Norrmän på tur: Längdskidåkning från Johan Evjen till Bjørn Dæhlie

Tags:

Print Friendly

Knut Helland
Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen

 

Å gå på ski er en perfekt, herdende motvekt til et stillesittende inneliv. Det er så allsidig fysisk og mentalt , så ideelt å drive med i vinterhalvåret, når nordmenn lett stenger seg inne og hutrer. […] Man kan iblant tvile litt på elitesatsingen, slik som Nansen gjorde, men fornuftig langrenn tilpasset individet er forbannet forfriskende. (s 446)

Slik avsluttes denne rikt fortalte boka.

Avslutningen er karakteristisk for tonen Gotaas bruker i den første samlete framstilling av langrennsportens historie i Norge. Forfatteren er selv skientusiast, og han kjenner miljøet fra innsiden. I tillegg har Gotaas skaffet seg tilgang til et stort kulturhistorisk materiale, blant annet fra Skimuséet i Holmenkollen. Det rike materialet gjør at man forundres over at en slik bok ikke er skrevet tidigere. Det er både en kunnskapsrik og forfriskende historie, med interessante observasjoner som her er skrevet.

Historien er krydret med friske anekdoter om mat, sprit og kvinnfolk fra den tida langrennssporten tok form. På slutten av 1800-tallet la langrennsløperne stor vekt på næringsrik mat. Påfallende mange av dem stod foroverlent i løypa og kastet opp frokosten, som kunne bestå av blodige biffer eller store porsjoner med kjøttkaker og poteter. Både under og etter løpet ble det drukket alkohol, særlig på bankettene, hvor gjerne også premieutdelingen fant sted. På 1920-tallet ble banketten i Vasaloppet arrangert kvelden før løpet. Dobbel Vasaloppvinner, Per Erik Hedlund, beskriver løpsdagen på følgende måte: ”Det gällde att spy färdigt førsta milen.” Trøsten, skriver Gotaas, var at alle de beste stilte til start med omtrent samme promille. (s 116)

Bente Skari

Gotaas forteller også en vandrerhistorie om den omreisende skiløperen Johan Evjen. Ifølge historien skal han ha gjort sitt for å unnfange nye langrennstalenter på skifester i trønderbygdene. I moden alder skal han ha danset med ei ung og fager jente, og spurt henne hva far hennes het: ”Å, dom seie det e en skirennar som hete Johan Evjen,” svarer jenta. (s 137)Disse anekdotene er flettet inn i en bred kulturhistorisk framstilling. Fortellergrepet som blir brukt er temanedslag innenfor en kronologisk ordnet fortelling. Dette fungerer i store deler av boka, blant annet på grunn av det rike kildematerialet. Gotaas tar et troverdig oppgjør med myten om Sondre Norheim. Og på utførlig vis behandler han tema som forskjeller mellom svensk, finsk og norsk skiløping, amatøridealet, plastski, doping og norske idrettslederes negative holdning til kvinnelangrenn. Dagsaktuelle diskusjoner, som hvorvidt en skal få rigge opp øltelt i Holmenkollen i 2004, og kampen for å forhindre at Anette Sagen skulle få hoppe i Vikersund, får sin implisitte historiske belysning.

På bokas omslag står det at heltene fra langrennssporet passer godt inn i selskapet med Thor Gotaas ”fordi han kjenner seg i slekt med dem. Gjennom mer enn hundre år har de aller fleste av dem kommet fra et liv i skogen – og vendt tilbake dit etter siste målpassering.” Under lesningen blir det imidlertid et problem at Gotaas i for stor grad skriver utfra denne typen slektskap. Når det mytiske grepet til Gotaas – det grepet som paradoksalt nok gjør fortellingen forfriskende – ikke lenger strekker til, faller plutselig verket litt sammen. En føler seg hensatt til en type mytisk basert historie uten overordnede perspektiver som på analytisk vis sorterer fortellingens elementer.

Bjørn Dæhlie

Et manglende analytisk perspektiv viser seg kanskje best i behandlingen av skisportens gjennomslag i massemediene, og særlig i fjernsynet. I avsnittet ”Fjernsynets trylleri”, som blant annet viser hvordan Gjermund Eggen ble superkjendis og nasjonalt symbol etter at han vant tre gull i VM i Holmenkollen i 1966, skriver Gotaas: ”Intelligent redigert fjernsynfanget langrennets egenart; viljetesten og kappestriden, den renhårige og individuelle, nærmest heroiske utfoldelsen i fri natur”. (s 306, min utheving) Jeg savner en mer utførlig, og mindre romantisert, behandling av hvordan det nye mediet la grunnlag for at langrennssporten fikk en kommersiell karakter. Bjørn Dæhlie, den kanskje største skiløperen av dem alle, kom ikke fra skogen. Han vendte heller ikke tilbake til skogen etter siste målpassering. I dag er han kapitalist og har heldagsjobb med å investere og forvalte inntektene han skaffet seg som idrettsstjerne.”De muntlige informantene har bidratt mye til denne boka”, skriver Gotaas. (s 451) Det vil jeg tro, ettersom forfatteren i et vedlegg viser til i alt 72 muntlige intervjuer og samtaler. Problemet er likevel at vi i svært liten grad får vite hva informantene har bidratt med. Vi får heller ikke vite hva andre forfattere har bidratt med. Gotaas neglisjerer nemlig ganske konsekvent et grunnleggende prinsipp for skribenter som har ambisjoner utover det å fortelle historier: Gotaas gjør ikke greie for hvorfra han tar fortellerelementene han bruker i sin historie. På hemningsløst vis bruker han andres stoff uten kreditering. Dette er problematisk i seg selv, men blir enda mer problematisk fordi stoffet han legger fram i så begrenset grad kan brukes til en kumulativ bygging av historiske innsikter. Fraværet av referanser gjør at etterretteligheten ikke kan sjekkes, men framfor alt gjør det at Gotaas sine historier mister verdi som kunnskapskilde på feltet; vi vet rett og slett ikke hvor han har fått opplysningene sine fra, og vi blir fratatt muligheten til å bruke hans kildemateriale.

Nå finnes det riktignok en litteraturliste bak i Gotaas sin bok, og der er det også en generell omtale av kildene som er brukt. Men verken fra et kildekritisk eller etisk perspektiv er dette tilstrekkelig i et verk som foreskriver å skulle være langrenssportens historie i Norge.

Holder så Først i løypa mål som den første samlede historiske framstilling av langrenssportens historie i Norge?

Dette er en folkelig og lesverdig historiefortelling, forfriskende, interessant, og til dels artig. Likevel, som historisk verk – som en historisk presentasjon av langrennshistorien – mangler boka grunnleggende håndverksmessige og analytiske kvaliteter et verk av denne typen bør ha. Gotaas har tatt et valg, og valget har gjort boka tilgjengelig for mange. Men med bearbeiding og enkle grep kunne verket også hatt kvaliteter som ville gjort det til en faghistorisk behandling av langrennssporten i Norge. Slike kvalitetene har ikke Først i løypa, dessverre.

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message