Britisk OL-entusiasme – en blandet historie

Tags:

Print Friendly

Jon Helge Lesjø
Høgskolen i Lillehammer


Matthew P. Llewellyn
Rule Britannia: Nationalism, Identity and the Modern Olympic Games
210 sidor, inb.
Abingdon, Oxon: Routledge 2012 (Sport in the Global Society: Historical Perspectives)
ISBN 978-0-415-66390-8

London-OL 2012 er brakt til en avslutning med etterlengtet suksess for vertsby og vertsnasjon. Publikum sluttet etter hvert opp om arrangementet med entusiasme, og sportslig ble det en suksess for hjemlandet som ble tredje beste nasjon (rangert etter antall gullmedaljer), med 29 gull og 65 medaljer totalt. En meningsmåling opptatt ved avslutningen av lekene tyder på at flertallet av befolkningen var svært fornøyd med arrangementet, og syntes det var pengene verd. Dette selv om det ble kostbart, og som vanlig ved olympiske leker, langt dyrere enn kalkulert med på forhånd. Festen og den olympiske festivalen ble opplevd som svært vellykket og bidrar for en stund til nasjonal integrasjon og stolthet.

Tildelingen av sommerlekene 2012 til London i 2005 framsto som en hyllest til den britiske betydning for utviklingen av den moderne sporten og olympismen.  Forestillingen om en tidlig tilslutning til de olympiske idealer er imidlertid mye av en myte, framgår det av waliseren Matt Llewllyns bok. Forfatteren, som er knyttet til California State University (Fullerton), har skrevet en grundig og detaljert historie om den britiske olympismens første år. Den kan også leses som en case-studie av en organisasjon, BOA (British Olympic Association), med hovedvekt på perioden fra etableringen i 1905 og fram til de olympiske leker i 1928. Denne perioden framstilles gjennom 7 av bokas 10 kapitler, og er innrammet av en prolog og en historisk introduksjon, samt avsluttet med en epilog om den politiske og olympiske utvikling i 1930-årene.  I sum er dette en historie der entusiasme og nasjonal oppslutning skyves i bakgrunnen av konflikter og motbør for den britiske tilnærming til «playing the game».

Forutsetningene skulle være de beste for en organisasjon som hadde som oppgave å bringe olympismens idealer til «den moderne sportens hjemland», og sørge for at de fikk fotfeste på britisk jord.  Grunnleggeren av den moderne olympiske bevegelse og olympismens førsteideolog, franskmannen Pierre de Coubertin, var som kjent en overbevist anglofil. Han hentet inspirasjon fra den engelske sporten slik han mente den var praktisert ved de engelske kostskoler, og knyttet vennskap med viktige personer som skulle bidra til å spre hans budskap. Likevel, BOAs oppgave ble alt annet en enkel, framgår det av Llewellyns framstilling, som gir et interessant innblikk i den britiske olympiske bevegelsens første år.

Hva kjennetegnet BOA som organisasjon i utgangspunktet? Hva slags ideer preget virksomheten, og hva slags problemstillinger og konflikter stod organisasjonen overfor som olympismens talerør i Storbritannina? Etableringen i 1905 fant sted i et komiterom i the House of Commons, og deltakelsen bekreftet inntrykket av at den olympiske entreprise var knyttet til landets politiske og sosiale elite. Dette kom også til uttrykk ved at BOA i mange år hadde nære bånd til det konservative partiet, alle de tre første formennene hadde prominente posisjoner i Tory partiet.  Lord Desborough ble raskt den drivende kraft i en organisasjon som var totalt dominert av engelske aristokratiske overklassemenn, utstyrt med den konservative ideologi som preget det britiske imperiets storhetstid under Pax Britannia. De ledende menn hadde ambisjoner på nasjonen og imperiets vegne til å sørge for en spredning av den britiske forståelsen av sporten.  Samtidig var de forankret i en frivillighetskultur som ikke ville ha noen myndighetsinnblanding gjennom styring og finansiering av sporten.

Selv om det var oppslutning om det olympiske prosjektet blant nøkkelaktører i BOA, var det mangel på entusiasme som først og fremst preget opinionen de første årene.  Den foretrakk den engelske sporten og innflytelsesrike stemmer så på det olympiske som et fransk påfunn og en trivialisering av den antikke tradisjonen. Sentrale BOA-aktører, hvis portretter trer fram i teksten – Lord Desborough, Robert Stuart de Courcy Laffan, Theodore Andrea Cook m.fl. – måtte på denne bakgrunn både kjempe for å overbevise en motvillig opinion på hjemmebane, samtidig som de var innviklet i en langvarig strid med den olympiske bevegelse om hvordan reglene for den moderne sporten skulle være. Det gjaldt så vel utformingen av formelle regler som «rules of conduct» i sporten, og dermed fortolkningen av «playing the game» på en britisk måte.

Et viktig politisk spørsmål har vært knyttet til hvilke nasjoner som kunne delta i de olympiske leker. Lekene skulle ut fra Coubertins ide være universelle («all games, all nations»), men hva med representasjon fra flernasjonale stater? Storbritannia var dominert av engelskmennene, noe som av de ledende menn i BOA lenge ble sett på som en selvfølge. De ga svært nødig konsesjoner til de andre nasjonene i kongedømmet, og stemte også nokså konsekvent for at IOC skulle følge aksepterte statsgrenser når det kom til strid om representasjon.  Irland-spørsmålet var særlig betent, og deres ønske om egen representasjon var et dominerende stridsspørsmål helt fram til irsk selvstendighet som egen stat i 1921.

Britene så seg selv som ivaretagere av det naturlige og allsidige sportsideal. Etter 1908-OL ble det framholdt at særlig amerikanerne hadde en helt annen fortolkning av hvordan «play the game» enn britene.

Det britiske imperiet var på høyden verdens dominerende makt, og forventet å være det også på sportens område med sin status som «first nation» i mange moderne idretter. Men resultatene på idrettsarenaen voldte bekymring. Mye tydet på at engelskmennene ikke lenger kunne opprettholde sin posisjon, noe som ble tolket som et symbolsk tegn på et imperium i tilbakegang.  «Waterloo was won on the playing fields», het det i sin tid og vitnet om ungdommelig styrke, men det sto ikke lenger til troende.

Britenes konkurranse med USA om dominans var hard, og ga seg både politiske og systemiske utslag.  London-OL i 1908 ga et oppsving i den nasjonale interesse for lekene, men førte også til en kontrovers med amerikanerne som fikk en langt på vei en fiendtlig karakter. Politikk og nasjonal sjåvinisme kom dermed tidlig inn i OL og er ikke som mange har trodd noe som først og fremt dukket opp i mellomkrigstida. Den britiske-amerikanske rivaliseringen rundt 1908-lekene gikk så langt at USAs daværende president, Theodore Roosevelt, uttalte at han ikke hadde noen tro på at idrettskonkurranser kunne bidra til forbrødring mellom nasjonene. Det hele endte blant annet opp i en bitter brevveksling mellom presidenten og en av de fremste promotørene for britisk olympisme (Cook).

Britene fikk hardere konkurranse på idrettsarenaen enn det de satte pris på, og ikke bare fra amerikanerne. Svakere OL-resultater enn forventet kunne periodevis fortolkes som «nasjonale katastrofer». Deres forklaring på nederlag og «underprestering» var at de nye nasjonene drev spesialiseringen i sporten i en retning som ikke var bra.  Det var en strid mellom ulike «systemer». Britene så seg selv som ivaretagere av det naturlige og allsidige sportsideal. Etter 1908-OL ble det framholdt at særlig amerikanerne hadde en helt annen fortolkning av hvordan «play the game» enn britene. De hadde en «business-like», vitenskapelig tilnærming til sporten, med profesjonelle trenere og en bred vitenskapelig basis for å forbedre prestasjonene på idrettsbanen. Effektivitet, spesialisering, organisasjon, presisjon og strategi – begreper som lød som et ekko av Frederick W. Taylors oppskrift for produktivitet i industrien. Dette virket fremmedartet for dem som satte tradisjonelle gentleman-idealer i fokus for idrettskonkurransene.

Av alle stridsspørsmål stod fortolkningen av amatørreglene i en særstilling. Britene var engasjerte forsvarere av amatøridealene og dets regler, og kjempet innbitt imot oppmykningen av reglene. Da IOC aksepterte «broken-time payments» etter påtrykk fra FIFA, protesterte BOA kraftig overfor IOC, og truet (på nytt) om å trekke seg fra hele det olympiske systemet. Når de hadde forblitt innenfor etter tidligere konflikter hang det sammen med en annen forpliktelse: Tilhørighet til en så svær institusjon som det britiske imperiet innebar også et særskilt ansvar for å spre den britiske oppfatningen av hvordan sportens skulle praktiseres.

I første omgang vant britene slaget om amatørreglementet.  De som arbeidet for at fortolkningen av amatørreglene ikke skulle være et særskilt IOC-anliggende, men overlates til de internasjonale forbundene, led nederlag.   Men totalt sett ble 1930-årene en nedtur for britenes tolkning av «rules of the game». Blant annet sto framvoksende totalitære stater for en statsintervensjonisme på sportens område som var fremmed for etablert britisk tankegang, noe som bidro til imperiets nedtur også innen det olympiske.

Alt i alt er Matthew Llewellyns studie et grundig og innsiktsfullt bidrag til forståelsen av britisk OL-historie, og dermed til den tidlige moderne olympiske historie overhodet.

Copyright © Jon Helge Lesjø 2012.


Läs mer på idrottsforum.org om


Köp Rule Britannia från Adlibris.se
Kjøp Rule Britannia fra Adlibris.no
Køb Rule Britannia fra Adlibris.dk
Buy Rule Britannia from Amazon.co.uk
Buy Rule Britannia from Amazon.com

 

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message