Journalistikk og ”journalistikk”

Jeg har tidligere her på bloggen[i] berørt det faktum at sportsjournalister ikke er som andre journalister. Mens rollen ideelt sett handler om å skaffe seg tilgang på kilder med det formål å kritisk undersøke for eksempel hvordan mektige personer bruker eller misbruker sin makt, er sportsjournalister generelt mer opptatt av å formidle gleder og sorger fra idrettens verden, uten noen kritisk ambisjon. Det er ikke så stor forskjell på sports- og mote- eller kjendisjournalister: Det handler om å komme tett på stjernene; å formidle deres idrettslige prestasjoner, og helst også komme så tett som mulig på dem personlig. Begynner man å stille dem kritiske spørsmål, har man tapt i kampen om neste ”tett på”-intervju.

Et problem med denne rolleforståelsen er at idretten også er et felt hvor folk har og bruker makt, hvor det er store penger involvert og hvor mange aktører utvilsomt er involvert i nokså lyssky affærer. Som jeg pekte på i den nevnte bloggposten, har idretten, både nasjonalt og internasjonalt, ofte blitt gjenstand for undersøkende journalistikk, men som regel er det ikke sportsjournalistene som gjør jobben.

Sportsjournalistikken er slik hevet over både idealene og de etiske normene til vanlige journalister. Som den norske mediekommentatoren Sven Egil Omdal nylig påpekte, i sportsredaksjonene er det ikke noe problem at en fotballkommentator er med i reklamefilm for det statlige tippeselskapet, eller at en ekspertkommentator på TV2 også tar oppdrag for en av klubbene han skal uttale seg om som ekspert, og til like nylig har eid et firma sammen med en eliteserieserietrener.[ii]

Når slikt preller av på sportsredaksjonene, er det fordi de ser sin rolle som helt annerledes enn gravejournalistene. Det kan også tenkes at det er gode grunner til å betrakte dette som en snodig institusjon som det dog er mulig å leve med, såfremt andre aktører ser på idretten med kritisk blikk. Men det forutsetter antakelig at vi slutter å se på dem som skriver og snakker for de store sportsredaksjonene som journalister i egentlig forstand.

Det gror da også fram kritisk journalistikk. Det norske fotballmagasinet Josimar, som har en del til felles med svenske Offside, trykket nylig en godt researchet sak som mer enn antydet at den norske fotballagenten Jim Solbakken ofte har sittet på flere sider av bordet når norske spillere er blitt solgt til utlandet. Tiden vil vise om agenten er i stand til å tilbakevise beskyldningene, men det ser i hvert fall ikke ut som om Josimars journalist Lars Johnsen kan regne med særlig drahjelp fra de store sportsredaksjonene, som er avhengige av å ha et godt forhold til fotballagentene – og Solbakken har blitt den viktigste – for å kunne komme så tett på spillerne som de ønsker. Og de vil ikke tett på for å stille kritiske spørsmål.

Morgenbladets Marius Lien kommenterte nylig den lunkne interessen for Josimars avsløringer:[iii] På alle andre felt ville så alvorlige beskyldninger blitt forfulgt og undersøkt av redaksjoner som har større ressurser. Her sitter mediene stille.

Vi trenger en ny betegnelse på den gruppen som i dag går under betegnelsen sportsjournalister, i og med at de tydeligvis ikke interesserer seg stort for kritisk journalistikk. De største mediene rapporterer om hendelser idrettsbanen, men logrer ellers for makta i idretten, i frykt for å miste tilgangen til profilene. Den jobben de burde ha gjort, overlates til nisjemedier som Josimar. Det er tragisk for allmennheten som dermed skjønner mindre av idrettens verden enn de kunne ha gjort.

p.s. for ordens skyld: Undertegnede skriver selv fra tid til annen kommentarstoff i Josimar.

[i] http://idrottsforum.org/forumbloggen/sportsjournalistikkens-dilemmaer/

[ii] http://ndla.no/nb/node/138413?fag=52222

 

[iii] http://morgenbladet.no/samfunn/2014/pa_alle_kanter_av_bordet#.VF_XtPmG_K0

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message