Fragmentariskt om första världskriget och idrott, men lysande enskildheter

Tags: , , , , , , , , , , ,

Print Friendly, PDF & Email

Matti Goksøyr
Norges idrettshøgskole, Oslo


Thierry Terret & J.A. Mangam (red) Sport, Militarism and the Great War: Martial Manliness and Armageddon 308 sidor, inb., ill. Abingdon, Oxon: Routledge 2012 (Sport in the Global Society – Historical Perspectives) ISBN 978-0-415-69916-7

Thierry Terret & J.A. Mangan (red)
Sport, Militarism and the Great War: Martial Manliness and Armageddon
308 sidor, inb., ill.
Abingdon, Oxon: Routledge 2012 (Sport in the Global Society – Historical Perspectives)
ISBN 978-0-415-69916-7

Sport, Militarism and the Great War. Martial Manliness and Armageddon er en bokutgave av et temanummer i The International Journal of the History of Sport. Thierry Terret og ikke minst J.A. Mangan er flittige redaktører av bøker av denne typen hvor innholdet tidligere har vært å lese i ulike journaler. Denne er nå utgitt i bokserien ”Sport in the Global Society – Historical Perspectives”. Mangan står oppført som “grunnlegger” av både journalen og bokserien, Terret som en av de to redaktørene for bokserien. I den foreliggende boken er de altså redaktører, samtidig som de selv skrevet over halvparten (åtte av femten) av artiklene, Mangan hele seks.

Boken er en artikkelsamling delt i to; første del tar for seg ’kontinentale perspektiver’ på temaet sport og 1.verdenskrig. I denne boken betyr det i all hovedsak franske perspektiver. Den andre delen tar for seg det Mangan kaller ’angel-saksiske holdninger’, som i hovedsak betyr engelske holdninger. Gjennomgående diskuterer bokens forfattere hvordan en krigersk heroisme ble dyrket i årene før krigen, krigens rolle og betydning for den moderne sportens utvikling og til slutt forholdet mellom krig, sport og maskulinitet.

1.verdenskrig – ”The Great War”,  som den kalles på engelsk – er altså gjenstand for økende interesse blant særlig britiske og kontinental-europeiske idrettshistorikere og historikere. Bare i Frankrike kommer det årlig ut over hundre boktitler om denne krigen. Det er en interesse som, innrømmes det, også er betimelig timet i forhold til det store jubileet som kommer opp i 2014. Betegnelsen ”The Great War” er interessant. ’Great’ var et beskt uttrykk for Det Britiske Imperiets bilde av seg selv og sine mange kriger, av hvilke denne var (ment å være) den største, krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger. Betegnelsen kan også fungere som et nyttig korrektiv til skandinavisk/nordisk historie-samtale (i hvert fall til norsk), der det er 2.verdenskrig som vanligvis bare benevnes som ’Krigen’, mens årene etter 1945 bare kalles ’etterkrigstiden’.

For en anmelder som nylig har lest Peter Englunds imponerende og gripende bok om 1.verdenskrig; Krigens skjønnhet og sorg (på svensk: Stridens skönhet och sorg), kan man kanskje bli litt beklemt på idrettshistorikernes vegne; den foreliggende boken beveger seg på et helt annet nivå og er ikke i nærheten. Men det har den heller ikke hatt som ambisjon å være. Boken bør selvfølgelig vurderes på sine egne premisser. Men hva er da dens premisser? Det er det ikke helt lett å bli klok på. Boken er som nevnt delt i to. Den har flere innledninger. De to redaktørene har blant annet fått hjelp av Jan Tollener til å skrive en redaksjonell innledning på knappe to sider til den kontinentale delen. Perspektivene som trekkes opp er, stadig med Englund i bakhodet, en smule begrensede og instrumentelle: Hvilken nytte kunne man ha av idrett/sport som krigsforberedelse? Hvordan påvirket nærværet av de amerikanske troppene fra 1917 utbredelsen av moderne sport i Frankrike?

Det går vel også an å hevde at boken ikke akkurat tar utgangspunkt i et fullstendig bilde av 1.verdenskrig. Redaktørene forteller at krigen hadde to fronter; Vest- og Østfronten, mens f.eks. den nevnte Englund viser at det var fronter også på Balkan, i Midt-Østen og mellom Tyrkia og Russland. Denne boken har nok med Vestfronten, for det meste i Frankrike, og med engelske holdninger.

Det forhindrer ikke at boken kommer med interessante studier av sider ved forholdet mellom krig, sport og mandighet. F.eks. diskuterer Arnold Waquet den etablerte oppfatningen av at 1.verdenskrig innebar et framskritt for kvinnerollen, i og med at nye posisjoner i samfunnet nå ble åpnet opp for kvinner siden mennene var opptatt ved fronten, i skyttergravene. Waquet hevder at det siste nok var tilfelle, men at betydningen av dette kan diskuteres siden mannsrollen og mannsidealet samtidig beveget seg flere hakk i retning av den sterke, krigerske mann. Det var fremdeles ingen tvil om hvem som var den sterke part, hvem som måtte kjempe og lide på slagmarken, hvem som ofret noe. Selv om kvinner ’vikarierte’, for mennene på markene og i fabrikkene, styrket krigen de tradisjonelle maskuline verdiene og egenskapene.

Var den moderne femkampen; ridning, fekting, skyting, svømming og løping en direkte krigsforberedelse? Den var i hvert fall det Coubertin mente en offiser av den moderne tid burde og måtte beherske.

For soldatene i skyttergravskrigen, som tilbrakte mye tid bak linjene for å gjøre seg klar, mentalt og fysisk, til nye runder med forgjeves kriging, var sport ett av flere rekreasjonstilbud. Iflg Waquet sørget den engelske hæren for både bibliotek og kinoer, sportstilbud og bordeller. Den franske bare for det siste, som det eneste stedet en ved fronten kunne få bevist sin heteroseksuelle mandighet.

Krigen ble en test av mandighet på flere måter. Mer trivielt kanskje, at krigen også sørget for spredning av nye sporter til Frankrike. De engelske styrkene tok med seg fotball. Fotball fikk sitt gjennombrudd i Frankrike under krigen, takket være krigen, ifølge Waquet.  De amerikanske styrkene tok med seg baseball. I tillegg blir den amerikanske versjonen av ’muscular christianity’, altså gjennom YMCA-sportene basketball og volleyball, diskutert av Thierry Terret. Vi får også, gjennom Sergio Giuntini og Angela Tejas artikkel et innblikk i italiensk futurisme, og krigens konsekvenser for troen på en ny, moderne italiensk mandighet, som fikk sitt uttrykk i den tidlige fascismens fascinasjon for fart, teknikk og vitalisme. Dessuten fikk en generell oppfatning av at idrett var en god måte å forberede seg til krigsinnsats, sin endelige bekreftelse i krigens første år, der kombinasjonen soldat/idrettsmann sto fram både som den nye prototypen på en krigshelt og på den nye mandigheten; som den nye hegemoniske maskuliniteten.

Sandra Hecks studie av hvordan moderne femkamp kom inn på OL-programmet kan også sies å ha et instrumentelt utgangspunkt: hva var den beste måten å forberede seg idrettslig til krig i moderne tid? Moderne femkamp ble OL-gren i Stockholm i 1912 og Pierre de Coubertin spilte en ikke liten rolle her. (I det hele tatt blir Stockholms-OL 1912, som det siste OL i fredstid, et viktig dreiepunkt i denne delen av boken). Var den moderne femkampen; ridning, fekting, skyting, svømming og løping en direkte krigsforberedelse? Den var i hvert fall det Coubertin mente en offiser av den moderne tid burde og måtte beherske. Han konstruerte til og med den kjente myten om hva en sambandsoffiser som befant seg bak fiendens linjer måtte kunne for å kunne utføre sitt oppdrag, nemlig alle disse fem. De tre første var rene militære ferdigheter, to av dem rene dueller, de to siste handlet om overlevelse. Heck diskuterer dette og levner ingen tvil om den moderne femkampens militære preg. Idretten vant fram i de krigs-heroiserende årene før 1.verdenskrig. De tre medaljevinnerne i Stockholm var alle svenske offiserer. Blinken som ble brukt for skytekonkurransen i Stockholm 1912 besto av bildet av en soldat i helfigur, med max poengsum for treff sentralt mellom mage og bryst. Heck konkluderer med at den moderne femkampen utdannet dyktige framtidige offiserer, mens idretten kunne hente habile olympiske deltakere fra det militære.

Typisk Mangan, klarer han ikke å la være å irettesette og erklære som verdiløs en del annen litteratur om det samme feltet.

Den ’angel-saksiske’ delen er noen steder litt mer dypt-pløyende, stundom mikro-historisk og personfokusert, og preget av J.A. Mangans empiriske og kildenære framstilling. Når Mangan i svært stor grad tar med samtidspoesi i sine kilder, får hans bidrag et karakteristisk preg, med mye poesi og lange og mange sitater.

Sett bort fra hans umiskjennelige stil, leverer Mangan flere leseverdige bidrag til å forstå hvorfor engelskmennene mente at dette var en ‘great war’ – i hvert fall hvorfor de så lenge mente dette. Men han viser også at denne holdningen faktisk ble diskutert. I artikkelen om ”Happy Warriors in Waiting? Wykehamists and the Great War”, tar Mangan for seg det som må være hans favoritt-public school, tatt i betraktning hvor ofte han har kommet innpå den i sine arbeider, nemlig Winchester. Her går han ikke bare dypt i sine personskildringer, han gir også et bilde av mentaliteten og ideologien som dominerte skolen og øvre sosiale lag i det engelske samfunnet. Han drøfter den engelske troen på en ’krigersk, kristen ridderlighet’ som skulle få sin endelige prøve og sitt endelige bevis i krig. Han drøfter også hvordan tidligere Winchester-elever – Wykehamists – på ulike måter tok med seg skoleidentiteten inn i krigen. Blant de tidligere elevene som Mangan tar for seg, er det en virkelig variasjon, fra kunsthistorikeren Kenneth Clark til fascisten Oswald Mosley. Mangan viser også at det ikke var alle som delte den krigerske ånden som var så moderne i årene før ’the Great War’.

Typisk Mangan, klarer han ikke å la være å irettesette og erklære som verdiløs en del annen litteratur om det samme feltet. Selv mener han å gi balanserte framstillinger. For lesere som ikke har tilgang på Mangans kildemateriale, og ikke kan vurdere dette, blir disse skildringene fra engelsk kostskolemiljø likevel interessant lesning, fra en verden som både var og er fjern fra en skandinavisk skolehverdag.

Denne boken er altså en noe fragmentarisk og høyst ‘stedvis’ undersøkelse og framstilling av ‘1.verdenskrig og idrett’, for å si det så upresist som også boken gjør det. Det forhindrer ikke at enkeltbidrag kan gi innsikt og ny kunnskap, som Sandra Hecks artikkel om moderne femkamp er ett eksempel på. Imidlertid er det i denne boken faktisk J.A. Mangan som kommer med de mest krigskritiske perspektivene. Mange av de øvrige bidragene har som nevnt en temmelig instrumentell tilnærming: Hva er den beste forberedelsen til krig? Jan Tollener spør f.eks. om hvordan framtidens high tech-soldat fra dataspill-generasjonen vil forberede seg, hvilke egenskaper som vil vise seg viktige. Det ingen spør om i denne boken om ’martial manliness and armageddon’, er hva som skjer etter krigen? En av følgene av moderne high tech-krigføring er jo at flere og flere soldater overlever, både takket være at high tech-krigen er avstandskrig, og at akuttkirurgien har gjort store framskritt og makter å holde folk i live som tidligere ville dødd. Samtidig rapporteres det om stadig økning av post-traumatisk stress-syndrom blant tidligere soldater. Har idretten noe å bidra med her?

Copyright @ Matti Goksøyr 2013

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message