Selección Española, nasjonal identitet og nasjonalisme

Tags:

Print Friendly

Matti Goksøyr
Norges idrettshøgskole, Oslo


Alejandro Quiroga Football and National Identities in Spain: The Strange Death of Don Quixote 246 sidor, inb. Basingstoke, Hamps.: Palgrave Macmillan 2013 (Global Culture and Sport) ISBN 978-0-230-35540-8

Alejandro Quiroga
Football and National Identities in Spain: The Strange Death of Don Quixote
246 sidor, inb.
Basingstoke, Hamps.: Palgrave Macmillan 2013 (Global Culture and Sport)
ISBN 978-0-230-35540-8

Denne boken, som kom ut i 2013, etter VM-seieren i 2012 og før fiaskoen i 2014, handler som tittelen sier, om «nasjonale identiteter» (i flertall) i Spania; spansk, katalansk og baskisk identitet, med hovedvekten på det spanske, og med det spanske fotballandslaget som omdreiningspunkt.

Identitetene er drøftet i et historisk perspektiv, der hovedspørsmålet er hva som skjedde med det forfatteren kaller Don Quixote-komplekset (Don Quijote på norsk/skandinavisk), forstått som Spania: det tapre fotballandslaget som kjempet en håpløs kamp og alltid under-presterte.

Forfatteren Alejandro Quiroga er spansk, og historiker. Han jobber nå i England, ved Newcastle University, der han er reader i spansk historie. Han er altså ikke bare en reisende observatør som har vært innom på et kjapt feltarbeid og formidler sine inntrykk. Det gir en ekstra ethos og troverdighet i tillegg til at boken er veldokumentert og gjennomarbeidet og framstår som et godt stykke forskningsarbeid.

Utgangspunktet for forfatteren er at rundt det spanske landslaget (la seleccion espanola) hersket i lange tider, til 2008, det han kaller «the fury and failure»-narrativen. Ifølge Quiroga er dette en større fortelling om hva det vil si å være spansk: «la furia espanola» var ikke bare en fortelling om et blindt raseri («the raging bull»), men et raseri med positive konnotasjoner som lidenskap, mot og tapperhet. Fortellingen om det spanske landslaget blir i dette perspektivet en fortelling om et tappert lag som stadig under-presterte, det er fortellingen om et landslag som (med spanske øyne) var eslet til noe stort, men som aldri klarte å innfri forventningene. Narrativen hadde appell fordi den kombinerte påstander om positive trekk som spansk (helte-)mot med ulykker og uflaks samt «nasjonal-psykologiske svakheter» – for å rettferdiggjøre den uunngåelige fiaskoen, samtidig som den også sementerte den.

Koblingen mellom det spanske «lidenskapelige raseriet» og den spanske «fiaskoen» mener forfatteren best kan illustreres som en evig Don Quijote-fortelling. Spania var inkarnasjonen av en selvbedragersk Don Quijotes kamp mot vindmøllene; kompromissløs, håpløs og dømt til å mislykkes. Denne fortellingen dominerte ifølge Quiroga medias omtale av spansk landslagsfotball fra landslaget begynte å spille internasjonale kamper for alvor i 1920 til begynnelsen av 2000-tallet. I 2012 var denne gamle fortellingen blitt plassert på historiens skraphaug – i hvert fall inntil videre.

Nasjonal identitet og nasjonalisme er en spesielt ømtålig sak i Spania, av kjente historiske grunner. Da suksessen mellom 2008 og 2012 fikk millioner av mennesker ut i gatene for en feiring som var sentrert rundt nasjonale symboler, var dette noe nytt i Spania. Franco-diktaturet hadde ikke akkurat legitimert spansk nasjonalisme, en skepsis som hang lenge i. Etter diktaturets fall var det lett å assosiere spansk patriotisme med ytre høyre-holdninger. Under har dessuten hele tiden de regionale motsetningene ligget. Når det spanske landslaget kunne vekke begeistring også i Katalonia og til dels Baskerland, er det interessant for en identitetsforsker. Det sier også noe om fotballens evne til samlet mobilisering.

Alejandro Quirogas målestokk for å dokumentere identiteter er media; i hovedsak spanske, men også utenlandske. Media bruker fotball for å dyrke spanske, katalanske og baskiske myter, klisjeer og stereotyper. De dukker opp i ulike historiske sammenhenger. Spesielt mener Quiroga at spanske medier driver en kontinuerlig dialog med utenlandske medier, de som betyr noe i den internasjonale fotballen. Han introduserer også «den kumulative media-effekten», forstått som det allmenne publikums økende eksponering for sports-informasjon på alle fronter gjennom ulike typer medier og en dermed følgende tettere og økende kontakt med nasjonale fotball narrativer.

Til grunn for boken ligger omfattende studier av media i Spania, men også i Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland, land som alle har rollen som den signifikante «andre» i spansk identitetsdanning. Jeg skal ikke her komme nærmere inn på forfatterens diskusjon av diskurser, retorikk og lingvistikk, men han har i hvert fall en fiffig vri på Benedict Anderson i det han karakteriserer nasjoner som «forestilte diskurser» (‘imagined discourses’) og ikke forstilte fellesskap.

Quiroga understreker likevel hvor viktig det er å gjøre en detaljert analyse av den historiske konteksten. Størsteparten av boken er en imponerende analytisk, historisk studie av spansk fotball på landslagsnivå i de aktuelle epokene. Boken prøver å kombinere en kronologisk og tematisk framstilling. Det gir mulighet til å periodisere, å se nærmere på de enkelte perioder i spansk historie, som Franco-regimet, de ulike regjeringene som har fulgt etterpå, som har vekslet mellom å være sosialistiske (sosial-demokratiske) og konservative. Tematisk tar boken for seg framveksten av ulike diskurser om Spania, pluss to kapitler om Katalonia og Baskerland i perioden mellom Francos død og 2012.

Hovedvekten av boken handler om landslaget etter at et demokratisk system kom på plass i 1977, men forfatteren behandler også tidligere tiår på en informativ og inspirerende måte. For skandinaviske lesere er det interessant at kampen Sverige var involvert i mot Spania i OL 1920 blir beskrevet som «en av de mest voldsomme fotballkampene noensinne». Spania vant og svenskene fikk, i spanske aviser, ansvaret for å ha startet bataljen. I den spanske republikkens tid (1930-1936) var spanske medier meget kritiske til Italia og Mussolini som en mente hadde kjøpt seg til VM-tittel på hjemmebane i 1934. Men i den etterfølgende Franco-tiden ble det «spanske raseriet» dyrket fram parallelt med at regimet kontrollerte alt, som det sømmer seg i en diktatorisk stat. Franco-falangen satte inn styremedlemmer med den riktige (fascist-)tilhørigheten i alle spanske førstedivisjonsklubber. Francoist-sensorer gjorde spansk (castillansk) til det eneste tillatte språket i spansk fotball. Uttrykk som corner, amatør og match skulle oversettes til spansk (en parallell til Mussolinis oversettelse av football til calcio). Spillerne ble beordret til å gi fascist-hilsen (høyre arm strakt framover og delvis oppover) før hver kamp. Falangisthymnen skulle avsynges. Under Franco-diktaturet foregikk det en bevisst bruk av fotballen og en tydelig konstruksjon av klassiske spanske myter; «la furia espanol» ble fremmet som en positiv spansk egenskap. Regimet prøvde å slå mynt på spanske seire; de kom hovedsakelig i klubbfotballen hvor Real Madrid seilte opp som regimets favorittlag. Da Spania vant EM i 1964 med seier over Sovjet brukte regimet media som propagandaverktøy med klare anti-kommunistiske budskap: Spanias hemmelighet/styrke lå i deres «individuelle» spillestil(!). Regimets intensjoner om å svekke arbeiderdemonstrasjoner på 1.mai ved å regelmessig sende kamper og high-lights fra landskamper på denne datoen var også tydelig.

Regimet kontrollerte likevel bare nesten alt, for under overflaten ulmet de katalanske og baskiske identitetene. Baskiske og katalanske identiteter kom til overflaten gjennom fotballklubber. Klubben FC Barcelona ble en stadig mer tydelig forkjemper for katalansk kultur og identitet, en ambisjon som var uttalt allerede i 1950-årene. Athletic Bilbao spilte en tilsvarende rolle for baskere, enda mer tydelig på grunn av dens «cantera»-politikk: Bare baskere fikk spille for Athletic, og de fikk heller ikke lov til å tjene alt for mye penger. Det siste skaffet dem arbeiderklassesympati over hele Spania. Quiroga understreker at fotball i denne perioden var et sted hvor komplementære, doble identiteter kunne trives. Det var ikke nødvendigvis noen motsetning mellom katalansk/baskisk og spansk, men det var en motsetning mellom dem og Francoismen.

Franco døde og diktaturet falt, endelig, i 1975. Quiroga lykkes i å få fram hvor vanskelig og prøvende det måtte bli å etablere en «spansk» identitet knyttet til fotball etter så mange år med diktatur og undertrykking. En side ved dette var at ulike sosialdemokratiske og konservative regjeringer meldte Spania på det europeiske moderniseringsprosjektet EU. Ifølge forfatteren påvirket det bildet av spansk fotball. Det spanske «raseriet» og Don Quijote-holdningene var ikke forenlig med et europeisk moderniseringsprosjekt. Men det endret ikke bildet fullstendig. Det spanske landslaget slet med å prestere og karakteristikkene «mislykket» og «under-prestering» heftet fremdeles ved det i media-representasjoner, noe som ifølge Quiroga var med på å knytte landslaget til det gamle, tilbakestående Spania.

Hele perioden fra diktaturets fall til Spania endelig «begynte å vinne trofeer» (som det heter blant medgangssupportere i Premier League) beskriver forfatteren som en evig bekreftelse av «fury and failure»-syndromet. Spanske medier bygget opp forventninger, som når de ble brutt, raskt ble forklart av dem selv med at dette nærmest var uunngåelig. Det skyldtes at det spanske heltemotet bare holdt til det møtte en rekke av unnskyldninger, uflaks, dårlige dommere og til syvende og sist falt på sine egne psykologiske brister. Det skjedde da Spania arrangerte VM selv i 1982, da de imponerte med 5-1 seier over Danmark i VM 1986 for å tape mot Belgia i neste kamp, da de tapte for Italia i VM 1994, og ikke minst da de klarte å tape for Norge i EM 2000. Utenlandske medier hadde andre forklaringer på dette. Særlig nord-europeiske (tyske og engelske) hadde sine egne klisjeer og myter om spanjoler som de var raske til å finne fram; spanjoler var late (siesta-holdninger), brutale, ukontrollerbare og uberegnelige, eller med andre ord; de var ikke kalde og rasjonelle nord-europeere.

Nederlagene til tross; den folkelige interessen forsvant likevel ikke. Den tvert imot økte i TV-alderen. I det nye århundre, på 2000-tallet, mistet også «fiasko- og mislykket»-fortellingen sin kraft. Quiroga knytter dette til en større utvikling hvor Spania begynner å stå fram som en vellykket idrettsnasjon på bred front. I spanske medier ble spanske idrettshelter framstilt som moderne og vellykkete. Tennis-, basket-, friidretts-, sykkel-, motorsportshelter, for å nevne noen, var stilige og sofistikerte, framskredne representanter for en moderne nasjon i en globalisert verden. Gamle forestillinger om underutvikling og en tilbakestående nasjon var kastet på skraphaugen. Da den første internasjonale seieren kom i EM 2008 resulterte det i en «patriotisk eksplosjon», en stemning av nasjonal suksess som tilsynelatende ble foreviget med påfølgende seire i VM 2010 og EM 2012.

Quiroga kobler som sagt sin diskusjon til media og politikk, og registrerer at sporten har overtatt media siden 1990. Ikke bare danker sportsavisene ut regulære aviser. Sendetid på tv, nye tv-kanaler og internett er alt sammen med på å «sportifisere» (Quirogas bruk av uttrykket) media. Han kobler det også til økonomi og politikk, nærmere bestemt kommersialisering og kommodifisering. Som i resten av Europa skapte Bosmann-dom og frislipp av media en mer internasjonal klubbfotball, samtidig som spillernes varekarakter ble mer og mer tydelig. Også i Spania ble fotball-fans vant til de mest radikale utslagene av den neo-liberale politikken gjennom den stadig mer globaliserte og kommodifiserte fotballen.

Et hovedpoeng hos Quiroga er at ulike identiteter på fotballfeltet var og er kompatible. Det han kaller «nested identities», altså identiteter som er kapslet inn i hverandre, som passer sammen, ble presentert som en del av det «moderne» Spania. I 1980- og 90-årene ble f.eks. Barcelona presentert som både en katalansk og en spansk klubb. Identiteter kunne være fleksible og multi-dimensjonale. Spanjolene kjøpte ideen om at de egentlig nå var blitt moderne og europeiske. Men helt til 2008 var det bare klubblag i fotballen – og andre vellykte idrettsstjerner – som frontet denne nye spanske identiteten. Landslaget var fortsatt en elsk-hat-sak omgitt av evige frustrasjoner. Illustrerende for hvordan fotball også er en «kamp om sannheter», som Eduardo Archetti ofte understreket, er den kampen Quiroga beskriver som «en av de mest minneverdige kampene som er spilt i EM-historien». Da Spania snudde noe som så ut som et 2-3 nederlag til en 4-3 seier over Serbia med to mål på overtid og dermed plass i kvartfinale i EM 2000, beskrev spanske aviser kampen som full av «heroisme», «mot» og «selvrespekt». – For det norske landslaget var det samme resultatet en katastrofe som betydde slutten på en æra (den forlengete Drillo-epoken[1]) og starten på en ørkenvandring som ennå pågår. For det spanske landslaget varte heller ikke euforien lenge. I den følgende kvartfinalen var derimot «den historiske forbannelsen» på plass igjen, og «fury and failure»-narrativen kunne leve videre. For at myter skal kunne overleve, må de være fleksible, og denne var nettopp det.

Gjennombruddet for la seleccion i perioden 2008-2012 inneholdt mye. Perioden endret utenlandske mediers syn på Spania fra å være de tilbakestående, som alltid under-presterer, til å bli moderne serie-triumfatorer. Landslaget hadde i 2012 blitt et nasjonalt ikon som politikere måtte sørge for å holde seg i nærheten av. Forfatteren karakteriserer perioden kanskje noe kunstig som en overgang fra «patriotisk bulimi til nasjonalistisk overvekt». Triumfene påvirket uansett de nasjonale identitetene. Den folkelige feiringen av Spanias EM-triumf på gatene i Barcelona i 2012 var noe nytt. Det spanske landslaget var blitt «katalanisert». Det besto av mange Barcelona-spillere og spillestilen hadde mange likhetstrekk. Quirogas konklusjon er likevel at dette ikke var noe enten-eller. Regionale og nasjonale identiteter var ikke inkompatible, i hvert fall ikke i Katalonia.

Alejandro Quiroga diskuterer særlig fotball som et felt som skapt for flere identiteter og mener forholdet mellom Barcelona og det spanske landslaget i en periode der begge hadde suksess, illustrerer nettopp dette; det var mulig å støtte og feire både Barça og «La roja» samtidig. Ifølge Quiroga er ikke spansk og katalansk inkompatible identiteter – på fotballfeltet. I nyere tid med sterk katalansk identitetsdyrking og voksende krav om politisk separatisme, følger samtidig så mange som 75% av katalanere det spanske landslaget på TV. Selv om dette er en usikker målemetode på identitet, drøfter forfatteren om ikke dette likevel kan si noe om fotball nettopp som et felt for dobbel identitet. Han åpner også for hypotetiske spørsmål om hva en eventuell katalansk uavhengighet vil bety på fotballfeltet: En egen katalansk liga? Hvor skal Barça evt spille? Hva vil det bety for rollen til FC Barcelona som Katalonias alternative landslag? Kan katalanske spillere spille på det spanske landslaget, som de gjør i dag, osv. osv.?

Lignende problemstillinger blir diskutert for utviklingen i Baskerland, selv om det her finnes forskjeller; blant annet tendenser til en hardere nasjonalisme. Quiroga drøfter forholdet mellom baskiske og spanske identiteter i en kontekst som har vært preget av sterke politiske motsetninger, delvis politisk vold over flere tiår. Baskiske lag har heller ikke hatt den enorme suksessen internasjonalt fotballmessig og globalt økonomisk, som Barcelona. Likevel er rollen til klubblag som Real Sociedad og særlig Athletic de Bilbao som kollektive identifikasjonsobjekter sterk. I 1976 marsjerte lagkapteinene fra de to baskiske erkerivalene Real Sociedad og Athletic inn på stadion i San Sebastian til kamp i La Liga mens de sammen bar det forbudte baskiske flagget. Et sterkt øyeblikk for baskere etter tiår med diktatur. Ikke lenge etterpå blir flagget tillatt. Quiroga nevner interessant nok at baskere samtidig som den politiske undertrykkingen har pågått, i perioder har blitt betraktet som selve prototypen på det spanske(!) Baskiske Javier Clemente som var landslagstrener for Spania i 1990-årene, bygget sin spillestil på de to stikkordene «hardhet» og «hjerte». Det kunne vært interessant å lese Quiroga diskutere Andoni Goikoetxea, for mange bedre kjent som «slakteren fra Bilbao» i samme konteksten.[2] Eller den engelske påvirkningen på baskisk fotball… Men det gjør han dessverre ikke.

Noe av det forfatteren tilskriver det spanske kan minne om holdninger og forestillinger som finnes i alle frustrerte fotball-nasjoner – det vil si de fleste fotballnasjoner i verden – som føler at de aldri, i hvert fall sjelden oppnår det de kanskje kunne. Forskjellen er måten dette blir forklart på. Den tradisjonelle spanske forklaringen går ifølge Quiroga på en forestilling om nasjonalkarakter og evig uflaks, i blandet dårlige dommere (en felles gjenganger i alle land), mens nord-europeiske protestanter kanskje liker å tro at vi ser etter mer rasjonelle forklaringer – for de må jo finnes.

Alejandro Quiroga diskuterer som sagt oppfatningen blant en del sosiologer om at økende regional identitet vil gå på bekostning av nasjonal identitet. Han siterer blant annet de populære ordtakene om at enkelte klubber (særlig Barcelona, Athletic Bilbao) er «mer enn en klubb», og at Spania dermed «er mindre enn et landslag». Quiroga hevder imidlertid at det ene ikke forutsetter det andre, og bygger på at det ikke var og er noe som tilsier at støtte og interesse for det spanske landslaget gikk ned eller ble borte i 1980- og 1990-årene. Tvert i mot. Nasjonal identitet ble ikke utdefinert og borte, men heller redefinert.

Boken slutter i 2012, med Spania på fotballtoppen etter tre strake mesterskapsseire (to EM og et VM), og en derav fristende konklusjon om at Don Quijote-komplekset er død og begravet, og borte for alltid. Det ironiske er kanskje da at historiens gang har dreidd et hakk videre, som den har en tendens til å gjøre, særlig når temaet er idrett. Som leserne vet ble VM 2014 en påminnelse om at fotball er et evig motspill der motstanderne hele tiden vil prøve å finne trekk som gjør de tidligere uovervinnelige litt mindre uovervinnelige. I 2014 var ikke Spania lenger på høyden, selv om spanske klubblag har klart seg ikke bare litt, men mye bedre.

I 2012 konstaterte Quiroga at den voldsomme kollektive stoltheten blomstret samtidig som den internasjonale økonomiske krisen slo inn over Spania med full kraft. Et halvt år etter seieren i 2012 hadde landet 26% arbeidsløshet, 1 million spanjoler sto daglig i suppekjøkken-kø. Eurokrisen slo ut for fullt, og den nye «suksess-narrativen» ble utfordret på nytt, nå av økonomisk krise, fattigdom og arbeidsledighet. Quiroga gjør ordene til Juan Torres Lopez, økonomiprofessor i Sevilla, til sine: Mens det spanske folket jubler for seier på fotballbanen, blir de bedratt av sin egen regjering og bankene blir tømt av rikfolk. Og han føyer til: samtidig som de leser og ser på fotball-media som alltid spiller «identitets-kortet»…

Alejandro Quirogas bok er en relativt tynn bok (ca 200s. tekst) som er full av interessante observasjoner og drøftinger. Den er vel verdt å lese ikke bare for beundrere av spansk fotball og folk med interesse for spansk historie (her har den mye å lære en utlending), men for alle oppegående mennesker med interesse for dagens Europa, dagens fotball og dens spanske kontekst.

Copyright © Matti Goksøyr 2015


  • [1] Resultatet innebar også at Norge mistet kvartfinalen. I 2000 var det Egil Drillo Olsens tidligere assistent, Nils Johan Semb, som hadde overtatt som trener. Han førte laget lenger enn noen av hans etterfølgere har klart.
  • [2] Goikoetxea, Athletic Bilbao, var i utlandet mest kjent som mannen som hadde kvestet (brukket beinet på) Maradona, og fikk dermed noe av skylden for hans mange skadeproblemer (og forsøk på selvmedisinering).
Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message