Tour de Ski

For åttende gang starter Tour de Ski i romjulen. Noen ubetinget suksess har nyvinningen ikke vært, men den spektakulære avslutningen i en alpinbakke, og dynamikken som skapes av ulike konkurranseformer fra dag til dag, gjør at konkurransen potensielt kan bli den mest prestisjetunge i langrennssporten, slik en seier i Tour de France overskygger et VM-gull. Det er også egnet til å fascinere at det fortsatt ikke har lyktes en eneste norsk utøver å gå først over målstreken.

Langrenn var i mange tiår en idrett totalt dominert av Norge, Sverige og Finland, et hegemoni som etter hvert ble utfordret av Sovjetunionen og delvis andre østeuropeiske nasjoner. Først utover i 80-årene begynte italienere og tyskere å hevde seg for alvor, symbolisert ved Italias seier i herrestafetten under OL på Lillehammer i 1994. Som publikumsidrett har langrenn likevel vært lite attraktiv i forhold til hopp og alpint i Mellom-Europa, og de siste 15-20 årene har også skiskyting seilt klart forbi.

I tillegg til den omfattende omleggingen av konkurranseprogrammet, spesielt i form av flere fellesstarter og mer sprint, må Tour de Ski forstås som et forsøk fra langrennssporten på å ta opp kampen med skiskyting, hopp og alpint i de folkerike landene i det sentrale Europa. Særlig har utsiktene til å ta en større del av det tyske markedet vært viktig, og slik sett fikk Tour de Ski en flying start da Tobias Angerer vant herreklassen første gang konkurransen ble arrangert i 2007. På kvinnesiden har suksessen til polske Justyna Kowalczyk vært tilsvarende gunstig, siden Polen jo har dobbelt så mange innbyggere som Norge, Sverige og Finland til sammen. Likevel er det svært langt fram. De siste årene har Tour de Ski åpnet i Oberhof i Thüringen i romjula, uken før samme sted arrangerer verdenscup i skiskyting. Forskjellen i publikumsinteresse er pinlig for langrennssporten.

Likevel har Tour de Ski en del elementer som både bør påkalle analytisk interesse så vel som engasjement fra publikum, og bortsett fra VM og muligens verdenscupen sammenlangt er det utvilsomt blitt den konkurransen det er knyttet mest prestisje til. For det første kåres en vinner som behersker alle distanser og stilarter, mens tendensen ellers i mange idretter går i retning av stadig større spesialisering. Etappeseiere i Tour de Ski ser ut til å gi mindre prestisje enn for eksempel en enkeltseier i hoppuka. Utøvere som ikke behersker langrennssprint blir for eksempel hengende så langt bak i sammendraget at det normalt blir vanskelig å vinne. Rene sprintutøvere faller imidlertid helt gjennom på de lange distansene.

For det andre har Tour de Ski en form for dynamikk som gjør at hver spennende enkelthendelse, som for eksempel hvem som vinner bonussekundene midtveis i et løp, kan ses i lys av den totale situasjonen i løpet. Taktikk spiller en viktig rolle, i hvert enkelt lag, men like mye individuelt. Hver løper legger en plan hvor muligheten for å vinne bonussekunder må avveies mot muligheten for at det tapper for mye krefter både senere i samme konkurranse og senere i Tour de Ski. Da Tobias Angerer vant i 2007, hadde han satt seg som mål å nå semifinalen i den siste sprintkonkurransen. Da dette lyktes, ruslet han gjennom semifinalen for å spare krefter. Selv synes jeg sprintlangrenn er temmelig uinteressant, men når det inngår som ledd i en større helhet – kampen om sammenlagtseieren – framtrer det som langt mer fascinerende.

For det tredje har vi den spektakulære avslutningen opp alpinbakken i Val di Fiemme. Bakken er flere steder så bratt at klatringen ikke har så mye til felles med det vi vanligvis har forstått som langrenn, men det er likevel en kraftødende konkurranse som både måler rå utholdenhet og som bortimot fjerner fordelen av å bli dratt med bak en sterkere utøver.

Interessant nok har Tour de Skis format, som legger til rette for at den mest komplette skiløperen kommer først i mål på den siste dagen, vist seg vanskelig for den klart beste langrennsnasjonen de siste 20 årene, nemlig Norge. Petter Northug og Marit Bjørgen har vært de dominerende utøverne i mesterskap, men de har fortsatt ikke lyktes Tour de Ski. I stedet har vi fått vinnere fra Polen, Tyskland, Sveits, Russland og Tsjekkia, i tillegg til Finland og Sverige på kvinnesiden. Utøvere som Dario Cologna og Lukas Bauer, som har hatt vondt for å dominere mesterskap fordi de sliter med å vinne spurtene som avgjør et flertall av konkurransene, kommer bedre til sin rett i Tour de Ski. At Norge så langt ikke har lykkes, har utvilsomt vært en stor fordel med hensyn til målet om å spre langrennssporten til en størst mulig del av Europa og Nord-Amerika.

Langrenn vil aldri kunne bli like uforutsigbart og dynamisk som skiskyting, eller like spektakulært som alpint, og vil følgelig måtte leve i skyggen av disse idrettene (bortsett fra i Norge, hvor langrenn er rotfestet i den nasjonale identiteten). Men Tour de Ski har likevel elementer som har videreutviklet langrennssporten, og som gjør at jeg nok atter en gang vil bruke noen timer mer enn planlagt foran skjermen.

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message