”Andersson pløyer dypt og bredt og løfter blikket når det trengs. Imponerende er ordet”

Tags:

Print Friendly, PDF & Email

Matti Goksøyr
Norges idrettshøgskole


Torbjörn Andersson
”Spela fotboll bondjävlar!”: Svensk klubbkultur och lokal identitet från 1950 till 2000-talets början. Del 2
572 sidor, inb., ill.
Stehag: Östlings Bokförlag Symposion 2016
ISBN 978-91-87483-17-2

Torbjörn Andersson har kommet med nok en imponerende historiebok om svensk fotball. Med del 2 av «Spela fotboll bondjävlar!» fullfører Andersson sitt opus magnum om svensk fotball; om svensk klubbkultur og lokal identitet. Den siste boken er på 572 sider, et lite steg opp fra den forrige som var på 509 sider – og når Andersson sier at tobindsverket også må ses i sammenheng med den tidligere publiserte «Kung fotboll» (2001), betyr det ca 1500 sider fra Torbjörn Andersson om svensk fotball – et temmelig ryggbrekkende prosjekt for de fleste alminnelige dødelige blant oss. Om det har inntruffet en viss metthet hos forfatteren i forhold til fotball vites ikke. Men det er ikke, ikke engang mot slutten, mulig å se noen tegn på intellektuell burn-out. Den foreliggende boken er ferdig vare på et imponerende nivå.

Mens den første boken tok for seg det sørlige og det vestlige Sverige, vender han i denne andre boken blikket øst- og nordover, nærmere bestemt til Degerfors, Åtvidaberg, Södertälje, Stockholm og Umeå. Det betyr at storbyrivalisering, innvandrerklubber og tradisjonelle brukslag blir studert av Andersson. Umeås inkludering innebærer dessuten at kvinnefotballen får være med i forfatterens svenske fotball-odysse. – Boken handler altså lite om bønder og «bondjävlar», men desto mer om bybefolkning og bykultur.

Andersson reiser gjennom hele Sverige på jakt etter den lokale identiteten. Alle steder stiller han de samme spørsmålene: Vekker klubbfotballen like sterke eller sterkere følelser i dag (dvs 2015) som den gjorde i 1950? Har den stadig mer merkbare globaliseringen gjort noe med den lokale fotballens rolle og betydning?

Forfatterens ambisjon er en grundig behandling av hvert enkelt sted. Det innebærer å drøfte det særegne ved stedet. Det fører til sted-spesifikke overskrifter som f.eks.: «Europas beste innvandrerfotball» (om Assyriska og Syrianska i Södertälje) og store spørsmål som (Hva er) «Södertäljes lokale identitet» – en problemstilling som bare blir mer og mer aktuell, de aller seneste årenes migrasjon tatt i betraktning. Umeå-overskriftene: «Damefotballens verdenssentrum» og «En heteronormativ feminism» borger jo også for spennende lesning. Akkurat når Andersson inviterer til kritikk for en overflod av detaljrikdom om den enkelte klubben og manglende syntetisering, slår han mot slutten av boken til med nettopp det; sammenfatning og skandinavisk sammenligning – i en analyse av tilstanden innen dagen svenske klubbfotboll.

Boken handler om fotballklubber som bærere av «lokal stolthet og lokal identitet». Torbjörn Andersson opererer både på lokalplanet og det overordnete: hva har hendt med lokalpatriotismen generelt? Når forfatteren hever at med disse bøkene har «hela den svenska fotbollens kulturhistoria kartlagts med sådan grundlighet som inte, vad jag vet, förekommit i något annat land», har han, så vidt denne leseren vet, sine ord i behold.  I hvert fall ikke samlet i ett og samme bokverk.

For Andersson skapes identitet i kommunikativ konfrontasjon gjennom språk («bondjævlar») og agering; oss mot dem. Man hyller og man håner «med kraftig markerte dialektale ordelag». Andersson tar utgangspunkt i M. Castells teorier om nettverkssamfunnet. Forfatteren viser hvordan nettverksteori kan løfte forståelse av kommunikasjon og samhandling innen fotballfeltet, men også at dette kan være fruktbare perspektiver for å gripe motsetningen mellom globalisering på den ene siden og kulturell motkultur på den andre. Han trekker også inn Giulianotti og Robertsons glokaliserings-begrep. Castells nettverk er blitt sterkt knyttet til det digitale informasjonssamfunnet og altså moderne informasjonsteknologi. Også Andersson gjør det. Da kunne man, hvis man ønsket å være kritisk, stille spørsmålet om dette, å forstå nettverk utelukkende på den “digitale” måten, er en fruktbar teori i et historisk verk som tar for seg hele perioden fra ca 1950? Den digitale fasen i menneskenes historie er jo et relativt nytt fenomen. Selv om forfatteren gjerne nevner 1990-årene som tiåret hvor denne teknologien ble lansert, kan det hevdes at gjennombruddet for selve internettet kom seinere. Sentrale plattformer som facebook og twitter ble ikke tilgjengelig før i 2006 og har fått sine folkelige gjennombrudd i løpet av de ti siste årene. Imidlertid unngår Andersson stort sett denne fellen og viser hvordan det er rom for “vaga nettverksmetaforer” i en historisk studie. Han bruker nettverksideene som en “sorteringsmekanisme” som er fruktbar for et stort kildemateriale.

Kildene består av en mengde nyere internett-referanser i tillegg til mer tradisjonelle kilder som arkiv, klubb- og dagsaviser, foreningslitteratur, og et betydelig antall intervjuer. Andersson hevder at i alle klubbene han har besøkt har han blitt møtt med åpenhet, velvilje og full tilgjengelighet, at det ikke var noen forskjeller på store og små klubber i så måte. Forfatteren tolker dette som at folkebevegelsesånden fortsatt lever, og at offentlighetsprinsippet fungerer. – “Dette hadde ikke kunnet skje i mange andre land”.

Det som skinner igjennom hos Andersson er sympatien for den lokale fotballens egenverdi, mens den internasjonale toppfotballen i økende grad oppleves som «atmosfærefattig» og “hyperkommersiell”.

Torbjörn Andersson er, som man kan forvente, godt bevandret i skandinavisk og internasjonal fotball-litteratur, og det er godt i et prosjekt som noen kanskje ville forvente skulle bli vel nærsynt. Andersson makter å løfte blikket, og diskusjonen, når det trengs. Stort sett flyter TAs diskusjoner godt.

Fotball-identitet handler også om det geografen Yi-FuTuan kaller «topofili», altså kjærlighet til stedet, og Andersson gjør rede for sin egen reise parallelt med arbeidet. Fra oppvekst i Østergøtland (nær Åtvidaberg), via storbyen Stockholms Sødermalm og “bohemklubben” Hammarby, til Malmø, for til slutt å erkjenne den opprinnelige lokale identitetens verdier, vende tilbake til Bajen og erklære seg som glokaliseringstilhenger. Hans tidligere, ungdommelige fanatisme for engelsk fotball og Leeds blir erkjent «absurd» og tilsynelatende lagt på hyllen (man kan mistenke at den vel kan dukke opp igjen hvis Leeds mot formodning skulle komme tilbake?) – en egentlig ikke så original historie, men desto mer representativ. Det som skinner igjennom hos Andersson er sympatien for den lokale fotballens egenverdi, mens den internasjonale toppfotballen i økende grad oppleves som «atmosfærefattig» og “hyperkommersiell”. Han legger også merke til noe som er spesielt for fotballen i Sverige (og i Norge, men ikke i Danmark); den manglende hovedstadsdominansen. Hovedstaden er ikke den selvsagte metropolen – som den er i f.eks. annen populærkultur.

Mellom storbyene og de avfolkete bygdene tar Andersson parti for det som ligger midt i mellom; de små og mellomstore byene som i mange slags forskning og i media ofte har blitt usynliggjort, de har havnet i «medieskygge», som er en dekkende betegnelse. I denne boken gir Andersson Degerfors og Åtvidaberg god plass samtidig som han diskuterer de tradisjonelle brukslagenes skjebne. Han tydeliggjør en mer fragmentert virkelighet gjennom fotballen.

Fotballen viser det heterogene Sverige også innen storbyen Stockholm. Rivaliseringen mellom Djurgården, AIK og Hammarby er velkjent i Sverige og interessant for ikke-svensker med svært gjenkjennbare innslag som klasseforskjeller, borgerskap og gentrifisering, ispedd mer spesifikke innslag som tvillingklubber, Bajen og Black Army. Under det hele ligger et spørsmål om hvorfor Stockholm har under-prestert i fotball?

Södertälje er industristedet som skiller seg ut på flere måter. Byen tok, ifølge en av Anderssons kilder, imot flere irakiske flyktninger enn hele Nord-Amerika til sammen. En stor finsk arbeidsinnvandring i tidligere decennier passet bra med at Södertälje var den eneste store industribyen der fotball ikke var like dominerende som andre steder, mens ishockeyinnslaget var sterkt. I dette bymiljøet ble Assyriska og Syrianska dermed helt spesielle svenske fotballklubber. Deres innbyrdes forhold ble også en helt spesiell lokal rivalisering – i diasporaen. Mellom to lag med tydelig etnisk og religiøs identitet; begge er kristne lag med spillere med innvandrerbakgrunn fra omlag samme område. Familien, (den religiøse) forsamlingen og (idretts-)foreningen var det som holdt gruppene sammen – og fra hverandre. De to beslektede klubbene hadde ikke engang spilt treningskamper mot hverandre på 18 år da de i 2007 møttes til et meget spesielt lokalderby på nivå tre i svensk fotball som trakk over 7000 tilskuere.

I sin studie av Södertälje rekker forfatteren i det hele tatt innom en rad interessante spørsmål både av spesifikk og mer allmenn karakter: Hvordan klarte en folkegruppe (assyriske/syrianske), som på sitt opprinnelige hjemsted aldri fikk stablet et skikkelig fotballag på beina, å etablere to fotballklubber som begge på relativt kort tid klarte å nå svensk fotballs høyeste nivå; allsvenskan? Hva slags nettverk benyttet slike klubber seg av? Og, kan et lag med innvandrerbakgrunn bli hele byens lag?

Andersson beveger seg så nordover, til Umeå. I framstillingen av Umeå som en annerledes norrlandsk by. Forfatteren tegner et bilde av det typisk norrlandske som en tradisjonell, nesten tilbakestående mannskultur, mens Umeå de siste tiårene har blitt åsted for en kraftig urbanisering med utgangspunkt i offentlig sektor og særlig et vellykket universitet. Her ble det også plass for kvinnefotball og byen fikk attpåtil det Andersson kaller verdens ledende damefotballklubb som sin stolthet. Som fotballby var dermed Umeå i: «verdens absolutte sentrum. Man har vært en globaliseringens vinner». – Men samtidig viser jo Umeås fortsatte historie at alle vinnere i fotball er midlertidige vinnere. I 2016 klarte til og med Umeå IK, de tidligere Europa-dominantene, to ganger europamestre, vinnere av UEFAs Women’s Cup, å rykke ned fra Damallsvenskan.

Torbjörn Andersson er kunnskapsrik og skrivefør. Han holder det høye, nøyaktige og detaljerte nivået han har lagt seg på i sine tidligere bøker.

I sin studie av Umeå rekker Andersson innom sentrale tema i kvinnefotballens utvikling som regelutvikling og likhet, sexisme og homofobi, “kjøpelag” og publikumsutfordringer. Han hevder at den “normbrytende, progressive og frigjørende damefotballen med dens tolerante kultur” først og fremst var viktig for spillerne selv, mens den i mindre grad hadde herrefotballens styrker; å skape lokal identitet gjennom et kollektivt fellesskap mellom lag og publikum.

For en norsk leser er både likhetene og kontrastene mellom nord-svensk og nord-norsk fotball sterke. Begge lå i fotball-periferien. Siden “muren” mellom sør og nord sprakk opp, har man på herresiden i Norge fått fram norske mestere og sågar spilt europacup-kamper (Kampen mellom Tromsø og Chelsea i 1997 er blitt et av norsk fotballs ikoniske bilder med tydelig mistrivende Chelsea-stjerner som strever i snøføyken), mens det på kvinnesiden har vært tynt. I Sverige er det omvendt. Her rekrutterte man i stedet verdens beste fotballspiller, Marta, til å ta turen fra Brasil for å spille for Umeå i Dam-allsvenskan.

Mot slutten av boken har Andersson to oppsummeringskapitler med gode intensjoner. De preges i større grad av kvantitet, tabeller og økonomiske tall. Selv om perspektivene som diskuteres særlig i det siste kapitlet er interessante, blant annet om forholdet mellom folkelighet og kommersialisme, er de kanskje ikke bokens sterkeste innslag. Kanskje fordi de oppfattes som forsøk på å bringe teksten opp til det som oppfattes som «dagens» utfordringer og i mindre grad er en historisk syntese? Kapitlene er likevel høyst lesverdige.

Det naturlige spørsmål er om forfatteren lykkes med sine ambisjoner? Denne recensenten, som ikke er fullstendig bevandret i svensk klubbfotball, kan bare si at forfatterens måte å formidle temaet på virker overbevisende. Torbjörn Andersson er kunnskapsrik og skrivefør. Han holder det høye, nøyaktige og detaljerte nivået han har lagt seg på i sine tidligere bøker.

Det er med andre ord lite å kritisere i denne boken. At Andersson lanserer “chabby chik” |sic] som stilart (s. 305) er bare med på å øke hans troverdighet som fotballskribent. Hvis man absolutt skal finne noe å være kritisk til, måtte det være omfanget på de to bøkene. Tykkelsen er for de spesielt interesserte. Innholdet bør glede alle med interesse for fotballens historiske betydning. – Og det er godt at noen fortsatt skriver sånne bøker i våre dagers artikkel-besatte akademikervirkelighet.

Copyright @ Matti Goksøyr 2017

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message