Velskreven og opplysende redegjørelse for norsk fotballs oppgang og nedturer 

Tags: ,

Print Friendly, PDF & Email

Arve Hjelseth
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet


Birger Løfaldli
Landslaget: Fra verdenstoppen til fotballens bakgård
316 sidor, inb.
Oslo: Kagge Forlag 2017
ISBN 978-82-489-2033-5

Dette er en velskrevet, lettlest og interessant journalistisk analyse av norsk fotball i årene fra 1990 til 2017. I hovedsak er det herrelandslaget som belyses, men det finnes også sveip innom damelandslaget og norsk klubbfotball.

Bakgrunnen er denne: Etter en dundrende fiasko under vinter-OL i 1988, hvor Norge for første gang ble stående uten gullmedaljer, ble 90-årene en eneste lang opptur for norsk idrett. Ikke bare tok Norge tilbake hegemoniet i herrelangrenn, som hadde tilhørt Sverige i hvert fall siden 1984, de fikk også en stor opptur i en idrett som alpint, hvor prestasjonsnivået hadde vært beskjedent i 70- og 80-årene. Mest oppsiktsvekkende var kanskje framgangen for norsk friidrett, med internasjonale mesterskapstitler til utøvere som blant andre Vebjørn Rodal, Hanne Haugland, Trine Hattestad og Geir Moen. Riktignok hadde Norge vært en foregangsnasjon i lange løp for kvinner i 80-årene, men det nye var at de ovennevnte utøverne hevdet seg i øvelser som ikke var forbundet med norske utøvere.

I 90-årene fikk også norsk fotball oppsiktsvekkende framgang. I et internasjonalt perspektiv er det kanskje ikke grunn til å bli imponert av at herrelandslaget kvalifiserte seg for tre sluttspill, med åttendelsfinale som beste resultat, men ut fra historien var det sensasjonelt. I tillegg spilte Rosenborg i Champions League åtte år på rad fra 1995, og i 1999 deltok i tillegg Molde. Kvinnelandslaget vant tre mesterskap (det siste i 2000). Framgangen førte også til at det gikk en strøm av spillere til utlandet, særlig til England, noe som i sin tur gjorde dem til enda bedre spillere. På Manchester United-laget som vant tre titler våren 1999, inkludert Champions League, spilte tre nordmenn regelmessig.

Løfaldlis bok tar utgangspunkt i 90-årene, men det viktigste spørsmålet i boka er hvordan og hvorfor det gikk så galt etterpå. Siden 2000 har ikke herrelandslaget nådd et eneste mesterskap, Rosenborg har ikke spilt i Champions League på ti år (og resultatene ble gradvis dårligere etter 1999) og selv kvinnelandslaget sliter i økende grad med å prestere.

De omtrent 300 sidene er delt i fire deler, «Eventyret», «Stjernene», «Konflikter og kaos» og «Nytt regime og mer bråk». Disse titlene er ikke helt selvforklarende, men grovt sett handler de første hundre sidene om 90-årene. Dette er stoff fotballinteresserte har lest i mange bokutgivelser før og som derfor ikke bringer noe nytt. Likevel har disse sidene en del interessante frampek mot tendenser og skikkelser som skulle bli viktige senere, for eksempel senere generalsekretær Kjetil Siem og hans rolle.

Del 2 omhandler perioden fra det mislykkede EM i 2000 til Åge Hareide trakk seg senhøstes 2008, etter en hel sesong uten en eneste seier. Del 3 omhandler Drillos andre periode som landslagssjef, inkludert den høyst uryddige prosessen da han måtte gå høsten 2013. Til sist tar del 4 opp perioden under Per Høgmo, hans avgang og tilsettingen av Lars Lagerbäck som ny landslagssjef.

Mot slutten av norsk fotballs beste periode økte omsetningen dramatisk. Fra 2005 kom en ny medieavtale på plass som genererte en milliard kroner over en fireårsperiode. Det var mer enn en tredobling i forhold til den eksisterende avtalen (s. 127). Den omstridte agenten Rune Hauge var sentral i å få avtalen i havn, noe som på grunn av kontraktens utforming ga ham et absurd høyt honorar. I tillegg ble interessekonflikten mellom toppklubbene og forbundet når det gjaldt hvordan midlene skulle fordeles langt mer tydelig.

De økte pengestrømmene resulterte i noen få varige verdier, som for eksempel nye stadionanlegg eller oppgradering av gamle, men store deler av pengene endte i lomma på spillere og agenter. Dette er en del av fotballens paradoksale økonomi: siden de ettertraktede gevinstene i fotball er få – det er bare plass til et visst antall klubber i toppdivisjonen og bare én kan bli seriemester – disponerer den for økonomisk risiko og for å investere i de beste tilgjengelige spillerne. Kjøper ikke du dem, gjør konkurrenten det, og konkurrenten stikker av med gevinsten. Det satt lengre inne å få på plass solide systemer for spillerutvikling. Løfaldlis bok gir rikelig med stoff til å reflektere over hvordan økonomiske ressurser kan hemme like mye som fremme sportslig utvikling.

Det er for publikum vanskelig å akseptere at landslaget skal være en utviklingsarena, hvor man «lærer mye» av å tape viktige kamper.

Et annet hovedtema, som tittelen på del 2 spiller på, er hvordan suksessen påvirket de beste spillernes innstilling. Stig Inge Bjørnebye kom tilbake til landslaget før EM-sluttspillet i 2000, og mente forskjellen var påtagelig (s. 85). Andre, blant andre Drillo, har nedtonet betydningen av denne faktoren, men i Løfaldlis bok brukes den effektivt til å peke fram mot blant annet den fysiske konflikten mellom John Carew og John Arne Riise i 2003. Inntrykket som skapes er at enkeltspillere hever seg over laget. Lojalitet og oppofrelse blir mindre tydelig.

Det kan være noe i dette. Den islandske forskeren Vidar Halldórsson mener for eksempel at Islands suksess de siste årene, som har en del fellestrekk med de norske fremgangene i 90-årene (den er bare enda mer imponerende), delvis skyldes at fotballen befinner seg i en gunstig overgangsfase mellom amatørisme og profesjonalisering. I en overgangsperiode blir den lojalitet og det fellesskap som amatøridrett kan generere, med over i en gradvis mer profesjonell fotball. Dette kan ha spilt en rolle i 90-årene i Norge også. Men når suksessen gir de beste spillerne fete kontrakter i de største ligaene, blir viljen til å ofre maksimalt for landslaget mindre.

Løfaldlis bok har ellers fått mest oppmerksomhet fordi den bringer en del nytt stoff rundt en del av de største konfliktene i forbundet. Det gjelder delvis generalsekretær Karen Espelunds avgang i 2009, men særlig Drillos avgang høsten 2013. Drillo selv ser prosessen som en nøye uttenkt plan fra Kjetil Siem og Yngve Hallén om å bli kvitt ham uten formelt sett å måtte gi ham sparken, og i boka tar Siem mye selvkritikk for prosessen. Drillo er klar på at han rent faktisk fikk sparken. Norsk fotball blir uansett taperen, og alle konfliktene de siste ti årene illustrerer hva som skjer når stadig nye interessenter forsøker å mele sin egen kake, ikke minst økonomisk, i en organisasjon i vekst. Oppmerksomheten rundt sportslig utvikling blir lidende.

Siems rolle er prinsipielt interessant. Han uttaler selv at han ikke er så interessert i fotball (til tross for at han har bakgrunn som sportsjournalist), men i alt rundt den: penger, kontrakter, nettverksbygging, medieavtaler etc. Fra ett perspektiv kan det argumenteres for at en slik person passer utmerket som generalsekretær, fra et annet perspektiv er det manglende engasjementet for det rent sportslige en mulig utfordring. Dette er en problemstilling jeg tenker at Løfaldli kunne gjort enda mer ut av.

Per Høgmo, den gang trener i svenske Djurgården, ble Drillos arvtaker. Han utmerket seg med luftige ord og store vyer, men det er for publikum vanskelig å akseptere at landslaget skal være en utviklingsarena, hvor man «lærer mye» av å tape viktige kamper, som han av og til sa. Det skal legges til at Høgmo faktisk nådde playoff (rett nok under gunstige betingelser og i en svak gruppe) til EM-sluttspillet i 2016, men han var i realiteten ferdig da det ikke lyktes, i hvert fall når også den neste kvalifiseringen samme høst startet svært dårlig.

Løfaldli skriver enkelt og med driv. Den første delen er som nevnt en transportetappe, men han bringer den likevel greit i havn. Han har et rikt tilfang av kilder (skjønt man også savner noen stemmer) og nøyer seg stort sett med å analysere på bakgrunn av det motstridende kilder sier, uten å ta parti. Kanskje gaper han over litt for mye, i tillegg til herrelandslaget er det små passasjer om kvinnelandslagets utvikling, om Rosenborgs vekst og fall (som Løfaldli tidligere har skrevet bok om) og om skandalene i FIFA. Disse passasjene er ikke uten hverken interesse eller relevans, men de føres såpass kort at det er mulig å argumentere for at de hadde gjort seg bedre i en annen utgivelse, mens denne kunne konsentrere seg om herrelandslaget.

Boka bør være av stor interesse for alle fotballinteresserte. Den representerer er en type litteratur vi fortsatt har relativt lite av på norsk.

Copyright © Arve Hjelseth 2017

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message