Leicester City!

Hvordan i all verden kunne Leicester City vinne den engelske ligaen? Det er kanskje den mest overraskende vinner av en større liga i Europa noensinne, selv om det for Englands del er mulig å argumentere for at både Ipswich Town (1962) og Nottingham Forest (1978) kan konkurrere.

Men som den britiske fotballsosiologen Richard Giulianotti – feilaktig, skulle det altså vise seg – sa i et foredrag for noen år siden, da han ettertenksomt kommenterte Nottinghams sensasjonelle ligagull og de to etterfølgende triumfene i serievinnercupen: Det vil aldri skje igjen. Den økonomiske ekspansjonen i fotballen har gjort det umulig å motsette seg fotballøkonomiens lover. Før årets sesong hadde 23 år med Premier League bare gitt oss fem ulike vinnere. Tre av disse har vunnet på grunn av nokså uanstendige pengeinnsprøytninger fra rikfolk, som har gitt dem økonomiske muskler langt ut over det verdien i markedet skulle tilsi (Blackburn, Chelsea og Manchester City). Om disse pengene kan man si at selv om det ikke akkurat har bidratt til å gjøre fotballen mer rettferdig, har det i det minste gjort ligaen litt mer spennende.

Men altså; fem vinnere, og det hadde vært langt færre om ikke økonomiens lover hadde blitt satt til side av russiske oljemagnater og arabiske sjeiker. Da Nottingham Forest vant i 1978, var de den tolvte unike ligamesteren de siste 23 sesongene, og det samme var tilfellet med Ipswich i 1962. Engelsk fotball var mye jevnere. Det skilte seg gradvis ut en gruppe av mer ressurssterke klubber i 1980-årene, som ble sementert i og med Premier League.

Leicester har på en helt annen måte brutt fotballøkonomiens tyngdelover. Hvordan kan det ha seg? Jeg skal peke på fire faktorer.

Den første faktoren, som er sterkt undervurdert i fotball, er marginer. Eller rett og slett flaks. De fleste tenker at et lag kan vinne cupen med flaks, eller EM i fotball (Danmark, Hellas), siden det dreier seg om et svært begrenset antall kamper. Over en hel sesong jevner det seg ut, er omkvedet.

Men slik er det ikke. Statistiske simuleringer viser at rene tilfeldigheter kan ha stor innvirkning på sluttabellen, selv over 38 kamper. Jeg har sett bare et fåtall av Leicesters kamper, men de jeg har sett har stort sett vært ganske jevne om vi tar utgangspunkt i fordelingen av sjanser. At Leicester har hatt flyt er det liten tvil om, uten at det forringer prestasjonen stort. Leicester har dessuten hatt flaks med skader, og de har naturligvis også hatt betydelig fordel av å ha spilt færre kamper i andre turneringer enn konkurrentene.

Den andre faktoren er spillestilen. Leicester ligger nær bunnen når det gjelder pasningssikkerhet og ballinnehav. Det betyr ikke nødvendigvis at laget består av dårlige pasningsspillere, bare at de oftere tar stor risiko og oftere prøver å slå pasninger som passerer ledd og skaper direkte gjennombrudd, med tilsvarende større sjanse for å miste ballen ofte. At en slik strategi, kjent i Norge fra Egil «Drillo» Olsens glansdager med landslaget, skal skape en ligamester, er likevel svært overraskende. Tradisjonelt har spillestilen gjort det mulig for nederlagsdømte lag å ende opp midt på tabellen, men det har over tid vist seg nytteløst mot de aller beste. I det særegne ved Leicesters spillestil ligger det likevel materiale som vil bli analysert enda mer grundig i tiden som kommer.

Den tredje faktoren er forståelsen av relasjonelle ferdigheter. Godt hjulpet av få skader har Leicester brukt få spillere gjennom sesongen, og de har dessuten – og derfor – kunnet rendyrke roller som har bidratt til at spillernes spisskompetanse er blitt utnyttet til fulle og til kollektivets beste. Enhver handling på banen bør ideelt sett ta hensyn til lagkameratenes planer og bevegelser. Selv individuelle ferdigheter er dypest sett nettopp relasjonelle. I norsk fotball så vi dette tydeligst under Rosenborgs storhetstid i 1990-årene: Da spillere som sammen hadde slått både Milan og Real Madrid forsøkte seg i utlandet, falt mange av dem gjennom, eller de fremsto i hvert fall som langt mer ordinære spillere enn i Rosenborg. De var bedre relasjonelt enn individuelt. Hvis Leicesters beste spillere fristes av «større» klubber, spår jeg at det samme vil skje med flertallet av dem.

Den fjerde faktoren er penger. Normalt vil jo som nevnt denne faktoren tjene de kommersielt mest attraktive klubbene, men en ny TV-avtale for Premier League representerer en så stor økning for alle, at det har gjort betydningen av for eksempel deltakelse i Champions League noe mindre. I overgangsvinduet i januar var det faktisk klubbene på nedre halvdel av tabellen som brukte mest penger. De uanstendige beløpene som er i omløp i engelsk fotball kan for første gang ha bidratt til en viss utjevning.

Det siste vil naturligvis ikke være noen varig effekt. Situasjonen vil normalisere seg, og Leicester kommer neppe til å vinne neste år. Det uventede ligagullet er imidlertid en fairy tale som engelsk fotball, selve inkarnasjonen av kommersiell og sjelløs fotball, hadde desperat behov for.

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message