Proffboksing og den organiserte idretten

Boksing. The noble art of self-defence. I sin profesjonelle form både fascinerer den og vekker avsky. Den har gitt oss legender som Joe Louis, Ingemar Johansson og Muhammed Ali, og sagnomsuste dueller som Sugar Ray Leonard mot Thomas Hearns, Ali mot George Foreman, og ikke minst Alis kamper mot Joe Frazier. Skandaler er boksesporten også rik på, for eksempel bite-episoden mellom Mike Tyson og Evander Holyfield. Slikt bidrar også til å øke interessen. Det er selvsagt lov å ikke like boksing (jeg har mistet interessen selv), men idrettsinteresserte bør like fullt prøve å forstå hva som fascinerer et så stort publikum.

Boksing er kraft, styrke og hurtighet, men også selvdisiplin og kjølig vurdering. Mann mot mann, og etter hvert: Kvinne mot kvinne. Ulike stiler står mot hverandre, litt som i fotball. Noen liker de djerve og pågående, andre de kjølig beregnende, som slår kontra hvis den djerve blir overmodig.

Den norske regjeringen har lenge arbeidet med å gjøre det mulig å arrangere profesjonell boksing også i Norge, oppmuntret av suksessen til Cecilia Brækhus. For kort tid siden var det omsider klart for boksegalla i Oslo.

Dette har ført til omfattende debatt mellom tilhengere og motstandere. Blant de sistnevnte har særlig to argumenter dominert. For det første vises det til skadefrekvensen, som mange undervurderer. Ofte er det snakk om senskader, som ofte blir synlige lenge etter at utøverne har lagt opp. Arrangementet i Oslo foregikk også mot en dyster bakgrunn, ettersom bokseren Mike Towell døde kvelden før av skadene han pådro seg i en kamp i Storbritannia.

Men skader, til dels alvorlige, er en uunngåelig konsekvens av svært mange idrettsgrener. En tilsynelatende troskyldig idrett som ridning har for eksempel høy frekvens av alvorlige skader, og i amerikansk fotball er omfanget av alvorlige hodeskader skremmende stort.

Mot dette argumenterer motstanderne av boksing – med en viss rett – for at mens skader i andre idretter som regel skyldes uforutsette uhell, ulykker eller dårlig timede taklinger, er påføring av skade selve poenget med boksing: å slå motstanderen på knockout er vinnende. Da Anne Sophie Mathis gikk i gulvet etter en treffer fra Brækhus, jublet publikum, og både den norske stats- og kulturministeren benyttet det historiske ved anledningen til å feire sammen med vinneren (selv om statsministeren syntes det var synd kampen ble så kortvarig). Her er det ikke så mye konsekvensene av idretten som kritiseres, som det underliggende målet. Det hefter noe moralsk suspekt ved selve intensjonen i boksing.

Selv om det siste argumentet gjør motstanden mot proffboksing forståelig, vil det neppe overbevise tilhengerne. Den er for populær og har en for fascinerende historie.

Norges Idrettsforbund har vært skeptisk til endringen i knockout-forskriften som gjorde arrangementet i Oslo mulig. Grunnen til dette er blant annet at store deler av proffboksingen har et avslappet forhold til dopingregelverket og at kampfiksing ofte er regelen heller enn unntaket.

Men det finnes også en tredje grunn til at NIF holder – og bør holde – proffboksing på avstand: Nesten all organisert idrett er nemlig basert på et gjennomsiktig system for hvordan man rangerer utøvere og hvem som er kvalifisert til å utfordre for eksempel en verdensmester. Lagene som spiller en cupfinale i fotball har kvalifisert seg etter en prosedyre alle involverte er kjent med og aksepterer.

I andre idretter kåres vinneren ved at en utfordrer møte en regjerende mester, slik tilfellet er nettopp i boksing. Men hvordan velges utfordreren? I for eksempel sjakk skal Magnus Carlsen snart forsvare sin VM-tittel mot russeren Sergej Karjakin. Det kan godt tenkes at det finnes utfordrere som kunne gitt Carlsen enda hardere kamp om tittelen, men alle anerkjenner prosedyren som førte til at Karjakin vant retten til å møte mesteren: Han vant mot sju andre av verdens beste spillere i en turnering over 14 runder tidligere i år.

Proffboksingen ser totalt bort fra betydningen av slike transparente prosedyrer. Brækhus møtte neppe den best kvalifiserte utfordreren i Oslo. Aftenpostens Ola Bernhus beskrev stevnet som «en sammenhengende fornedrelse, der utrente utlendinger var hentet inn for å bli rundjult av norske boksere». Kanskje er det satt på spissen, men det er opplagt at motstandere settes opp mot hverandre mer av kommersielle og underholdningsmessige enn av sportslige hensyn. Nå når norske boksere endelig fikk bokse på hjemmebane, kunne man i hvert fall ikke risikere at festen ble ødelagt ved at de tapte.

Det er denne mangelen på transparente rangerings- og kvalifiseringssystemer som gjør at proffboksing bryter radikalt med en viktig del av det som gjør organisert idrett til det den er. Dette er ikke noe argument mot arrangementet i Oslo Spektrum, men det er et argument mot å inkludere slike arrangementer i den organiserte idretten, hvor rankinger og resultater skal være mest mulig entydige og ubestridelige.

Ingen tviler på at Brækhus er en topptrent atlet med fremragende ferdigheter. Hvordan man moralsk og helsemessig vurderer boksing er opp til enhver. Men fra perspektivet til den organiserte idretten befinner proffboksingen seg enn så lenge klart på utsiden. Det lever boksingen sikkert godt med, men vi bør se på arrangementet i Oslo Spektrum mer som et underholdnings- enn et idrettsarrangement.

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message