Toppidrettsutøvere som forbilder?

I hvilke sammenhenger og på hvilke måter har vi rett til å forvente av toppidrettsutøvere at de opptrer som forbilder? Av idrettsstjerner kan de fleste utvilsomt lære noe om viljestyrke, disiplin, systematikk og pågangsmot. Men utøverne i de mest populære idrettene er som popstjerner: hele deres liv og tilværelse påkaller medienes oppmerksomhet, ikke bare triumfer og skuffelser på idrettsbanen. Det betyr at dersom utøverne skal være gode forbilder for barn og unge, som idealet ser ut til å være, må de opptre like disiplinert utenfor som på idrettsbanen. Eventuelt må de være dyktige til å holde moralsk klanderverdige egenskaper og handlinger unna det tabloide søkelys.

Dette spørsmålet er blitt aktualisert etter at Norges største skistjerne ble tatt for promillekjøring for en tid tilbake.[i] Petter Northug er en spesielt interessant idrettsstjerne på mange måter. Selv om han ofte blir framstilt som en fornyer av langrennssporten, har han nemlig mange av de samme egenskapene som tidligere tiders skihelter. For det første er han fra landsbygda. For det andre har han fremstått med ekstrem vinnermentalitet og viljestyrke, slik enhver langrennsløper på toppnivå må. Noen vil kanskje for det tredje mene at Northugs enorme popularitet er noe nytt og at det viser hvordan toppidretten framstår i moderne massemediers tidsalder, men de som husker hvor populær Gjermund Eggen var i Norge etter VM i Oslo i 1966, vil nok se like mange likhetstrekk som forskjeller.

Som forbilde eller ideal har Northug i mange år hatt en tvetydig rolle, hvor noen har ment at han viser vei mot et modernisert Norge, mens andre har funnet at han symboliserer en overgang til et mer egoistisk og individualistisk samfunn som de ikke ønsker.[ii] Alt i alt har han likevel oppnådd en status som er blitt få andre til del. Det er ikke overraskende at forbilde-funksjonen bringes på bane når en stjerne av hans kaliber dummer seg ut.

Det er likevel minst to forhold de er grunn til å reflektere over. For det første er naturligvis ikke idrettsstjerner de eneste aktørene på markedet for forbilder, om vi kan bruke en slik betegnelse. For eksempel er musikkartister og filmstjerner også åpenbart forbilder for mange, uten at vi bør forvente at de alltid lever opp til kravet om plettfri vandel. Like mye som mange idrettsinteresserte ungdommer vil gå på ski som Petter Northug, har nok mange musikkinteresserte i mer enn én generasjon villet spille gitar som Jimi Hendrix eller Keith Richards. Men forventer eller forlanger vi av den grunn at Richards må redusere alkoholforbruket?

For det andre er idrettsstjerner underlagt en tvetydig forventning om konformitet, uten at vi tenker særlig godt gjennom hva det konforme i dette tilfellet innebærer. Vi har hatt et bilde av den ideelle norske idrettshelten som avbalansert, hardtarbeidende, lovlydig og ofte også fåmælt. Slik er for eksempel Ole Einar Bjørndalen – hvis popularitet for øvrig strekker seg langt ut over Norges grenser – den ideelle idrettshelt fra et forbildeperspektiv (skjønt Northug med sitt vesen kanskje er et vel så interessant sponsorobjekt). Bjørndalen fremstår intuitivt som konform, eller normal.

Men det er han ikke, hvis det konforme ikke bare skal omfatte dem som er unormale nok til alltid å befinne seg på den smale sti. Det er Bjørndalens seriøsitet og evne til å rette all oppmerksomhet mot det å bli bedre, som er ekstrem. Så systematisk arbeid, uten rom for hverken hvileskjær eller feilskjær, forekommer faktisk ganske sjelden også blant toppidrettsutøvere. Også de fleste toppidrettsutøvere tar innimellom pauser, hvor de en sjelden gang til og med gjør noe dumt. Å satse alt på toppidrett er faktisk relativt lite konformt allerede i utgangspunktet. Testosteronnivået er trolig høyere enn gjennomsnittet i mange idretter, behovet for såkalte adrenalinkick likeså.

Kanskje har toppidrettsutøvere mer til felles med musikk- eller filmstjerner enn vi intuitivt skulle tro? Toppidrettsutøvere må i en viss forstand heller forstås som kunstnere enn som trofaste slitere, kom Kjell Åge Gotvassli fram til i sin doktoravhandling for noen år siden.[iii] De leter etter flyt; etter følelse, og baserer seg ofte på intuisjon, i tillegg til alle de vitenskapelige målingene og testene de naturligvis også gjennomgår og forholder seg til.

I den grad dette er riktig, er det problematisk å kreve at enere på idrettsbanen også skal være moralske enere. Det er forståelig ut fra den posisjonen toppidrett har blant ungdom, men det er lite realistisk. Og i bunn og grunn er det kanskje like greit at forbilder er som alle oss andre: Feilbarlige.