Idrottskvinnan som kulturell ikon

Tags: ,

Print Friendly, PDF & Email

Torunn G. Saunes
Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen

 

Profesjonelle kvinnelige idrettsutøvere har i dag stjernestatus på samme nivå som kjendiser i film- og musikkbransjen. De mest profilerte er blitt kulturelle ikon i populærkulturen. Den kvinnelige idrettsutøveren som et nytt kulturelt ideal har imidlertid vært gjenstand for strid og debatt, spesielt i forhold til idrettsjenters fremstilling i mediene de siste årene, hvor vi har sett økt fokus på kropp og utseende. På den ene siden ser vi bilder av kvinnelige eliteutøvere som viser muskler, aggresjon og utholdenhet. På den andre side florerer det bilder av lettkledde kvinnelige utøvere som spiller på deres utseende, kropp og sex. Hvordan tolker barn og unge de medierte bildene av kvinnelige idrettsutøvere? Fungerer den kvinnelige idrettsutøveren som et progressivt nytt ideal for jenter og kvinner i dagens samfunn? Dette er spørsmål som blir diskutert i Built to win, the female athlete as cultural icon av Leslie Heywood og Shari L. Dworkin, med fokus på kvinnelige idrettsutøveres rolle som kulturelle ikoner og på barns og unges holdninger til medienes bilder av kvinnelige idrettsutøvere.

 Bokens hensikt er å utforske hvilke meninger barn og unge har om de ulike bildene mediene gir oss av idrettskvinner. Forfatterne har intervjuet elever i grunnskolen (barneskoler og gymnas), i aldersgruppen 10-17 år. Intervjuene er gjort med syv fokusgrupper av begge kjønn, hvor elevene har uttalt seg om sine tolkninger av reklamekampanjer rettet mot unge kvinner av blant andre Nike og Reebok.

Innledningsvis presenterer forfatterne historiske kulturelle og samfunnsmessige endringer som har spilt en avgjørende rolle for kvinnelige idrettsutøvere. Videre tar de for seg bildene vi ser av kvinnelige eliteutøvere i mediene. Forfatterne presenterer og drøfter hvordan de lar seg fremstille i forhold til den økte fokuseringen på kropp og utseende. Trenden vi har sett de siste årene, hvor idrettsutøvere lar seg avbilde i lettkledde posisjoner som spiller på sex, både i kalendere og magasiner, står sentralt. Dette blir i boken illustrert ved reklameannonser fra 1990-tallet og frem til i dag.

Forfatterne diskuterer reklamens overstrømmende positive retorikk, som spiller på at sport er nøkkelen til suksess for kvinner. Spesielt i søkelyset er Nike og deres kampanjer rettet mot kvinner. Forfatterne drøfter ulike teorier om hvorfor mange oppfatter disse reklamekampanjene så forskjellig; hvorfor noen ser på dem som et godt forum for å fremme kvinners rettigheter innenfor sporten, mens andre er kritiske til hele fenomenet som de hevder skaper et falskt bilde av kvinners situasjon. Heywood og Dworkin trekker frem at kritikerne er opptatte av at kvinnene vi møter i reklamene tilhører en minoritet som får oppleve at sporten gir dem unike muligheter. Forfatterne diskuterer videre kritikken av Nike, som er rettet mot at deres produkter i stort omfang har blitt produsert av kvinner i land i den tredje verden. At Nike og andre vil sikre seg de kvinnelige forbrukerne ved å spille på at de kjemper for kvinners rettigheter er derfor et kraftig paradoks.

Gjennom hele boken sammenlikner forfatterne kvinnelige idrettsutøveres situasjon med de mannliges. Et aktuelt aspekt de trekker frem er hvordan kvinnelige idrettsutøvere lar seg fremstille som objekt for det heteroseksuelle blikk. Forfatterne hevder imidlertid at dette ikke lenger bare gjelder kvinner. De siste årene har det dukket opp et liknende fenomen blant menn, både innenfor sporten og underholdningsindustrien generelt. I følge Heywood og Dworkin ser vi nå en femininisering av mannskroppen i mediene, hvor menn poserer og blir objekter på samme måte som kvinner. Dette kommer til syne i reklamer, noe forfatterne illustrerer ved å vise eksempler som tydeliggjør dette.

Forfatterne drøfter videre hvordan de medierte bildene av kvinnelige idrettsutøvere kan være med på å bryte ned stereotype holdninger til tradisjonelle kjønnsroller, femininitet og maskulinitet. De presenterer ulike syn på maskuliniseringen av idrettsjenter, illustrert ved kvinner som trener opp kroppene sine og får et mer maskulint utseende. Forfatterne viser hvordan maskulinitet definert som kompetanse, konkurransementalitet, aggressivitet og styrke er viktige egenskaper for kvinnelige idrettsutøvere. Dette er egenskaper som mange feminister har kritisert, noe også Heywood og Dworkin gjør rede for. Et sentralt spørsmål de reflekterer over er om dagens mediebilder av kvinnelige idrettsutøvere inspirerer unge gutter til å respektere og beundre kvinnelige idrettsutøvere, og hvorvidt dette vil utgjøre en forskjell på måten kjønn og makt er konstruert og oppfattet i vårt samfunn.

Forfatterne har egenerfart kunnskap om hvordan det er å være idrettsjenter. Et kapittel gjør rede for deres egne erfaringer som idrettsjenter i en tid, hvor kvinnelige idrettsutøvere som forbilder var en mangelvare. Leslie Heywood er professor i engelsk ved Bingham University, og er visepresident i  Women´s Sports Foundation. Hun er en tidligere sprint og langrennsløper som i dag er en konkurrerende vektløfter. Shari L. Dworkin er sosiolog og forsker ved HIV Center for Clinical and Behavioral Studies at Columbia University.

Selv om forskningen til forfatterne er lokalt forankret til USA, belyser boken viktige aspekter ved kvinnelige eliteutøveres funksjon som idealer og kulturelle ikoner. En av bokens beste kvaliteter er at forfatterne mestrer å gi en deskriptivt og mangesidig bilde av kvinnelige idrettsutøveres rolle som ikoner i vår tid. Den er aktuell for idrettsforskere i skandinaviske land, da den belyser trender i sportskulturen som er regjerende i den globale, vestlige sportskulturen.

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message