Nittonhundratalets svenska kvinnoidrott – en historik med stor feministisk tyngd

Tags:

Print Friendly

Gerd von der Lippe
Høgskolen i Telemark


Helena Tolvhed På damsidan: Femininitet, motstånd och makt i svensk idrott 1920–1990 296 sidor, hft., ill. Göteborg: Makadam förlag 2015 ISBN 978-91-7061-185-8

Helena Tolvhed
På damsidan: Femininitet, motstånd och makt i svensk idrott 1920–1990
296 sidor, hft., ill.
Göteborg: Makadam förlag 2015
ISBN 978-91-7061-185-8

Idrotten har betytt allt för mig. Genom idrotten har jag fått, jag har ju fått en karriär, jag har fått makt, jag har fått utbildning – alltså jag är ju idrottslärare – och jag har träffat min man, jag har mina vänner inom idrotten.

Dette forteller en tidligere svensk håndballspiller, lærer og medlem av styret i Det internasjonale Håndballforbundet (IHF) til bokens forfatter i et intervju. Vi leser her et eksempel på en subkultur i idretten med sine normsystemer og praksiser. Det er bare en liten del av idrettshistorikeren Helena Tolvheds prosjekt med denne boka. Hennes mål er å synliggjøre historiske strukturer, normer og subjekt-posisjoner ved å analysere hvordan kjønn skapes, iscenesettes og praktiseres i idrettsfeltet. Hun sikter mot å gjøre et dypdykk i enkelte tids- og idrettskontekster ved hjelp av ulike metoder og stoff fra 1920 til 1990. Friidrett, håndball og rallykjøring er i fokus. Hun har her gått igjennom opplysninger fra forbundene, stoff fra pressen, foretatt fire intervjuer og studert en selvbiografi. I likhet med denne anmelderen er også Tolvhed inspirert av den Nordamerikanske historikeren Joan Wallach Scott, som analyserer kjønn på ulike nivå, der kvinner ikke beskrives som et entydig avgrenset, homogent kollektiv. Her inkluderer hun temaet klasse og kjønn og betrakter kjønn som den mest grunnleggende kategoriseringen i svensk idrett. I likhet med mange feministiske kjønnsforskere, slår forfatteren fast at viktig kunnskap om idrett fremdeles er en mangelvare i den idrettshistoriske forskningen, fordi kjønn betraktes som en spesiell kategori og ikke som et generelt menneskelig fenomen.

Det feministiske idrettsforbundet ’Svenska Kvinnors Centralförbund’ får et helt kapittel i boka. Forbundet ble stiftet i 1924 – tre år etter at kvinnene hadde kjempet seg frem til stemmeretten. SKCFK var aktiv til midten av 1930-tallet og var opptatt av friluftsliv, gymnastikk, friidrett og etter hvert av ’almen idrett’. Denne organisasjonen var et resultat av den første kvinnebevegelsen i Sverige og internasjonalt, samt spørsmål om kvinners arbeidsliv. I følge forfatteren var danningen av SKCFK et svar på at den svenske idrettsbevegelsen var fullstendig dominert av menn. Kvinners utvikling, utdannelse og medborgerskap etter kvinnebevegelsens venstreliberale ideologi var inkludert i organisasjonens program. Her var SKCFK på linje med Arbeideridretten i mellomkrigstida. Denne anmelderen savner litt informasjon om arbeideridretten i Sverige, selv om den var langt svakere enn i Finland og Norge.

SKCFK tok sikte på å bli en paraplyorganisasjon for all kvinnelig idrett i Sverige. Å konkurrere i friidrett skal ha vært den største støtestenen mot organisasjonens aktiviteter. Ifølge Tolvhed trodde man at kvinnekroppen ble maskulinisert ved konkurranser, men kanskje viktigst at menn ble femininisert, når kvinner fikk vise at de også kunne gjøre det samme som menn. Forfatteren viser til kjent stoff fra leger om det forferdelige som kunne skje hvis kvinnekropper konkurrerte, slik menn gjorde. SKCFK søkte om å bli opptatt i RF i 1927, først og fremst på grunn av pengemangel. De ønsket å beholde statusen som et nasjonalt forbund for kvinneidrett, samtidig som også de kunne få glede av RFs bevilgninger fra staten. Det godtok ikke mennene i RF. En kvinnelig feministisk idrett ble for farlig for mannsdominansen. De ble derfor en underavdeling i svensk idrett og helt marginalisert. SKCFK boikottet OL i Amsterdam sammen med bl a det engelske kvinnelige friidrettsforbundet, fordi de ble lovet ti kvinneøvelser, men fikk bare fem. Jeg savner litt mer informasjon om mediedekningen av 800m for kvinner i dette OL. Den var enorm og nesten helt entydig negativ i mange land, unntagen i Tyskland, som fikk en vinner på den meget gode tiden, 2.16.8 (Lippe 1997, s. 237). Det var ikke måte på hatske beskrivelser av kvinner i denne idretten. ’De to ord kvinner og friidrett burde aldri kunne sies i samme åndedrett, da de danner en skjærende disharmoni’. (Ibid, s. 236). Hvis kvinner løp 800m, ødela de sin ungdom, rev opp musklene, slik at de ble harde og grove.

Forfatteren diskuterer kjønn og femininitet nesten etter hvert kapittel. Det gir boka stor tyngde.

Når forfatteren behandler kvinnelig friidrett i Sverige fra 1920-39, har hun med flere eksempler fra internasjonal friidrett. Hun viser bl a til det meget omtalte internasjonale kvinneidrettsforbundet, som ble stiftet i Frankrike i 1917. De organiserte internasjonale konkurranser, bl a ’Den andre internationella kvinneliga idrottsspelen’ i Gøteborg i 1926 med deltakere fra seks andre europeiske land, samt Japan. De få opplysningene forfatteren har om norsk friidrett er dessverre enten feil eller mangelfulle. Norge hadde intet kvinnelig friidrettsforbund eller friidretts seksjon på 1930-tallet (s. 90). Krets- og Norgesmesterskap for kvinner ble først organisert for all idrett i Norge i 1947 (Lippe 1997, s. 244.) Allerede i 1933 skal det ha vært 4.375 aktive kvinnelige utøvere i friidrett i Sverige, mens en annen statistikk viser til 1.527 året etter. Uansett, Sverige hadde flere aktive fridrettsutøvere den gang, men tallet sank mot 1940.

Rallykjøreren, Ewy Rosquist, begynte å kjøre konkurranser allerede på 1950-tallet. I 1962 ble hun profesjonell kjører for firmaet Daimler-Benz med sete i Stuttgart. Da startet hardtreningen. Sammen med en svensk kvinne – trolig kartleser – deltok Rosenquist, som første kvinne, i en ti dager lang konkurranse i Argentina. Og hun vant helt sensasjonelt. De to unge, blonde kvinnene ble et blikkfang i den internasjonale medieverden etter seieren. At de ble beundret, gratulert og stereotypisert får Tolvhed frem i sine medieomtaler av ’The Swedish glamour girls’. Her viser forfatteren bl a til sosiologen Beverley Skeggs karakteristikk om ’kvinnelighet’ som attraksjonskraft og Kirsti Niskanens ’subtile diskriminering’, fordi det både forstås artig og vanlig, slik at det ikke er så lett å oppdage diskrimineringen. Det var jo en kraftprestasjon av de to unge kvinnene, som slo ’knockout’ på alle de mannlige konkurrentene. I selvbiografien skal hun ha uttalt at den absolutt mest hyggelig tida i sitt liv var som profesjonell.

Det Svenske Håndballforbundet ble dannet i 1930. Fire år senere innførte det en allsvensk serie for herrer. Forbundet hadde god kontakt med de viktigste konkurrentene i Europa. Sverige ble en stor håndball nasjon på herresiden med VM seier i 1948 – mens Tyskland var utestengt fra all konkurranseidrett, samt i 1954 og i 1958. I 1932 kunne svenske kvinner spille i en serie med 13 lag. Håndball ble ansett som en borgerlig idrett og hadde ikke et arbeiderklasse stempel som fotballen. Ifølge Tolvhed ble håndball sett på som en ’frøkensport’ blant fotballfolk. I Norge ble denne idretten karakterisert som ’kastert fotball’ av enkelte sportsjournalister og mannlige venner av en norsk, mannlig håndballtrener i 1949 (Ibid., s. 363). Igjen er det dessverre feil om norske forhold. Det var 39.426 oppgitte medlemmer i Norges Håndballforbund i 1949 og ikke 25.000 (Ibid., s. 311). Damekomiteen i Sverige hadde et eget budsjett, men vi kan lese at de ikke fikk lov til å forvalte disse midlene. Så seint som i 1979 fikk kvinnelige spillere på landslaget 75 kroner dagen, mot 150 for mannlige. Svenske kvinnelige, håndballspillere måtte først dokumentere gode resultater før de ble satset på. Forfatteren viser mange eksempler på at håndballkvinnene lenge var ’underdogs’ i en maskulin hierarkisk orden. Sitatet innledningsvis fra en tidligere håndballspiller viser at hun ble medlem i IHF, men det var først i 1996. Den andre kvinnebølgen på 1970-tallet gav ikke store resultater for håndballkvinnene.

Forfatteren diskuterer kjønn og femininitet nesten etter hvert kapittel. Det gir boka stor tyngde. I følge Tolvhed henger de symbolske, normative, strukturelle og individuelle nivåene sammen, men de har også ulike innfallsvinkler. Kvinnene i idretten hadde i likhet med mange andre kvinner i resten av samfunnet store problemer med å endre strukturene i organisasjonen på grunn av den maskuline dominans og trolig redsel for å miste makt. På det individuelle nivået, var det mye enklere. Her kunne aktive, sterke, kvinner med idrettskropper få rom til å oppleve gleder og samvær med andre likesinnede. Feministiske ideologier unntagen i SKCFK var imidlertid en mangelvare.

Jeg kan så absolutt anbefale denne boka til alle som er interessert i idrettshistorie og idrettssosiologi. Den har stor faglig tyngde og den er noe av det beste jeg har lest.

Copyright © Gerd von der Lippe 2016

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message