Skolidrott vs. föreningsidrott

Print Friendly
Øyvind Førland Standal
Norges idrettshøgskole, Oslo 



Mikael Londos
Spelet på fältet: Relationen mellan ämnet idrott och hälsa i gymnasieskolan och idrott på fritid
256 sidor, hft.
Malmö: Malmö högskola 2010 (Malmö Studies in Educational Sciences No 55, ISSN 1651-4513)
ISBN 978-91-86295-06-6


Som tittelen på denne avhandlingen antyder, tar den opp relasjonen mellom idrett på fritida og skolefaget Idrott och hälsa på gymnaset. Først, for å forsøke å klargjøre begrepene: På norsk heter fagetIdrott och hälsa kroppsøving, men på svensk har kroppsøving enn annen betydning. Som Londos bemerker er kroppsøvingskultur ”kännetecknas av kroppsövningar där formerna varierar med i vilket sammanhang de utförs samt vad ändamålet med dem är… [Det] är vad som är meningsbärande, inte aktiviteten, som avgör vad som ingår i kroppsövningskulturen och som hädanefter för enkelhetens skull kommer att benämnas idrott” (s. 21). Delvis er dette et språklig problem mellom norsk og svensk, men språket avslører også at det ikke er enkelt å skille skolefaget Idrott och hälsa (kroppsøving), den allmenne bevegelseskultur i samfunnet og idrett som fritidsaktivitet. Selv om skolefaget kroppsøving på mange måter er avgrenset fra fritidssysselen idrett, er det også historiske, kulturelle og strukturelle sammenhenger mellom dem. Det er slike relasjoner denne avhandlingen søker å kartlegge.

Avhandlingen er en monografi med et tradisjonelt oppsett. Metodisk sett er det en intervjuundersøkelse av lærere på de øverste klassetrinn i skolen. Londos plasserer seg i et felt som han ser på som kritisk pedagogisk-sosiologisk med særlig inspirasjon fra Pierre Bourdieu. Han går inn i en tradisjon eller retning i idrettspedagogikken som ser med skepsis på ideen om at elevene i kroppsøving vil få en livslang interesse for fysisk aktivitet ved at de får smakebiter av forskjellige aktiviteter. Denne retningen problematiserer plassen konkurranselogikken blir gitt i faget. Idrettens rasjonalitet appellerer ikke til alle elevene, men fungerer snarere frastøtende og demotiverende for mange.

Selv om Londos i delen om bakgrunn og tidligere forskning viser til så vel svensk som internasjonal forskningslitteratur for å ramme inn feltene ’kroppsøving’ og ’idrett på fritida’, kunne man kanskje ønske en noe mer inngående sammenstilling av tidligere forskning: en mer kritisk diskusjon av hva denne litteraturen sier noe om, og hva den ikke sier noe om. Dette er også tilfelle når Londos presentere sitt teoretiske utgangspunkt, som er arbeidene til Bourdieu. Innenfor den internasjonale idrettsforskningen, også den idrettspedagogiske, har Bourdieu blitt mye brukt, og en gjennomgang av denne litteraturen kunne vært løftet tydeligere frem i avhandling. Når det er sagt, skal Londos har kreditt for sin kortfattede og velinformerte presentasjon av Bourdieu.

Et spørsmål jeg sitter igjen med er hvorfor studien ikke er utformet som etnografi med en kombinasjon av observasjon og intervjuer?

Den metodiske tilnærmingen er gjort rede for på en bra måte. Londons forklarer i detalj om utvelgelsen av intervjudeltagere, gjennomføring av intervjuene og det analytiske arbeidet. Et spørsmål jeg sitter igjen med er hvorfor studien ikke er utformet som etnografi med en kombinasjon av observasjon og intervjuer? Dette er påfallende av to grunner. For det første refererer Londos mer til etnografisk metodelitteratur enn rene intervjukilder. Viktigere er det at en del av hans tolkninger og utsegner i resultatdelen og diskusjonen blir mindre troverdige. For eksempel når han diskuterer hvordan lærernes idrettshabitus og kroppslige kapital fungerer og blir utnyttet i undervisningen ville studien hatt større kraft om den ikke bare var baserte på hva lærerne sier, men også hva de faktisk gjør i undervisningen sin. Hvor mye kan man egentlig si om (idretts-)habituser, som delvis er tause og tatt for gitte, gjennom å tolke hva folk sier at de gjør fremfor å se hva de gjør? Man kan også få følelsen av at Londos enkelte ganger overgeneraliserer sine funn. Et sted i diskusjonen sier han at ”Fotbollsflickorna gör gemensam sak med pojkarna… är anpassade… [och] uppträder även likartat oavsett program på gymnasieskolan” (s. 196). Denne typen generalisering av hva fotballjenter (i bestemt form) gjør blir å trekke data fra en intervjuundersøkelse med deres lærere for langt.Resultatdelen fyller halvparten av avhandlingen, og er presentert i to kapittel. De to kapitlene er noe forskjellig, på den måten at det første har mange og lange (noen ganger for mange og for lange) sitat fra de intervjuede lærerne, mens det andre resultatkapittelet i større grad er sammenstillinger av hva informantene forteller. Det første tar opp hvordan lærerne ser på undervisningsoppdraget, og det andre går gjennom undervisningens utforming. Slik Londos fremstiller det, er lærerne fornøyde når elevene er aktive, glade og svette. For lærerne i studien ser det ut til å være viktig at undervisning skal oppmuntre elevene til fysisk aktivitet gjennom å utvikle interesse for idrett og skape en endring hos de elevene som ikke alt er aktive. Det kommer også frem at ballspill, og da spesielt fotball, dominerer i undervisningen. Denne undervisningen skjer på premissen til de elevene som allerede er aktive i ballspill, og de elevene som er gode ballspillere oppnår en fordelaktig karaktersetting / bedømning i faget. Det fremtrer således en spenning: Elevene som ikke er aktive i idrett, og som ikke er glade i konkurranselogikken, blir underlagt undervisningssituasjoner som mest sannsynlig ikke skaper interesse og forandring i forhold til deltagelse i aktivitet på fritida. Det uttalte ønsket til lærerne om å skape livslang interesse for helsebringende aktivitet kolliderer med en praksis som tilsynelatende støter fra seg de elevene som ikke allerede er aktive.

Mot slutten av lesning av resultatdelen, kom jeg i tanker om et sitat som blir tillagt filmskaperen Woody Allen: ”Those who can’t do, teach. Those who can’t teach, teach gym”: Noen lærere uttrykker at de har mer bruk for kunnskaper de har tilegnet seg i den frivillige idretten enn kunnskaper de har lært på idrettsutdanningen. De fremstår mer som aktivitetsledere enn pedagogisk kvalifiserte lærere. Londos påpeker videre at det er heller sjelden at lærerne tar bort konkurranseinnslagene og ”utformar undervisningen med en pedagogisk kunskapsbaserad strategi” (s. 181), og han konkluderer derfor med at kroppsøvingsfaget mer er kjennetegnet av at elevene skal sysselsettes enn at de skal undervises for å lære noe.

Londos diskuterer at og hvordan forskjellige logikker for praksisen i kroppsøvingsfaget trer fram i datamaterialet. Det er tre logikker som blir identifisert og som eksisterer i en viss rangordning. Den tydeligste og sterkeste er konkurranselogikken. Lærerne legger opp undervisningen sin i henhold til denne logikken, og de vurderer elevene utifra hvordan de presterer i forhold til konkurranselogikken. Videre er helselogikken (forståelsen for og evnen til å engasjerer seg i fysisk aktivitet for helsens skyld) mer fremtredende enn opplevelseslogikk (at det skal være morsomt og meiningsfullt å bevege seg). Forventningen læreren ser ut til å ha til elevene er at de grunnleggende sett skal være aktive og positive (opplevelseslogikken), at de skal anstrenge seg og helst bli svette (helselogikken) og at de skal prestere gode fysiske resultat og utvikle gode ferdigheter (konkurranselogikken). Londos’ poeng er at denne rangordningen av logikker viser hvordan idrett som fritidsaktivitet gjennomsyrer kroppsøvingsfaget. Dette blir etablert og holdt ved like delvis gjennom lærernes egne erfaringer som trenere / ledere i idrett, og delvis som en strategi for å unngå trøbbel med de elevene som gjennom organisert idrett, og da særlig fotball, har tilegnet seg en høy fysisk kapital. Londos konkluderer med at hierarkiet mellom disse logikkene er i konflikt med gjeldende læreplan i faget, og således retta mer inn mot idrett som fritidsfenomen. Denne analysen er interessant og bidrar til å dokumentere relasjonen mellom idrettsfeltet og kroppsøvingsfaget.

Alt i alt er dette en avhandling som først og fremst har sin styrke i det empiriske materialet og sammenstillingen av dette. Teoretisk sett kunne man kanskje forvente en noe tydeligere og dypere bruk av Bourdieus begrepsapparat, samt en klarere forbindelse til den internasjonale forskningslitteraturen som finnes på emnet som er blitt arbeidet med. Likevel gir Londos et nyttig bidrag til diskusjoner om relasjonen mellom idrett og skolefaget kroppsøving. Om man skal dra en idrettspedagogisk konklusjon fra avhandlingen er det at idrettspedagogikken i kroppsøvingsfaget trenger mindre idrett og mer pedagogikk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

© Øyvind Førland Standal 2010.


Avhandlingen kan köpas till självkostnadspris här (sökord ”Londos”) eller laddas ned kostnadsfritt här.

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message