Sportsjournalistikkens dilemmaer

Den tidligere norske statsministeren Odvar Nordli utnevnte i 1980 journalisten Per Vassbotn til statssekretær på statsministerens kontor. Vassbotn var kjent som journalist fra blant annet Dagbladet og NRK, og mange stilte seg mildt sagt undrende til denne utnevnelsen. Skulle man ha tillit til at en tidligere gravende journalist kunne gjøre en slik jobb? Vassbotns karriere som statssekretær ble relativt kortvarig, og Nordli hadde også bare ett år igjen som statsminister.

Det er naturligvis ikke uvanlig at folk skifter roller. I idretten er det imidlertid en påfallende nærhet mellom journalister, utøvere og ledere. For eksempel har Otto Ulseth de siste årene både vært trener for et eliteserielag i fotball, sportsredaktør i en større regionavis, assistenttrener for det irakiske landslaget under Egil ”Drillo” Olsen, og han har i rollen som journalist skrevet en bok om den samme Olsens år som manager i Wimbledon. Kjetil Siem, som i dag er generalsekretær i Norges Fotballforbund, var opprinnelig journalist. I 90-årene fulgte han nordmenn i Premier League tett, og skrev også bok om dem. Deretter ble han hentet inn som direktør i Vålerenga. Blant annet fordi han kjente mange godt personlig, klarte han å lokke mange attraktive spillere til klubben.

Man aner derfor at sportsjournalister som lykkes, ofte gjør det i kraft av å komme tett på feltet de studerer. Mange vil si at de kommer for tett. Som Knut Helland har skrevet, medier lever i et symbiotisk forhold med sporten; hvor den ene parten er avhengig av den andre.[i] Det er derfor lett å mene at sportsjournalistikken skiller seg skarpt fra den idealiserte journalistrollen, som dreier seg om kritiske undersøkelser, særlig av personer og posisjoner med makt.

For noen år siden var den såkalte Mikel-saken det største samtaleemnet i norsk fotball. Jeg skal ikke rekapitulere denne i detalj, men kortversjonen er at John Obi Mikel sammen med andre nigerianske unggutter dukket opp i den norske toppklubben Lyn, hvor de skulle kombinere spill for klubben med å gå på toppidrettsgymnaset. Sannsynligvis var oppholdet i Lyn finansiert på tvilsomt vis av Chelsea. Da Lyn prøvde å selge Mikel til Manchester United, oppsto det en juridisk dragkamp som endte med at spilleren likevel havnet i Chelsea.

Denne sagaen var utgangspunktet for boka Den forsvunne diamanten, skrevet av journalistene Jens M. Johasson og Lars Backe Madsen. Det var en uvanlig bokutgivelse på norsk, ettersom forfatterne brukte journalistikkens kritisk-undersøkende metoder til å granske idretten. Interessant nok jobbet ingen av forfatterne primært med sport, de hadde bakgrunn fra næringslivsjournalistikk. Hvorfor grep ingen sportsjournalister fatt i saken laget bok av det? Ett av svarene ligger i den formen vanlig sportsjournalistikk har. Sportsjournalister skal primært kunne noe om sport, og de skal kunne snakke og skrive engasjerende. Å undersøke kontrakter og lysskye økonomiske transaksjoner er sjelden drivkraften for dem som søker seg til sportsredaksjonene. Det er å formidle engasjement og kunnskap. De problematiske spørsmålene får andre ta seg av.

I den overfor nevnte artikkelen gir Helland noen morsomme eksempler på hvordan sportsjournalister står i et tvetydig forhold til sine kilder. Fordi den gode historien i idrettens verden er så knyttet til kombinasjonen mellom utøvernes prestasjoner og deres personlighet, er det å komme tett på utøverne et viktig journalistisk motiv. Det fører ofte til at både lysten og muligheten til å drive undersøkende journalistikk på feltet blir dårligere enn den ellers kunne vært. Når sportsjournalister skal komme under huden på utøverne de skriver om, ligner de derfor ofte mer på kjendisjournalister enn på gravejournalister.

Det er nærliggende å peke på (minst) tre ulike funksjoner som en sportsjournalist kan ha. Det gjelder kanskje tydeligst for TV- og radiokommentatorer, selv om de også er relevant for skrivende journalister.

For det første har vi den tradisjonelle kommentatoren, som refererer begivenheter, ofte direkte, og som formidler og setter ord på publikums drømmer, forhåpninger, gleder eller for den del fortvilelser. Egentlig er kommentator, som vi kaller det i Norge, en upresis betegnelse. Det kan forveksles med kommentatorrollen i pressen for øvrig; journalisten som trer et skritt tilbake fra nyhetsbildet og gi sin vurdering av det i stedet for passivt å referere. En mer presis betegnelse er referent. Sportskommentatoren skal gjenspeile, formidle skape engasjement på vegne av seere og lyttere. I norsk sammenheng er Bjørge Lillelien og Arne Scheie eksempler på journalister som først og fremst har fått en ikonisk status i kraft av denne rollen. Når for eksempel Scheie lirte av seg masse bortimot uforståelig babbel i seierens stund mot Brasil i fotball-VM i 1998, ga han både retning til og tok del i den euforien både publikum og TV-seere samtidig erfarte.

For det andre kan journalister også være aktører i idretten, som ikke bare refererer hva som skjer, men som også har et ønske om å påvirke begivenhetenes gang. I Norge spilte Kjell Kristian Rike en viktig rolle i denne forstand, spesielt med hensyn til utviklingen i norsk skiskyting. Han var en for eksempel en av arkitektene bak utviklingen av fellesstart som en ny øvelse.[ii] Rike er imidlertid ikke den eneste. I den ovenfor refererte artikkelen av Helland vises det til de mangfoldige rollene Per Christian Andersen hadde i norsk fotballs barndom. Han kunne skrive avisreferater av kamper han selv hadde dømt. I tillegg var han medlem i forbundets uttakingskomité, ved minst én anledning plukket for øvrig denne komiteen ut Andersen selv som reserve!

I dag er rollene i idretten både mer profesjonelle og differensierte. Men sportskommentatorer fortsetter, som Rike, av og til å være aktører nesten like mye som referenter. Under OL i 1988, da det norske kvinnelandslaget i håndball tok sølvmedalje, var ekspertkommentatoren Frode Kyvåg – som tidligere hadde trent landslaget – en stund på vei ned til den norske benken for å instruere landslagstreneren om å la Hanne Hegh spille i en kritisk fase av en kamp. Referent eller aktør? Som ekspertkommentator var hans intuitive impuls å gi råd til den treneren han som journalist skulle foreta en uavhengig vurdering av

For det tredje skal altså journalister drive kritisk og undersøkende journalistikk.  Idrettsledere skal om mulig kikkes i kortene, skjulte agendaer skal avsløres, sponsorers motiver skal fram i lyset. Det er på dette punktet det stort sett svikter. Det er antakelig også grunnen til at nesten all god undersøkende sportsjournalistikk – i hvert fall i Norge – har kommet fra journalister fra andre felt.

Den som prøver seg, kan dessuten erfare at særlig i lokalavisene slites redaktørene mellom ønsket om å publisere kritisk stoff og frykten for å ikke tråkke elitene på tærne.[iii] Dette er høyst relevante problemstillinger i mange redaksjoner, men for lokalavisenes del er det neppe avgrenset til sportsjournalistikken.

Sannsynligvis bør sportsjournalister skille klarere mellom rollene som referent, som undersøkende journalister og som kommentatorer. Så uklare rollefordelinger som jeg har gitt et par eksempler på her, er ikke heldig for noen. I større land finnes det jo en rekke svært dyktige sportsjournalister, for eksempel David Conn i The Guardian, som har opparbeidet seg en bred leserkrets gjennom en kritisk tilnærming, selvstedige undersøkelser og en god penn. Men det er nok lettere å finansiere dette i en engelskspråklig kultur enn i de begrensede skandinaviske markedene.

Samtidig er det viktig å være klar over at det å formidle sport er mye mer enn å drive gravejournalistikk. Arne Scheie må få være Arne Scheie, og slike typer skal vi glede oss over. Men sportsfeltet trenger også journalistikk i egentlig forstand, ikke bare engasjerte referenter som er dyktigere jo mer personlige relasjoner de har med kildene.

1 comment on this postSubmit yours
  1. avatar

    Hej Arve!
    SPortjounralistiken har helt klart dilemman och du tar upp några av dem. En sak som jag som undervisande lärare på högskolan i Medie- och kommunikationsvetenskap och även kommentator ibland funderar på är: Vad är sportjournalistik? Precis det du tar upp brukar jag ta upp i mina föreläsningar som handlar om idrott och medier. Kanske Inte exakt allt det du tar upp och från lite olika perspektiv, men grundtesen är densamma. Sportjournalistiken har dilemman. Dock en sak som slår mig när du skriver är att du skriver att granskande journslitik av idrott oftast utförs av samhällsjournalister etc. och inte av sportjournalister och det är ju sant. Frågan är dock vad som är sportjournalistik och vad som är samhällsjournalistik? Är inte även idrott samhällsjournalistik ibland? Idrotten är ju inte isolerad från samhället. För då är det inte så konstigt om det är just samhällsjournalister granskar, medan sportjurnalister förmedlar en upplevelse(vilket många menar är deras uppgift). Problemet som finns är ju bland annat att de olika katergorierna inte är definerade. Om du läser ett tidigare inlägg från mig så ser du vad jag saknar. Jag skulle vilja ha granskande samhällsjournalistik av idrotten där sportjournalister
    kanske samarbetar med samhällsjournalister. Frågan är sedan var inslagen blir kategoriserade. Är det samhällsnyheter och hamnar under nyheter eller ekonomi(vilket är det vanliga) eller ska de gå under sportnyheter? Jag tror att den grundläggande frågan bör vara är. Vad är sportjournalistik och vad är sportnyheter?

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message