Et utfordrende prosjekt: å gjøre eksplisitt det som er taust

Øyvind Førland Standal
Høgskolen i Oslo og Akershus

Rörelseförmåga i idrott och hälsa er skrevet av de svenske forskerne Gunn Nyberg og Håkan Larsson, begge med en stor interesse for faget kroppsøving (idrott och hälsa). Utgangspunktet for denne boka er tanker om at faget har et utydelig kunnskapsobjekt og at målet for læring i faget dermed ikke blir klart formulert. Dette medfører, skriver forfatterne, at innholdet og undervisningen i faget “heller inte bli föremål för diskussion och eventuell förändring” (s. 31). Derfor er hensikten med boka å gi en økt forståelse av hva rörelseförmåga eller synonymet rörelsekunnande er, samt å tilby argument for at det er viktig at elevene utvikler rörelseförmåga. Det skal også nevnes at boka er basert på Nybergs avhandling (som nylig er anmeldt på idrottsforum), men den er bearbeidet for å være rettet mot kroppsøvingslærerstudenter, lærere og andre som er interessert i undervisning av bevegelse.

Eit gjennomgående argument i boka er at kunnskap i faget kroppsøving er av en praktisk art og derfor vanskelig å sette ord på. Forfatterne lener seg til Michael Polanyi (taus kunnskap) og Gilbert Ryle (knowing how). Det er derfor et interessant – og utfordrende – prosjekt Nyberg og Larsson har satt seg i fore: å gjøre eksplisitt det som er taust.

Boka er delt i 2. Den første delen undersøker spørsmålet om hva rörelseförmåga er. Denne delen gjør rede for faget Idrott och hälsa, om ulike teorier om praktisk kunnskap både allment og særlig rettet mot læring av bevegelse. Del 1 blir avsluttet med å presentere forskningsprosjektet som dannet grunnlaget for Nybergs avhandling. I dette kapittelet sammenfatter forfatterne hva rörelseförmåga kan innebære, basert på funnene i avhandlingen. Del 2 består av tre kapittel, der det første gir 3 eksempel på hvordan resultatene fra avhandlingen kan anvendes. Deretter diskuteres normkritiske aspekt ved rörelseförmåga, før boka avsluttes med overordnet diskusjon.

Hva er så rörelseförmåga? Jeg har spekulert på hva som ville være det norske ordet for det Nyberg og Larsson prøver å fange inn. Ferdighet, kanskje? Et av de viktige poengene jeg leser ut av denne boka er at den er et forsøk på å sette ord – nye ord – på fenomen og prosesser som ikke vanligvis kommer til syne eller til orde i undervisning i kroppsøving. Ferdighet kan minne for mye om idrettslig ferdighet, og dette er noe forfatterne er kritisk til. Idrettsdiskursen er dominerende og forfatterne er kritiske til at det i faget er en skjult, tatt for gitt ide om at det er å være flink, ha gode ferdigheter, i kroppsøving er det samme som å vere god i organisert idrett.  Dette blir understreket av at når Nyberg og Larsson skriver på engelsk, bruker de begrepet “movement capability” (f.eks. Larsson & Nyberg, 2017; Nyberg & Carlgren, 2015), i stedet for å bruke ord som “abilitity”, “technique” eller “skill”. Ferdighet ser derfor ikke ut til å være en god oversettelse av rörelseförmåga.

Den beste måte å få grep om hva begrepet rörelseförmåga innebærer finner vi i kapittel 4, der forskningsprosjektet fra Nybergs avhandling blir presentert. I avhandlingen undersøkte hun nettopp hva rörelseförmåga kunne være: “syftet med forskningsprojektet var att undersöka vad rörelseförmåga kan innebära samt att försöka identifiera, specificera och beskriva rörelseförmåga i termer av vad ’man kan’ när man kan röra sig på olika sätt” (s. 77).

Svaret på hva rörelseförmåga innebærer blir forbilledlig klart uttrykt mot slutten av del 1. Det innebærer:

• • å skille ut og erfare sin egen måte å bevege seg på
  • å skille ut og erfare sin egen hastighet
  • løse bevegelsesproblem
  • forstå forhold mellom ulike måter å bevege seg på
  • skape referanserammer
  • styre sin oppmerksomhet.

Videre understreker Nyberg og Larsson at det å skille ut, erfare eller forstå forhold mellom bevegelser “behöver inte betyda att man kan hålla en föreläsning om detta. Det kan betyda en kroppslig ordlös förståelse som tar sig uttryck i handling, under tiden man rör sig” (s. 105). Det er altså like mye en taus, knowing-how som en eksplisitt knowing-that, men nå er den tause kunnskapen gjort mer eksplisitt.

På mange måter er kapittel 4 det sentrale i boka: de innledende utredningene om hva praktisk kunnskap er i kroppsøving leder leseren frem til en forståelse for undersøkelsen som blir presentert i kapittel 4. Funnene fra undersøkelsen er klart forklart og de blir brukt videre i diskusjoner av hvordan rörelseförmåga kan utvikles i kroppsøving.

En kritisk innvending jeg vil legge fram er at det norm-kritiske perspektivet som blir tatt opp i kapittel 6 oppleves som et vedlegg som ikke er særlig sterkt integrert med hovedtematikk om å utvikle rörelseförmåga. I kapittel 6 gjør forfatterne godt rede for velkjente problematikker knyttet til hvordan kroppsøving, idrett og undervisning i kroppsøving undertrykker visse grupper av elever, mens andre blir priviligert. Særlig legger forfatterne vekt på kjønn og seksualitet ved å stille spørsmål om hvilke “standards of excellence” som gjelder i ulike bevegelseskulturer. Denne tematikken beskriver de godt og overbevisende, men diskusjonene av hvilken betydning disse norm-kritiske perspektivene har for prosjektet er noe utydelig og av en generell karakter: man skal sette spørsmålstegn ved, utfordre og “uppmärksamma” disse problematikkene. En mer radikal tilnærming ville vært om slike spørsmål hadde vært integrert i forskningsprosjektet fra starten av, eller at denne boka, fra starten av, satte bakgrunnslitteraturen og forskningsfunnene inn i en slik ramme.

Til tross for denne kritiske merknaden, så bringer Nyberg og Larsson etter mitt syn opp mange viktige spørsmål for kroppsøvingslærerutdanningen i denne boka. Både studenter og vi som underviser studentene kan ha god nytte å lese boka for å diskutere hva denne tilnærmingen kan bety både for undervisning i kroppsøving og for hvordan vi forstår innholdet (kunnskapsobjektet) i både kroppsøving og kroppsøvingslærerutdanningen.

Copyright © Øyvind Førland Standal 2017

Referanser

Larsson, H., & Nyberg, G. (2017). ‘It doesn’t matter how they move really, as long as they move.’ Physical education teachers on developing their students’ movement capabilities. Physical Education and Sport Pedagogy, 22(2), 137-149. doi:10.1080/17408989.2016.1157573

Nyberg, G. B., & Carlgren, I. M. (2015). Exploring capability to move – somatic grasping of house-hopping. Physical Education and Sport Pedagogy, 20(6), 612-628. doi:10.1080/17408989.2014.882893