Starka argument för tidig motorisk träning

Print Friendly
Thomas Moser
Høgskolen i Vestfold, Tønsber
Danmarks Pædagogiske Universitet/Learning Lab, København 



Ingegerd Ericsson
Rör dig – lär dig: Motorik och inlärning
190 sidor, hft., ill.
Stockholm: SISU Idrottsböcker 2005
ISBN 91-85138-94-0


Ingegerd Ericsson har på grunnlag av sin doktoravhandling skrevet en bok som omhandler sammenhengen mellom motorikk, motorisk trening og innlæring, med særlig fokus på konsentrasjon og motoriske vanskeligheter. Både den empiriske studien og den pedagogisk-didaktiske delen av boken er knyttet til Bunkefloprosjektet.

Boken tar for seg et tema med lange tradisjoner innen kroppsøvings- og idrettsteori, nemlig i hvilken grad, motorisk trening kan medføre læringseffekter på andre områder enn det motoriske. Senest siden bidragene til Cratty på 60-tallet i det forrige århundre ble dette spørsmålet diskutert. Den påståtte sammenhengen inngikk som en vesentlig del i legitimeringsstrategiene for skolefaget kroppsøving/idrett, bl.a. ved å oppvurdere fagets betydning i forhold til mer tunge og ”teoretiske” fag som skriftspråklighet og matematikk.

Boken er et verdifullt tilskudd til den foreliggende nordiske litteraturen om motorikk og læring og belyser mange viktige og interessante sider ved tematikken. I sin helhet bærer den preg av grundig litteraturarbeid og et høyt faglig nivå. Boken vender seg mot en bred målgruppe som lærere, foreldre samt barne- og ungdomsledere. Noen av disse gruppene blir sannsynligvis mest tiltalt av den didaktisk-metodiske delen av boken (kapittel 6 og deler av kapittel 2 og 5).

For andre deler av boken, for eksempel kapitlene 2, 3 og 4, kan en stille spørsmål om ikke lesingen krever vitenskapelig og faglig kompetanse som ikke uten videre kan forutsettes hos disse gruppene. Sannsynligvis henvender teksten seg også særlig til ansatte ved høgskoler som arbeider med lærer- og idrettsutdanning samt studenter som tar grunnutdanning eller høyere utdanning i idrettsfag. De prisverdige henvisninger til viktig nasjonalt og internasjonalt forskningslitteratur kan tydes i denne retningen.

I kapittel 1, innledning, presenteres først et avsnitt om bevegelse som kommunikasjonsmiddel, for øvrig et aspekt som ikke i særlig grad blir tatt opp igjen senere i boken. I et delavsnitt utdypes forholdet mellom bevegelsesevne, selvfølelse og sosialt fellesskap. Deretter følger et avsnitt om det reduserte timetallet for idrettsundervisningen i skolen. Til slutt i innledningen presenteres tilnærmingene ”Motorisk Utvikling som grunnlag for innlæring – MUGI”, som inngikk i Bunkefloprosjektet samt eren overordnet målsetting for hele boken. Hovedmålet er at leseren skal få en bedre forståelse for bevegelsens betydning for motorikken, konsentrasjonsevnen og skoleprestasjoner. Et annet mål er å tematisere utfordringer i forbindelse med måling (observasjon) av motorikk og betydningen av det motoriske funksjonsnivået for planlegging og tilrettelegging av det pedagogiske tilbudet for den enkelte elev.

Kapitlet 2, Motorikk – utvikling og betydning, tar først for seg begrepsmessige forhold og ulike sider ved motorikken og forståelsen av motorikken som fenomen belyses. Hovedinnfallsvinkel er motorikk i forhold til sansing og persepsjon. Dette er forståelig siden Ericssons tilnærming står i en sansemotorisk tradisjon men man kunne likevel ha ønsket seg en noe mer inngående fremstilling av de ulike sensoriske systemene. Disse omtales i boken først og fremst gjennom (gode) øvelseseksempler i forhold til persepsjonsvanskeligheter. Disse eksemplene er gode og nyttige, men i dette avsnittet kunne man ha forventet en mer faglig utredning om de enkelte sansenes betydning for motorikken, også i normaltilfeller, altså uten persepsjonsvansker. Allerede her vil jeg nevne at det delvis er noe vanskelig å forstå den stadige vekslingen mellom spesialpedagogiske og ikke-spesialpedagogiske (normalpedagogiske) perspektiver.

Det neste avsnittet i kapittel 2 gjelder motorisk utvikling og læring som en livslang prosess. Denne delen viser at forfatteren er sterkt forankret i ”klassisk utviklingsteori” (som også blir tydelig på sidene 129f, jfr. henvisning til Britta Holle) med et tydelig innslag av tradisjonelle stadie- og modningsorienterte tilnærminger. Selv om det på side 33f nevnes nyere teorier som dynamisk systemteori og selvorganiseringsteorier blir disse egentlig ikke tatt i bruk. Det henvises til noen kilder, men det er overraskende at sentral litteratur med betydning for tematikken for den foreliggende boken ikke blir nevnt. For eksempel Diamonds (2000), Sigmundsson og Haga (2000) og Thelen (2000; Thelen & Smith, 1994; Thelen et al. 2001) som til dels også har persepsjons- og nevrovitenskapelig baserte tilnærminger.

Siden boken i sin didaktiske orientering bygger på psykomotorisk teori og praksis, kunne disse nyere tilnærmingene med fordel ha blitt relatert eksplisitt til arbeidsmåtene i MUGI.

Forfatteren går deretter inn på ulike typer motoriske vanskeligheter og gir en god oversikt over hva disse problemene går ut på, mulige årsaksforhold og utbredelse. Her burde det vært henvist til de internasjonalt aksepterte diagnostiske kategoriene ”Developmental co-ordination disorder – DCD (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, DSM-IV, American Psychiatric Association, 1994) eller ”Specific developmental disorder of motor function – SDD-MF (The ICD-10 Classification of Mental and Behavioural Disorders, World Health Organization, 1992).  De allerede nevnte nyere perspektivene for å vise andre forståelser av motoriske utviklingsproblemer burde også ha vært nevnt her (i et mer anvendelsesorientert perspektiv kan det for eksempel henvises til Sigmundsson; 1998; Sigmundsson et al., 1999).

Et stort delavsnitt i kapittel 2 (s. 41 ff) omhandler sammenhengen mellom motorikk, innlæring og skoleprestasjoner og leseren blir innledningsvis gjort kjent med et utvalg av relevante nasjonale og internasjonale bidrag der ulike aspekter ved denne sammenhengen blir drøftet, vesentlig på et teoretisk eller deskriptivt nivå (korrelasjonsstatistiske studier).

I forbindelse med dette delavsnittet, men også i andre deler av boken, veksles det raskt mellom det spesialpedagogiske og ikke-spesialpedagogiske (normalpedagogiske) perspektiver. At pedagogisk arbeid i skolen alltid vil omfatte begge deler kan man lett si seg enig i. Når man imidlertid søker etter vitenskapelige beskrivelser og forklaringer så er det på sin plass å skille mellom motorikkens betydning for ”normal- og spesialelever”. Dette til tross for at barn med spesielle forutsetninger som regel har behov for  mye av det samme som alle andre barn (s. 129). Problematisk blir imidlertid den omvendte konklusjonen om at alt som har betydning og effekt for ”spesialelever” automatisk har den samme effekten for ”normalelever”. Forskningen så langt, også Ericssons egne resultater, tyder tvert i mot på at dette ikke er tilfelle. Av den grunn bør det i forsøket med å forklare mulige sammenhenger skilles mellom ulike persongrupper, selvfølgelig også innenfor elevgruppen med spesielle behov.  Således bør også det konkrete innholdet i den motoriske treningen samt arbeidsmåtene trekkes frem som vesentlige forhold som vil påvirke en eventuell sammenheng enten av korrelativ eller kausal art.

Et svært sentralt aspekt tematiseres i dette avsnittet, nemlig forskjellen mellom korrelative og kausale forhold (s. 45). Denne distinksjonen kunne med fordel fremkomme noe mer gjennomgående i hele boken. Også for ikke-forskere er det av grunnleggende betydning å kunne skille mellom disse forholdene. Det at det finnes en sammenheng mellom disse forholdene betyr ikke automatisk at det ene er årsak til det andre.

Ericsson skiller mellom tre grupper forklaringer for sammenhengen mellom motorikk og kognisjon nemlig sensomotoriske, nevrofysiologiske og psykologiske (indirekte) forklaringer og innordner sitt eget arbeid vesentlig i et sensomotorisk forklaringsperspektiv med nevrofysiologiske og psykologiske innslag. Denne orientering anskueliggjøres med en etterfølgende kort og vellykket presentasjon av ”teoriene” til Holle, Ayres og Hannaford. Leseren kunne her kanskje har ønsket seg en litt mer eksplisitt redegjørelse for hvor disse tre teoriene eventuelt står i motsetning til hverandre og, ikke minst, hvor de supplere hverandre med hensyn til en bedre forståelse av sammenhengen.

I aller siste del av kapittel 2 (og som en del av underavsnittet om sammenheng mellom motorikk, innlæring og skoleprestasjoner) rettes søkelyset spesifikt på forbindelsen mellom motorisk trening og skoleprestasjoner. Det refereres til undersøkelser som ikke finner grunnlag for en årsakssammenheng samtidig som det henvises til meninger og undersøkelser som styrker en slik antagelse. I den forbindelse kunne et nyere oversiktsbidrag (Sibley & Etnier, 2003) som til en viss grad taler imot tidligere metaanalyser ha blitt nevnt. Også arbeidene til Ruoho (1990; 1997) kunne ha blitt trukket inn, særlig med tanke på betydning for en tidlig identifikasjon av barn med potensielle læringsvansker. Et nyere kritisk dansk bidrag til denne tematikken er publisert av Fibæk Laursen (2004).

Kapittel 3, Konsentrasjonsevnen, gir en kort innføring i konsentrasjonsbegrepet og redegjør deretter for ulike typer konsentrasjonsproblemer på grunnlag av en skilnad mellom primære (biologisk betingete) og sekundære (situasjonsbetingete) konsentrasjonsvansker. Deretter drøftes kort det (vesentlig) svenske DAMP (Disorder of Attention and Motor Performance) begrepet  som en kombinasjon av motoriske, perseptuelle og oppmerksomhetsproblemer og begrepet relateres svært knapt til ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) og DCD (Developmental Co-ordination Disorder). Så informeres det om problemets utbredelse og hvordan konsentrasjonsevnen kan måles, før det ses nærmere på sammenhengen mellom konsentrasjon, motorikk, persepsjon og kognisjon der det igjen henvises til en rekke studier som viser en statistisk sammenheng mellom motorikk, persepsjon og konsentrasjon (konsentrasjonsproblemer forstås som kognitive vansker). Det henvises til at motoriske problemer kombinert med konsentrasjonsproblemer bidrar til størst risiko for innlæringsvansker, andelen barn med denne kombinasjonsproblematikken anslås til å være ca. fem prosent i førskolen.

Årsaken til konsentrasjonsvansker fremstilles som sammensatt, både arv og miljø er relevante og fysiologiske årsaksforhold er veldokumentert. Derfor anses både pedagogiske (deriblant motorisk trening) og medisinske tiltak som viktige for barn med konsentrasjonsvansker.

I kapitlet 4, Sammenheng mellom motorikk, konsentrasjonsevne og skoleprestasjoner – en studie i Bunkefloprosjektet, gjøres det rede for undersøkelsen som utgjør Ericssons doktoravhandling. Undersøkelsen har et longitudinelt design, benytter seg av en kontrollgruppe og bruker relativt standardiserte metoder.  To av tre grunnhypoteser for dette felteksperimentet kunne bekreftes, både motorikken og noen deldimensjoner av skoleprestasjonen i matematikk og svensk forbedret seg gjennom økt fysisk aktivitet og ekstra motorisk trening i skolen. For konsentrasjonsevnen ble det funnet en sammenheng med motorikken, men det kunne ikke registreres noen forbedring i takt med økt fysisk aktivitet og ekstra motorisk trening i skolen. Resultatene drøftes på en grundig måte både med hensyn til ulike design- og forskningsmessige utfordringer ved studien og med hensyn til ulike elevgrupper (ulike prestasjonsforutsetninger; kjønn).

Kapittel 5, Motorikk fra et samfunnsperspektiv, setter bokens teoretiske og empiriske del i en større kontekst. Miljøets betydning for barns fysiske aktivitet blir drøftet og deretter fokuseres spesielt på barn med særlige behov. En tidlig identifikasjon av disse barna, for eksempel gjennom motorikkobservasjoner, tilskrives stor betydning og det understrekes at ”testingen” for seg ikke er det viktigste, men å skape forutsetninger for at elevene får det best mulige undervisningstilbudet (s. 127). Videre understrekes det at det ikke finnes standardiserte programmer eller metoder som passer for alle barn med motoriske vanskeligheter, men at tilbudet må være spesifikt tilrettelagt. Det vendes således implisitt tilbake til de problemer som reises gjennom nyere tilnærminger som dynamic systems approach! Begge disse aspektene kan sies å være svært betydningsfulle presiseringer med tanke på pedagogisk praksis.

Resten av kapittel 5 (s. 129-156) gir en rekke konkrete anbefalinger i forhold til foreldre, førskole, skole (der ulike aktører innenfor skolesektoren adresseres direkte), fritidspedagoger og den frivillige idretten. De ulike persongrupper og arenaer blir tilgodesett i nokså varierende grad, fra 17 sider når det gjelder skolen til en halv side når det gjelder fritidspedagoger. Konkrete anbefalinger blir alltid lett utsatt for kritikk og den akademiske forfatteren blir raskt beskyldt for å bidra til lettvinte løsninger ved å formidle konkrete metoder eller fremgangsmåter. Ericsson finner her en god balanse: Anbefalingene kan sies å være godt begrunnet ut fra hennes teoretiske og empiriske analyser samt pedagogiske og didaktiske erfaringer og refleksjoner. Det går også klart fram at konkrete eksempler nettopp har eksempelkarakter og at de ikke bør oppfattes som universalløsninger. Det kommer også tydelig fram at det kreves utstrakt kunnskap og kompetanse fra personalet når de skal møte det motoriske området i elevens læring og utvikling på en hensiktsmessig måte.

I det 6. og siste kapittelet, Øvingstips, presenterer Ericsson øvelseseksempler  for tre ulike arenaer: uterom (friminutt; turer; på lekeplassen), idretts-/kroppsøvingstimer og i klasserommet. For hver av disse arenaene gis det tips for allmenne bevegelsesøvelser, balanseøvelser, koordinasjonsøvelser, øvelser for ulike sanser og øvelser for spenning/avspenning og ”nedvarming”. Øvelsene er først og fremst tenkt til inspirasjon og ikke som en komplett  samling. Det henvises til at det ikke er enkelt å foreta slike strikse inndelinger og at øvelsene kan og bør tilpasse etter den voksnes og situasjonens konkrete forutsetninger.

Som innledningsvis nevnt kan boken betraktes som et vellykket forsøk på å trekke teoretisk og empirisk forskning inn i den pedagogiske hverdagen. Man kan ønske seg for boken at den gir impulser til mange foreldre og ulike pedagogiske yrkesgrupper, både med tanke på å se betydningen av en velfungerende motorikk og nødvendigheten av aktivt å forholde seg til motoriske vansker. Det tydeliggjøres også at ulike spesielle behov og/eller innlæringsvansker ikke bør ses isolert, men i kontekst av en helhetlig (elev-)situasjon.  Fremstillingen er gjennomgående optimistisk når det gjelder mulige effekter for motorisk trening på motorikk, konsentrasjon (og andre kognitive prosesser) og skoleprestasjoner. Med utgangspunkt i empiri fra egen undersøkelse er dette legitimt. Man bør likevel være varsom med å ta boken til inntekt for å spre urealistiske forventninger med hensyn til at motorisk trening (alene) kan være løsning på alt. Dette er neppe forfatterens intensjon.

 

Referanser

Diamonds, A. (2000). Close Interrelation of Motor Development and Cognitive Development and of Cerebellum and Prefrontal Cortex. Child Development71(1), 44-56.

Fibæk Laursen, P. (2004). Den intelligente krop. Tre oppfattelser af forholdet mellem intelligens og krop.  I M. Krogh Christensen & G. Wichmann-Hansen (eds.), Krop og kompetence. Aktuelle begreber inden pædagogik og sundhed (s. 75-96). Copenhagen: FADL’s forlag.

Ruoho, K. (1990). Zum Stellenwert der Verbosensomotorik im Konzept prophylaktischer Diagnostik der Lernfähigkeit bei finnischen Vorschulkindern im Alter von sechs Jahren. Joensuu: University of Joensuu.

Ruoho, K. (1997). Zum pädagogischen Screening im Alter von 4 bis 7 Jahren mit den finnischen Differenzierungsproben Nach Breuer & Weuffen. I: K. Ruoho & M. Steffen (Hrsg.), Pädagogische Prophylaxe – Aspekte, Perspektiven, Möglichkeiten. University of Joensuu Bulletins of the Faculty of Education, Vol. 66, (S. 137-161). Joensuu: University of Joensuu

Sibley, B.A. & Etnier, J.L. (2003). The Relationship Between Physical Activity and Cognition in Children: A Meta-Analysis. Pediatric Exercise Science, 15, 243-256.

Sigmundsson, H. (1998). Developmental Co-ordination Disorder. Change in Paradigm – from global solution to specific problem solving. Corpus, Psyche et Societas, 5(1),1-11.

Sigmundsson, H. & Haga, M. (2000). Barn og motorisk kompetanse. Tidsskrift for den norske lægeforening, 120, 3048-3050.

Sigmundsson, H., Pedersen, A.V., Whiting, H.T.A. & Ingvaldsen, R.P. (1999). We can cure your child’s clumsiness! A review of intervention methods. Scandinvian Journal of Rehabilitation Medicine, 30(2), 101-106.

Thelen E. & Smith, L. (1994). Dynamic systems in development. Cambridge, MA: MIT Press.

Thelen, E. (2000). Motor development as foundation and future of developmental psychology. International Journal of Behavioral Development, 24(4), 385-397.

Thelen, E., Schöner, G., Scheier, Ch. & Smith, L.B. (2001). The Dynamics of Embodiment: A field theory of infant preservative reaching. Behavioral and Brain Sciences (2001) 24, 1-86.

 

 

©   Thomas Moser 2006


Köp boken från Bokus.se
Kjøp boken fra Akademika.no
Køb bogen fra Akademika.no

 

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message