Kan fotbollssportens värden, attityder och vinnarskallar berika näringslivet?

Tags:

Print Friendly

Hallgeir Gammelsæter
Høgskolen i Molde


Sten Söderman Football and Management: Comparison between Sport and Enterprise 286 sidor, inb. Basingstoke, Hamps.: Palgrave Macmillan 2013 ISBN 978-0-230-39117-8

Sten Söderman
Football and Management: Comparison between Sport and Enterprise
286 sidor, inb.
Basingstoke, Hamps.: Palgrave Macmillan 2013
ISBN 978-0-230-39117-8

Kan moderne fotball lære noe fra industri og næringsliv? Og kan industri og næringsliv lære noe fra fotballen?

Dette er spørsmålene Sten Söderman, mangeårig professor i internasjonal business ved Stockholms universitet, stiller i boken Football and Management. Södermans svar på disse spørsmålene er ja. Ikke særlig kontroversielt kanskje når man betrakter dagens kommersialisering av fotballen? Iallfall ikke at toppfotballklubbene kan lære av næringslivet. Forestillingen om at fotball har blitt business og dermed også bør organiseres og ledes som business synes å ha fått fotfeste i offentligheten. I lys av fotballklubbenes ofte miserable økonomiske resultater framsettes gjerne kravet om at de må lære økonomisk styring av næringslivet.

Samtidig har næringslivet lenge forsvart sine sponsorater med at idrettsheltene har mye å lære deres ansatte. Om det er idrettens prestasjonskultur som tiltrekker seg næringslivets beslutningstakere, eller om det bare et behov for å assosiere seg selv med populære idrettshelter er ikke lett og vite. Södermans antakelse er at det er muligheter for læring begge veier, og i denne boken deler han sine refleksjoner rundt disse spørsmålene.

Söderman og undertegnede har diskutert disse spørsmålene ved flere anledninger. Södermans økonomiske-rasjonelle forståelse har barket sammen med min kritisk organisasjonssosiologiske. Hans stadige undring over disse spørsmålene har matchet mitt eget intellektuelle prosjekt om hvordan vi kan forstå den kommersialiserte idrettens organisering og ledelse (for eksempel Gammelsæter, 2010). Siden forfatteren generøst har kreditert meg i bokens forord, og vi også ved en anledning har publisert sammen (Gammelsæter, Storm og Søderman, 2011) vil det være uriktig av meg å anmelde boken. I stedet tillater jeg meg å reflektere litt rundt dette fenomenet Södermans bok handler om, det antatte læringspotensialet mellom toppidrett, presumptivt profesjonell fotball, og industrielle foretak.

Å anta at det kan foregå læring på tvers av sektorer og mellom ulike organisasjoner er neppe kontroversielt, men hvorfor ser vi nesten aldri sammenligninger mellom toppidrett og offentlig virksomhet? Eller med frivillige organisasjoner (kan ikke Røde Kors eller andre hjelpeorganisasjoner eller ideelle organisasjoner lære konkurranseidretten noe, og vise versa)? Og hva med kooperasjonens organisasjoner? Her er det vel noen åpenbare likheter siden både kooperasjonen og idretten er eid av medlemmer og medlemsorganisasjoner samtidig som begge er kommersielle på sine vis?

At toppidretten som regel sammenlignes med akkurat foretak er også noe underlig i og med at den oftere og oftere omtales som industri, særlig som underholdningsindustri. Hvis toppidretten allerede er industri, hvorfor skal den da sammenlignes med industri? Det relevante da ville vel være å sammenligne ulike industrier, eller toppidrett med andre underholdningsindustrier, som populærmusikk, film, teater, TV osv.? Men slike sammenligninger kan ikke jeg erindre å ha sett.

Selve det fenomenet at toppidretten sammenlignes med foretak og industri avslører vel at den likevel ikke helt ses på som industri, men som noe annet? Spørsmålet da blir hva det er som kjennetegner dette ”annet”, altså toppidrett. Hvis toppidretten, til tross for kommersialiseringen av den, er annerledes enn andre virksomheter i samfunnet, privat eller offentlig, må det være viktig å beskrive og forklare disse forskjellene, og med det som utgangspunkt reise spørsmål om toppidretten etter hvert vil bli – og bør bli – som andre virksomheter, og hva den i så fall bør lære. Og hvis toppidretten ikke kan eller bør bli som andre virksomheter, hva er det da den likevel kan eller bør lære av andre?

Glemt er de mange idrettsutøverne som ikke når sine mål, og at selv de fleste vinnere har feilet oftere enn de har seiret.

At toppidrett er utsatt for kommersialisering er vel kjent, men et spesielt trekk ved denne utviklingen er at den knapt kan sies å være økonomisk bærekraftig. Fotball-, håndball- og ishockeyklubber har gått fra å være non-profit amatørforeninger til not-profit aksjeselskaper/bolag. Til tross for mer penger og muligheten til å lønne spillere og ansatte som profesjonelle greier ikke toppidretten å gå i balanse. At den i stadig større grad omgir seg med og ansetter personer fra næringslivet ser ikke ut til å hjelpe. Noen sier det er fordi det er en ung bransje, men det kan neppe sies om fotballen i England der klubbene ble selskaper for 125 år siden. Heller ikke i det økonomisk liberalistiske England er den økonomiske sunnheten i fotballklubbene mye å skryte av. Er det fordi toppidretten mangler evnen til å lære? Eller er det overføringsverdien av erfaringer fra ulike virksomheter og sektorer som er problemet? Er toppfotball rett og slett en annen type virksomhet?

Et annet spørsmål er om denne ulønnsomme toppidretten kan lære bort noe. Da tenker jeg selvfølgelig ikke på at den kan lære bort ”hvordan det ikke skal gjøres”. Ofte pekes det på nytten av å la seg inspirere av idrettens vinnerkultur og utøveres vinneregenskaper. Jeg undrer meg på om det er noen overføringsverdi her all den tid mange ansatte i organisasjoner antakelig har mindre dedikert forhold til sin jobb enn det toppidrettsutøvere har til sin idrett. Det skal likevel erkjennes at det kan se ut til å være et umiskjennelig slektskap mellom toppidrettsutøveres evne til å nå mål og de siste tiårs rådende ledelsesideologi med sitt nærmest religiøse forhold til betydningen av målsetting og strategiutforming. Toppidretten kan dermed kanskje lære næringslivets ansatte noe om hvor viktig det er å jobbe mot definerte mål? Til det formålet velger man selvfølgelig vinnerne. Glemt er de mange idrettsutøverne som ikke når sine mål, og at selv de fleste vinnere har feilet oftere enn de har seiret.

En annen kompliserende faktor er konkurranseparametrene nesten er som dag og natt: Idrettsutøvere måler seg ofte mot hverandre flere ganger i uken på parametre (tid, mål etc.) som er svært entydige og uforanderlige, og selv om konkurranse har blitt mer allstedsnærværende i de fleste samfunnsektorer er man fremdeles milelangt fra idrettens verden når det gjelder å måle prestasjoner presist. Det er også et trekk ved idretten at profesjonelle utøvere kan tillate seg å være veldig smale, og de beste kjennetegnes ofte ved akkurat det: de er spesielt gode til å konsentrere seg om idrettsutøvelsen både i trenings- og konkurransesituasjonen. Utenfor denne smale sfæren kan det virke som om mange toppidrettsutøvere har problemer med å tilpasse seg samfunnets normer. ”Du kan ikke undervurdere en fotballspiller nok” spissformulerer Stig Torbjørnsen, talentspeider for Rosenborg.  Kanskje gjenspeiler dette et annet trekk ved toppidretten som ikke så lett lar seg overføre til andre sektorer: i toppidretten handler det om ”exploitation”, om å få mest mulig ut av et spesielt talent, mens det i organisasjonslivet ellers kreves stadig mer ”exploration”, evne til omstilling og nyskaping (March, 1991) . Hvordan ville en Zlatan, en Bendtner eller en Northug passe inn på en arbeidsplass der det kreves exploration? Og ikke minst, ville de jobbet godt sammen?

Skandinavias mest suksessrike fotballklubb de siste årene, FC København, er for eksempel ikke blant Danmarks 1000 største foretak.

Kanskje handler ikke næringslivets interesse for idretten om læring, men om å kjøpe seg andeler i den rause medieoppmerksomheten som tilkommer toppidretten. Det skal ikke mye research til for å finne ut at den oppmerksomhet toppidretten blir tilgodesett med langt fra reflekterer dens direkte pekuniære betydning i samfunnet. Skandinavias mest suksessrike fotballklubb de siste årene, FC København, er for eksempel ikke blant Danmarks 1000 største foretak (jf. Sperling m. fl. 2010:207). Likevel er medieomtalen av FCK langt høyere enn omtalen av næringslivets mest omtalte selskap (ibid. 141).

Hvis oppmerksomhet er svaret, hvorfor er næringslivet så opptatt av det? Er det ikke tilstrekkelig å gjøre sine merkevarer kjent gjennom sponsoravtaler? Institusjonell organisasjonsteori lærer oss at organisasjoner ikke primært er opptatt av effektivitet og rasjonalitet, men av å bli oppfattet som rasjonell og effektiv, ja som vinnere. Dermed oppnår de legitimitet og støtte fra omverdenen. Mon tro om ikke toppfotballen med sin pengesløsing er et godt eksempel på dette. Til tross for at den bryter normene for hva som er økonomisk bærekraftighet er det fremdeles vår mest populære idrett. Kanskje er det fordi den skaper vinnere? Er det noe tidsånden verdsetter så er det vel vinnere? Det er kanskje derfor andre organisasjoner, selv økonomisk sunne, ønsker å bli identifisert med toppidretten? På denne måten kan de presentere seg selv som vinnere og dermed håpe å innkassere noen den støtten toppidretten får. De går ikke til idretten for å lære, men for å redigere presentasjon av seg selv, som det gjerne uttrykkes innenfor skandinavisk institusjonalisme (for eksempel Engwall og Sahlin-Andersson, 2007, Sahlin og Wedlin, 2008).

Copyright © Hallgeir Gammelsæter 2013


Litteratur

Engwall, Lars and Sahlin-Andersson, Kerstin, (2007) “Corporate governance and the media. From agency theory to the edited corporation”. In Kjær, P. og Slaatta, T. (ed.): The media-embedded firm. Copenhagen: Copenhagen Business Press.

Gammelsæter, H. (2010), ‘Institutional Pluralism and Governance in “Commercialized” Sport Clubs’, European Sport Management Quarterly, 10, 569-594.

Gammelsæter, H., R. Storm and S. Söderman (2011), ‘Diverging Scandinavian Approaches to Professional Football’, in Gammelsæter, H. and B. Senaux (eds), The Organisation and Governance of Top Football Across Europe: An Institutional Perspective, New York: Routledge.

March J. G. (1991), Exploration and Exploitation in Organizational Learning. Organization Science, Vol.2, No.1: 71-87

Sahlin, K. and Wedlin, L. (2008). Circulating ideas: Imitation, translation and editing, in Greenwood, Royston, Oliver, Christine, Sahlin, Kerstin and Suddaby, Roy (eds.) The Sage Handbook of Organizational Institutionalism, London: Sage. Pp. 218-242.

Sperling, J., Nordskilde, H., og Bergander, E. (2010). Spillet udenfor banen. Succes og fiasko i dansk topfodbold. København: L&R Business

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message