Norsk fotballs nedtur

Norsk herrefotball har sunket som en stein på internasjonale rankinglister de siste årene. Både landslaget og klubbfotballen befinner seg i en situasjon kommentatorer ikke nøler med å betegne som krise.

Samtidig faller publikumstallene i eliteserien, etter noen oppsiktsvekkende gode år fra omtrent 2004 til 2010. Glisne tribuner er rammen for de fleste TV-sendte kamper (og alle kamper sendes på TV om man betaler for det) og inngir en følelse av at dette er for stadig færre spesielt interesserte. For bare sju-åtte år siden var det virak og entusiasme rundt norsk fotball, i dag oppfattes den som uinteressant. Fotballinteresserte samler seg rundt TV-skjermene for å se engelsk og spansk fotball.

Når sportslig nedtur og synkende interesse sammenfaller i tid, er det intuitivt naturlig å anta at det er en sammenheng. Til Aftenposten sier for eksempel administrerende direktør i Norsk Toppfotball, Leif Øverland, at «fakta viser at sportslig utvikling og publikum følger hverandre, den kurven er nesten lik» (sic). Men i så fall er perspektivet alt for kortsiktig, for de siste 20 årenes del viser fakta egentlig noe helt annet: Den eksplosive publikumsveksten i forrige tiår kan ikke ha skyldtes det sportslige nivået, for det ble jevnt dårligere i denne perioden. På den annen side; da norsk klubbfotball hadde sin sterkeste periode noen sinne i andre halvdel av 90-årene, var publikumstallene stabile på et lavere nivå enn selv i dag. Det er altså ingen nødvendig sammenheng mellom attraktivitet og sportslig nivå. Sannsynligvis betyr det vel så mye at ligaen er spennende, noe den knapt var da Rosenborg dominerte i en sportslig sett god periode.

Grunnleggende sett er det imidlertid riktig at toppfotballen har to parallelle målsettinger: Det sportslige nivået skal være så høyt som mulig. Landslaget skal levere best mulig resultater. Det fordrer en konkurransedyktig eliteserie, både for rekrutteringen til landslaget og for å gjøre den norske eliteserien til et attraktivt marked for mer attraktive ligaer (hvor spillernes erfaringer i sin tur også kan styrke landslaget).

Det andre målet er økonomisk: Norsk fotball skal vokse; omsette for mest mulig og være så attraktiv som mulig for TV-selskaper og sponsorer. Da norsk fotball i markedsmessig forstand var på det aller heteste rundt 2006-2007, så man for seg en ytterligere tredobling av omsetningen innen få år, blant annet på grunn av fremveksten av mobile tjenester. Norsk fotball gikk altså i den relativt vanlige fella det er å tolke en kortsiktig popularitetsbølge som en langsiktig trend.

Hvis man skal snu den negative tendensen i norsk fotball, bør det skilles klart mellom disse to målsettingene. Om man skulle lykkes i å øke publikumstilstrømningen, er ikke det nødvendigvis noen indikasjon på at ligaens sportslige nivå er blitt bedre. Tilsvarende er økt sportslig nivå slett ingen garanti for publikumsvekst.

Norsk toppfotball har engasjert konsulentfirmaet Hypercube for å analysere ligastrukturen i norsk fotball. Det underliggende målet er både å styrke norsk klubbfotball sportslig og å øke publikumsinteressen.[1]En endelig rapport skal leveres i desember og vil utgjøre et viktig beslutningsgrunnlag for neste Fotballting i mars.

Nå skal jeg vokte meg mot å være alt for kritisk til et arbeid hvor konklusjonene ennå ikke er kjent, men det som har dryppet til pressen så langt gir ikke særlig grunn til optimisme. Det kommer antakelig til å bli skissert en rekke alternative muligheter for til dels drastisk endrede ligamodeller, i de fleste tilfeller med færre lag i øverste divisjon, supplert med et sluttspill eller en deling av divisjonen halvveis for å maksimere antall spennende kamper (en medaljeliga og en «nedrykksliga» på høsten), eventuelt med at færre lag møter hverandre flere ganger per sesong.

Om det skulle bli lansert forslag om dette på Fotballtinget, er det i og for seg relativt overraskende. Det er ikke mange år siden de fleste var enige om at andelen klubber som rykket ned ikke måtte være for stor, siden lysten til å satse på yngre spillere ble mindre hvis man hadde kniven på strupen hele sesongen. Men den sterke følelsen av at situasjonen er blitt kritisk bidrar selvfølgelig til at det kan føles viktigere å gjøre noe (å vise ”handlekraft”) enn å tenke nøye gjennom hva man gjør. Like interessant er kanskje troen på at færre klubber i seg selv betyr noe for det sportslige nivået. Det skal eventuelt bli interessant å se dette dokumentert.

Men kanskje målet med færre lag er å øke interessen? Vel, om antall kamper forblir omtrent konstant, blir det flere kamper mellom de største klubbene, kanskje (skjønt det er ikke opplagt) til glede for tilhengerne av disse klubbene. Tilsvarende vil imidlertid flere byer enn i dag stå uten en toppserieklubb (og færre vil ha utsikter til å nå et eventuelt mål om å bli en toppserieklubb), med de konsekvenser det har for interessen. Totalt vil også færre unge spillere få sjansen på det høyeste nivået.

Ingenting av det som er lekket ut av arbeidet Hypercube bistår norsk fotball med, setter fingeren på TV-dekningen og betydningen av denne. Ikke bare er vegg til vegg-dekning av alle kampene i seg selv et incentiv til å bli hjemme heller enn å dra på stadion. TVs behov har også ført til at kampene er spredd over hele helga. De åtte kampene i siste serierunde gikk til seks forskjellige tidspunkter. Er det mulig å forklare Hypercube at dette drastisk reduserer både lysten og muligheten til å se kamper live? Selv en fotballentusiast som meg har mer eller mindre gitt opp å holde oversikt over når mitt favorittlag spiller god tid i forveien, det blir til at jeg – om jeg husker det – sjekker kamptidspunktene fredag formiddag. Da kan det allerede være for sent med tanke på hvor mye mer planlegging det krever å dra på stadion i stedet for å se kampen på TV. For dem som er interessert i fotball generelt, er naturligvis TV-løsningen enda mer fristende når alt er tilgjengelig. Man rekker over mer.

I svært populære ligaer virker massiv TV-dekning antakelig positivt: På Camp Nou eller på Westfalenstadion er det attraktivt å befinne seg fordi man er til stede på det som også er et TV-spektakkel. Under de mest optimistiske årene mot slutten av forrige tiår var nok norsk fotball i nærheten av en slik situasjon: Arenaene var ofte fullsatte og atmosfæren på sitt beste elektrisk. Men det var dessverre lite troverdig at det kunne vare. På toppen av det hele er det TV som styrer måten kampene presenteres på. TV-seerne betyr mer økonomisk enn publikum på stadion. I attraktive ligaer er ikke dette noe problem, fordi TV-spektaklet som nevnt gjør samtidig tilstedeværelse til en attraksjon. I en liga som den norske kan det knapt overraske at TV-tilpasningen fører til at stadig flere velger TV – om de i det hele tatt velger norsk fotball.

Heller ikke for å heve det sportslige nivået finnes det noen kvikk og enkel løsning som umiddelbart får norsk fotball på rett spor. Det meste av inntektsveksten i de gode årene under fotballboomen ble forutsigbart nok sølt bort på lønninger og spillerkjøp, i stedet for på kompetanseutvikling og systematisk arbeid med talenter. Sportslig vil det nok snu før eller senere, ting gjør stort sett det. Men ut fra det vi vet så langt, ser jeg ikke for meg at det vil være Hypercubes fortjeneste.

[1] http://www.vg.no/sport/fotball/slik-skal-norsk-fotball-gjenreises/a/23272379/