Viktig inspirasjonskilde for skandinaviske idrettshistorikere, sosiologer og kulturforskere

Tags:

Print Friendly

Helge Chr. Pedersen
UiT – Norges arktiske universitet


Daryl Adair (red) Sport: Race, Ethnicity and Identity: Building Global Understanding 117 sidor, inb. Abingdon, Oxon: Routledge 2012 (Sport in the Global Society – Contemporary Perspectives) ISBN 978-0-415-48354-4

Daryl Adair (red)
Sport: Race, Ethnicity and Identity: Building Global Understanding
117 sidor, inb.
Abingdon, Oxon: Routledge 2012 (Sport in the Global Society – Contemporary Perspectives)
ISBN 978-0-415-48354-4

De siste 30 årene har forskningen på idrett, identitet og etnisitet etablert seg som eget forskningsfelt. Denne forskningen har i stor grad tatt utgangspunkt i koloniale og postkoloniale områder knyttet til den engelskspråklige verden og det tidligere britiske imperiet. Nord-Amerika, Australia, Afrika, New Zealand, samt Irland, Skottland og Wales på de britiske øyer har dominert forskningen. Dette er ikke overraskende av flere årsaker. For det første spilte idretten en helt sentral rolle i det britiske imperiets forsøk på å etablere britiske verdier og kultur i koloniene. Lagidretter som rugby og cricket, og til en viss grad fotball, var særlige viktig arenaer for overføringen av maskuline verdier og forståelsen av den engelske kulturens overlegenhet. Nå fikk imidlertid strategien med å bruke idrett som kulturell agent i imperiets tjeneste også ikke intenderte konsekvenser som at idretten også ble en arena for kulturell motstand og selvhevdelse for de koloniserte.

Daryl Adairs bok Sport: Race, Ethnicity and Identity. Building Global Understanding holder seg innenfor disse etablerte rammene, men gir oss likevel ny kunnskap om feltet. Boka er en del av serien “Sport in the Global Society – Contemporary Perspectives” som består av bøker fra en stadig ekspanderende forskning på idrett, kultur og samfunn. Adair har selv bred erfaring som forsker innenfor treenigheten idrett, etnisitet og identitet, senere også innefor felt som idrett og media og sportsmanagement. Adair er historiker med lang fartstid ved universiteter i Australia og England. I dag jobber han som Associate Professor of Sports Management ved UTS Business School ved University of Technology, Sydney.

Boka bygger på noen av de 80 paperene som ble presentert på Sport, Race and Ethnicity konferansen i Sydney i 2008. Bokas syv artikler viser hvordan idretten på den ene siden kan være en arena for inkludering og mangfold og på den andre siden kan virke ekskluderende og segregerende. Videre tar den opp diskriminering og fordommer på bakgrunn av rase og etnisitet og hvordan rasemessige og etniske stereotypier kommer til uttrykk innenfor idretten. Forfatterne drøfter disse spørsmålene i ulike kontekster, steder og tider.

Dean Allen viser i sin artikkel om cricket og rugby i Sør-Afrika i perioden 1870 til 1910 hvordan idretten ble brukt av de britiske kolonistene for å gjenskape tradisjonene de hadde reist fra i moderlandet og overføre engelske verdier til Sør-Afrika. “By spreading the gospel of manliness through athleticism, sport tours from England cemented ties of white, imperial kinship whilst also affirming the superior status of the ‘Mother Country’” (Allen p.10). Allen undersøker idrettens rolle i forholdet mellom de to hvite folkegruppene boerne og briter i en konfliktfylt tid som toppet seg med Boerkrigen 1899 til 1902. Ved å undersøke forholdet mellom de hvite folkegruppene viser Allen en annen side ved konfliktene i Sør-Afrikan enn den etablerte forståelsen av at rase-konfliktene gikk langs en ren hvit-sort akse. Boerkrigen skapte dype konflikter innenfor det hvite Sør-Afrika, en langvarig splittelse som også viste seg innenfor idretten. Idretten ble, som samfunnet for øvrig, en høyst politisert arena dominert av rasepolitikken (politics of race) (7). Allen viser at det var en nær sammenheng mellom politikk og idrett i perioden og at politikken bidro til å skape de idrettslige strukturene som fortsatt er på plass i dag. “Sport became an imperial bond of cultural encounters between the controlling British and the subordinate groups in the colonies, and nowhere was this typified more than on the sport fields of empire.” (10).

Merrett, Tatz og Adair setter i sin artikkel et kritisk søkelys på re-etableringen av kvoteringer basert på rase innenfor sørafrikansk idrett etter apartheidstyrets fall. Under apartheidstyret var idretten som samfunnet for øvrig segregert og Cricket og rugby var idretter forbeholdt det hvite mindretallet, mens fotball ble de svartes idrett. Merrett et.al. viser hvordan sørafrikanske (idretts)myndigheter har vært mer opptatt av den rasemessige balansen innenfor rugby- og cricketlag enn å skaffe tilveie basisfasiliteter og ressurser for idretten i landets fattige bydeler, eller townships, som i all hovedsak er befolket av svarte. Artikkelen viser hvordan idretten fortsatt i dag, etter apartheidstyrets fall, både er formet av og blir begrenset av forholdet mellom rasene i landet.

Denne bruken av idrett som vises i disse to eksemplene; som en arena for å overføre det en kan kalle vestlige, spesielt britiske, verdier til koloniene, er gjennomgående i denne boken. Båndene mellom Storbritannia og dets postkoloniale områder som India, Australia, New Zealand og Sør-Afrika har fortsatt å være sterke langt etter den formelle avkoloniseringen mye takket være idretten.

Artiklene i Adairs bok er leservennlige, nyttige og nyskapende innenfor feltets etablerte rammer. De bringer til torgs nye problemstillinger og vinklinger som de to eksemplene over vitner om. Likevel minner boka om feltets relativt snevre fokus på postkoloniale samfunn, samfunn gjerne preget av det britiske imperiet og av relativt høyt konfliktnivå. Det er på tide at disse rammene for forskningsfeltet utfordres og utvides. Hvilke betydninger har andre idretter enn de typiske engelske idrettene hatt andre steder enn innenfor den postkoloniale engelskspråklige verden? Hvordan virker idretten mellom ulike grupper i samfunn preget av relativt sett lavt konfliktnivå og av relativt små etniske og sosiale forskjeller? Virker den annerledes? Er idretten som integrasjonsverktøy bedre egnet i samfunn som alt er preget av relativt harmonisk sameksistens på tvers av etniske og identitetsmessige skillelinjer? Er det slik at idretten, som også i Adairs bok viser seg å ofte være er en arena hvor etablerte skiller ofte sementeres og skjerpes, virker annerledes andre steder? De fleste stater og samfunn er preget av etnisk og kulturelt mangfold, mange har lange historiske erfaringer med slikt mangfold, mens andre har blitt preget av dette gjennom økt migrasjon og mobilitet i etterkrigstiden. Mange slike samfunn, som for eksempel Skandinavia, er preget av en overveiende harmonisk sameksistens selv om det også her finnes klare etniske og kulturelle konflikter. Dette gjør imidlertid ikke samfunn som de Skandinaviske irrelevante for å forstå idrettens betydning for etnisitet og for etnisk og kulturell identitetsdanning. De siste årene har det kommet enkeltstående arbeider på dette feltet med skandinaviske utgangspunkt, men Adairs bok bør leses og brukes som en viktig inspirasjonskilde for skandinaviske idrettshistorikere, sosiologer og kulturforskere. Den kan inspirere til økende forskningsfokus på idretten som innfallsvinkel til å forstå både samtidige og historiske utfordringer knyttet til sameksistens mellom ulike grupper, minoriteter og folk i våre egne samfunn.

Copyright © Helge Chr. Pedersen 2014

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message