Anbefalelsesverdig idrettshistorikk med klassedimensjoner og amatørdiskusjoner

Eivind Skille
Høgskolen i Hedmark

Boka er en populærvitenskapelig fremstilling av tre skirenn arrangert i 1907, 1908 og 1909. Man kan selvsagt diskutere om en bok er populærvitenskapelig hvis den ikke er en popularisering av et vitenskapelig arbeid; det er et mindre vesentlig poeng i denne vurderingen som jeg så vidt kommer tilbake til helt til slutt.

De viktigste poengene er at de tre skirennene ble arrangert av kunstneren Anders Zorn, og at Zorn med disse skirennene utfordret en allerede dominerende men under tiden voksende organisert idrett, i Sverige oftest referert til som idrettsbevegelsen (idrottsrörelsen).

Anders Zorn var kunstner, som hadde beveget seg fra fattigdom til rikdom og berømmelse i sitt liv, altså gjennomførte en klassisk klassereise. Han vekslet mellom sosietetens salonger og et mer tilbaketrukket bygdeliv også i sitt voksne liv. Vi aner konturene av en personlighet som, på tross av andre muligheter, bevisst og eksplisitt vender tilbake til et tradisjonalistisk og ruralt liv. Det passer kanskje godt has image som nasjonalromantisk kunstner.

Zorn hadde mange jern i ilden, og var en generelt idrettsinteressert og spesielt skiinteressert mann. Bemidlet som han var, støttet han ofte idretts- og skiarrangementer økonomisk. Han satte også opp pengepremier ved trav- og spelemannskonkurranser. Han prøvde å etablere en vandrerpokal til Vinteridrottsfesten 1906, arrangert av Skidfrämjandet, den eneste organiserte aktøren på skiarenaen under tiden. Premien skulle gå til den beste skiløperen i traktene (som var omkrig Mora i Dalarna); ‘denna har kanske ingen aning om, att klubbar finnas’ (Zorn til Skidfrämjandet i 1907; side 38).

Da Zorn ikke får gehør i den organiserte skiverdenen, tar han skjea i egen hånd, og rykker inn en annonse i Dalarnas og omkringliggende områders aviser (side 40). Det inviteres til skirenn to uker før Vinteridrottsfesten, fra en kirke til en annen (derav begrepet kirkeløpene). Og: det er pengepremier, noe som kaster blår i øynene på den voksende idrettsbevegelsen og dens amatørideal. Det plaget neppe Zorn, fordi:

Pengepremiene hadde to hensikter. De fattige bondeguttene man forventet ville stille opp i Zorns skirenn, trengte disse kontantene mye mer enn de som vant skirenn i regi av den (borgerlige) idrettsbevegelsen. Og pengepremiene vill hindre RF-medlemmer å stille opp i Zorns renn, fordi de da ville bryte sitt amatørideal og risikere utestengning fra RF-idrett.

Ved rennet i 1908 ble det ingen reaksjoner, men ting var under oppseiling, som vi snart skal se.

Men det er på tide å nevne at Zorn og hans skirenn i tillegg til amatøridrealet brøt andre elementer ved moderne idrett, gjerne samlet under betegnelsen sportifisering. Mens skirenn i moderne idrettsinnpakning har en standardisert, preparert og på forhånd kjent løype, hadde Zorns skirenn start oppgitt og mål oppgitt eller det ble oppgitt ved start (det varierte mellom de tre rennene). Uansett var det opp til løperen å navigere seg frem og gjøre veivalg. Mens moderne idrett er byråkratisk med tydelige regler om hvem som er vinner etc., samt komiteer som roller under arrangementet, ble Zorns skirenn arrangert med ham selv som eneveldig overdommer. Slike ting gjorde nok heller ikke forholdet mellom Zorn og representanter for idrettsbevegelsen bedre.

I 1909 gjennomføres det siste av Zorns kirkeløp, og motstanden fra idrettsbevegelsen er sterkere enn noen gang. Motstanden ytes på flere nivåer. For det første rykkes det inn en generell varsling i aviser, om at deltagelse i idrettskonkurranser med pengepremier strider mot idrettsbevegelsens amatørideal og kan/vil føre til utestengelse fra organiserte idrettsaktiviteter. Fore det andre kontaktes flere konkrete skiklubber i området, med anmodning om å motvirke deltakelse i Zorns skirenn. For det tredje ble det arrangert et skirenn samme dag som Zorns, med håp om å ta utøvere tilbake. I det rennet deltok 200, i Zorns renn 14, så kvantiteten var ikke det truende elementet her. Likevel velger det svenske skiforbundet å sende et brev til hver enkelt deltaker i Zorns renn.

To ting som kommer tydelig frem i boka er, for det første at det skjer utrolig mye innen organiseringen av idrett generelt og ski spesielt i Dalarna og Sverige i årene 1907-1909. Det apparatet som gir Zorn motstand i 1909, fantes rett og slett ikke to år tidligere. For det andre er det en historie om den folkelige og tradisjonalistiske idretten – her representert ved kunstneren Zorn – på den ene siden, og den voksende såkalt moderne idretten med et amatørideal på den andre siden. Heri ligger også en klassedimensjon.

Det spekuleres på slutten av boka om Zorns kirkeløp kan betraktes som en forløper til Vasaloppet som ble etablert i 1922, 13 år etter Zorns siste kirkeløp og over ett år etter hans død. Jeg tar ikke stilling til det her, men det er på det rene at traseene er delvis sammenfallende og at IFK Mora (som arrangerer Vasaloppet) oppsto i kjølvannet av diskusjonen mellom kirkeløpene øvrig idrett i Mora-regionen/Dalarna.

Om det er noe jeg savner ved denne boka, er det nettopp mer vitenskapelig analyse av disse elementene. Selv om idrettshistorikeren Leif Yttergren stadig nevnes, og selv om Karin Wikbergs avhandling om amatør og profesjonell er med (side 109), er det ingen større diskusjon der mer forskning og eventuelt teorier kobles inn.

Jeg vil likevel anbefale boka på det varmeste, for dem som er interessert i idrettshistorie, skihistorie, klassedimensjoner og amatørdiskusjoner. Selv om jeg mener det kunne vært mer teoretisk og forskningsdrevet analyse, påpekes noen klare analytiske poenger i boka; som ‘det var fattiga pojkar som fick slanten i Zorns tävling’ (side 40) og ‘idrotten till folket’ (side 89).

Det er slik jeg vurderer det en god gjennomgang av relevante medier under tiden skirennene pågikk. Det er en balansert fremstilling, der begge sider får sagt sitt. Og det er mye mer snadder i boka enn det jeg kan gjengi her. God lesing.

Copyright© Eivind Skille 2015