Fotball, kunnskap, myter og makt

Tags: ,

Print Friendly

Ørnulf Seippel
Norges idrettshøgskole


Chris Anderson & David Sally The Numbers Game: Why Everything You Know About Football is Wrong 384 sidor, hft. New York, NY: Viking 2013 ISBN 978-0-14-312456-6

Chris Anderson & David Sally
The Numbers Game: Why Everything You Know About Football is Wrong
384 sidor, hft.
New York, NY: Viking 2013
ISBN 978-0-14-312456-6

Det er kanskje å ta i og si at det er en trend, men det er i hvert fall noe som kan tyde på at flere enn tidligere er opptatt av å forstå hvordan vi forstår verden, og at de i akkurat denne ”forståelsen av forståelse” finner en kime både til bekymring og inspirasjon: Bekymring for at vi forstår så mye så feil, inspirasjon fordi vi kan forstå ting bedre. Om noe kan sees som et uttrykk for denne trenden, er det arbeidene – atferdsøkonomien – til de nobelprisvinnende psykologene Daniel Kahneman og Amos Tversky.

På ett nivå kan man si at dette er en trend der man er opptatt av vår manglende forståelse for tilfeldigheter på mange av livets områder (Fung 2010; Mlodinow 2009; Silver 2012; Taleb 2007a; Taleb 2007b). Denne litteraturen fungerer med det som en kritikk av vår litt naive måte å trekke slutninger på, og moralen er mer statistikk inn i hverdagen! For det andre er man i disse bøkene også opptatt av å vise til de psykologiske mekanismene som er virksomme når vi gjør oss opp (gale) meninger om ulike fenomener (Kahneman 2011; Mlodinow 2012). En trend som også til tider dukker opp sammen med to nevnte er opptattheten av de mange store datasettene – ‘Big Data’ – som finnes «der ute» (Enjolras 2014; Mayer-Schönberger and Cukier 2013). Til slutt har vi eksempler der disse innsiktene anvendes mer konkret på enkeltområder, der det mest kjente eksempelet er Nudge-litteraturen som er opptatt av styring, politikk og moral (Sunstein 2013; Sunstein 2014; Thaler and Sunstein 2009). Når det gjelder denne artikkelen, er det mest sentrale de etter hvert mange forsøkene på å begripe hvordan slike innsikter har betydning også for idrett, og da særlig i de store ballspillene (Anderson and Sally 2013; Andersson, Ayton and Schmidt 2008; Kuper and Szymanski 2009; Lewis 2004; Moskowitz and Wertheim 2011).

Den mest berømte av disse bøkene på idrettsfeltet, og som alle senere bøker viser til, er Moneyball (Lewis 2004) som forteller historien om Billy Beane, manager i Oakland Athletics. Beane ansetter en statistiker (vel, økonom) og utfordrer med det etablerte oppfatninger om hvordan man plukker ut talenter. Boken er basert på en sann historie, og viser hvordan man ved å overprøve magefølelse og fordommer og i stedet velge å satse på kvantitativ kunnskap kan oppnå gode resultater (som bekreftet at dette er en fornuftig strategi). Det hjelper selvfølgelig på berømmelsen at boken er filmet med Brad Pitt i hovedrollen (http://www.youtube.com/watch?v=6MStL5QIyCw).

Nest mest berømte bok i denne kategorien er Soccernomics (Kuper and Szymanski 2009) som mer eller mindre systematisk tar for seg spesifikke problemstillinger knyttet til fotball. Andre bøker i samme sjanger som i større eller mindre grad tar for seg fotball er Scorecast (Moskowitz and Wertheim 2011), Myths and Facts about Football (Andersson, Ayton and Schmidt 2008), Mathletics (Barrow 2013), The Hidden Mathematics of Sport (Eastaway and Haigh 2011) og 15 Sports Myths and Why They’re Wrong (Fort and Winfree 2013).

Til saken. Denne anmeldelsen skal ta for seg en av disse mange bøkene: The Numbers Game: Why Everything You Know About Football Is Wrong av Chris Anderson og David Sally. Undertittelen er selvfølgelig feil og egentlig ikke så veldig tillitsvekkende. Kanskje viser den til en svakhet ved forfatterne: En overdreven lyst til å legge seg under for kommersialismens krefter. Men, bare så det med en gang er sagt, dette er en morsom bok som anbefales for alle fotballinteresserte. Altså: man bør ikke la seg skremme av en litt breial og overfladisk fasade.

Anderson & Sally innleder boken med å plassere seg midt i trenden skissert over med et Moneyball-sitat: «In sports, what is true is more powerful than what you believe, because what is true will give you an edge». Deretter anklages fotballen for å være konservativ, og kan man ane: litt dum. På ett nivå er dette åpenbart riktig: Det er bare å høre på hvordan enkelte eksperter og kommentatorer snakker: Det er for de flestes vedkommende helt åpenbart at de ikke har vært i nærheten av disse bøkene som igjen bare må kunne tas for å være en slags pludrende formidling av forskningen som egentlig foregår på feltet. Med det er uansett tonen satt: det er oppvakte, opplyste og velformulerte forskere mot fordomsfulle ballbesudlede praktikere.

Neste kapittel tar for seg en av fotballens særegenheter, og sikkert en av hovedgrunnene til dens fascinasjon: At målene er så sjeldne, og at det blir stadig færre av dem – i verden, Norge og Sverige. Mens vi i Norge overordnet sett har hatt en nedadgående trend som i de fleste andre land, så har den her fått et særeget lite Rosenborgdrevet (?) oppadgående brudd på åtti- og nittitallet. Svensk fotball er mer i tråd med trendene ellers i verden: Et fall i antall scoringer fram mot åtti-tallet og deretter en flatere utvikling. Overordnet sett er like fullt trenden tydelig: Det blir stadig færre scoringer i moderne fotball.


 

figur-1

Figur 1. Antall mål scoret i gjennomsnitt pr. kamp, 1949 – 2013 i henholdsvis Norge og Sverige.
— OLS-regresjonslinje, – Loess-regresjonslinje.


 

Et spørsmål som melder seg er hvorfor det er blitt færre mål. Det er antakeligvis mange svar på dette spørsmålet. I det (virkelig) lange løp skyldes noe regelendringer (offside). En annen faktor kan være at dagens spillere har bedre ferdigheter enn tidligere generasjoner, men det er ikke opplagt hvilken retning det skulle bety noe: er forsvarspillere relativt sett blitt bedre enn angrepsspillere? Har framgangen mer å si for forsvarsspillet enn angrepsspillet?

Neste skritt er å la den velkjente og udødelige motsetningen mellom den vakre fotballen og den destruktive fotballen spille hovedrollen. Det dreier seg da ikke om den destruktive forsvarsspilleren, men den tiltakende systematikken – Egil Roger Olsen – og de forbedrede strukturene – offsidefeller, sonemarkering, press – som har gjort målene færre. Dette kan jo da høres ut som en oppskrift på kjedeligere fotball, men resultatet er (også) at kampene blir jevnere og med det (på sett og vis også) mer spennende. I følge Anderson & Sally er det slik at alt som vokser konvergerer; og fotballen konvergerer da mest på toppen og resultatet er at Spania=Italia=Tyskland=England. I periferien kan da vi andre ha litt andre utviklingsbaner (men vi kommer etter, først Sverige, så Norge).

I forlengelsen av dette får vi også en påminnelse om dynamikken mellom fotballens ideologiske fronter – mer effektivt forsvar og vakrere angrep – der framgang på den ene fronten møtes av innovasjon på den andre: Soneforsvarets framganger møtes med et mer dynamisk angrepsspill. Defensiv teknologi møtes med offensiv innovasjon. Over tid er den sannsynlige utgangen på det hele altså at lag (og spillere) blitt likere hverandre.

Anderson & Sally dyrker poenget om at det er få mål i fotball, og dette er selvfølgelig en viktig grunn til at målscorere er attraktive og verdifulle. Det er imidlertid ikke slik at alle mål er like verdifulle. Scorer et lag ett mål, er det en viss sannsynlige for at man sikrer seg en viss mengde poeng. Scorer et lag to mål, øker sannsynligheten for poeng. Og det samme for tre, fire og .. mål. Poenget her er at det er forskjellen mellom det å score ett og to mål som gir den største økningen i sannsynlig poengfangst: det er det andre målet som er mest verdt. Når man skal vurdere nytten av en spiss, så er det viktig å ta høyde for hva slags mål han/hun scorer, og den spilleren som har en overvekt av andre-mål er mer verdifull enn andre. Anderson & Sally analyser fra sesongene 2009/2010 og 2010/2011 (Premier League) viser interessant nok da at det ikke nødvendigvis er toppscorerne som er de viktigste poengsankerne. Og kort oppsummert: Darren Bent var den mest verdifulle spilleren i disse sesongene.

Selv om de fleste vel vil være Messi heller en Puyol om de får velge – angrep heller en forsvar, målscorer heller enn den som forhindrer et mål – er det uenighet om hvordan man bør spille fotball: Er det egentlig det offensive eller det defensive som er mest effektivt? Anderson & Sally trekker fram Argentinas tidligere lagleder Menotti som hyller det offensive og utroper det som radikalt og venstreorientert. I Norge tror vi kanskje ikke helt på dette da Drillo har gjort det slik at venstreorientert politikk ubønnhørlig er knyttet til defensive kvaliteter. Uansett: de fleste vil altså, om de får velge, være offensive, innovative, kreative, vakre og smarte. Av en eller annen grunn. Tusenkronersspørsmålet her er selvfølgelig hva som lønner seg: Å score mål eller å la være å slippe inn mål?

Den enkleste testen er å se om det er laget som scorer mest eller det som slipper inn minst som vinner serien oftest. I Anderson & Sallys analyser av de fire store ligaene er det ikke noe veldig klart mønster i dette: i Tyskland og Italia er det en liten fordel til de defensive, i England og Spania er det fordel til de som scorer mest. I Norge finner vi (fra 1949 til 2013) tegn på en slik effekt ved at 56% av serievinnerne har scoret flest mål. Tilsvarende viser tallene at det bare i 48% av sesongene er slik at laget som slipper inn færrest mål vinner serien. Tilsvarende tall for Sverige gir en liten fordel til den defensive innstillingen: Siden 1949 har 53 prosent av lagene som slipper inn færres mål vunnet, i 46 prosent av tilfellene har de scoret mest. Dette er et ganske enkelt mål – enten eller. Resultatene i figur 2 er basert på en litt mer nyansert analyse der man regner ut hvor mange flere mål enn gjennomsnittet vinnerlaget i hvert år scorer (i prosent) og trekker fra hvor mange færre mål en gjennomsnittet laget slipper inn (i prosent). Med det har man et bedre mål på hvordan offensive kvaliteter står seg i forhold til defensiv kraft hos vinnerlagene. Resultatene viser en nedadgående trend som peker mot at betydningen av offensiv kraft er i ferd med å tape seg relativt til defensive kvaliteteter. Det er variasjoner over tid, og det kan se ut som om det er et visst bølgemønster i utviklingen: Offensive perioder følges av defensiv innsats som så i sin tur følges av … Om det virkelig er slik er imidlertid vanskelig å slå fast ut fra denne enkle oversikten, og det ville selvfølgelig være pinlig å hevde at det finnes et mønster i noe som kanskje bare er tilfeldige variasjoner i en sammenheng som dette.


 

figur-2

Figur 2. Offensiv versus defensiv kraft i norsk og svensk fotball: 1949 – 2013. Se teksten for mer utdypende forklaring.
— OLS-regresjonslinje, – Loess-regresjonslinje.


Anderson & Sally vender seg så til et av denne anmeldelsens innledende dreiepunkt: Kahneman-aktige psykologiske mekanismer som forklaringer på hvorfor vi forstår fotball så dårlig. For det første, og neppe overraskende, så husker vi morsomme ting bedre enn kjedelige ting: hedonistprinsippet. Videre forstår vi fotball ut fra hvem vi holder med. Også får vi en runde med ”The Hot hand”: vi forstår feil fordi vi ser mønstre der det egentlig ikke er noen (se artikkelens avslutning). Et interessant eksempel – og svært krevende å forholde seg til – illustreres med fortellingen om Alex Fergusons salg av Jaap Stam: «the biggest mistake of my career». Grunnen var enkel da statistikken viste at Stam taklet lite, og mindre enn før: Ut med ham. Det går så opp for Sir Alex at det selvfølgelig kan være et kvalitetstegn at man ikke takler – fordi man ikke trenger det. Den psykologiske mekanismen: Vi legger bedre merke til (og ikke minst, husker bedre) det som skjer enn det som ikke skjer. Og vi har bedre data om det som skjer enn det som ikke skjer. Og vi har vanskelig for å tenke kontrafaktisk: Å begripe hva som kunne skjedd om ting hadde gått andreledes. Men, taklingene som aldri ble nødvendig kan være like eller mer avgjørende enn den spektakulære scoringen alle hyller.

I forlengelsen av det hele ligger her også den innsikten at det er vanskeligere å analysere forsvarsspill enn angrepsspill: det er mer uklart hva som er det viktige, hva det faktisk er som hindrer en farlig situasjon i fra å oppstå. Kapittelets konklusjon er vel ikke fjerntliggende: fotball handler både om lys og mørke; både angrep og forsvar. Men i de defensive kvalitetenes uutgrunnelighet ligger en av fotballens store utfordringer.

Mange lag er besatt av ballbesittelse, men er det egentlig vits i? Lønner det seg? Drillo er skeptisk, og det er vel mange som har opplevd at laget sitt har hatt ballen svært svært mye for så å tape. Men, som regel vil vi nok vinne om vi har ballen mest. Men det betyr jo ikke nødvendigvis at det er ballbesittelsen i seg selv som er årsaken til gode resultater; den er kanskje bare, eller heller, et uttrykk for noe annet; for eksempel at ballbesittelse reflekterer fotballkvaliteter. En kompliserende faktor er at det er langt fra opplagt hva ballbesittelse er, og et viktig poeng hos Anderson & Sally er at et lag veldig sjelden egentlig har kontroll på ballen. En spiller har i gjennomsnitt kontroll på ballen i 53 sekunder pr kamp, det betyr at utespillerne på et lag samlet sett har kontroll på ballen i under 9 minutter av kampen. Ballbesittelse som strategi i seg selv forkastes.

Vi føler kanskje at det må ha vært et tema oftere i Norge enn i andre land, og kapittelet om «lange baller” bør kanskje leses særlig nøye av noen av oss. Ja vel, Stoke hevder seg bedre enn de kanskje ellers ville gjort, og de gjør (gjorde) det i Charles Reeps ånd, og med det også Drillos. Skulle man tro. Anderson & Sally er imidlertid ute etter å vise at Reep, som verken hadde kompetansen eller nåtidens teknologi, trakk uholdbare konklusjoner av sine data. I tillegg har fotballen endret seg på en måte de siste årene som også har betydning for hvordan man skal forstå forholdet mellom mange og få pasninger, lange og korte pasninger.

Målet er å være effektiv, det vil si å skape målsjanser og mål. Reeps innsikt: De fleste målsjanser kommer etter angrep med få berøringer. Derfra feilsluttet han at angrep bør ha få pasninger for å være effektive. Spørsmålet er imidlertid om ikke angrep med flere pasninger, selv om de er sjeldnere, har en større sannsynlighet for å ende i målsjanser. Forskning tyder på at de har det, men, for å gjøre det litt vanskeligere, sannsynligheten for å score på disse målsjansene er litt mindre enn for «enkle» angrep. Alt i alt er det like fullt ikke (lenger) opplagt at få pasninger er det mest effektive. Hele vurderingen av dette er selvfølgelig også betinget av at lagene er blitt bedre og oftere får til angrep som består av flere pasninger. For å komplisere ytterligere er fotball et strategisk spill (spillteoretisk): hva som er effektivt er selvfølgelig betinget av hva andre gjør: Når andre blir bedre til å forsvare seg mot Stoke eller Norge blir verdien av disse lagenes strategi mindre verdt.

Men i de defensive kvalitetenes uutgrunnelighet ligger en av fotballens store utfordringer.

Hva utgjør den mest avgjørende faktoren for et fotballag: den beste spilleren eller den dårlige spilleren? I dette kapittelet viser Anderson & Sally til at det er ”the weakest link” som er avgjørende. I et lagspill er det ikke slik at man bare kan summere kvalitetene til spillere og med det få et uttrykk for lagets kvalitet. Det er heller slik at kvaliteten til enkeltspillere forsterker/svekker hverandre – en multiplikativ effekt – slik at et svakt ledd kan ødelegge mer enn man umiddelbart forestiller seg. Hvordan løse problemet med den dårlige spilleren? Fem strategier luftes: (i) Lat som om problemet ikke finnes og gjem henne; (ii) Innse problem, styrk det svake leddet; (iii) Bytt 58-73-79; (iv) Forbedring: arbeid hardere, lær dem noe nytt; (v) selg.

Et spørsmål som vel alle som følger med i fotballen må ha stilt seg på et eller annet tidspunkt er: Hvem er egentlig den beste manageren? Gjør det egentlig noen forskjell hvem som er manager? Dette spørsmålet ble satt på dagsorden i Soccernomics-boken (Kuper and Szymanski 2009), der det ble hevdet at 89 prosent av variansen av resultater over en ti-årsperiode blant lagene i Premier Leaugue kan ”forklares” med spillerlønninger. Kort og godt: det er pengene som rår, dette gir seg utslag i kvalitet på spillere og det er lite rom igjen for å påvirke resultatene ut over dette. Anderson & Salley stiller seg kritiske til at ledere betyr så lite, og har flere argumenter mot Soccernomics-dommen. Anderson & Salley starter med å oppdatere Soccernomics-analysene og finner da at penger ”bare” forklarer 82 prosent av resultatene. Dernest viser de til at det er en sammenheng mellom gode (dyre) trenere og dyre spillere og at Soccernomic-analysen dermed underslår en mulig sammenheng mellom gode ledere og resultater.

Blant politisk korrekte mennesker opptatt av likhet, finnes det en utbredt og generell mistillit til ledelse, og for disse kan det være takknemlig å henge seg på dem som er skeptiske til betydningen av ledelse (Rosenzweig 2007), kanskje særlig når det gjelder det man oppfatter som en litt intellektuelt tilbakestående idrett. Det beste argumentet for at ledere kan være viktige er en erfaring de fleste av oss har hatt: dårlige ledere kan være ødeleggende. Samtidig kan man jo si at om det er et påvirkningsrom på elleve (eller 18) prosent, så er jo det en god del. Så selv i Soccernomics er det egentlig godt rom til innflytelsesrike managere. Det kanskje viktigste forsvaret for ”ledelse” kommer fra tradisjonell ledelsesforskning og sier – litt firkantet – at vel er det riktig at mye er bestemt av økonomi, bransje, og historie, men i den delen som gjenstår, så er ledelse viktig, anslagsvis 2/3. Altså er ledelse det viktigste av det lite viktige og det er ikke så lite. Og dette er vel også en påminnelse om noe som sjelden vektlegges: at fotballederes viktigste oppgave kanskje ikke er å lede et lag, men å få tak i best mulige spillere.

Mot slutten av boken er vi i Chelsea som skal ansette ny manager. De velger Andres Villas-Boas. Det er to kriterier som presenteres som rådende når det gjelder å ansette managere: De bør selv ha vært toppspillere, og de bør ha erfaring fra manageryrket. Selv om den første kompetansen kan virke oppskrytt siden mange av de store managerne mangler den – man trenger ikke å ha vært (en god) hest for å bli en god jockey – tyder Anderson & Salleys tall på at toppfotballerfaring har en positiv effekt. Spørsmålet her imidlertid er hvordan Chelsea kunne vite om Villas-Boas var god nok for dette nivået. Det kunne de ikke vite det. Men de hadde gjort noe veldig liknende med suksess før da de ansette Mourinho, så da så (psykologisk mekanisme). Kapittelet glir over i en drøfting av talent, der hovedpoenget er at talentet som bare er der uten øvelse og trening er en myte. Altså: de skulle lagt større vekt på erfaring. Et annet interessant poeng i fotball (og andre bransjer) er at det å ta et talent – en dyktig person – ut av en sammenheng og plassere vedkommende i en ny verden kan være risikabelt; både i forhold til jobb og mer generelt for andre sosiale nettverk. Villas-Boas sparkes, Chelsea er like gode som før, vi får en gjennomgang av fenoment ’regresjon mot gjennomsnittet’. Spørsmålet er om det hjelper og bytte trener og svaret er nei. Dette siste ordinære kapittelet har et litt sammenrasket preg, selv om også det inneholder interessante diskusjoner og funn.

Avslutningsvis forsøker Anderson & Salley seg med 10 hypoteser om framtiden for toppfotballen.

Hovedformålet med denne boken er å diskutere mer fotballnære spørsmål, og som sådan er dette en bok som varmt anbefales. Fronten i fotballforskningen er kanskje et annet sted – posisjonsdata? – men det betyr jo ikke at dette er utdatert kunnskap. Hør bare hva noen sier på TV og skriver i avisen.

Nobelprisvinner Amos Tversky ledet en studie av fenomenet som er blitt hetende ”The Hot Hand” (Gilovich, Vallone and Tversky 1985). I etterkant av denne studien, hevdet han at han aldri hadde diskutert noe (han hadde skrevet) oftere, aldri hadde han vunnet diskusjonene så mange ganger, aldri hadde det vinnende argumentet hatt mindre gjennomslagskraft. The Hot Hand dreier seg om sammenhengen mellom suksessraten i skudd i basketball. Hypotesen, og en svært utbredt oppfatning, er at har man først laget ett mål er det et uttrykk for at man er ”hot” slik at sannsynligheten for å score også på ”neste” skudd er større enn om man ikke hadde scoret på forrige skudd. Dette er noe som alle som har drevet eller vært opptatt med idrett – selv, som trener, som tilskuer – har opplevd mange ganger; det handler om å være i dytten, om å finne (scorings)formen, om selvtillit og/eller flytsoner. ”Problemet”, eller det morsomme, er at dette bare er en myte; det er ingen slik sammenheng. En annen vanlig oppfatning som tilsynelatende handler om de samme mekanismene finner vi når det hevdes at et lag som nettopp har scoret et mål er mer utsatt for å slippe inn mål enn «vanlig». Dette er heller ikke sant, og det som er interessant om man sammenholder dette med «hot-hand-tesen» er at de underliggende mekanismene er motsatte. I det ene tilfellet antar vi at man blir bedre (selvtillit som skjerper) av å lykkes, i det andre tilfellet antar vi at man blir dårligere (selvtillit som sløver) av å lykkes. Sannheten er vel at slike effekter er helt marginale, men at vi er så rettet inn mot å se mønster og sammenhenger i det som skjer at vi ser mer enn det er grunnlag for.

Tverskys historie illustrerer et viktig spørsmål som også denne boken representerer: Hvordan mottas denne typen systematisk og vitenskapelig kunnskap i fotballen der det praksisnære ofte har høyere status. Dette er viktig fordi det bestående i enkelt tilfeller så åpenbart utfordres: både helt konkret når det gjelder hva slags kunnskap som teller, men også praksisen knyttet til denne kunnskapen og hvem som forvalter den. Om ikke annet i en overgangsfase er dette en helt konkret kamp om noens situasjon, status og innflytelse. Nate Silver (2012), statistikkguru som har arbeidet med baseball, hevder at i etterdønningene av Moneyball der vitenskapelig basert kunnskap plutselig fikk en mye høyere status i baseballen så fikk man også en større forståelse for at erfaring – ikke magefølelse! – er viktig når man for eksempel skal plukke ut talenter. En vakker historie om hvordan praktisk og teoretisk kunnskap finner hverandre og går opp i en høyere enhet?

Et annet interessant spørsmål er hvor mye informasjon det faktisk går an å hente ut av et spill som fotball som i så stor grad er preget av tilfeldigheter og forandringer. Det er nærliggende å tenke at man kan falle litt for eget grep – alt du trodde du visste er feil – og finne sammenhenger som dels ikke er der, dels er svært vanskelige å bruke som del av mer strategiske tilnærminger. Et interessant spørsmål er videre hva det er som i framtiden vil berøres av ny kunnskap. I Moneyball er det rekruttering av spillere, i denne boken mange sider ved spillet. Men hva er det egentlig som vil være tema for framtidig forskning på dette området?

Det er også åpenbart at ny innsikt av strategisk verdi ofte bare har en midlertidig effekt, og at det er usikkert hvor mye det på sikt er å hente i en tilnærming som den Anderson & Sally representerer. Men når man først har sett at kunnskap kan gi innsikt og en aldri så liten konkurransefordel kan det være vanskelig å slutte, og det kan være kostbart for den som vil være i teten å ignorere at det her kan være konkurransefordeler å hente.

Litteratur

  • Andersson, Patric, Peter Ayton, and Carsten Schmidt. 2008. Myths and facts about football: the economics and psychology of the world’s greatest sport. Newcastle: Cambridge Scholars.
  • Barrow, John D. 2013. Mathletics. A Scientist Explains 100 Amazing Things About Sport. London: Vintage Books.
  • Eastaway, Rob, and John Haigh. 2011. The Hidden Mathematics of Sport. London: Portico.
  • Enjolras, Bernard. 2014. “Big Data og samfunnsforskning: Nye muligheter og etiske utfordringer.” Tidsskrift for samfunnsforskning 55(1):80-88.
  • Fort, Rodney, and Jason Winfree. 2013. 15 Sports Myths and Why They’re Wrong. Stanford: Stanford Ecnomics and Finance.
  • Fung, Kaiser. 2010. Numbers Rule Your World. The Hidden Influence of Probability and Statistics on Everything you do. . New York: McGrawHill.
  • Gilovich, Thomas, Robert Vallone, and Amos Tversky. 1985. “The Hot Hand in Basketball: On the Misperception of Random Sequences.” Cognitive Psychology 17(295-314).
  • Kahneman, Daniel. 2011. Thinking, fast and slow. London: Penguin.
  • Kuper, Simon, and Stefan Szymanski. 2009. Soccernomics: why England loses, why Germany and Brazil win, and why the U.S., Japan, Australia, Turkey and even India are destined to become the kings of the world’s most popular sport. New York: Nation Books.
  • Lewis, Michael. 2004. Moneyball: the art of winning an unfair game. New York: Norton.
  • Mayer-Schönberger, Viktor, and Kenneth Cukier. 2013. Big Data. A Revolution That Will Transform How We Live, Work and Think. London: John Murray.
  • Mlodinow, Leonard. 2009. The Drukard’s Walk. London: Penguin.
  • Mlodinow, Leonard. 2012. Subliminal : how your unconscious mind rules your behavior. New York: Pantheon Books.
  • Moskowitz, Tobias J., and Jon L. Wertheim. 2011. Scorecasting. The hidden influences behind how sports are played and games are won. New York: Three Rivers Press.
  • Rosenzweig, Phil. 2007. The Halo Effect. . London: Pocket Books.
  • Silver, Nate. 2012. The Signal and the Noise. The Art and Science of Prediction. London: Allen Lane.
  • Sunstein, Cass R. 2013. Simpler: the future of government. New York: Simon & Schuster.
  • Sunstein, Cass R. 2014. “How Do We Know What’s Moral?” The New York Review of Books 61(7):i-9.
  • Taleb, Nassim. 2007a. The Black Swan: The Impact of the Highly Improbable. London: Allen Lane.
  • Taleb, Nassim Nicholas. 2007b. Fooled by randomness: the hidden role of chance in life and in the markets. London: Penguin Books.
  • Thaler, Richard H., and Cass R. Sunstein. 2009. Nudge: improving decisions about health, wealth and happiness. London: Penguin Books.

Copyright © Ørnulf Seippel 2014

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message