En samling velskrevne tekster som går i mange retninger, men det går an å ha glede av boka

Tags: , , , , , , , , ,

Print Friendly, PDF & Email

Arve Hjelseth
Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU, Trondheim


Jakob Genz & Jonas Havelund (red) Fodbold uden grænser: Om transnationale passioner 90 sidor, hft. Odense: Syddansk Universitetsforlag 2015 ISBN 978-87-7674-886-9

Jakob Genz & Jonas Havelund (red)
Fodbold uden grænser: Om transnationale passioner
90 sidor, hft.
Odense: Syddansk Universitetsforlag 2015
ISBN 978-87-7674-886-9

Motivet for denne lille boken er å gi stemme til folk som følger et fotballag i et helt annet land enn de selv er oppvokst og bor i. Mens det å støtte klubben fra sin hjemby fortsatt er den «korrekte» måten å være fotballtilhenger på, er dette historier om tilhørigheter og fascinasjoner som bryter med hva geografiske forventninger skulle tilsi.

Slike historier er blitt vanligere med den globale fotballen. Forleden tilbrakte jeg en ettermiddag på Three Lions, den mest populære fotballpuben i Trondheim. Stedet tilbyr det meste av fotball som på en eller annen måte lar seg frambringe på en TV-skjerm. Litt før klokka fire, da flertallet av gjestene gjorde seg klare til å se en kamp mellom Watford og Arsenal, hørte jeg i naborommet noen kommentere at de måtte skifte plass, for der de satt skulle de vise Strømsgodset mot Molde. Det ble sagt i en nedlatende tone, som illustrerte at den mest attraktive fotballen spilles helt andre steder enn i Norge. For ganske mange nordmenn – skjønt norsk fotball er også populær – er dette en vanlig og ikke spesielt kontroversiell oppfatning. Slik amerikanske kinofilmer har større oppslutning enn norske, er det vel ikke så rart at engelsk og spansk fotball er mer populær TV-underholdning enn norsk?

Når mange vil protestere mot premisset for dette spørsmålet, er det fordi fotball er så nært knyttet til identitet, og identitet er i sin tur fortsatt for mange nært knyttet til barndom, oppvekt og ikke minst til geografi. Fra autorisert supporterhold hefter det fortsatt noe moralsk suspekt over folk som forkaster sin nasjonale klubbfotball for å følge Barcelona eller Manchester United i stedet.

Samtidig er det – som den foreliggende boka illustrerer – i mange tilfeller snakk om en litt annen historie enn at fotballinteresserte er blitt fenget av glamouren knyttet til verdens beste klubber. I Skandinavia har vi siden 1969 kunnet se engelsk fotball live på TV, hver lørdag i vinterhalvåret. Dette har avfødt sympatier og tilhørigheter som ikke nødvendigvis er preget av en hang til å støtte de til enhver tid beste klubbene.

Det er dessuten ikke bare engelsk fotball som fenger. I tillegg til de engelske klubbene Nottingham Forest, Manchester United, Leeds og AFC Wimbledon, inneholder denne boka også kapitler om forholdet til Juventus, Real Madrid, Lazio og til russisk klubbfotball generelt. En blandet forsamling klubber, altså. Bare Lars Aabjerg Pedersen (Juventus), Søren Frank (Manchester United) og Michael Hehr (Real Madrid) kan sies å støtte klubber i den absolutte Europatoppen, og i Franks tilfelle kom fascinasjonen for klubben dessuten i en tid hvor laget var en falmet storhet mer enn en absolutt toppklubb.

Tanken er rett og slett å la dem fortelle sine historier, om hvordan det er å for det meste være hengitt til å følge klubbene sine på internett eller via TV, mens de bare unntaksvis har sjansen til å være til stede på stadion. I innledningen finner redaktørene noen fellestrekk, spesielt at det stort sett alltid var tilfeldigheter som gjorde at de falt for et lag. I boken fremkommer historier både om draktens betydning, spesielle spillere, spesielt minneverdige kamper og påvirkning fra venner (som kan trekke i begge retninger: man påvirkes til å holde med samme klubb som vennene gjør, eller man finner det mest spennende å la vennskapet preges av rivalisering, ved å velge en helt annen klubb).

Dette er ingen teoretisk bok og pretenderer ikke å være det, men Franks diskusjon her er faglig sett ett av bokas høydepunkter.

Forfatterne tilhører stort sett alle i en eller annen forstand det vi kan kalle en skrivende middelklasse: Studenter, journalister, forfattere, flere med tidligere publikasjoner om fotball bak seg. Slik sett representerer de ikke noe gjennomsnitt av fotballsupportere som følger lag i andre land, stort sett er det dette sjiktet Anthony King[1] omtaler som New Football Writing – de som er i stand til å artikulere sin fotballinteresse i et selvrefleksivt og ofte kritisk perspektiv. Asger Torning er for eksempel eksplisitt inne på hvordan forholdet til Leeds United gradvis preges av at relasjonen er mer «moden, kritisk og avveid» (s. 70).

Resultatet er en samling korte tekster som har ganske ulike vinklinger, og som redaktørene gjør relativt lite for å sy sammen i innledningen. Det er ikke nødvendigvis noen svakhet, selv om det bare er utgangspunktet – å holde med et lag i utlandet – som forener forfatterne. De velger høyst ulike innfallsvinkler. Noen legger stor vekt på hvordan de ble knyttet til sin klubb i barndommen, andre er først og fremst opptatt av publikumskulturen i laget de holder med. Det siste er mest tydelig i teksten om Lazio, hvor forfatterne gir til kjenne en sterk begeistring for den utagerende tribunekulturen i Italia, som kontrast til den politisk korrekte kulturen i land som England, Danmark og til og med Tyskland. Her handler det ikke mye om å følge klubben på avstand (selv om jeg antar at forfatterne oftest gjør nettopp det).

Noen av forfatterne skriver nærmest en kortversjon av klubbhistorien og sitt forhold til denne, som for eksempel tekstene om Nottingham, Leeds United og Wimbledon, som følger klubben gjennom opp- og ikke minst nedturer. Det er gjerne mest av det siste i de fleste klubber, og fotballtilhengere setter jo sin ære i å følge sitt lag i tykt som i tynt. Andre dveler ved spesielle begivenheter, som for eksempel Søren Franks tekst om Manchester United, som bruker mye plass på å få fram det skjellsettende ved en desemberkamp mellom West Bromwich og Manchester United i 1978.

Michael Hehrs tekst om Raúl og Real Madrid byr på en interessant refleksjon om hvordan han i motsetning til dem som er vokst opp med historier om Franco-tiden (eller som selv husker denne tiden) ikke nærer noe hat til Barcelona. Dette er også teoretisk interessant. Kontrasten er Franks artikkel om Manchester United, som helt korrekt viser til at «hatet» mellom rivaler (Liverpool/Manchester United, Manchester United/Manchester City, Liverpool/Everton etc.) er av nyere dato enn mange tror. Vel var det dyptfølt rivalisering mellom naboklubber også for 60-70 år siden, men det var ikke uvanlig at man gikk på rivalens hjemmekamp når ens eget lag spilte på bortebane, uten at man holdt med bortelaget.

Dette skyldes, hevder Frank i en interessant passasje, at oppløsningen av klassesamfunnet og religionens minskede betydning har skapt et identitetsmessig tomrom, som fotballaget kan fylle. Selv om det vanlige fortsatt er å velge klubb på bakgrunn av geografi, slik at det oftest ikke er snakk om noe valg i den forstand for ekempel Anthony Giddens hevder kjennetegner det senmoderne samfunn, er det likevel en mer sentral del av identiteten, og grensene mot omverdenen (rivalene) må tegnes tydeligere. Dette er ingen teoretisk bok og pretenderer ikke å være det, men Franks diskusjon her er faglig sett ett av bokas høydepunkter.

Interessant er også Lars Aabjerg Pedersens tekst om Juventus, hvor han forsøker å sirkle inn det han kaller fotballfenomenologien, hvor klubben blir en del av en selv, eller et filter som verdens virvar kondenseres gjennom.

I en spesiell kategori kommer Toke Møller Theilades korte tekst om å følge med på russisk fotball. Theilade skiller seg også fra de øvrige forfatterne ved å ikke ha noen spesiell favorittklubb, det er russisk fotball som sådan som fascinerer ham, særlig at det i et så kaotisk land, hvor miliardærer som sprøyter inn midler ett år kan være borte to år senere, likevel er en slags struktur og koherens i fotballen. Han sparker også til danske (og vestlige) mediers manglende interesse for russisk fotball.

Alt i alt er dette en samling velskrevne tekster, som rett nok går i så mange retninger at det ikke nødvendigvis kan kalles en bok innenfor en enhetlig ramme. Til slutt kan jeg jo også kverulere litt på tittelen: Er dette egentlig fotball uten grenser? Er ikke nettopp nødvendigheten av å følge klubber på dårlige livstreams på nettet, og gjennom internettforum og fansider, en følge av at grenser finnes? At det er forskjell på å følge en klubb på avstand og å være tett på? Et par av forfatterne er inne på hvordan det er å møte lokale fans, men de fleste tematiserer ikke dette. De som forventer å finne bidrag til studiet av transnasjonale prosesser blir nok også skuffet, men det er ikke til hinder for at det går an å ha glede av boka.


[1] King, Anthony (2002): The End of the Terraces. The Transformation of Football in the 1990s. (Revised Edition). London: Leicester University Press.

 

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message