#MayPac – i ettertiden av årets største boksekamp

Natt til tredje mai gikk kanskje tiårets mest ettertraktede boksekamp i MGM Grand Garden Arena i Las Vegas. Boksefans fra hele verden hadde lenge ventet på denne storkampen mellom Floyd ”Money” Mayweather og Manny ”Pacman” Pacquiao. Norske bokseentusiaster kunne følge kampen via pay-per-view dersom man var villig til å betale 499kr for å få tilgang til kampen. Kampen mellom de to legendariske bokseheltene gikk alle 12 rundene ut og endte med seier til Floyd ”Money” Mayweather på poengavgjørelse (118-110 og 116—112). I dagene etter denne kampen har nettet og media vært fylt av artikler, kommentarer, videoer og bilder som inneholder både humoristiske og kritiske oppsummeringer av hvordan superkampen utartet seg mellom Mayweather og Pacquiao. Under hashtagen #MayPac har alt fra prominente bokseprofiler som Mike Tyson, Evander Holyfield og Laila Ali, til boksefans fra hele verden delt sine meninger om de to pugilistenes innsats i ringen.

I denne kronikken vil jeg belyse den dikotome fremstillingen av ”Money” og ”Pacman” som har preget nettet og media i ettertid av årets superkamp. Videre hvordan dette mediebildet gjenspeiler en tradisjonelle fremstillinger i sportsjournalistikkens verden og hvordan responsen fra fans på Mayweathers opptreden i ringen kan forstås som en konsekvens av en av boksingens grunnleggende etos.

chicken-1

En av hovedtrendene i denne diskursen i media og innleggene på nettet er at Mayweather beskrives som feig, usportslig, redd og sleip. Manny ”Pacman” Pacquiao på den andre siden, blir hyllet og fremhevet som ”folkets mester” og den ”reelle vinneren” av kampen. Blant annet har tidligere tungvektsmester Evander Holyfield gått ut i pressen og vist sin støtte til Pacman, som selv uttalte at han følte han vant kampen.

Kommentarfelt og bokserealterte forum på nettet er overfylt av ironiske og negative kommentarer om Mayweathers prestasjon i denne kampen, som for eksempel: ”Not sure how Mayweather can look himself in the mirror when so many people paid to see a good fight. He’s a ballerina, not a fighter”. Til og med Mike Tyson har twitret om kampen og kommenterte sin misnøye: ”We waited 5 years for that…#Underwhelmed #MayPac”. Misfornøyde fans har spredd en uendelig mengde av såkalte ”internet memes” hvor Mayweather avbildes eller fremstilles som en feig kylling. Mayweathers opptreden i kampen blir her knyttet til blant annet kjente sitater fra filmene Forrest Gump (”Run Floyd Run!”) og Rocky (”Why do I have to chase a chicken? Because you are fighting Floyd Mayweather!”). Disse humoristiske og kritiske kommentarene og bildene gjenspeiler en utbredt oppfatning om at ”Money” benyttet mesteparten av kampens 12 runder på å dukke og løpe fra ”Pacmans” angrep.

kfc

Fremstillingen av Manny Pacquiao og Floyd Mayweather på nettet og i media maler et tydelig bilde av en helt og en skurk. Pacquiao som folkets store favoritt, og Mayweather som en passiv og uverdig vinner av superkampen. En slik svart/hvit fremstilling av idrettsutøvere som enten stjerner og syndebukker er ikke uvanlig i dagens sportsjournalistikk. Flere norske idrettssosiologer har belyst dette aspektet av relasjonen mellom idretten og media. På en generell basis er sportsjournalister ofte opptatt av å formidle sorger og gleder fra idrettens verden på en slik todelt måte. Det er svært sjelden man ser forsøk på konkrete og kritiske undersøkelser av idretten og idrettsutøvere fra sportsjournalister. Med dette som utgangspunkt kan man argumentere for at det ikke er så stor forskjell på sports- , mote- og kjendisjournalisme, hvor man ofte kommer frem til noen dagsaktuelle ”yndlinger” og ”kjeltringer”. Slike dikotome fremstillinger av idrettsutøvere, idrettsprestasjoner og hendelser i store idrettsarrangement er som oftest feilaktige representasjoner av virkeligheten. Situasjonene er sjeldent så enkle. Det som fremkommer i sportsmedia er således ikke noe naturlig, men heller et resultat av maktrelasjoner og tradisjoner i virket.

De sarkastiske kommentarene, artiklene og avbildningene som florerer på nettet og i media om #MayPac er et godt eksempel på dette.

Man kan si og mene hva man vil om Floyd ”Money” Mayweathers framtreden og prestasjon i møtet med Manny ”Pacman” Pacquiao, men i min mening var alt man egentlig så i denne kampen en Mayweather som bokset taktisk og strategisk smart gjennom 12 runder. Han bokset særdeles godt defensivt og gjorde nok til å trekke det lengste strået i de siste rundene i en tett og jevn kamp.

run-floyd

Det er ikke min intensjon å glorifisere profesjonell boksing i denne kronikken. Boksing er en svært brutal, voldelig og maskulin idrett. For bak de store bokseheltene som Manny Pacquiao og Floyd Mayweather skjuler det seg mange grusomme tragedier og ødelagte liv. Til tross for dette er boksegymmen en redning fra et voldelig liv på gata for mange unge gutter og jenter fra fattige strøk i slumområder. For noen er boksing en vei til et bedre liv, og mange vil si at det er en idrett som har reddet livet til mange unge gutter på grunn av dette.

Tøffhet er sentralt i boksingens etos. Det å ha guts til å stå ”toe-to-toe” med en sterk motstander i harde slagvekslinger verdsettes høyt i boksingens verden. Mayweathers uvillighet til å gjøre dette og bokse på motstanderens premisser i møtet med Pacquiao strider med dette brutale og (tidvis blodige) idealet i profesjonell boksing. Denne strategien har nok bidratt til den omfattende latterliggjøringen av Floyd Mayweather som herjer på nettet i disse dager.

Mannen som lærte meg å bokse fortalte meg mange ganger at boksing handler om å treffe uten å bli truffet selv. Han pleide å si at man alltid må sørge for å beskytte seg selv før man angriper motstanderen. Denne egenskapen skiller ofte gode boksere fra utrolige boksere. Som en forlengelse av dette kan man si at Mayweathers defensive strategi i storkampen var et hensiktsmessig og taktisk valg. Mannen har tross alt kone og barn, og (forhåpentligvis) et langt liv utenfor bokseringen etter (den relativt korte) karrieren som idrettsutøver er over. Ser man på tidligere berømte tungvektsmesteres overgang til alderdommen kan man konkludere med at å bli stående i tunge slagvekslinger og ta imot harde treffere runde etter runde, kamp etter kamp, uten hodebeskytter og med tynne hansker, er skadelig og lite lurt. Det er ikke alltid den sterkeste bokseren som vinner, noen ganger vinner den smarteste.

About author
Anne Tjønndal er utdannet idrettsviter (MSc. Sport Science) fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim. For tiden er hun tilsatt som doktorgradsstipendiat (PhD Research Fellow) ved Universitetet i Nordland (UiN) i Bodø. Hennes doktogradsavhandling omhandler innovasjon og idrett.
2 total comments on this postSubmit yours
  1. avatar

    Bra skreve, Anne! Avslutningen var meget bra og selv om jeg forsto artikkelen så skulle også jeg ha ønsket at angrepsbokseren vant kampen. Det er artigst å se skikkelige slag eller slagvekslinger som dessverre kan ha uheldige konsekvenser for de involverte. Synes du også det samme eller nyter du å se defensiv, men likevel taktisk og strategisk smart boksing minst like godt som sluggerfestene? 🙂

    • avatar

      Takk Einar! Det er jo underholdende å se kamper fylt av hurtige slagvekslinger – men når man er i ringen handler det bare om å vinne og da må man bruke den strategien og taktikken som fungerer best 😉

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message