et kirkerom hvor menigheten sitter og følger liturgien og ritualene ute på den hellige plassen. Garderober og premieutstillinger er da nærmest å betrakte som sakristier (fra mlat, av sacra ‘hellige ting’), dvs. siderom i kirken som tjener som oppholdsrom for presten, og der en oppbevarer de geistlige embetsklær, de kirkelige kar og pokaler. Liknende paralleller mellom idrett, ritualer og religion har vært framført av andre. Johan Galtung, fredsforskeren, var tidlige ute da han i en artikkel fra 1982 hevdet at idrettens profane tilbedelse av ”Seieren” var å sammenlikne med den sakrale tilbedelse av ”Gud”. Den olympiske komité ble sett på som presteskapet som sørget for at den rette tro og de rette handlinger ble ivaretatt. Selv har jeg hevdet (Tangen 2003) at ”Citius-fortius-altius” er idrettens patologiske trosartikkel som alle i idretten bekjenner seg til. I henhold til Matteus-evangeliet (Matt. Kap. 28, vers 16 og 19) ba den oppstandne Jesus disiplene om å møte ham på et bestemt fjell hvor han ga dem misjonsbefalingen. Han ba dem der å gå ut for å gjøre alle folkeslag til hans disipler. Idrettens ledere, utøvere og tilskuere synes å gjøre det sammen når de samles på idrettens arenaer og siden går ut og sprer det glade budskap. De forsøker å gjøre hele folket og andre folkeslag til idrettens disipler (kanskje fordekt som helse og u-hjelp). Arne Martin Klausen (1996) gjorde en analyse av de olympiske leker på Lillehammer i 1994 og trakk den generelle konklusjon at olympiske leker er det mest markante uttrykk for modernitetens verdier, det grensesprengende og det moderne mangfoldet. Han hevder videre at de olympiske leker er et moderne ritual, der moderniteten avspeiles, re-presenteres og i noen grad påvirkes til endring. De mer religiøse ritualene har til dels veket plassen for mer sekulariserte ritualer. Disse kalles ”public events” – offentlige begivenheter – som er arenaer der moderne samfunn presenterer eller omformer sine grunnleggende forestillinger og verdier. Dette finner sted på liknende grandiose og megalomane anlegg som de som er avbildet i stadionboken.

Med andre ord: å betrakte idrettens anlegg som kultplasser for religiøse seremonier kan ha noe for seg. Det forteller noe om hvor viktig og meningsfull denne type sosio-materiell er, enten den er ei utslitt fotballøkke eller et prangende fotballstadion. Bildene i disse to bøkene gjør det lett å tenke i slike baner. Men også andre perspektiver eller tolkninger kan anvendes. Vi kan se det ut fra et kulturgeografisk perspektiv slik John Bale gjør det i sine mange bøker om idrettsanlegg. Her hevder han at idrettsanlegg gir oss ”a sense of place”, en tilhørighetsfølelse. Å se anlegget som et teater for sport, slik Karl Raitz gjør det, er også en mulighet; like mye som det er mulig å se det som et ”panoptikon”, et sted for overvåking og disiplin, slik en analyse med utgangspunkt i Foucaults begreper åpner for. Og for å være ubeskjeden, det er også mulig å se på idrettsanlegg som en inklusjons- og eksklusjonsmekanisme, som selekterer deltakere ut fra ferdigheter og prestasjoner (Tangen 2004). Alle disse perspektivene, og flere til, kunne vært brukt for å tolke de bildene som disse to bøkene inneholder. Det ville gitt andre innsikter og forståelser. Men de ville kanskje i like stor grad kunne fortelle om idrett generelt og fotball spesielt, som viktige og betydningsfulle fenomener i vår tid.  Hvorledes framtidens arkeologer og historikere – og for den saks skyld sosiologer – vil tolke slike bilder og mulige levninger, er umulig å si. Kanskje vil de ha større kunnskap om mennesker og sosiale systemer og forstå bedre hvorfor vi lar oss fascinere og begeistre av, men også forarge og føle forakte for, idrett og fotball. Kanskje vil de bedre enn oss, forstå hvorfor vi i vår søken etter mening bearbeider naturen og anlegger et sted for idrettslig utfoldelse. Kanskje ville de hevde at denne søken er religiøs av natur, kanskje ikke?

Uansett fortolkning, begge bøkene får én til å tenke og reflektere. Men boken til Tveit er nok den som går dypest og setter mest fart på tankene; i hvert fall hos meg. Der hvor Llorella zoomer ut og fanger inn andre forhold utenfor det idrettslige, går Tveit tett på og stiller skarpt på fotballens egenart og fanger dens mystiske tiltrekningskraft. Bøkene har forskjellig fokus, men begge synes å leve opp til det gamle ordspråket at ”bilder forteller mer enn 1000 ord”. Anmelderen kan bare oppfordre til anskaffelse av begge bøkene. Lagt ved siden av hverandre forteller de en historie om et sosialt fenomen som har stor variasjon og stor sosial betydning. Så stor at én blir fristet til å sammenlikne den med religionens betydning. Så feil, og likevel…

 

Henvisninger

Bale, John (2003): Sports Geography. Routledge, London

Galtung, Johan (1982): Sport as a Carrier of Deep Culture and Structure. Current research on Peace and Violence no. 2-3, p 133-143

Gennep, Arnold van (1909): Les Rites de Passage.  Paris

Klausen, Arne Martin (1996): Lillehammer-OL og olympismen: et moderne rituale og en flertydig ideologi. Ad Notam, Oslo

Luhmann, Niklas (1995): Soziologische Aufklärung 6, 1. auflage, Westdeutscher verlag, Opladen

Raitz, Karl B. (1995): The Theater of Sport. John Hopkins University press, Baltimore.

Sage, George H. (1981): Sport and religion. I: Lüschen, G. R. F. Og G. H. Sage: ”Handbook of Social Science of Sport”. Stipes Publ. Champaign, Illinois, s 147-159

Tangen, Jan Ove; 2003: Citius – altius – fortius: idrettens patologiske trosartikkel. I: I bevegelse – et festskrift til Gunnar Breivik på hans 60-årsdag. Vegard F. Moe og Sigmund Loland (red). Gyldendal Undervisning, Oslo.

Tangen, Jan Ove; 2004: Making Space. A Sociological Interpretation of Sport and its Facilities. I: Sport and Society, nr 1.

Østerberg, Dag (1977): Makt och materiell: samhällsteoretiska essäer. Korpen, Göteborg



[1] Betegnelsen ”leser” er kanskje ikke rette betegnelsen på den som kikker i en bok bestående av bilder? Men betegnelse ”kikker” vekker andre assosiasjoner. Dessuten, skal bilder tolkes som tekst eller bilde? Her vil nok en del litteraturforskere og bildeanalytikere ha synspunkter og kanskje være uenig. Jeg har tatt på meg sosiologisk-antropologiske briller i denne sammenheng.

 

© Jan Ove Tangen 2006


Köp Stadium Design från Adlibris.se
Köp Rite från Haugenbok.no
Kjøp Stadium Design fra Akademika.no
Kjøp Rite fra Haugenbok.no
Køb bogen fra Saxo.dk
Køb Rite fra Haugenbok.no

 

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message