The Reds i våra hjärtan

Tags:

Print Friendly
Arve Hjelseth
Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU, Trondheim 



Ragnhild Lund Ansnes

Liverpoolhjerter: Hva fotball gjør med fansen
286 sidor, inb.
Trondheim: Trinity Mirror Sport Media 2010
ISBN 978-82-998375-0-7


Ragnhild Lund Ansnes er journalist i NRK. Denne boken er resultatet av en journalistisk, tidvis grensende til det etnografiske, undersøkelse av det særegne og fra utsiden uforståelige fenomenet at titusenvis av nordmenn har et intenst forhold til en engelsk fotballklubb. Utgangspunktet hennes var at hun er gift med en fanatisk norsk Liverpool-supporter, og fant ut at dette var et interessant journalistisk prosjekt. Basert på historier fra Liverpool-fans hun kom i kontakt med, laget hun for noen år siden en radiodokumentar om fenomenet, etterfulgt av en serie innslag i et magasinprogram på Norges største radiokanal NRK P1. Deretter var det altså på tide å skrive bok. Den er dels basert på over tusen historier fra norske Liverpool-fans, dels på forfatterens egne opplevelser i møte med byen Liverpool og med tidligere og nåværende stjerner.

I tillegg har boken et relativt tydelig narrativ: Ansnes, som i utgangspunktet var helt likegyldig til fotball, blir gradvis sugd inn av atmosfæren og de historiske forestillingene og fortellingene som Liverpoolsupporterne bygger sin identitet på. Den er et eksempel på den advarselen lesere av bøker i feltarbeids-metodikk får: Dyp innsikt i et bestemt miljø gjør at man risikerer å go native. Man står i fare for å ende opp med å internalisere det fenomenet man hadde som ambisjon å studere fra utsiden. Boken er altså dels en undersøkelse av noen generelle mekanismer som gjør engelsk fotball så populært akkurat i Norge, dels av mer spesielle egenskaper ved byen Liverpool og ved klubben Liverpool FC, og dels en underholdende fortelling om en forfatter som blir fanget av sitt eget prosjekt. Rent visuelt er det en praktfull bok, i stort format og med et rikt og flott billedmateriale. Den har tillike et forord skrevet av ingen ringere enn Kenny Dalglish, og har status som en offisiell Liverpool Football Club-utgivelse, tidenes første på norsk.

Boken åpner komisk og morsomt, ved at Liverpool temmelig overraskende slår Chelsea i semifinalen i CL i 2005. For Ansnes’ straks blivende ektemann er det et alvorlig skår i gleden at samme kveld som finalen går har han og Ansnes akkurat lagt ut på bryllupsreise. Finaledramaet i Istanbul formidles utmerket gjennom vekslende stemmer fra de historiene Ansnes har samlet inn. På dette tidspunktet er Ansnes selv definitivt en outsider med hensyn til galskapen, men erfaringen fra denne kvelden vekker rimeligvis en journalists nysgjerrighet. Siden går det slag i slag. Det blir plass til både relativt bredt anlagte beskrivelser av et stort utvalg norske supportere, byen Liverpool, en rekke samtaler med spillere, fordums storheter og drosjesjåfører i byen. I tillegg formidles en rekke mer outrerte eksempler på hva ekte lidenskap av og til kan føre til.

Om du observerer fem unge menn på Anfield som sitter sammen, og alle er iført en Liverpool-drakt, er det derfor relativt stor sjanse for at det er nordmenn

Richard Giulianotti (2002) skiller mellom fans ogsupportere når han kategoriserer de fotballtilhengerne som i størst grad investerer store emosjonelle ressurser i å følge et lag. Fans-kategorien er beslektet med den måten tilhengerne av for eksempel musikkartister beveger seg i feltet på, selv om de sjelden eller aldri bytter klubb. En av faktorene som skiller gruppene er i følge Giulianotti at supporternes forhold til klubben er mer forankret i geografi, i det å høre til på et sted. Fans er et mer moderne fenomen, det dukker opp i en tid hvor det er mulig å følge en klubb tett ved hjelp av massemedier, og det forutsetter at tilhørighet kan forankres i andre faktorer enn bare geografi. Ut fra dette er altså ikke norske fans av engelske klubber supportere i Giulianottis forstand. Men for mange er det likevel noe annet enn en eksotisk avstandsforelskelse, og dette fenomenet kommer Ansnes gradvis på sporet av. Selv om flertallet av de titusener av nordmenn som er på fotballtur til England i løpet av en sesong ganske sikkert har et mer avslappet forhold til fenomenet enn Ansnes’ informanter, er det også tydelig at mange søker seg mot en form for autentisitet, uansett hvor selvmotsigende prosjektet i bunn og grunn er. Det er derfor Ansnes gjør rett i å legge betydelig vekt på byens historie og særegne kultur. For de tilbakevendende Liverpool-supporterne er det viktig å kjenne byen og kulturen for å kunne fremstå som en mest mulig troverdig supporter. Men hvordan foregår dette i praksis?Som Iost (2000) har vist, er jakten på det autentiske et sentralt element i det å oppnå kredibilitet som supporter av en engelsk klubb, eller i det å føle seg som anerkjent blant engelske supportere. Dette fører til motvilje mot å opptre som turister, i stedet skal man i størst mulig grad gli inn i (den engelske) mengden. Mange norske supportere forsøker å snakke den lokale scouser-dialekten heller enn den engelsken de har lært på skolen og fra TV-skjermen. Autentisiteten kan også opparbeides gjennom for eksempel inngående kjennskap til klubbens eller byens historie, eller man kan forsøke å oppnå slik troverdighet gjennom ytre kjennetegn. På side 157 refereres for eksempel en norsk Liverpool-supporter som er utstyrt med en tatovering i form av en Liverpool-logo på underarmen. Han siteres på at den har gitt ham mye respekt, for “folk skjønner at jeg mener alvor!”. Men for supportere er dette egentlig tvetydig: En lokal Liverpool-supporter kan sikkert også fristes til å anskaffe en tatovering, men tilhørigheten er uansett allerede innskrevet i vedkommendes habitus. Når man kommer utenfra, må man synliggjøre tilhørigheten på en langt mer eksplisitt måte, nettopp i håp om å bli tatt på alvor. Om du observerer fem unge menn på Anfield som sitter sammen, og alle er iført en Liverpool-drakt, er det derfor relativt stor sjanse for at det er nordmenn. Dette problematiseres ikke av Ansnes, men det er kanskje heller ikke å vente. Hun gjenforteller som rimelig er supporternes fortolkning av seg selv.

Når Ansnes gradvis suges inn i lidenskapen for byen og klubben og til dels internaliserer den, kobler hun det blant annet til kampopplevelsen på stadion. Det må være lydopplevelsen som gjør at folk får så sterke opplevelser der inne, skriver hun (s. 128). Dette er antakelig godt sett, selv om lydopplevelsen også kan virke fascinerende via TV-skjermen, det vet alle som vokste opp med engelsk fotball på lørdagsettermiddagene allerede fra 70-årene. Fortjenstfullt nok glorifiserer imidlertid ikke Ansnes den berømmelige stemningen uten reservasjoner, hun påpeker også at “publikum trenger litt bensin fra spillernes prestasjoner for å holde trøkket oppe. Det må noen målsjanser til, ellers dabber volumet raskt av…” (s. 128-9). Dette er godt observert, og langt mer edruelig enn utbredte forestillinger om at engelskmenn synger og skråler uavbrutt i 90 minutter.

Det er en stor styrke ved boka at hun får så mange i tale. Ikke bare de supporterne som selv har bidratt med sine historier, men også tidligere spillere, nåværende spillere og folk i Liverpool mer generelt (spesielt drosjesjåfører, naturligvis). På denne måten bringes fenomenet ned på et konkret nivå. Det er for øvrig ikke vanskelig å få tidligere Liverpool-spillere i tale, en god del av dem lever antakelig mer eller mindre av å være eks-spillere, og bruker mye tid på å foredra om fordums storhet for horder av norske supportere og turister på tur.

At hun i så stor grad bygger på andres historier kan imidlertid i enkelte sammenhenger også være problematisk. Fortellingene om hvordan nordmenn knytter seg til sitt engelske lag, og om hvordan dette preger tilværelsen, kan selvfølgelig godt være pyntet på i ettertid. Ens egen biografi vil jo i stor grad være farget av nåtiden, dvs. nåtiden gir mening til fortiden like mye som omvendt. Så lenge historien kretser rundt supporterens subjektive erfaringer er ikke dette noen stor svakhet. Litt mer alvorlig blir det når hun også stoler på informantene når det gjelder fakta som er empirisk etterprøvbare. Hun kommer blant annet i skade for å reprodusere myten om at Liverpool er en arbeiderklasseklubb, mens Everton er en klubb for de mer velstående (s. 91). Dette er rett og slett tøv, og burde vært luket ut. Derimot er den utbredte forestillingen om at det forholder seg slik av stor interesse.

Boken har små ambisjoner når det gjelder å sette fenomenet inn i en mer faglig sammenheng, og det er i grunnen greit nok. Ett av få unntak er intervjuer med psykologiprofessoren Arne Vikan, som knytter fotballidenskapen blant annet til det å leve i, det vil si at å se på fotball er en følelsesmessig reise. Vikan har mye interessant å bidra med, men boken hadde stått ganske stødig også uten.

For en bok med dette formålet er det lett å se gjennom fingrene med de svakhetene og feilene som er påpekt. Dette er en morsom, fargerik og ikke minst underholdende utgivelse. Det er også interessant at boken utnytter det interaktive potensialet som ligger i internett. På http://liverpoolhjerter.no/ følges prosjektet i skrivende stund fortsatt opp, i form av en blogg og generell informasjon om bokutgivelsen og eventer i tilknytning til den. Boken er selvsagt mest for fansen (jeg tviler på at jeg hadde orket å lese en tilsvarende bok om norske Manchester United-fans), men den bør kunne påkalle interesse også utenfor de innviddes rekker.

 

Referanser:

Giulianotti, Richard (2002): ”Supporters, Followers, Fans, and Flaneurs: A Taxonomy of Spectator Identities in Football”. Journal of Sport and Social Issues 26 (1):25-46.

Iost, Roar (2000): The Quest for Authenticity. An Analysis of Norwegian Liverpool FC Fans. Hovedoppgave i sosialantropologi, Universitetet I Oslo.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

© Arve Hjelseth 2011.


Köp boken här.
Kjøp boken her.
Køb bogen her.
Buy this book from Amazon.co.uk
Buy this book from Amazon.com
Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message